Hva tanteMy vet om ramadan.

 Det er ikke mye folkens, men jeg vet at i år er ramadan akkurat nå. Det flytter seg, akkurat som påska vår gjør. Og så kan vi ikke ha unngått å høre om hvor lite de får spise og drikke, og bekymring om det kan være helsefarlig, siden fasten gjelder når sola er oppe. Akkurat nå blir det jo nesten hele tida.

Det eneste møte jeg selv har hatt med ramadan, var hos tannlegen. Jeg hadde fått pålimt en ny jeksel, og  den tannlegen var blond både utapå og inni.  Så tanna løsna, og jeg måtte inn på en krisetime.

Jeg husker ikke tannlegen, bare at det til min lettelse ikke var den samme. Men jeg husker assistenten. Jeg gjetter på at hun var tyrkisk. Hun hadde i hvert fall skjerf over håret. Og så kunne hun Tenner. Jeg håper hun fikk bli tannlege til slutt, for jeg overhørte såpass  mellom dem som jobbet der, at jeg skjønte at den som kunne sånne tenner som min, det var hun.

Så kom det fram at vi måtte vente litt på tannlegen, men denne dama jobbet i lunsjpausen sin for å hjelpe meg. Jammen, du må jo ha mat, sa My. Men det var ramadan, så det trengte hun ikke, sa hun.  Jammen hun trengte vel å sette seg litt med beina høyt? Det var da jeg lærte noe helt nytt om ”denne forferdelige fasten som gjorde at folk ikke fikk lov å spise”.

Hun sa at når det er ramadan, skal man gjøre gode gjerninger mot andre. Derfor var hun så takknemlig for at jeg kom akkurat i lunsjpausen hennes, for da fikk hun en anledning til å hjelpe noen.

Dette var forresten åpenbart ei dame med bein nesa og vett i panna, og jeg tror aldri hun var tvunget til hverken sjalet sitt eller fasten. Hyggelig var hun også.

Ja, det var bare det jeg ville si i dag.