Reunion 1. Mysenrussen 74.

Dette ble visst reunionhøsten. På besøk hos min venninne fra gymnaset ( som jeg stadig omgås) løp jeg på min venninne fra realskolen/folkeskolen. Koselig.

Men dette var nærmest en oppvarming til Festene. Og først ute var 40-årsrussen. Nå skal det presiseres at jeg aldri har vært russ. Jeg har artium, det har jeg, og gikk på gymnaset, men på det kullet jeg gikk ut med i 74 tror jeg nesten halvparten valgte å avstå fra noe så barnslig/syndig/harry/åndsfattig som russefeiring. (Personlig har jeg aldri blitt for russefeiring seinere, heller. Men sammadet.)

Jeg tror de mest ihuga har feiret hvert 5. år siden da, men sjøl har jeg bare vært på en fest. Venninna jeg har hatt kontakt med hele tida har ikke engang vurdert saken.

Men jeg liker reunions som fenomen. Stirre seg sjøl i hvitøyet med et «morndu!». Og når ens unge jeg vil løpe og gjemme seg, forsonende si: «Jeg veit. Akkurat det der var flaut. Og det der andre kunne vi kanskje unngått. Men du stod på. Gjorde så godt du kunne. Jeg er stolt av deg, jeg. Eh...oss? «

De eneste som trenger å være flaue, er kuer som ikke vil vedkjenne seg at de har vært kalver. Og så de som evt fortsetter som forvokste kalver livet gjennom, selvfølgelig.

Jeg fikk vel ikke så veldig mye ut av det første russejubileet jeg vart på. Traff et par jenter fra klassen som hadde blitt voksne. De var blitt hyggelige damer. Og noen jeg aldri kan huske jeg har sett før. Men det var en grei fest.

Faktisk var hovedpoenget mitt med å dukke opp på det første russejubileet jeg var på ( ikke si det til noen fra Mysen) å hindre at det ble sunget nidviser om meg selv, han som var kjæresten min på gymnaset og noen av venna mine. Det hadde nemlig skjedd på forrige fest. Men da var de unge enda. Vi får være litt rause med de andres unge selver også.

Men med årene og NLP-kursene har jeg fått stadig mer sansen for gjensyn med folk fra gamle dager og å hilse på gjenskinnet av den unge jenta jeg var. Så jeg ville etter hvert gjerne på Russejubieum.

Etter hvert som Internett kunne fortelle folk hvor alle var blitt av, er det lettere å finne oppdaterte adresser, og for 5 år siden fikk jeg ny invitasjon. Sikkert litt hårsårt og rart, men jeg hadde nettopp pådratt meg en sprekk i menisken og brukte krykke, og siden jeg også hadde hatt denne MS-diagnosen min i mange år, kjente jeg at jeg ikke hadde særlig lyst til å dukke opp blant fjerne bekjente akkurat i den korte perioden jeg brukte krykke, menisk eller ikke. Så jeg dro ikke.

Men i år:

Jeg meldte meg på med friskt mot, enda jeg ikke ante om det ville komme flere jeg kjente. Jeg tilhørte jo ikke den gjengen som gikk på fester den gangen, selv om jeg med åra har turt å smake sterkere ting enn lettøl.

Men festen inkluderte busstur rundt på gamle trakter. Mye er forandret, og jeg har vært lite rundt der. Jeg har ikke bil, og kjenner best strekningen jernbanestasjonen – Oppsalåsen. Og et par gamle kjente ville jeg trolig få se. God mat ville det være, og min ferdighet innen mingling og smalltalk har økt veldig på med åra, så dette kunne bli bra. En bror under ei halv mil unna (gåavstand i godvær og ikke urimelig taxiavstand i andre tilfelle )kunne huse meg til neste morgen.

Indre Østfold, Here I Come!

Jeg stoppet dog meg selv i å synge «I'm gonna be a countrygirl again». Mysen har tross alt fått seg bystatus, noe de er mektig stolte av.

Gule sider fortalte meg velvilligst hvor festlokalet lå. Anslagsvis 3-4 km fra toget langs en vei som var bygget etter min tid. Jeg har skjønt for lenge siden at en må ha bil for å bo i Indre Østfold. Men det var velkomstdrikk og greier, så hvordan hadde de tenkt at en skulle komme seg dit uten bil? Mysen er da ikke grisgrendte strøk i Odalen, heller. (På sistnevnte sted tror jeg ingen tør å ha promillekontroll, nemlig...) Jeg iler med å si at mitt hovedproblem i sakens anledning er at jeg ikke hadde noen bil.

Jeg planla å finne noen å sitte på med. Hadde funnet ei jente fra klassen på Internett som bodde i Skiptvedt og som jeg kunne ringe til, og jeg kunne spørre festkomiteen om de visste noen som kom fra Oslo i bil. Jeg mener: Jeg KAN dette med å ikke ha bil.

Jeg sjekket imidlertid Ruter først, for av og til går det jo en buss, selv I Indre Østfold. Og selv på en lørdag. Og det gjorde det. Den stoppet en kilometer fra festlokalet en halv time før oppmøte. Jess! Det burde jeg skjønt at festkomiteen hadde tenkt på, selv om de sikkert var så «himblinde» at de ikke tenkte på å si fra om det i innbydelsen.

Jeg sjekket ganske grundig, som en gjør når en er i ukjent lende, men bussavgangen fikk jeg opp flere ganger.

Lørdag morgen sjekket jeg busstidene på reiseplanleggeren en siste gang. Det er jo det som er så bra med Ruter, den oppdaterer seg om det er jordras, velta trailer som sperrer veien og annet som kunne skjedd siste timene.

Helt tilfeldig fikk jeg se at selv om jeg forskriftsmessig klikket på «i dag» (som var 23.08), så stod det i teksten over noe om 21.08. Det var rart. Og litt foruroligende, siden 23. var lørdag, mens 21. var en hverdag, (og i helgea er det jo som kjent mye mindre busser ute og kjører. Og ikke minst i Indre Østfold.)

I tillegg hadde reiseplanleggeren forslått en buss som var framme en halv time seinere, selv om den som alternativ hadde oppført bussen jeg hadde planlagt å ta, den som stemte så fint med oppmøtet.

Jeg ringte 177 for å snakke med et levende menneske.

Damen på 177 kunne fortelle meg at det gikk ingen busser på den strekningen I Hele Tatt. Hennes forslag var at jeg tok toget til Mysen og drosje derfra. ( Hvorfor hun som jobbet på opplysningen ikke visste at det var bussfortog mellom Ski og Mysen gidder jeg ikke gruble over. Jeg kan bussfortog. Jeg bor i Drammen.)

Da kunne det bli to drosjeturer på meg, ganske sikkert, siden værvarslet meldte regn. Å gå dit i regnet og sitte med våte klær og sko en helt kveld, hadde jeg lyst til det? Og tenk om jeg gikk inn på feil vei og gikk en kilometer før jeg fant ut at jeg var på feil sted?

Og ho jenta fra klassen, hvor tidlig tør en vekke et menneske en strengt tatt ikke kjenner lenger den morgenen ho skal på russejubileum og feste til et stykke ut på natta. Om ho i hele tatt skulle dit? For ikke å si å spørre etter noen av de andre i en festkomite som vel har det travelt nok på morra'n?

Dette ble for uforutsigbart for en kontrollfrik som jeg.

Så nå sitter jeg her hjemme ved Drammenselva og spiser en enkel middag med en halv øl til. Skal jeg stemme treff med mitt unge jeg fra søttiåra får det visst skje på annet vis.

Og jæ har jo aldrin vært russ, heller!