Badevektas lillesøster kjøkkenvekta hjelper noen av oss til å finne ut hva vi spiser.

OBS Denne bloggposten må leses i sammenheng med den andre "badevektblogginga" mi. Der jeg skriver om viktigheten av å spise skikkelig frokost og lunsj. Der jeg beskriver hvordan jeg brukte 3 mnd på å gå ned 7 kg og roet prosjektet da jeg etter en -riktignok tvilsom- BMIbergning fortsatt var 2 kg overvektig.
Og vet du at du har anlegg for å sulte deg, er det jeg skriver her, på samme måte som råd om kosthold og andre ting man finner i bøker og på nett noe du må forholde deg annerledes til enn andre. Du må helt enkelt bli kjent med deg selv og problemet og søke råd.

Et forsvar til evt skeptikere. Og noen erfaringer.

Da jeg var Ung, var det stadig slankekurer i ukebladene. «Slankekur» var et helt stuereint ord som ikke måtte omskrives til «passe på vekta», «gå ned noen kilo», for ikke å si «trene for å øke muskelmassen og kvitte seg med fett». Og en kalori var en kalori, den gangen. 

Det håpløse med disse slankekurene var at noen hadde veid opp, regnet ut og satt opp en fast meny. Så mange gram kokt skinke. Et eple. X gram cottage cheese. - Jammen jeg hadde vel ikke lyst på den maten! Eller: Jeg hadde kanskje lyst på noe av maten, men ikke akkurat når «Alle kvinner» hadde bestemt at jeg skulle spise den. 

Så var det kaloritabellene. Jeg husker jeg hadde en liten en i lommeformat. Et mas å følge, selv om den tjente litt til folkeopplysning i en tid der ikke alle trodde potetgull var så fetende, for det var jo så tørt og sprøtt. Og sure druer, kunne man ikke spise det nokså fritt, tro? Litt grunnleggende kunnskap om kalorier, har aldri skadet noen i seg selv. 

Brødskiva skulle veie et visst antall gram. Det var et styr de fleste ikke orket gå inn på. Sikkert ikke mentalt sunt, heller.

Men tanteMy veier i blant maten sin. Temmelig ofte i noen uker nå og da, egentlig. Men nå er det en Annen Tid!

Jeg veier dels for å finne ut hvor mye maten jeg faktisk spiser veier, i stedet for å måle opp en fast mengde mat. Det gjør det lett å legge maten inn i utregningsprogrammet mitt. Programmet finner ut både kalorier, proteiner, fett og karbohydrater. Visst skal vi ha karbohydrater! Og særlig når vi trener. Men det er best for blodsukker og forbrenning at vi også får en del proteiner. Og fett.   Og alt dette husker utregningsprogrammet for meg og holder styr på. 

Programmet tipser meg om jeg har hatt et fornuftig kosthold den dagen.  Og det gjør det lettere å planlegge så det ikke buksa mi blir alt for trang når jeg faktisk akter å spise fish and chips med en øl eller to. Da er det greit at Programmet husker hvor lite kalorier det er i for eksempel brokkolisuppe, så jeg kan ha det til lunsj. Men alt for lite proteiner, sier Programmet , så da tar jeg et egg attåt.

Noen av oss er dessuten litt alt-eller-intet-mennesker. Når kroppen min etter noen dager har sluttet å tro den har et livsnødvendig behov for sukker, og hvis yndlingsbuksa mi er blitt for trang og jeg kanskje til og med skal møte hun slanke venninna til uka, så –vips! er My ned i 1000 kcal om dagen. Og det er ikke bra for noe. Ikke bare går forbrenninga ned, men man blir slapp og mister muskler. Og blir gretten. Og da sier «trackingen» til Spark people strengt: «tantemy, nå har du bare spist 945 kcal før kveldsmat. Ikkeno’ yoghurt med usukra bær and that’s it her, frue!”  Eller, jeg skjønner at det er det den tenker, så jeg skynder meg pliktskyldigst å riste ei brødskive eller to og ha pålegg på.

Men er det ikke mye jobb å logge all maten? hører jeg noen lesere spørre.

 Jo, det er det. Enda mer jobb enn å føre utgiftene sine på et regneark for å se hva pengene går til. Som man jo også kan gjøre to-tre måneder for å få en bedre oversikt. Skal en logge maten, er det kanskje lurt å begynne i påskeferien, eller noe. (Om man da ikke føler at det ødelegger kosen med den ekstra gode maten i påsken.) Og så går det an å legge inn mat du lager ofte i programmet. Så har du det til siden. Og du kan kopiere noe du nettopp har lagt inn. Dermed går det fortere etter hvert. 

Du trenger ikke alltid å veie, for det er ofte lagt inn valgmuligheter på spiseskje, cup eller dl. Eller du kan legge dette inn sjøl. Men selv synes jeg veiing går fort og greit. Jeg setter kjelen eller bollen på vekta før jeg starter den, så starter den på null. Og tar du fram noe mat og har i en bolle og vil veie det senere, så bare ta en bolle eller tallerken du har flere av, så kan du sette en tom bolle på vekta før du starter den. Så tar du den vekk og setter den fulle bollen på vekta, og vips! veier den bare innholdet.

Du kan også veie et glass med innhold, ta ut en skje av innholdet, og da kan du lese av hvor mange gram det har minket i glasset.

Vær mest nøye med det som er tungt og inneholder mye. Jeg kan godt ta en ss mjøl med en vanlig skje, men til olje eller soyamjøl, bruker jeg måleskje.

Når programmet har oppgitt antall kalorier i for eksempel 100g, og du har 53.5 gram, så endrer du 100 til 53.5 , og dermed har Programmet endret hver eneste lille verdi, gitt, og sier hva 53,5g peppermakrell inneholder av kalorier, kilojoule, karbohydrater, proteiner og fett. Og kostfiber. (Bortsett fra at det vel ikke er noe kostfiber i makrell.)

Hvis jeg ikke finner det jeg spiser i verken programmet eller ved å google varen og «næringsinnhold», eller har fått eller laget en rett jeg ikke gidder å regne ut, hender det jeg bare tar noe som ligner. (Husk bare at amerikanske retter er feitere og søtere enn nordiske, om du bruker Spark people.) Og innimellom hopper jeg over å logge en dag, om jeg har det travelt eller spiser alt for uvanlig mat. Det går helt fint. Særlig om man ikke lurer seg til en sjokolade, siden Programmet ikke kommer til å få vite om det…

Jo mer du spiser den samme maten, jo kjappere er det å logge den. Og jo mer tradisjonell mat du spiser, jo lettere er det å finne det i programmet.

En bonus er muligens at man lærer seg at purre heter leek på engelsk og andre morsomme ting. Jeg skulle ønske jeg hadde valgt en norsk program med norske varer. Det anbefaler jeg.

Etter en stund har man får nokså godt grep om næringsinnholdet i mat man spiser. Da trenger man jo ikke å logge. Innimellom logger jeg litt likevel, for det ER litt konfronterende å logge inn sine dummeste kostvalg. Selv om det bare er jeg som ser det. 

Og Programmet.