Men var du ikke veldig lei deg? Men kunne du ikke jobbe nå? To ulike responser og et felles svar.

Nylig fortalte jeg ei jeg ikke har kjent så lenge om at jeg mistet jobben min og ble ufør fordi jeg før var syk med en del funksjonsutfall og hadde en diagnose som man da enda mer enn nå fryktet bare ville forverre seg. At jeg skulle bli bedre, var noe jeg- og arbeidsgiver - hadde lite håp om.

Da hun spurte om det ikke var tøft psykisk den gangen, ble jeg litt svar skyldig. For hvordan var det nå igjen?

Etter en stund kom jeg på at det hjalp meg nok en del at jeg høsten etter fikk begynne å studere, i den hensikt å klamre meg fast til yrkeslivet. Studere hadde jeg alltid ønsket, men ikke hatt råd til. Våren brukte jeg mest til å sloss for å beholde jobben min og opplevde mye av min frustrasjon og sorg knyttet til den situasjonen og menneskene jeg syntes burde ha hjulpet meg i stedet for å motarbeide meg.

Og da studieopplegget mitt etter noen år kollapset på grunn av en inkompetent saksbehandler hos Aetat, så visste jeg til gjengjeld at sykdommen min ikke hadde utviklet seg noe videre og at jeg kunne forvente et mildt forløp.

Nei, jeg har nok ikke vært så mye lei meg for sykdommen. Jeg er nok en fighter, jeg liker å se etter løsninger og fokusere på det. Så jeg var ikke lei meg da heller, bare sint, selvfølgelig. Det har jeg vært mye. Forbannet, skuffet, frustrert og fortvilet over mennesker og systemer som har hindret meg i å gjøre det beste ut av mine svake hender og mitt trettbare hode.

Best har jeg fått bruke meg i frivillig arbeid og i høringsgrupper for pasienter og brukere. Men selv der skal man kjenne sin plass. Etter hvert blir det meningsløst å jobbe innenfor systemer der man ikke kan avansere, aldri får mer å si og av og til oppleves som truende om man kan og vet for mye. Og ikke tjener penger.

Jeg ser at jeg skulle hatt mer tilgang til kompetente råd. Så kunne jeg kanskje planlagt mer langsiktig og fått utenfraperspektivet på snublesteiner og muligheter. Men råd har vært for de med mindre ressurser. Det er jo mye rådgiving jeg selv har bedrevet. Likemann. Moderator i et forum på Internett. Foredragsholder.

Så ble det slutt på det også. Dels vokste jeg litt ut av rollen, dels ble jeg så frisk at jeg ikke var tilstrekkelig «en av oss» til at rollen opplevdes naturlig. Og en periode fikk jeg så mye ansvar og utfordringer i nær familie at jeg ikke maktet å holde kontakten med for eksempel de høyskolene jeg hadde hatt betalte oppdrag hos.

I en ideell verden hadde jeg kanskje fått litt støtte og råd så disse ressursene kunne blitt en liten jobb. (Det er klart jeg prøvde NAV. Eller rettere sagt Trygdeetaten og Aetat. Jeg ble så sjokkert over inkompetansen der at jeg kjenner jeg er rystet enda, 11 år etter. Jeg orker ikke snakke mer om det.)

Nå sitter jeg her så frisk at mange tror jeg er helt frisk. Jeg har vunnet i helselotto, og kjenner små blaff av glede for det omtrent hver eneste dag. Og det er så lenge siden jeg var på jobb at jeg har sluttet å lengte dit. Også fordi «jobben» har forandret seg slik at jeg ikke ville kjent meg igjen om jeg hadde fått komme tilbake. Så jeg er ikke lei meg nå, heller. Og når jeg kunne vært så syk i dag, er det ikke å ha helseproblemer i hele tatt en idé så langt borte at det er vanskelig å forholde seg til det.

Jeg har vært utenfor arbeidslivet så lenge at jeg har vent meg til det. Så den sorgen – som jeg faktisk har grått mye for - er heller ikke der mer. Jeg har klart å bygge meg opp en hverdag med trening, sangkor, organisasjonsarbeid, samt at jeg i varierende grad er familiens «Tante Rundtomkring». Jeg har tid til å lese avisen. Og blogge.

Disse tingene tar såpass mye tid at jeg vet omtrent hvor stor stillingsbrøk jeg kunne jobbet i uten at det ble for mye for meg. Halv stilling, maksimalt. Neppe innenfor det jeg er utdannet til. Og selvfølgelig dersom jeg ikke gjør noen av disse tingene hverdagen min nå består i. Forhåpentligvis hadde ikke NAV rotet det til.

Ikke å få tid og ork til å lese avisen, ikke få synge i sangkor, sånne ting jeg endelig i livet orker å være med på... Jeg kunne gitt avkall på det, for å få jobbe igjen. Om jeg bare klarte å få meg en sånn jobb? Det er faktisk ikke lett. Jeg er registret som eneste sykevikar et sted. En grei måte å teste ut litt på sjøl uten å rote inn NAV. Men de trenger jo aldri vikar.

Og om drøyt 6 år har jeg alderspensjon. Da måtte jeg til å bygge opp igjen den hverdagsstrukturen jeg har nå. Så jeg kan kanskje se disse få årene fram mot alderspensjon litt som en kompensasjon for alt som har vært slitsomt og urimelig i livet, og litt for all gratis overtid, hardt arbeid og avkortede pauser da jeg jobbet som sykepleier?

Nei. Dårlig unnskyldning som Verden ikke forstår.

Men skal jeg som har min pensjon gå ut og konkurrere om de få jobbene en 60+ i hele tatt kan få? DET kan jeg si.

Mens jeg fortsatt håper de ringer fra den vikarjobben.