Tante My har vært i kirka.

Jeg skulle nettopp til innledningsvis å gjøre en grundig redegjørelse for tanteMys religiøse praksis og forankring fra barndommen og fram til nå, da jeg kom på at en ikke skal spre for mye personlig på Internett. Men jeg kan jo si at jeg var en del i Den norske kirke før, men nå bare når ytre omstendigheter gjør det praktisk. Jeg har stor respekt for folk som uttrykker trua si på en måte som ikke er helt meg, (med mindre den skulle bryte menneskeverdet) og legger da vekt på å opptre respektfullt, inni og utenpå.

 Jeg var nylig i kirken og sang i sangkoret mitt. Jeg merket at liturgien hadde endret seg litt, men jeg fikk mye ut av å høre på presten og sang med i salmene og den delen av liturgien jeg kunne / husket.

Det var forresten mye lettere nå, for enten får man hele greia på et ark, eller det står på en storskjerm. Storskjerm i kirken synes jeg er en fin ting, like greit som da Gutenberg bidro til salmebøker og bibler til alle.

Men i dag var det et barnekor jeg skulle høre på, og det var en del av en gudstjeneste i en kirke nær meg. Hva jeg ikke visste, var at dette var en barnegudstjeneste som inkluderte mange barnedåper. Og hadde det ikke vært for disse barnedåpene, hadde jeg- og nå overdriver jeg ikke- lurt på om det var en av disse menighetene som praktiserer voksendåp som hadde leid kirkehuset. Måtte baptister, metodister og pinsevenner ha meg unnskyldt om jeg her uttrykker rare forestillinger om gudstjenestene deres, jeg har vært der så sjelden.

Som alltid ved barnedåp, var det flere kirkegjengere enn jeg som ikke var helt vant til formen. Da barnekoret sang, hvisket den ene bekymret til sidemannen: «Men, kan vi klappe i kirken?» Hun ble beroliget av en som visste at dette var nå vanlig.

Og hun hadde ikke begynt å lure lenge, for snart kom en salme- ... salme? ja kirkesyngesang, i hvert fall, der man for hver linje skulle klappe. Eller trampe. ( Eller var det klaske seg på lårene? Nå husker jeg ikke helt.) Til slutt skulle en holde sidemannen i hånda. Det siste syntes jeg for min del var ganske koselig, men jeg vet godt at mange ville synes at både å gjøre det og å unnlate å gjøre det ville vært like pinlig.

Det var en gjeng med unger fra menigheten som stod foran og forsang og viste bevegelsene på den klappesangen. Jeg likte prinsippet. Når det nå først skulle være barneliturgi. Trekk menigheten med i skriftlesing og annet. To av fadderne ble også brukt til skriftlesing, for eksempel. Veldig bra.

Etter en haug barnedåper fikk vi et ikke helt innøvd tablå av bryllupet i Kana. Da begynte det å bli litt over the top for meg. Jeg avstod fra resten av barneliturgien, og stod respektfullt stille med samlede hender. Jeg var lettet da det til slutt kom en fellessang jeg kjente fra skolelaget og kunne synge naturlig med i uten å føle at jeg gjorde narr av dem som gjorde dette som en del av sin religiøse praksis.

Så var det kollekt, noe jeg helt mitt liv har forbundet med fortellingen om Jesus rydder templet, og så kunne vi gå.

Hvordan skal små barn, som i seg har så mye naturlig religiøsitet i seg kunne fornemme det gudommelige i dette sirkuset?

Og hadde jeg vært der i forbindelse med en barnedåp, tror jeg jeg ville kjent meg frustrert over at sakramentet ikke var omgitt av mer... jeg hadde nær sagt religiøse handlinger. Men det er vel sånn religionen praktiseres her. Det er jo godt det er høyt under taket også. For det er vel det man skal kalle denne lavkirkeligheten?

Snart er det bare vigsel av homofile par de setter en strek ved. Eller... strek? Senker en diffus bøyg foran, vil jeg heller si.

Ode til min veranda.

Jeg fikk min Veranda i juni 2011.

Da hadde jeg beilet til den i en drøy måned, helt fra Eiendomsmegler&søn (som de ikke heter) lot utlyse en erklæring om at verandaen, inklusive stue, soverom kjøkken og vakkert, men tvilsomt bad var til salgs. Antydningsvis til en pris 140 000 lavere enn sluttresultatet skulle vise seg å bli. Enda de viste den på mandag 16. mai. (Jeg har ennå ikke kunnet bringe på det rene om “Eiendommegler &søn” hadde et horn i siden til Selger, i og med at de valgte å vise leiligheten på en så for Selger ugunstig dag. Og ikke rådet Selger til to-tre enkle grep som ville fått leiligheten til å fremstå som noe mer sjarmerende. )

Ikke desto mindre var vi mange som lot oss lokke hit på denne inneklemte maidag, og i hvert fall tre av oss så potensiale i både den overmøblerte leiligheten og ikke minst den støvete verandaen der en lettere soppangrepet hvit plaststol beskjedent mumlet noe om elveutsikt mens den beskjemmet unnskyldte seg for at et gult hus frarøvet oss muligheten til å la blikket hvile på bakken med det blå Strømsgodset menighetshus bak Pølsesvingen.

Den lille badestranda på andre siden av veien glemte både den og megleren å nevne. Det ble en hyggelig overraskelse.

Helt fra slutten av februar hadde jeg fristet tilværelsen som “omvendt mambo” i eldste datterens ekstra rom, og selv om det var hyggelig en stund, så begynte jeg å lengte etter et eget sted. Og etter et utrolig sjarmerende sted på Bangeløkka som mer enn hintet om store utgifter til oppussing etter kriteriene for verneverdig hus, en nokså grei leilighet så billig og med så dårlig kjøkken at jeg fikk våte drømmer om et kjøkken helt etter eget hode, hvis det ikke var for- ooops steinknuseri rett rundt svingen, var det derfor tapetet var så svart...og en del andre leiligheter som enten var koselige, men med skumle detaljer, eller bare usjarmerende. Så:

Jeg husker den gangen jeg begynte å se på leiligheter i Drammen. Jeg hadde sett på en uten hjelpesluk på badet borti Øvre Storgate. Jeg husker til og med at Selger ble rasende da jeg hadde spurt etter dette hjelpesluket og åpenbart mente at om vannet stod 7 cm opp på baderomsgolvet før det kunne renne over kanten til dusjnisjen, så var dette en detalj det var frekt av en potensiell boligkjøper å henge seg opp i..
Trett av en ikke-så-lovende-likevel-bolig ruslet jeg innover mot sentrum. Og det duftet av kaprifol. Rett etterpå kom det ekte, gammeldags brustein og koselige gamle hus i biedermeyerstil...

Den kaprifolen var plantet rett utenfor min veranda. Et frampek!

Ja, for jeg fikk tilslaget. Fire år etter hjelpeslukdagen. Eller, nei: vi sier Kaprifoldagen! Akkurat da jeg molefonken satt på bussen og prøvde å kvinne meg opp til en ny runde visninger etter å ha budt 20 000 mer enn jeg strengt tatt burde, ringte Eiendomsmegler &søn og kunne fortelle at den andre av de to konkurrentene i budrunden hulkende hadde måttet meddele at nå hadde hun ikke råd til å gå videre. Nåja. Hulkende og hulkende... Det vet jeg strengt talt ikke, jeg snakker vel helst om den indre stemningen jeg selv ville vært i om han i stedet hadde ringt og meddelt meg at hun hadde høynet med 10 000.

10 000, det er jo bare en ikke alt for dyr sofa. Men et sted må man stoppe, og gudene vet hvor Den Andre Budgiveren har tenkt å sette ned foten.

Og så ble Verandaen min.

Mens jeg ventet på nøkler listet jeg meg inn i tunet, det grønne, fine tunet med tuntre og hvite tomannsboliger og en åttemannsbolig rundt. Jeg snek meg bort til verandaen. Turde ikke gå inn på den, selv om leiligheten faktisk ikke var bebodd nå. Men fra utsiden fikk jeg målt at min hagebenk fikk plass. ( Jeg sitter på den nå og skriver...)

Jeg måtte vente ei uke på at min bror Bilisten kunne kjøre sakene mine til leiligheten. Men et lite kafebord med stoler greide jeg å frakte med meg. Brukte jeg datterens sykkelhenger? Og så kjøpte jeg to lilla stolputer og ditto sofaputer. Jeg hadde møbler!

Resten av leiligheten tok jeg langsomt i bruk. Det skulle males kjøkkenskap og soverom. Det skulle kjøpes møbler. Men verandaen, den bodde jeg på fra første stund.

Da høsten kom, og verandaen bare ble en korridor mot elva og et sted å lagre ved og sende røykere til, følte jeg at jeg hadde mistet litt av det første hjemmet i hjemmet mitt. Og hver vår er det som jeg kommer litt hjem igjen når jeg kan sitte der og ta den første tekoppen om morgenen. Og etter hvert sitte og høre på glad småprat fra verandaene omkring. Eller nede fra stranda. Eller fra folk som sykler eller går forbi. Enten de er glade, sinte, ivrige, ja, til og med småfulle, noen i blant nå mot natta.

Men mest er det bare meg og elva.

17.mai for særinger

Søttemai! Søttemai! ropte veslejenta mi i baksetet. Det var i oktober, og vi befant oss i Sverige. Greit at jeg ikke er av de mest ihuga feirerne, men å oppdra det uskyldige barnet til en sabotør, var ikke det å strekke det litt langt?

Jeg iler med å forklare at Barnet ved forrige sverigebesøk på våren fikk masse nytt tøy, og det samme hadde skjedd denne gangen. Og selv om hun var ivrig i gang med å tilegne seg språkets vidunderlige verden, så har det hendt eldre og mer livserfarne enn henne at de har kommet til å misforstå hva et uttrykk egentlig betyr.

Og jammen også nettopp søttende mai, forrresten. Søttende mai handler ikke det primært om fine klær? Og så litt grunnlovs- og norgesprat i bakgrunnen.

Det er nok en av grunnene til at jeg trives så dårlig på søttendemai. Jeg har ikke så behov for å vinne pyntekonkurransen, men man vil jo nødig provosere noen på festdagen. Og kleskoder er min fiende. Eller: jeg modererer meg. Fastspikra koder liker jeg godt. Når sangkoret skal ha akkurat sånne klær. Det er greit. Da tar jeg bare på sånt. Og jeg har tilbrakt det meste av arbeidstida mi i kittel og lerretsbukse. Helt greit, særlig da vi slapp ermforklet i polyester. Og hadde jeg eid en bunad, hadde kanskje den delen av 17. mai gått smertefritt for seg. (Ja, jeg er av dem som ikke har alt for mye imot stryking.)

Og med alder og visdom har jeg vel tilegnet meg evnen til å sette sammen et fint 17. maiantrekk, forresten, om jeg må. Et pent skjørt, gjerne blått, en rød topp og noe hvitt til. Men så er det jakka. Den fine, røde strikkede jeg kjøpte til bryllupet til den ikke lenger så vesle jenta mi, er nok ikke flaggrød nok. Og er den varm nok? Det er jo så grønnj... kaldt på de fleste 17. maiene, selv for oss som har skjønt ullsinglettrikset.

Men det er flere grunner til ikke å gå ut 17. mai enn at man nødig vil ødelegge stemningen for de ivrige. I en periode var myldring slitsomt for meg. Det hadde først og fremst med måten jeg oppfattet synsinntrykk, (nei, jeg orker ikke å forklare hvordan det fungerer)og litt at jeg gikk litt ustødig, sånn at et barn i friskt tempo og uforutsigbar løperute med litt uhell kunne velte meg. Men mest at jeg ble sliten av å se på all vrimlingen.

Jeg måtte ut en liten tur, hadde ei korpsjente som skulle ha klem før de stilte opp. Jeg bodde 200 meter fra oppstillingsplassen og tok på meg et skjørt og den største 17. maisløyfa jeg fant. (I antiprovoserende hensikt. Fungerer.) Straks toget startet, gikk jeg hjem igjen, tok på meg joggebukse og satte meg ved kjøkkenvinduet. Nesten som Sonja. Der kom nemlig toget forbi, og barna jeg kjente vinket opp. Og etterpå hadde jeg fri. Korpsjenta marsjerte og spilte og kom så seint tilbake at jeg ikke var savnet. Den eldste var stor og løp fritt.

Av og til bidrar også pollenallergien til å fristille meg fra søttendemaifeiring. En søttendemai tilbragte jeg med å sitte i saccosekken og høre hele Tryllefløyten. To CDer. Det var en veldig fin søttendemai.

Og dermed har jeg liksom falt litt ut av tradisjonen. Det er ikke verre enn det. Har ingen motforestilling mot verken flagg eller grunnlov. 

I år skal jeg sy på søttende mai, tror jeg. Jeg har en haug med tøy som bare trenger en søm eller så. Eller jeg rydder ferdig den siste boden, om jeg ikke rekker det før. Jeg har flere venner som også er søttendemaivegrere, men folk orker jo ikke brøyte seg gjennom trengselen for å komme seg til min veranda. Jeg ville ikke gjort det for å komme til dem, heller.

Jeg må bare huske å handle mat på fredag (antageligvis ikke pølse og lompe) og henge opp flagget i stedet for klesvasken, så går det nok bra. Og så håper jeg det blir fint vær, så folk får det skikkelig hyggelig. Det skal jeg ha også.

Hurra!

När björkorna susa. Eller rettere sagt sprer ut pollenet sitt.

TanteMy har pollenallergi. Alle som er venner med henne på FB har fått det med seg. Sangkoret har hørt om det. Reikigruppa også.

For det er med oss pollenallergikere som med han som i følge Storm P. ikke mente noe om verdenssituasjonen fordi han hadde fått rusk på øyet. Så beklager folkens. Skal det bli en bloggpost i disse tider, får det handle om tette bronkier, øyekløe, streng diett og ikke et vindu åpent før kveldsdoggen har lagt seg.

Jeg vurderte å bli allergisk flyktning. Jeg kjenner folk rundt i landet som sikkert hadde huset meg en natt eller to. Men så var det så mye som skjedde med sangkoret. ( Som jeg likevel verken hadde hals eller pust til å delta på, viste det seg.) Og styremøte i borettslaget. Dit kommer jeg meg. Og 1. mai, der jeg helst skulle vært både i Drammen og på konserter med koret. Men det blir koret.

I år er forresten bjørka nokså ferdig med maset sitt til 1. mai. Bare jeg ikke slutter å ta medisin straks nivået har sunket rett under Kraftig. ( Som er beroligende mildere enn Ekstrem.) Så har skjedd før. Jo verre en har hatt det, jo mindre skal det til før en synes en har det riktig så bra. Hvilket i mange henseender er mentalt sunt, om enn ikke når helsetilstand skal vurderes eller medisin doseres.

Det er virkelig forskjell på når pollenet herjer runt i landet. En gang var jeg i Trondheim i begynnelsen av mai. Dessverre kunne jeg ikke utsette hjemreisa, og dessuten begynte bjørka å bli kanskje hissig i Trønderlag også, så det var bare å ta toget hjemover. Etter Lillehammer fikk jeg følelsen av å kjøre inn i et kjempemessig dårlig utluftet møtelokale! Interessant fenomen, om enn ubehagelig.

Et år var jeg så heldig å oppholde meg på Otta midt i «Ekstrem spredning» så både bronkier og øyeslimhinne fikk en høyst nødvendig mulighet til å innhente seg. Det var råflaks. Det nytter ikke å vite helt sikkert når det begynner og slutter. Jeg mener å erfare at «Ekstrem» varer 4-5 dager. Etter en ubehagelig opptrapping. Nedtrappingen går fort, mye er gjort på et par dager. Men som sagt, fortsett å ta medisin, kroppen din har det ikke så bra som du tror.

Pollenvarslinga gjør så godt de kan, men bjørka er et naturvesen og lar seg ikke helt forutse. Med litt flaks kan det komme regn, noe som hemmer spredningen. I blant sier øyeslimhinna mi at nå har bjørka ( eller or og hassel, litt før på året) begynt, og dagen etter melder pollenvarslinga at i morgen begynner det nok. Hva med å ansette en dårlig medisinert allergiker på den pollenvarslinga?

Det er noe med bjørkas natur som visstnok får den til å blomstre kraftigere annenhvert år. Uavhengig av godvær. I tillegg gjør visst en god sommer at neste vår får kraftigere spredning. Så hvis du har rotet deg borti en pyramidehandlende distributør av vitaminisert blåbærsaft eller annen slangeolje og som har blitt helt frisk av vidunderproduktet, så sjekk hvordan det forholder seg den påfølgende sesong før du tillegger erfaringen noen medisinsk betydning.

Men jeg sier ikke at det ikke kan hjelpe med naturmedisin. ( Selv om jeg av prisnipp ikke kjøper pyramidemedisin.) Og forresten kan du bruke overstående prinsipp også om noen du kjenner er veldig fornøyd med den nye allergimedisinen sin og ivrer for at du også skal bytte. Var det en mild sesong eller en kraftig en da produktet ble prøvd?

Apropos sånt: Jeg kjente ei som bare hadde nytte av et spesielt produkt, mens det legen nå ville prakke på henne ikke hjalp det grann. Hun var ganske fortvila, og jeg ville hjelpe. Først googlet jeg medisinene for å ha litt solid bakgrunn for egne meninger om jeg skulle følge henne til legen. Det viste seg å være kjemisk identiske produkter, men med forskjellig navn og fasong. Trua kan nok flytte fjell og renske godt opp i tette luftveier.

Jammen, så gi meg tru, da! Intet er vel bedre? Men der er det med oss pollenallergikere som med visse prester, i følge deres kronikker i påska: Noen ganger svikter trua, og da oppstår en krise.

Derfor har jeg aldri sjekket for nøye de små, blå som jeg tar for min allergi. Jeg vil ikke lese om at de begynner å bli gammeldagse eller hva nå ondsinnede mennesker kan finne på å skrive. I hvert fall skal jeg vente til langt ut i mai så jeg evt er godt forankret i Den Nye Tro før neste år. Da det jo dessuten vil bli svakere pollenspredning.

I morra mandag faller spredningen på Østlandet. Kanskje har den alt falt, selv om det ingenlunne føles slik. Et natt til nå med ekstra pute under hodet, neseskylling, kun inntak av mat som er kjent for å inneholde lite å reagere allergisk på, neseskylling, øyedrypping og bøtter med varm te, så kan vi lufte, sitte ute, synge og kanskje til og med spise egg, fisk og peanøtter. Bare husk å ikke trappe ned medisin for tidlig!

.... har jeg alt sagt det siste? Et par ganger? Beklager. Jeg tror det har festet seg pollen på synapsene i nervesystemet, der signalene blir formidlet videre.

Best jeg poster denne på bloggen før jeg glemmer at jeg har skrevet den.

What the ..kk happened?

Som mange med meg har jeg brukt penger på bokstaver trykt på en metallplate for å kunne ha en tekst på veggen. Skulle tro jeg ikke hadde ark og penner. For ikke å si skriver og Word Art. Gjort er gjort, og nå står det over speilet på soverommet: «Mirror, mirror on the wall, what the hekk happened?»

Og det er jammen ikke bare sånn at de grå hårstråene er til stede i den grad at pinsetten snart må legges helt bort. Og at jeg på nyere bilder av meg selv stadig oftere synes jeg ligner farmora mi.

Unge gutter i butikker og kiosker omtaler meg plutselig som «frue»!. Og ikke bare de tyrkiske, som er høfligere enn andre. Dessuten, kommer jeg inn på en full buss og ser et ledig sete, så er det av mystiske årsaker stadig sjeldnere at noen setter seg ned der innen jeg har rukket fram dit. Og hvis jeg ikke ser noen eldre i nærheten, så setter jeg meg, jeg!

Helsekampanjene ivrer for en livvidde under 85 cm for å unngå diabetes. Og så viser det seg etter grundig googling at jeg er så gammel at jeg kan få lov å legge et par cm ekstra til min livvidde uten at man mener dette vil trekke noen alen fra min livslengde. DU må ha en livvidde på under 85 cm, sier de. Men «du», det er altså de andre. Vi som er fylt 60 er for det første ikke «du», og vi er ikke engang verdiget en tilleggsopplysning i parantes.

Diskriminering av de middelaldrende – hadde jeg nær sagt. Men WHO kaller faktisk oss som er fylt 60 for eldre. Her har man nettopp begynt å snuse på benevninga middelaldrende og tenkt at den muligens begynner å føles akseptabel, og så har den gått ut på dato som en annen ost!

Jeg er også for gammel til å begynne i enkelte sangkor og for lenge siden for gammel til å være attaktiv som jobbsøker. Det var en stund oppmuntrende opplysninger i media om at yngre menn ønsket seg modne damer, men det viste seg å handle om 25-åringer som ønsket seg damer på 40, og uaktuelt for den generasjonen som er oppdratt til at det ikke er pent å si høyt alle ordne MILF står for. Selv på engelsk.

Unntaksvis kan det være befriende å være for gammel. Da jeg var 46, hørte jeg på radioen at jeg nå var utenfor målgruppa for reklame for sminke, klær og andre moteting. Det var jeg svært fornøyd med. Men raskt etterpå innså de nok at det var vi ( ja ikke akkurat jeg, da, men vår generasjon) som hadde penga, og så dukket det opp ukeblader for modne kvinner. Det vil si 40 +. Det er visst et blad som heter «Vi over 60 også». Det kjøper jeg virkelig ikke. Det høres ut som folk som går i golfjakke.

Ikke at jeg ikke går i golfjakke. Jeg har skapet fullt av golfjakker. Men gidder ikke lese blader for folk som ser ut som de går i golfjakke. Å gå i golfjakke og se ut som man går i golfjakke er virkelig to helt forskjellige ting.

Og hvis du som leser dette er ung og ikke vet hva ei golfjakke er, så er det et annet navn på strikkejakke. Alt fra lusekoftemønstede saker med knapping og helt ned til cardigans het golfjakke før. Den gangen det bare var enkelte folk med god råd som spilte golf. Men golfjakke hadde vi alle sammen. 

Hå hå, ja ja. Det var den gangen...

Men var du ikke veldig lei deg? Men kunne du ikke jobbe nå? To ulike responser og et felles svar.

Nylig fortalte jeg ei jeg ikke har kjent så lenge om at jeg mistet jobben min og ble ufør fordi jeg før var syk med en del funksjonsutfall og hadde en diagnose som man da enda mer enn nå fryktet bare ville forverre seg. At jeg skulle bli bedre, var noe jeg- og arbeidsgiver - hadde lite håp om.

Da hun spurte om det ikke var tøft psykisk den gangen, ble jeg litt svar skyldig. For hvordan var det nå igjen?

Etter en stund kom jeg på at det hjalp meg nok en del at jeg høsten etter fikk begynne å studere, i den hensikt å klamre meg fast til yrkeslivet. Studere hadde jeg alltid ønsket, men ikke hatt råd til. Våren brukte jeg mest til å sloss for å beholde jobben min og opplevde mye av min frustrasjon og sorg knyttet til den situasjonen og menneskene jeg syntes burde ha hjulpet meg i stedet for å motarbeide meg.

Og da studieopplegget mitt etter noen år kollapset på grunn av en inkompetent saksbehandler hos Aetat, så visste jeg til gjengjeld at sykdommen min ikke hadde utviklet seg noe videre og at jeg kunne forvente et mildt forløp.

Nei, jeg har nok ikke vært så mye lei meg for sykdommen. Jeg er nok en fighter, jeg liker å se etter løsninger og fokusere på det. Så jeg var ikke lei meg da heller, bare sint, selvfølgelig. Det har jeg vært mye. Forbannet, skuffet, frustrert og fortvilet over mennesker og systemer som har hindret meg i å gjøre det beste ut av mine svake hender og mitt trettbare hode.

Best har jeg fått bruke meg i frivillig arbeid og i høringsgrupper for pasienter og brukere. Men selv der skal man kjenne sin plass. Etter hvert blir det meningsløst å jobbe innenfor systemer der man ikke kan avansere, aldri får mer å si og av og til oppleves som truende om man kan og vet for mye. Og ikke tjener penger.

Jeg ser at jeg skulle hatt mer tilgang til kompetente råd. Så kunne jeg kanskje planlagt mer langsiktig og fått utenfraperspektivet på snublesteiner og muligheter. Men råd har vært for de med mindre ressurser. Det er jo mye rådgiving jeg selv har bedrevet. Likemann. Moderator i et forum på Internett. Foredragsholder.

Så ble det slutt på det også. Dels vokste jeg litt ut av rollen, dels ble jeg så frisk at jeg ikke var tilstrekkelig «en av oss» til at rollen opplevdes naturlig. Og en periode fikk jeg så mye ansvar og utfordringer i nær familie at jeg ikke maktet å holde kontakten med for eksempel de høyskolene jeg hadde hatt betalte oppdrag hos.

I en ideell verden hadde jeg kanskje fått litt støtte og råd så disse ressursene kunne blitt en liten jobb. (Det er klart jeg prøvde NAV. Eller rettere sagt Trygdeetaten og Aetat. Jeg ble så sjokkert over inkompetansen der at jeg kjenner jeg er rystet enda, 11 år etter. Jeg orker ikke snakke mer om det.)

Nå sitter jeg her så frisk at mange tror jeg er helt frisk. Jeg har vunnet i helselotto, og kjenner små blaff av glede for det omtrent hver eneste dag. Og det er så lenge siden jeg var på jobb at jeg har sluttet å lengte dit. Også fordi «jobben» har forandret seg slik at jeg ikke ville kjent meg igjen om jeg hadde fått komme tilbake. Så jeg er ikke lei meg nå, heller. Og når jeg kunne vært så syk i dag, er det ikke å ha helseproblemer i hele tatt en idé så langt borte at det er vanskelig å forholde seg til det.

Jeg har vært utenfor arbeidslivet så lenge at jeg har vent meg til det. Så den sorgen – som jeg faktisk har grått mye for - er heller ikke der mer. Jeg har klart å bygge meg opp en hverdag med trening, sangkor, organisasjonsarbeid, samt at jeg i varierende grad er familiens «Tante Rundtomkring». Jeg har tid til å lese avisen. Og blogge.

Disse tingene tar såpass mye tid at jeg vet omtrent hvor stor stillingsbrøk jeg kunne jobbet i uten at det ble for mye for meg. Halv stilling, maksimalt. Neppe innenfor det jeg er utdannet til. Og selvfølgelig dersom jeg ikke gjør noen av disse tingene hverdagen min nå består i. Forhåpentligvis hadde ikke NAV rotet det til.

Ikke å få tid og ork til å lese avisen, ikke få synge i sangkor, sånne ting jeg endelig i livet orker å være med på... Jeg kunne gitt avkall på det, for å få jobbe igjen. Om jeg bare klarte å få meg en sånn jobb? Det er faktisk ikke lett. Jeg er registret som eneste sykevikar et sted. En grei måte å teste ut litt på sjøl uten å rote inn NAV. Men de trenger jo aldri vikar.

Og om drøyt 6 år har jeg alderspensjon. Da måtte jeg til å bygge opp igjen den hverdagsstrukturen jeg har nå. Så jeg kan kanskje se disse få årene fram mot alderspensjon litt som en kompensasjon for alt som har vært slitsomt og urimelig i livet, og litt for all gratis overtid, hardt arbeid og avkortede pauser da jeg jobbet som sykepleier?

Nei. Dårlig unnskyldning som Verden ikke forstår.

Men skal jeg som har min pensjon gå ut og konkurrere om de få jobbene en 60+ i hele tatt kan få? DET kan jeg si.

Mens jeg fortsatt håper de ringer fra den vikarjobben.

Badevektas lillesøster kjøkkenvekta hjelper noen av oss til å finne ut hva vi spiser.

OBS Denne bloggposten må leses i sammenheng med den andre "badevektblogginga" mi. Der jeg skriver om viktigheten av å spise skikkelig frokost og lunsj. Der jeg beskriver hvordan jeg brukte 3 mnd på å gå ned 7 kg og roet prosjektet da jeg etter en -riktignok tvilsom- BMIbergning fortsatt var 2 kg overvektig.
Og vet du at du har anlegg for å sulte deg, er det jeg skriver her, på samme måte som råd om kosthold og andre ting man finner i bøker og på nett noe du må forholde deg annerledes til enn andre. Du må helt enkelt bli kjent med deg selv og problemet og søke råd.

Et forsvar til evt skeptikere. Og noen erfaringer.

Da jeg var Ung, var det stadig slankekurer i ukebladene. «Slankekur» var et helt stuereint ord som ikke måtte omskrives til «passe på vekta», «gå ned noen kilo», for ikke å si «trene for å øke muskelmassen og kvitte seg med fett». Og en kalori var en kalori, den gangen. 

Det håpløse med disse slankekurene var at noen hadde veid opp, regnet ut og satt opp en fast meny. Så mange gram kokt skinke. Et eple. X gram cottage cheese. - Jammen jeg hadde vel ikke lyst på den maten! Eller: Jeg hadde kanskje lyst på noe av maten, men ikke akkurat når «Alle kvinner» hadde bestemt at jeg skulle spise den. 

Så var det kaloritabellene. Jeg husker jeg hadde en liten en i lommeformat. Et mas å følge, selv om den tjente litt til folkeopplysning i en tid der ikke alle trodde potetgull var så fetende, for det var jo så tørt og sprøtt. Og sure druer, kunne man ikke spise det nokså fritt, tro? Litt grunnleggende kunnskap om kalorier, har aldri skadet noen i seg selv. 

Brødskiva skulle veie et visst antall gram. Det var et styr de fleste ikke orket gå inn på. Sikkert ikke mentalt sunt, heller.

Men tanteMy veier i blant maten sin. Temmelig ofte i noen uker nå og da, egentlig. Men nå er det en Annen Tid!

Jeg veier dels for å finne ut hvor mye maten jeg faktisk spiser veier, i stedet for å måle opp en fast mengde mat. Det gjør det lett å legge maten inn i utregningsprogrammet mitt. Programmet finner ut både kalorier, proteiner, fett og karbohydrater. Visst skal vi ha karbohydrater! Og særlig når vi trener. Men det er best for blodsukker og forbrenning at vi også får en del proteiner. Og fett.   Og alt dette husker utregningsprogrammet for meg og holder styr på. 

Programmet tipser meg om jeg har hatt et fornuftig kosthold den dagen.  Og det gjør det lettere å planlegge så det ikke buksa mi blir alt for trang når jeg faktisk akter å spise fish and chips med en øl eller to. Da er det greit at Programmet husker hvor lite kalorier det er i for eksempel brokkolisuppe, så jeg kan ha det til lunsj. Men alt for lite proteiner, sier Programmet , så da tar jeg et egg attåt.

Noen av oss er dessuten litt alt-eller-intet-mennesker. Når kroppen min etter noen dager har sluttet å tro den har et livsnødvendig behov for sukker, og hvis yndlingsbuksa mi er blitt for trang og jeg kanskje til og med skal møte hun slanke venninna til uka, så –vips! er My ned i 1000 kcal om dagen. Og det er ikke bra for noe. Ikke bare går forbrenninga ned, men man blir slapp og mister muskler. Og blir gretten. Og da sier «trackingen» til Spark people strengt: «tantemy, nå har du bare spist 945 kcal før kveldsmat. Ikkeno’ yoghurt med usukra bær and that’s it her, frue!”  Eller, jeg skjønner at det er det den tenker, så jeg skynder meg pliktskyldigst å riste ei brødskive eller to og ha pålegg på.

Men er det ikke mye jobb å logge all maten? hører jeg noen lesere spørre.

 Jo, det er det. Enda mer jobb enn å føre utgiftene sine på et regneark for å se hva pengene går til. Som man jo også kan gjøre to-tre måneder for å få en bedre oversikt. Skal en logge maten, er det kanskje lurt å begynne i påskeferien, eller noe. (Om man da ikke føler at det ødelegger kosen med den ekstra gode maten i påsken.) Og så går det an å legge inn mat du lager ofte i programmet. Så har du det til siden. Og du kan kopiere noe du nettopp har lagt inn. Dermed går det fortere etter hvert. 

Du trenger ikke alltid å veie, for det er ofte lagt inn valgmuligheter på spiseskje, cup eller dl. Eller du kan legge dette inn sjøl. Men selv synes jeg veiing går fort og greit. Jeg setter kjelen eller bollen på vekta før jeg starter den, så starter den på null. Og tar du fram noe mat og har i en bolle og vil veie det senere, så bare ta en bolle eller tallerken du har flere av, så kan du sette en tom bolle på vekta før du starter den. Så tar du den vekk og setter den fulle bollen på vekta, og vips! veier den bare innholdet.

Du kan også veie et glass med innhold, ta ut en skje av innholdet, og da kan du lese av hvor mange gram det har minket i glasset.

Vær mest nøye med det som er tungt og inneholder mye. Jeg kan godt ta en ss mjøl med en vanlig skje, men til olje eller soyamjøl, bruker jeg måleskje.

Når programmet har oppgitt antall kalorier i for eksempel 100g, og du har 53.5 gram, så endrer du 100 til 53.5 , og dermed har Programmet endret hver eneste lille verdi, gitt, og sier hva 53,5g peppermakrell inneholder av kalorier, kilojoule, karbohydrater, proteiner og fett. Og kostfiber. (Bortsett fra at det vel ikke er noe kostfiber i makrell.)

Hvis jeg ikke finner det jeg spiser i verken programmet eller ved å google varen og «næringsinnhold», eller har fått eller laget en rett jeg ikke gidder å regne ut, hender det jeg bare tar noe som ligner. (Husk bare at amerikanske retter er feitere og søtere enn nordiske, om du bruker Spark people.) Og innimellom hopper jeg over å logge en dag, om jeg har det travelt eller spiser alt for uvanlig mat. Det går helt fint. Særlig om man ikke lurer seg til en sjokolade, siden Programmet ikke kommer til å få vite om det…

Jo mer du spiser den samme maten, jo kjappere er det å logge den. Og jo mer tradisjonell mat du spiser, jo lettere er det å finne det i programmet.

En bonus er muligens at man lærer seg at purre heter leek på engelsk og andre morsomme ting. Jeg skulle ønske jeg hadde valgt en norsk program med norske varer. Det anbefaler jeg.

Etter en stund har man får nokså godt grep om næringsinnholdet i mat man spiser. Da trenger man jo ikke å logge. Innimellom logger jeg litt likevel, for det ER litt konfronterende å logge inn sine dummeste kostvalg. Selv om det bare er jeg som ser det. 

Og Programmet.