Og plutselig

”Minneord”, stod det plutselig på Facebook. En gammel barndomsvenninne av meg hadde visst… skrevet… et… minn-  Nei? … NEI!  Minneordet var OM henne, ikke AV.

Jammen, man kan da ikke tøyse med sånt! For dette kunne da ikke være sant?

Så kom jeg på at hun hadde hanglet skikkelig for et halvt år siden. Men hadde hun ikke  kommet på sykehus og blitt bedre, da? Litt før dette  skulle vi møttes sammen med en tredje gammel venninne. Det var blitt utsatt. 

Vi er ( var?)… Hvordan omskriver man så man slipper å forholde seg til verbets tider akkurat nå.? Vi ……… barndomsvenner. Vi gikk sammen på folkeskolen. Naboer. Venner. Så giftet hun seg, og foreldrene flyttet også, så vi møttes ikke mer enn en gang på mange år, det var for ca 30 år siden. Men så fant hun meg på Facebook. Nå lignet hun moren sin litt. Og mest seg selv, fortsatt. Det så jeg på bildene.

Hun virket ivrig, travel, kreativ. Sånn som hun alltid var. Jeg gledet meg sånn til å treffe henne.  Men så ble det stille på henne. Og jeg var så travel. Det var hun også. Så var hun syk. Og jeg var enda mer travel.

Og nå er profilen hennes blitt en minneprofil.

For å gjøre det helt klart: Hun lå ikke syk og vansmektet fordi jeg ikke tok kontakt. Hun hadde levd over 40 år av livet sitt helt uten meg. Men jeg visste hvert år på bursdagen hennes at i dag hadde hun bursdag. Det har neppe gått et år i tida før vi gjenopprettet kontakten uten at jeg har tenkt på henne på en eller annen måte. Da jeg snakket med datteren min i dag, brukte jeg uttrykket ”hun venninnen min som døde”. For vi var jo venninner fra barndommen. Det går da ikke over?

Samtidig vet jeg ikke om jeg kan gå i begravelsen. Om jeg har rett til det, liksom. Kanskje hvis jeg sitter bakerst?

Gjennom dagen dukker det stadig opp ting som  minner om henne. Og det føles som om et møte mellom oss skulle være nært forestående. Som at jeg skal vise henne ting, fortelle henne om ting. Nå snart.  Mens det i virkeligheten er blitt til aldri.

Og jeg kjenner sorg over at vi ikke fikk gjenopprettet kontakten. Over at vennskapet vårt hører til så langt bakover i tid at smerten over hennes død overskygges av melankolien og ettertenksomheten jeg har omkring meg og mitt perspektiv i denne sammenhengen. JEG har mistet muligheten til å gjenoppta kontakten med en savnet barndomsvenninne. JEG må sannelig rydde plass i livet MITT til de viktige tingene. Sånn at det ikke plutselig er flere som bare dør uten at jeg får…

Men Hun er den som er død nå. Fine dama.

Soyayoghurt til besvær

Av og til forskrekkes jeg av produsenter og importørers manglende kunnskap om hva forbrukerne faktisk bruker produktene til. Man skulle tro slik kunnskap var nyttig for et godt salg og en god fortjeneste.

Jeg kunne skrevet om at de ikke vet at en stor andel speltbrukere holder seg unna mjølk, og at ferdige mjølblandinger av spelt ville selge vesentlig bedre om de var mjølkefrie.

Men det skal jeg ikke, for da tar jeg jo fokus vekk fra den nye soyayoghurten med nøytral smak, som nå er til satt et hint av vanillin. Eller aroma, som er hva en intetanende kunde får opplyst via innholdsfortegnelsen.

En ikke liten andel av oss med melkeintoleranse bruker denne i matlaging. Når vi baker. Særlig i vafler og sveler. Når man marinerer kylling. Som en saftig, men kalorifattig dressing på salaten når noen må ha sydd inn buksene våre. Og på mysli. Der ikke alle av oss med nødvendighet ser behov for at det skal smake vanillin. ( Eller vi kan godt si vanilje, for her er ikke hovedpoenget ekte og uekte.)

Salatdressing med vaniljesmak er Ikke Godt. En yoghurtklatt i den sterkt krydrede suppa har også mistet sin sjarm. Kanskje å ødelegge en kylling ved å prøve å lage tikka masala med vaniljesmak har jeg ikketatt sjansen på.

Jeg ser det står mye naturell soyayoghurt i butikkhyllene. Før var det ofte tomt. Jeg lurer på om de tenker at det vil være noen sammenheng mellom redusert salg og vanillinen deres? Jeg håper det.

Og så vet jeg at konkurrenten Provamel lager yoghurt uten aroma. Har sett det I Italia...

Reunion 1. Mysenrussen 74.

Dette ble visst reunionhøsten. På besøk hos min venninne fra gymnaset ( som jeg stadig omgås) løp jeg på min venninne fra realskolen/folkeskolen. Koselig.

Men dette var nærmest en oppvarming til Festene. Og først ute var 40-årsrussen. Nå skal det presiseres at jeg aldri har vært russ. Jeg har artium, det har jeg, og gikk på gymnaset, men på det kullet jeg gikk ut med i 74 tror jeg nesten halvparten valgte å avstå fra noe så barnslig/syndig/harry/åndsfattig som russefeiring. (Personlig har jeg aldri blitt for russefeiring seinere, heller. Men sammadet.)

Jeg tror de mest ihuga har feiret hvert 5. år siden da, men sjøl har jeg bare vært på en fest. Venninna jeg har hatt kontakt med hele tida har ikke engang vurdert saken.

Men jeg liker reunions som fenomen. Stirre seg sjøl i hvitøyet med et «morndu!». Og når ens unge jeg vil løpe og gjemme seg, forsonende si: «Jeg veit. Akkurat det der var flaut. Og det der andre kunne vi kanskje unngått. Men du stod på. Gjorde så godt du kunne. Jeg er stolt av deg, jeg. Eh...oss? «

De eneste som trenger å være flaue, er kuer som ikke vil vedkjenne seg at de har vært kalver. Og så de som evt fortsetter som forvokste kalver livet gjennom, selvfølgelig.

Jeg fikk vel ikke så veldig mye ut av det første russejubileet jeg vart på. Traff et par jenter fra klassen som hadde blitt voksne. De var blitt hyggelige damer. Og noen jeg aldri kan huske jeg har sett før. Men det var en grei fest.

Faktisk var hovedpoenget mitt med å dukke opp på det første russejubileet jeg var på ( ikke si det til noen fra Mysen) å hindre at det ble sunget nidviser om meg selv, han som var kjæresten min på gymnaset og noen av venna mine. Det hadde nemlig skjedd på forrige fest. Men da var de unge enda. Vi får være litt rause med de andres unge selver også.

Men med årene og NLP-kursene har jeg fått stadig mer sansen for gjensyn med folk fra gamle dager og å hilse på gjenskinnet av den unge jenta jeg var. Så jeg ville etter hvert gjerne på Russejubieum.

Etter hvert som Internett kunne fortelle folk hvor alle var blitt av, er det lettere å finne oppdaterte adresser, og for 5 år siden fikk jeg ny invitasjon. Sikkert litt hårsårt og rart, men jeg hadde nettopp pådratt meg en sprekk i menisken og brukte krykke, og siden jeg også hadde hatt denne MS-diagnosen min i mange år, kjente jeg at jeg ikke hadde særlig lyst til å dukke opp blant fjerne bekjente akkurat i den korte perioden jeg brukte krykke, menisk eller ikke. Så jeg dro ikke.

Men i år:

Jeg meldte meg på med friskt mot, enda jeg ikke ante om det ville komme flere jeg kjente. Jeg tilhørte jo ikke den gjengen som gikk på fester den gangen, selv om jeg med åra har turt å smake sterkere ting enn lettøl.

Men festen inkluderte busstur rundt på gamle trakter. Mye er forandret, og jeg har vært lite rundt der. Jeg har ikke bil, og kjenner best strekningen jernbanestasjonen – Oppsalåsen. Og et par gamle kjente ville jeg trolig få se. God mat ville det være, og min ferdighet innen mingling og smalltalk har økt veldig på med åra, så dette kunne bli bra. En bror under ei halv mil unna (gåavstand i godvær og ikke urimelig taxiavstand i andre tilfelle )kunne huse meg til neste morgen.

Indre Østfold, Here I Come!

Jeg stoppet dog meg selv i å synge «I'm gonna be a countrygirl again». Mysen har tross alt fått seg bystatus, noe de er mektig stolte av.

Gule sider fortalte meg velvilligst hvor festlokalet lå. Anslagsvis 3-4 km fra toget langs en vei som var bygget etter min tid. Jeg har skjønt for lenge siden at en må ha bil for å bo i Indre Østfold. Men det var velkomstdrikk og greier, så hvordan hadde de tenkt at en skulle komme seg dit uten bil? Mysen er da ikke grisgrendte strøk i Odalen, heller. (På sistnevnte sted tror jeg ingen tør å ha promillekontroll, nemlig...) Jeg iler med å si at mitt hovedproblem i sakens anledning er at jeg ikke hadde noen bil.

Jeg planla å finne noen å sitte på med. Hadde funnet ei jente fra klassen på Internett som bodde i Skiptvedt og som jeg kunne ringe til, og jeg kunne spørre festkomiteen om de visste noen som kom fra Oslo i bil. Jeg mener: Jeg KAN dette med å ikke ha bil.

Jeg sjekket imidlertid Ruter først, for av og til går det jo en buss, selv I Indre Østfold. Og selv på en lørdag. Og det gjorde det. Den stoppet en kilometer fra festlokalet en halv time før oppmøte. Jess! Det burde jeg skjønt at festkomiteen hadde tenkt på, selv om de sikkert var så «himblinde» at de ikke tenkte på å si fra om det i innbydelsen.

Jeg sjekket ganske grundig, som en gjør når en er i ukjent lende, men bussavgangen fikk jeg opp flere ganger.

Lørdag morgen sjekket jeg busstidene på reiseplanleggeren en siste gang. Det er jo det som er så bra med Ruter, den oppdaterer seg om det er jordras, velta trailer som sperrer veien og annet som kunne skjedd siste timene.

Helt tilfeldig fikk jeg se at selv om jeg forskriftsmessig klikket på «i dag» (som var 23.08), så stod det i teksten over noe om 21.08. Det var rart. Og litt foruroligende, siden 23. var lørdag, mens 21. var en hverdag, (og i helgea er det jo som kjent mye mindre busser ute og kjører. Og ikke minst i Indre Østfold.)

I tillegg hadde reiseplanleggeren forslått en buss som var framme en halv time seinere, selv om den som alternativ hadde oppført bussen jeg hadde planlagt å ta, den som stemte så fint med oppmøtet.

Jeg ringte 177 for å snakke med et levende menneske.

Damen på 177 kunne fortelle meg at det gikk ingen busser på den strekningen I Hele Tatt. Hennes forslag var at jeg tok toget til Mysen og drosje derfra. ( Hvorfor hun som jobbet på opplysningen ikke visste at det var bussfortog mellom Ski og Mysen gidder jeg ikke gruble over. Jeg kan bussfortog. Jeg bor i Drammen.)

Da kunne det bli to drosjeturer på meg, ganske sikkert, siden værvarslet meldte regn. Å gå dit i regnet og sitte med våte klær og sko en helt kveld, hadde jeg lyst til det? Og tenk om jeg gikk inn på feil vei og gikk en kilometer før jeg fant ut at jeg var på feil sted?

Og ho jenta fra klassen, hvor tidlig tør en vekke et menneske en strengt tatt ikke kjenner lenger den morgenen ho skal på russejubileum og feste til et stykke ut på natta. Om ho i hele tatt skulle dit? For ikke å si å spørre etter noen av de andre i en festkomite som vel har det travelt nok på morra'n?

Dette ble for uforutsigbart for en kontrollfrik som jeg.

Så nå sitter jeg her hjemme ved Drammenselva og spiser en enkel middag med en halv øl til. Skal jeg stemme treff med mitt unge jeg fra søttiåra får det visst skje på annet vis.

Og jæ har jo aldrin vært russ, heller!

My og det å holde badevekta. Og litt om Rubins fire motivasjonskategorier.

I dag snakket de på radioen om at nesten ingen greier å beholde et vekttap. Det trur jeg på.

Jeg har tenkt på det i hele sommer, at jeg skulle skrive litt om hvordan det går med meg og badevektprosjektet mitt. For i fjor kvitta jeg meg med 7 kilo, noe som passet meg og kroppen min godt. Men så siger de jo på. I hvert fall 4 av dem, sist jeg sjekka.

Og visst skulle jeg innrømme dette på åpen blogg. Ikke er vel jeg av de der som lager illusjoner om sitt perfekte liv på nettet. Men kanskje ville det gjøre seg bedre om jeg kunne komme med noen gode råd om å stoppe utviklinga? (My liker å være den som hjelper og gir råd.) Så dermed tenkte jeg å vente til det gikk litt den rette veien igjen.

Og den rette veien har det gått. Mange ganger gjennom våren og sommeren. Og innimellom har det gått andre veien igjen. En kilo opp og en kilo ned.

De siste to ukene har det mest gått opp. Det begynte med en kjempefrustrasjon der jeg ikke klarte å finne annet akutt smertedempende middel enn en pose popkorn og en pakke digestive kjeks. Uten palmeolje. (Som om det hjalp i denne sammenhengen.) Og etter der har jeg spist.

Dette er Reunionhøsten. Først 40-årsrussen. Uka etter gamle jobben fra nittåra. Så kullfest fra sykepleierskolen. Sånne treff der man treffes og finner ut hvordan det er med folk. Med meg er det jo sånn at jeg ble ufør rundt tusenårsskiftet, aldri fikk jeg skrevet Boken og ikke traff jeg Drømmemannen. Og selv om det stort sett er folk en tror ønsker en alt godt og en føler det samme tilbake, så kunne det jo være hyggelig å ikke ha for store bilringer når en ikke har så mye vellykka liv ellers å skilte med?(Selv om det Selvfølgelig er på grunn av helsa vi sliter med ikke å legge på oss.)

Så NÅ ville jeg vel i hvert fall være motivert til å gå ned de to siste, dumme kiloene jeg la på meg? De to som gjør at det er klær i skapet som faktisk ikke passer mer. Og der kom enda en ting som burde gi drahjelp: Slippe å kjøpe nye klær.

Men nei. Og jeg skulle gjerne vite hvorfor.

---

Jeg kom borti i boka «Lykkeprosjektet» av Gretchen Rubin her om dagen. Den er kanskje ikke spesielt dyp eller nytenkende, og kan leses mens man ligger lett henslengt på verandabenken (dog med ulljakke og ditto sokker) og tviholder på illusjonen av at det fortsatt er sommer. Samtidig som den kan motivere en litt til det som på godt norsk heter å skjerpe seg.

Jeg iler med å opplyse om at Rubin ikke skriver om å holde vekta. Men en strategi kan brukes på så mangt.

Jeg googler ofte det jeg leser på papir, så jeg fant ut at nå kommer det snart ei ny bok fra damen om å endre vaner og hva som motiverer oss. Og da nærmer vi oss kanskje noe som kan hjelpe My i sitt problem med badevekta?

Gretchen Rubin snakker litt på youtube om ting som kommer i den nye boka, og deler der mennesker opp i fire kategorier etter hvordan de forholder seg til regler og forventninger, der de fire kategoriene krever hver sin tilnærming til å endre vaner.

Her er en link, så du kan se og høre henne sjøl. https://www.youtube.com/watch?v=gBNEVXg2CNU

At vi må ta vår måte å være på i betraktning når vi skal gjøre forandringer, har jeg alt lært på NLP-kurs på tidlig nittitall, men der delte vi ikke menneskene strengt inn i fire kategorier, slik Rubin gjør. Det høres noe rigid ut. Vi får se om systemet hennes modereres i boka.

Jeg beskriver kategoriene hennes slik jeg selv har forstått dem etter å ha hørt henne snakke om dem på engelsk. Jeg vil ikke prøve å oversette begrepene hennes til norsk.

«Upholders» De innenfrastyrte samarbeidende, som følger regler og forventninger, også når ingen «ser dem» eller det bare gjelder dem selv.

«Questioners»De som stiller spørsmål ved ting, og bare følger regler om de kan overbevises om at reglene har noe for seg.

«Rebels» Opprørere som ikke vil gjøre ting som er regelstyrt.
«Obligers» De utenfrastyrte samarbeidende som følger opp ting dersom det er viktig for andre eller om man har noen som følger med på det de gjør.

Vi har vel gjerne litt av alle i oss, slik jeg oppfatter det. Men kanskje en kategori er dominerende?

Jeg tilhører nok i hovedsak de utenfrastyrte samarbeidende. Det hjalp meg veldig å blogge om kostholdsendringer, mosjon og vekttap sist vår. Dessuten var jeg på lag med to andre som holdt på med det samme, og hvor vi var hverandres motivatorer. Det funka som bare det!

Sånn er jeg ellers i livet også. En venninne spurte nettopp om jeg kanskje hadde et spesielt skriv hun trengte. Om jeg har det, ligger det i en stor pose med papirer som bør sorteres denne uka. Nå vet jeg at jeg vil få sortert dem!

Jeg stiller nok i høy grad spørsmål ved regler og sannheter, og har nok gjort meg upopulær ved å argumentere for at ting jeg er uenig i skal endres. Mens andre kanskje stille og rolig bare omgår reglene. Mindre styr. Men jeg er jo enda mer enn en spørsmålstiller en utenfra motivert som følger andres regler. Jeg tror forresten jeg er flinkere til å overse forventninger enn regler.

Men jeg har da også noe av opprøreren i meg. Noen har sikkert lest det jeg har blogget om prokrastinering. Prokrastinering tror jeg må være et opprør mot ting man burde. Ting som blir veldig ulystbetont bare fordi man bør. Og selv om det er en selv som har bestemt det. I dag er det den store «rydde-på-soverommet-dagen her i heimen. Hvordan tror du ellers jeg kom i gang med å blogge om badevekta?

Det er jo ikke dumt å spille på lag med den delen av en selv som er mest aktiv i situasjonen. (Hvis det nå er slik det fungerer, da. Rubin mener nok ikke det. )Det er jo mest effektivt å utnytte kraften i personligheten. Men hadde det ikke vært fint å utvikle seg litt, sånn at man kunne motiveres uten sleipe strategier?

Men til jeg evt kommer så langt i min åndelige utvikling: Hva om opprøreren kunne jobbe på lag mot de to-fire ekstra kiloene jeg ikke føler har noe på min kropp å gjøre? Den delen av meg som liker å bryte regler, burde vel la seg motivere litt av påstanden om at de færreste klarer å holde vekta uten oppfølging av andre. Litt sånn: «Hah! Det skal vi motbevise!»

Enda bedre er det vel om jeg hadde vært mer Innenfrastyrt hva det gjelder å holde regler. Tror jeg. Men jeg vil jo ikke være en ufleksibel regelrytter, heller...

Det blir spennende hva Gretchen Rubin sier mer om dette i boka si om endring av vaner.

---

Nå skal det sies at allerede da jeg kom et lite stykke ut i «Lykkeprosjektet» ( den første boka), tenkte jeg at grunnen til at Rubin selv fikk til å skape orden i huset den ene måneden og være mer oppmerksomt til stede med ungene sine en annen, kanskje kom av at hun skrev en bok om det. Hun var slik jeg ser det en utenfrastyrt type.

Og det tenkte jeg før jeg hadde sett videoen hun seinere lagde om kategoriene... Så kanskje jeg kunne tenkt ut denne teorien helt selv, om jeg hadde gått inn for det? Eller om jeg hadde skrevet en bestseller og noen ventet på en oppfølger?

Ta vare på seg sjøl og andre.

«Slutt å være sammen med mennesker som tapper deg for energi.» «Sett grenser for andre.» «Ta vare på deg selv.» Nå har jeg lest noe sånt igjen.

Tja.

Visst skal vi ta vare på oss sjøl. Jo mer du tar vare på deg sjøl jo mindre må andre ta jobben. (Om de i hele tatt kan og vil. ) Og hvis vi ikke tar vare på oss sjøl, har vi lite å gi til andre. «Fest din egen surstoffmaske først», sier de på flyet, og det er en god metafor også. Jeg er også en ivrig formidler av at du ikke kan redde folk fra å drukne ved å hoppe uti brønnen til dem. Som oftest.

Men jeg er av og til bekymra over ta-vare-på-deg-sjøl-kulturen. Jeg er det.

Noen ganger tror jeg faktisk vi bør kunne la oss utmatte litt av folk som tapper oss for krefter. Fordi de trenger det og ikke har ressursene til å hjelpe seg sjøl. Du ville hoppet uti og svømt til land med en som ellers ville druknet selv om du fikk lungebetennelse av det, ville du ikke? Og selv om du kanskje hadde hatt mareritt en stund etterpå også?

Nå er det sikkert mennesker som aldri har belemret andre med sine sorger og «greier» ut over den andres smerteterskel. Jeg tilstår at TanteMy ikke befinner seg i denne gruppen. Når livet har vært forj...., har det nok hendt jeg har tatt initiativ til å prate om «greia mi» enda en gang, selv om temaet sikkert har vært betrakta som utprata av den andre. Jeg har kanskje bevisst oversett kroppsspråket og peisa på. Og jeg har ikke dårlig samvittighet for det, heller, enda det kan jo hende den andre hadde litt mye akkurat da. For det er lov å ta feil og ikke være perfekt. Og det må andre få lov til også.

Jeg har også mange ganger sjøl hørt lenge på folk som tar opp problemene sine for ørtende gang og aldri lurer på hvordan jeg har det. Ikke bare fordi ting kan se annerledes ut fra innsida og vi ikke vet alt om andre. Men også i medlidenhet med et menneske som later til å ikke evne å se annet enn sitt eget forvrengte bilde av verden. Sa jeg speilbilde av verden?

Ja, vi skal stille krav til andre mennesker. Det kan være en menneskekjærlig handling å lirke eller dytte folk i retning av selvhjelp og egen mestring når de bare appellerer om hjelp og å bli lyttet til. Det kan.

Og hvor mye skal en tåle av folk som tydeligvis ikke ser annet enn seg sjøl. Du orker ikke høre den historien deres en gang til.

Men noen ganger må vi få ting ut flere ganger. Hvor mange skyllerunder har vaskemaskina di? Tenkte jeg det ikke. Og noen ganger må en jammen sette på mykggjørings­program etter at man egentlig skulle være ferdig også. Selv om en må legge seg enda et kvarter seinere.

Men før eller seinere en jo stoppe med å klage. Som en ung kvinne sa til meg: «Nei, det går aldri over at pappa døde så brått og dramatisk. Det blir greiere. Men det går ikke over. Men jeg kan ikke forvente at alle skjønner det»

Det er derfor det finnes prategrupper for dette og hint.

Så kan folk også få profesjonell hjelp til å grave seg ut, om ting blir for gærent. Eller legge ting litt mer fra seg, litt lengre unna. Debrifing. Dissosiering.

Eller til å skifte fokus til andre ting. Se mer løsninger, færre hindringer. Kanskje tilgi eller se at noen gjorde så godt de kunne. Det er det fint å hjelpe folk til å finne fram til uten å ta jobben sjøl. Vi kan ikke alle redde hele verden.

Men jeg vil altså hevde at det noen ganger kan være riktig å omgi oss med folk som tapper oss for energi.

Jeg har faktisk nylig opplevd å være samme med mennesker som jeg ble fylt av energi å være sammen med, kanskje mye fordi dette var mennesker som vet at man selv kan fylle opp sine egen energi uten å bare omgi seg med de rette menneskene.

Tante My har vært i kirka.

Jeg skulle nettopp til innledningsvis å gjøre en grundig redegjørelse for tanteMys religiøse praksis og forankring fra barndommen og fram til nå, da jeg kom på at en ikke skal spre for mye personlig på Internett. Men jeg kan jo si at jeg var en del i Den norske kirke før, men nå bare når ytre omstendigheter gjør det praktisk. Jeg har stor respekt for folk som uttrykker trua si på en måte som ikke er helt meg, (med mindre den skulle bryte menneskeverdet) og legger da vekt på å opptre respektfullt, inni og utenpå.

 Jeg var nylig i kirken og sang i sangkoret mitt. Jeg merket at liturgien hadde endret seg litt, men jeg fikk mye ut av å høre på presten og sang med i salmene og den delen av liturgien jeg kunne / husket.

Det var forresten mye lettere nå, for enten får man hele greia på et ark, eller det står på en storskjerm. Storskjerm i kirken synes jeg er en fin ting, like greit som da Gutenberg bidro til salmebøker og bibler til alle.

Men i dag var det et barnekor jeg skulle høre på, og det var en del av en gudstjeneste i en kirke nær meg. Hva jeg ikke visste, var at dette var en barnegudstjeneste som inkluderte mange barnedåper. Og hadde det ikke vært for disse barnedåpene, hadde jeg- og nå overdriver jeg ikke- lurt på om det var en av disse menighetene som praktiserer voksendåp som hadde leid kirkehuset. Måtte baptister, metodister og pinsevenner ha meg unnskyldt om jeg her uttrykker rare forestillinger om gudstjenestene deres, jeg har vært der så sjelden.

Som alltid ved barnedåp, var det flere kirkegjengere enn jeg som ikke var helt vant til formen. Da barnekoret sang, hvisket den ene bekymret til sidemannen: «Men, kan vi klappe i kirken?» Hun ble beroliget av en som visste at dette var nå vanlig.

Og hun hadde ikke begynt å lure lenge, for snart kom en salme- ... salme? ja kirkesyngesang, i hvert fall, der man for hver linje skulle klappe. Eller trampe. ( Eller var det klaske seg på lårene? Nå husker jeg ikke helt.) Til slutt skulle en holde sidemannen i hånda. Det siste syntes jeg for min del var ganske koselig, men jeg vet godt at mange ville synes at både å gjøre det og å unnlate å gjøre det ville vært like pinlig.

Det var en gjeng med unger fra menigheten som stod foran og forsang og viste bevegelsene på den klappesangen. Jeg likte prinsippet. Når det nå først skulle være barneliturgi. Trekk menigheten med i skriftlesing og annet. To av fadderne ble også brukt til skriftlesing, for eksempel. Veldig bra.

Etter en haug barnedåper fikk vi et ikke helt innøvd tablå av bryllupet i Kana. Da begynte det å bli litt over the top for meg. Jeg avstod fra resten av barneliturgien, og stod respektfullt stille med samlede hender. Jeg var lettet da det til slutt kom en fellessang jeg kjente fra skolelaget og kunne synge naturlig med i uten å føle at jeg gjorde narr av dem som gjorde dette som en del av sin religiøse praksis.

Så var det kollekt, noe jeg helt mitt liv har forbundet med fortellingen om Jesus rydder templet, og så kunne vi gå.

Hvordan skal små barn, som i seg har så mye naturlig religiøsitet i seg kunne fornemme det gudommelige i dette sirkuset?

Og hadde jeg vært der i forbindelse med en barnedåp, tror jeg jeg ville kjent meg frustrert over at sakramentet ikke var omgitt av mer... jeg hadde nær sagt religiøse handlinger. Men det er vel sånn religionen praktiseres her. Det er jo godt det er høyt under taket også. For det er vel det man skal kalle denne lavkirkeligheten?

Snart er det bare vigsel av homofile par de setter en strek ved. Eller... strek? Senker en diffus bøyg foran, vil jeg heller si.

Ode til min veranda.

Jeg fikk min Veranda i juni 2011.

Da hadde jeg beilet til den i en drøy måned, helt fra Eiendomsmegler&søn (som de ikke heter) lot utlyse en erklæring om at verandaen, inklusive stue, soverom kjøkken og vakkert, men tvilsomt bad var til salgs. Antydningsvis til en pris 140 000 lavere enn sluttresultatet skulle vise seg å bli. Enda de viste den på mandag 16. mai. (Jeg har ennå ikke kunnet bringe på det rene om “Eiendommegler &søn” hadde et horn i siden til Selger, i og med at de valgte å vise leiligheten på en så for Selger ugunstig dag. Og ikke rådet Selger til to-tre enkle grep som ville fått leiligheten til å fremstå som noe mer sjarmerende. )

Ikke desto mindre var vi mange som lot oss lokke hit på denne inneklemte maidag, og i hvert fall tre av oss så potensiale i både den overmøblerte leiligheten og ikke minst den støvete verandaen der en lettere soppangrepet hvit plaststol beskjedent mumlet noe om elveutsikt mens den beskjemmet unnskyldte seg for at et gult hus frarøvet oss muligheten til å la blikket hvile på bakken med det blå Strømsgodset menighetshus bak Pølsesvingen.

Den lille badestranda på andre siden av veien glemte både den og megleren å nevne. Det ble en hyggelig overraskelse.

Helt fra slutten av februar hadde jeg fristet tilværelsen som “omvendt mambo” i eldste datterens ekstra rom, og selv om det var hyggelig en stund, så begynte jeg å lengte etter et eget sted. Og etter et utrolig sjarmerende sted på Bangeløkka som mer enn hintet om store utgifter til oppussing etter kriteriene for verneverdig hus, en nokså grei leilighet så billig og med så dårlig kjøkken at jeg fikk våte drømmer om et kjøkken helt etter eget hode, hvis det ikke var for- ooops steinknuseri rett rundt svingen, var det derfor tapetet var så svart...og en del andre leiligheter som enten var koselige, men med skumle detaljer, eller bare usjarmerende. Så:

Jeg husker den gangen jeg begynte å se på leiligheter i Drammen. Jeg hadde sett på en uten hjelpesluk på badet borti Øvre Storgate. Jeg husker til og med at Selger ble rasende da jeg hadde spurt etter dette hjelpesluket og åpenbart mente at om vannet stod 7 cm opp på baderomsgolvet før det kunne renne over kanten til dusjnisjen, så var dette en detalj det var frekt av en potensiell boligkjøper å henge seg opp i..
Trett av en ikke-så-lovende-likevel-bolig ruslet jeg innover mot sentrum. Og det duftet av kaprifol. Rett etterpå kom det ekte, gammeldags brustein og koselige gamle hus i biedermeyerstil...

Den kaprifolen var plantet rett utenfor min veranda. Et frampek!

Ja, for jeg fikk tilslaget. Fire år etter hjelpeslukdagen. Eller, nei: vi sier Kaprifoldagen! Akkurat da jeg molefonken satt på bussen og prøvde å kvinne meg opp til en ny runde visninger etter å ha budt 20 000 mer enn jeg strengt tatt burde, ringte Eiendomsmegler &søn og kunne fortelle at den andre av de to konkurrentene i budrunden hulkende hadde måttet meddele at nå hadde hun ikke råd til å gå videre. Nåja. Hulkende og hulkende... Det vet jeg strengt talt ikke, jeg snakker vel helst om den indre stemningen jeg selv ville vært i om han i stedet hadde ringt og meddelt meg at hun hadde høynet med 10 000.

10 000, det er jo bare en ikke alt for dyr sofa. Men et sted må man stoppe, og gudene vet hvor Den Andre Budgiveren har tenkt å sette ned foten.

Og så ble Verandaen min.

Mens jeg ventet på nøkler listet jeg meg inn i tunet, det grønne, fine tunet med tuntre og hvite tomannsboliger og en åttemannsbolig rundt. Jeg snek meg bort til verandaen. Turde ikke gå inn på den, selv om leiligheten faktisk ikke var bebodd nå. Men fra utsiden fikk jeg målt at min hagebenk fikk plass. ( Jeg sitter på den nå og skriver...)

Jeg måtte vente ei uke på at min bror Bilisten kunne kjøre sakene mine til leiligheten. Men et lite kafebord med stoler greide jeg å frakte med meg. Brukte jeg datterens sykkelhenger? Og så kjøpte jeg to lilla stolputer og ditto sofaputer. Jeg hadde møbler!

Resten av leiligheten tok jeg langsomt i bruk. Det skulle males kjøkkenskap og soverom. Det skulle kjøpes møbler. Men verandaen, den bodde jeg på fra første stund.

Da høsten kom, og verandaen bare ble en korridor mot elva og et sted å lagre ved og sende røykere til, følte jeg at jeg hadde mistet litt av det første hjemmet i hjemmet mitt. Og hver vår er det som jeg kommer litt hjem igjen når jeg kan sitte der og ta den første tekoppen om morgenen. Og etter hvert sitte og høre på glad småprat fra verandaene omkring. Eller nede fra stranda. Eller fra folk som sykler eller går forbi. Enten de er glade, sinte, ivrige, ja, til og med småfulle, noen i blant nå mot natta.

Men mest er det bare meg og elva.