Buss for tog er temmelig «buss-for-tog».

Første gangen det var buss for tog, var jeg velvillig og tålmodig. Det kommer nok av at jeg ikke regnet med at dette fenomenet skulle skje med jevne mellomrom i årevis, og mekke jernbanesporene må de få lov til. Dessuten tror jeg at jeg var litt heldig og traff på en transport som klaffet så noen lunne første gangen. 

Men hvor dårlig er det mulig å gjøre det? Og hvorfor lærer de ikke? Det siste tror jeg at jeg har et svar på. De bruker ulike strategier hver gang, det virker som arbeidslaget som er på jobb finner opp hjulet hver gang. Forresten, det er ikke arbeidslaget som finner opp hjulet, det overhørte jeg en gang. De var frustrert over at systemene ble lagt opp av noen som jobbet for langt unna det praktiske feltet. ( En hver som jobber i f. eks. hjemmesykepleien skjønner nok hva de mener med det.)

Jeg skjønner at jeg må beregne mer tid. Det er ikke mulig å skyfle folk fra Oslo til Drammen like raskt med buss, i hvert fall ikke i rushtida. Og noen ganger er det vi reisende som glemmer møte opp i hva vi gjetter oss til er i tide.

Men når det gjentar seg at man etter å ha ventet lenge på en buss i Oslo ankommer Skøyen i samme minutt som toget mot Kongsberg forlater stasjonen, var det ikke da mulig med en kommunikasjon mellom sjåfør og togfører, så de bussreisende fikk vite at om de skyndte seg veldig, kunne de rekke Kongsbergtoget, og togføreren fikk vite at om han ventet i 3 minutter, så kunne ha få med seg en busslast av en ikke ubetydelig del av dem som hadde til hensikt å reise med toget hans. Det ville han vel ha kjørt inn før han skulle returnere fra Kongsberg igjen? Få greie på spornummeret av togføreren, bussjåfør, og rop det opp i god tid til busslasta di!

Så ville det også hjulpet å få korrekt informasjon om hvordan erstatningstransporten forløp når man kjøpte billetten. For gir de feil opplysning der og du av for eksempel helsemessige grunner ikke kan eller bør foreta reisen slik den viser seg egentlig å foregå, så får du faktisk ikke billetten refundert. Og taxi for den som kommer virkelig ille ut vil de ikke tilby. De vet nok hvor mange det vil gjelde.

Har du ventet på toget i 58 minutter på Skøyen stasjon noen gang? Jeg foreslår at denne øvelsen er minstekrav for å få lov å planlegge buss for tog. Det er sikkert koselig å bo på Skøyen, men for de togreisende er det ikke verdens navle. Det finnes en bensinstasjon rundt et hjørne, men benker er det ikke. Det er ikke en gang noe lukket venterom for kaldt vær. De 58 minuttene er av de lengre, kan jeg love.

Jeg vet ikke noe om hvordan folk med rullestol eller barnevogn klarer seg, men jeg vet at halvstore barn og personer som konsentrerer seg dårlig plutselig må ha følge på toget på en reise som de tidligere mestret helt uten problemer. Eller de kan muligens ta Expressbussen, selv om den er dyrere. Men det hender Expressbussen kommer, men dessverre ikke kan ta dem med. Den nemlig er stappfull av andre som har tatt buss for tog for siste gang.

Når man har et fast tilbud om en fasilitet, synes jeg man har en forpliktelse til å opprettholde tilbudet så sant det er kunder nok (burde også gjelde Steinberg stasjon, forresten), og si fra i god tid om man må gjøre omfattende endringer. Å doble reisetida hver sommer mellom Oslo og Drammen, kaller jeg en vesentlig endring. Folk bosetter seg faktisk i forhold til tjenester de er avhengig av. 

Jeg har ikke bil. Derfor bor jeg nær grei offentlig kommunikasjon. Hadde jeg bodd på Gulskogen nå, så ville jeg måttet ta lokalbussen til Bragernes for å få Expressbussen. Men på søndager går det ikke lokalbuss til Gulskogen, og da måtte man stole på at man i hvert fall kunne ta toget en stasjon til Drammen stasjon. Men jeg vil tro man vil føle en viss utrygghet. De sier det går tog, men de sa jo feil om hvor buss for tog gikk da man spurte dem sist…

Pulverapparat /brannslukkingsapparat. Fjerning av pulverutslipp for dummies.

FORHISTORIE

KAP 1
Fortvilet slektning hadde glippet takt i brannslukkingsapparatet da hun pliktskyldigst skulle vende på det. Det falt ned m toppen først og utløste utblåsing av pulveret. Leiligheten og tilliggende områder ble dekket av et lyseblått pulver. Hva gjør vi nå?

KAP 2
For å vite om hun kunne gå på Internett med PC-en, måtte man gå på Internett. Så det måtte jeg gjøre. Og på Internett står det mye rart, så også om hvordan man fjerner dette pulveret. 

Hvorfor kan ikke de som ikke vet noe om saken la være å svare og gi råd?
Det er ikke sikkert alt jeg sier heller er det perfekte, men i forhold til hva jeg selv fant, vil dette utvilsomt være til hjelp. 

Gode råd og korrigeringer i kommentarfeltet mottas med stor takk og vil evt bli føyd inn i teksten.

DE VANLIGSTE FEILAKTIGE RÅD FRA NETTET:

• At man kunne bruke støvsugeren.
  Dette ble hevdet av Norsk brannvern. Vi ville aldri prøvd om ikke noen med en så tillitvekkende navn hadde hevdet det. Etter kort tid kollapset støvsugeren.
• At vann og pulver skulle bli til lim! Særlig!
• At man ikke må røre noe, men ringe et firma som jobber med sånt.
  Dette er dels sant, slike firmaer er dem som kan dette best, men man kan gjøre mye selv mens en venter, og det minsker egenandelen.

Egenandel, ja! For det du skal gjøre er å ringe forsikringsselskapet.

Bare litt synd at klokka var 16:30 da jeg fikk saken i hende, og stikk i strid med hva man skulle tro var i forsikringsselskapets interesse, stod det ingen ting på hjemmesiden om hva man gjør mens man venter på at førstemann på forsikringsselskapet skal sette på kaffetrakteren og koble fra den automatiske telefonsvareren neste morgen.

DETTE GJØR DU:

• Det er ikke farlig å bruke elektrisk apparatur som PC, TV i noen dager / uker osv selv om det er kommet litt pulver inni dem. Det eneste du ikke må bruke, er støvsugeren!
  (Senere må derimot saneringsselskapet rense det som ikke er så gammelt at det lønner seg å kaste.)
  
• Ring forsikringsselskapet der du har innboforsikring. Hvis du ikke husker hvor, så gå inn på nettbanken din og se hvem du har betalt premien til. Hvis permen med kundenummeret har «snødd ned», klarer de å finne deg på navn og fødselsnummer
• Forsikringsselskapet bestiller skadesanering. Hvis huset og innboet er forsikret i to selskaper, må de finne ut hvordan betalingen av skadesanering skal fordeles, men uansett er det nok i alles interesse at all skadesanering blir gjort samtidig og av samme selskap.
• Du kan selv fjerne så mye pulver du kan. Da får du mindre egenandel.
• Støvet er ikke giftig, men kan irritere nese og munn fordi det er så mye av det.
• Pass på at støvet ikke sprer seg til rom som er uberørt. Unngå åpne dører før du har fått vekk det verste støvet.
• Det er ikke farlig å bruke vann, og det må til for at ikke støvet skal gyve og spre seg. Du kan godt bruke såpe i vannet. Bytt ofte vann, og når du har fått bort det grøvste, er det best å skylle mopp og klut under rennende vann hele tiden om du skal få bort mer.
• Fjerne det som fyker mest først, og ikke tenk på å vaske helt rent nå. Ta golvene først, for der går du og trår. Hold det renest mulig ved dører inn til andre rom, og legg ut våte filler å trå på, samt bruk egne sko inni rom med støv.
• Vaske øvre hyller før nedre, og ta golvet en gang til etterpå.
• Vaskemaskinen kan brukes selv om det har støvet på den, og klær og gardiner kan vaskes i maskinen.
• Ikke kast noe før skadesaneringen har vært der, og spar på alle kvitteringer for utstyr du bruker til opprydding, og om du må kjøpe et sett rene klær for eksempel. Og seinere for ting du må erstatte.
• Du får gode råd av skadesaneringsselskapet. De har spesialutstyr som kan rense inni elektrisk utstyr. ( Om noen uker vil nemlig støvet smelte og ødelegge utstyret. ) Og de kan rense tepper og sofa, om det lønner seg framfor å kaste. Og de kan rengjøre vegger og golv.

HVA DU SKULLE GJORT «I GÅR»:

• Les denne bloggposten
• La det inngå i familiens brannvernøvelse hvordan man slukker småbranner med teppe framfor brannslukkingsapparat
• Ha innboforsikringen i orden.
• Kjøp skumapparat

Barndomstriumfer, det motsatte av barndomstraumer.

…med den typiske innledende småpraten før tanteMy kommer til «dagens tekst»

 I går hadde koret vårt (Drammensjentene) sangerfest med innbudte gjester.

Det er mye jobb med sånne fester, og jeg er full av beundring over de av mine med-sangersøstre som vet hvor man får kjøpt god middag til 110 personer, hvilket lokale som er best, hvordan man sørger for at alle kor med dirigent får varmet opp og øvd og hvordan man til en hver tid har nok varm kaffe og grei framdrift på kjøkkenet. Og da har jeg bare nevnt et lite utdrag. Nevnte jeg pølsekjele, innsatsdyktige ektefeller og det å holde brus, øl og hodet kaldt?

 Selv prøver jeg å begrense meg til å prøve å legge innsatsen til de områdene der jeg oppdager at det er mest hektisk eller der Jentene med Oversikt meddeler at min innsats er ønsket.

 Men allsang! På planleggingsmøtet ivret jeg for dette programinnslaget, og ble møtt med lunken interesse. Men jeg hadde sett at det på korfester alltid er mange som gleder seg over allsang, så noen sanger måtte vi ha, hevdet jeg.

Til slutt skjønte jeg at en del av den labre interessen hang sammen med at ingen ville lede sangen, og etter forespørsel påtok jeg meg uten betenkning oppgaven. Jeg skjønte ikke at dette var så store innsatsen. Det handlet om å få en mik, komme med en kort, fyndig men vennlig påkalling av oppmerksomheten, annonsere sangen og begynne. Vi snakker tross alt om et arrangement der alle per definisjon har sangstemme.

 Jeg tenkte ikke et øyeblikk på at å framstille sin sånn litt under pari vellykket utseende framtoning og sin helt greie sangstemme foran 110 mennesker er noe å bli skremt av. Jeg synes ikke sånt er skremmende, jeg…

Og, dere som har lest overskrifta og begynner å bli utålmodige nå, nå kommer jeg til saken: Jeg har et positivt barndomsminne. Da jeg var lita, alt fem og et halvt, ble jeg løftet opp på bordet på en juletrefest og leste høyt opp ettellerannet. Feilfritt og greit, som jeg pleide å lese, og med det lille barnets manglende perspektiv på annet enn sin egen lille verden. «Å lese er moro. Jeg kan lese.» Og, som mitt retrospektive jeg ville lagt til: «So what?» Og denne erfaringen ligger der dypt og urokkelig i mitt sinn: Når jeg står foran en forsamling og sier noe, så synes alle det er fint.

Jeg vet jeg er heldig. Det er jo en del mennesker som har opplevd voksne eller klassekamerater som har fått dem til å føle seg så små og dumme at de har fått aversjon for livet mot å stikke fram hodet. Men det går faktisk også an å få en tillit for livet, like gjerne som en aversjon.

Nå er det ikke min påstand at tanteMy på generell basis er en særlig tillitsfull person. Det var vel nok av dem i min oppvekst som kom med utsagn og handlinger lite egnet for å utvikle selvtillit. Men jeg følte meg aldri dum eller liten, kanskje bare dårlig likt og urimelig behandlet. Om noen ga uttrykk for at jeg var dum, tenkte jeg de tok feil. Selv om det at noen liker en så dårlig at de får seg til å tro en er dum, heller ikke er så hyggelig.

 Men så hjelper det kanskje å ha et område der man tross alt er trygg og satt pris på, selv om det bare er et bord på 70x120 på en juletrefest eller to i året og noen faglige klasseromopplevelser.

Så går nå tida, og man skjønner vel også at det aldri er for seint å ha en god barndom, som det heter.

Tilbake til allsangen: Jeg hadde fått hjelp til å luke bort et par sanger som var mindre sangbare enn jeg først hadde trodd, og noen hentet fram en gammel velkomstsang koret hadde fra før. Hjemme i stua øvde jeg på det som var den store utfordringen: Å begynne sangene i passe høyt toneleie.

Mine voksne «juletrefesterfaringer» var som foreleser og foredragsholder, der sang – kanskje til alles tilfredshet – ikke var en del av pakka. Det var da jeg forsiktig prøvde å få noen som var bedre på dette med å finne toneleie til å overta, at det virkelig gikk opp for meg at å lede allsangen, absolutt ikke var en jobb folk ønsket å påta seg. Eller: Noen kan muligens ha følt en konflikt mellom et ønske om å gjøre jobben og det sosiale kravet om «ikke å stikke seg fram», som gjerne påhviler mange født før ca 1950.

Men det gikk visst bra. Jeg lever i den tro at toneleiet ble greit. Mikken hadde en løs del, så av og til måtte folk vente til jeg med hjelp fikk satt den sammen så den virket, men sånt gjør meg ikke nervøs. Har man stått med et foredrag og 20 plastfoiler og med prosjektor som streiker, hva er vel en ambivalent mikrofon?

Min mestringsopplevelse justerte seg noe da jeg skulle lese opp vinnerlodd seinere på kvelden. Her hadde jeg null kontroll, skulle bare lese opp det man holdt fram til meg. Trodde jeg. Og i spellemannens mikrofon, som jeg ikke kjente.

Det ble litt kaos. Men det gjør faktisk ikke så mye. Jeg er nå mest vant til å fikse ting på avgrensede og kontrollerte områder.

Ikke gi det oppmerksomhet, (men det ligger under hele tida).

Ja, jeg snakker om terrorhandlingen og rettsaken, og perspektivet er uberørt berørt. En som i høyden hadde en nabo man aldri hadde snakket med som var på øya eller som gikk i Oslo dager etterpå og så knuste ruter og avsperrede områder. Og var temmelig rystet.

Vi må ikke la terrorhandlingen ta mer av livene våre, sier de virkelig berørte, og vi «uberørte» er veldig enige og prøver å følge opp dette i vår egen berørte uberørthet. For vi er skjelvne og stressa vi også, men det er nesten urimelig å nevne det, når vi tenker på hvordan de virkelig berørte har det. Og vi vil i hvert fall gjøre alt vi kan for ikke å legge stein til byrden. Kan en bloggpost støte noen? Men heldigvis har jeg ikke så mange lesere. Jeg prøver.


I går begynte rettsaken. Morgenen begynte med at jeg følte meg invadert fordi jeg satte på nyhetene på radioen og de spilte et opptak av noe dommeren eller aktor leste opp. Skrudde fort av. Begynte nesten å gråte: «Hjelp, det kommer inn i stua mi likevel!»

Jeg fant fort ut at jeg ikke måtte prøve å holde ting helt vekk. Informasjon ville tilflyte meg uansett. Skulle jeg nekte meg tilgang til Internett, TV og radio bare for å ikke gi det oppmerksomhet? Tro meg: det ville for meg være å gi det mye oppmerksomhet.

Etter litt valgte jeg å høre på en kort video der forbryteren snakket. Jeg synes jeg får mye ut av stemmer, og jeg ville vite litt om han. Ansiktet sitt har han manipulert med plastisk kirurgi, og påkledningen har han sikkert også planlagt nøye, men stemmen? Orket jeg høre den? Jeg er glad jeg valgte det, for stemmen var lite imponerende.

Stemmen er beskrevet som sped og lys, men jeg tror det som mest slo meg, var det umodne i den. Jeg synes å gjenkjenne den fra andre unge menn som prøver å blåse seg litt opp uten at klangen i stemmen deres da har den påkrevde resonansen fra en tyngde i den indre personligheten. Nei, det var ikke verre enn slike stemmer jeg har hørt før, bare typisk.

Var det viktig for meg å høre det? Vel, kanskje ikke viktig, men alt annet vi får vite om forbryteren er tolket og dermed modifisert av andre, som sagt til og med ansiktet hans, som dels har de ansiktstrekkene han med sitt forvrengte sinn synes det er bra å framstå med. Han kunne sikkert beskrives som ynkelig bare fordi det er slik vi ønsker å oppfatte han. Men stemmen var faktisk litt patetisk, og det kjentes befriende å få bekreftet det ut fra egen observasjon. At han var en oppblåst stakkar.

Men stop en hal. Han greide i sin oppblåste stakkarslighet å gjøre ganske mye ondt. Han klarte å gjøre noe som var stort i omfang, og det kan vi ikke fornekte.

Jeg kjenner at jeg hadde unt han å bli fortalt at bomben ikke eksploderte og at han illgjerninger på øya bare var en drøm han hadde hatt. Fortalt han det så mange ganger at han til slutt måtte tro det og ikke fikk gleden av å se omfanget av handlingene sine, men måtte leve i en manipulert virkelighet på et isolat. Men sånn er ikke rettstaten, og det er jeg likevel glad for.

«Liten tue kan velte stort lass» sier et gammelt ordspråk. Han var vel det. Ei lita tue som fikk et stort lass til å velte.

Ordspråket sier ikke noe om at ikke lasset kan legges tilbake på vogna og at det meste ofte kan berges. Og var det tua som var så veldig smart, eller burde kjørekaren vært mer oppmerksom eller den som hadde ansvar for veistykket vært ute og sett over veien etter siste teleløsningen? Det slipper jeg heldigvis å trekke noen konklusjon om.

Hvorfor gidder jeg å beskjeftige meg med han i stedet for å gå ut og lete etter hestehov, rydde i huset eller lese ei bra bok?

Det er fordi jeg ikke kan stenge det ute likevel. Jeg kan glemme at Godset har en viktig kamp (unnskyld!) fordi jeg aldri har interessert meg for fotball og jeg ikke tror det har viktighet på linje med liv og død, frihet og rettferdighet, rett og galt. Men jeg kan ikke stenge ute av mitt ubevisste at alle ting som hendte den 22. juli nå blir snakket om, vist fram og bedømt.

Da jeg våknet i dag, var jeg sur og ikke til å være i hus med. Heldigvis var det ingen som måtte det, heller. Men det tok litt tid før jeg forstod at det var 22. juli-saken som lå under og satte meg i en stemning av amperhet, sinne og misnøye. Jeg er vant til å småprate på twitter, G+ og fa ce boka, siden jeg tilbringer mye av dagen uten å prate med noen IRL. Nå følte jeg at det Ikke Var Lov.

Som jeg innledet med, tenkte jeg at på bloggen min var det lov å skrive litt, for den ikke leses av så mange. Og nå etterpå er jeg mindre sint på verden i sin alminnelighet, jeg er mindre sulten når jeg egentlig er mett og den irrasjonelle «ingen-er-glad-i-meg-følelsen» er forduftet. For selv om man kan sylte seg ned i sine dystre tanker og hausse opp sin egen uro ved å overfokusere på negative ting, så kan det å totalt fortie noe for seg selv også være uheldig.

Og mens jeg skrev, har jammen de jeg følger på twitter snakket om saken også. Det var en lettelse.

Men selvfølgelig vil noen flyktninger få barn i den hensikt å få bli i Norge!

Akkurat som at noen jukser til seg uførepensjon eller skriver private utgifter på firmaet. Sånn er nå noen mennesker, ser etter muligheter til å jukse til seg litt ekstra.

Kanskje er ikke de som er livredde for å sendes tilbake til der de flyktet fra dem det er vanskeligst å forstå, heller?

Hvis vi skal ha et system som er så strengt at ingen greier å gjøre sånn, vil fryktelig mange andre mennesker bli nektet rimelige rettigheter. Noen vil da alltid falle mellom to stoler. Eller paragrafer, burde vi vel si. Det er nok av dem som faller utenom likevel, men flere vil de bli.

Skal vi virkelig ha det sånn at det er bedre at mange mennesker får ødelagt livet sitt for å være helt sikker på at samfunnet ikke før på «gratispassasjerer»?
Og dessuten tror jeg noen alltid er så smarte at de klarer å lure systemet uansett.

Og, som noen sa: «Det kan da ikke kalles retur å sende en som er født her ut av Norge?»

Flyladyerfaringer

Så har jeg gjort meg noen refleksjoner mens jeg har prøvd å følge opplegget til Flylady. Eller "Flaidy" som barnebarnet sa før. Se forrige bloggpost.

Siden jeg prøvde Flylady for noen år siden har hun blitt mye mindre opptatt av å si at husholdningsartiklene hun selger godt kan erstattes av annet man har, og det har økt på med brevene som forteller om hvordan folk lenge mente de greide seg med det de hadde, men til slutt innså de at de var svake, syndige mennesker som måtte overgi seg til Flylady som visste best... Nåja, jeg overdrev litt her, for å få det til å ligne enda litt mer på den kristne vekkelsespropagandaen de virker inspirert av.

Fortsatt masse bra hos Flylady, men lur oss ikke til å tro at du må kjøpe lilla mikrofiberkluter som farger av så mye at du må vaske dem noen ganger for ikke å misfarge ting en vasker og selv uten frakt fra USA mye dyrere enn dem du kan finne overalt i Norge. Men kanskje de ikke har mikrofiberkluter i USA?

Jeg har kjøpt meg feiekost med gummibust på Jernia billigere også enn den Flylady selger og tappert forsøkt å vaske opp med ditto oppvaskkost hos DD ( amerikansk/Flyladyuttrykk for Dear Daughter) men har gitt opp. De selger en børste med håndtak og gummibust maken til dem en får kjøpt til å fjerne dyrehår med. Den er OK. Fin å fjerne lo fra tørketrommelen og vaske bakebollen med så man slipper å få oppvaskkosten full av deigrester. Den er grei. Og en støvkost med fjær på er fint å bruke, du får dem i Norge også. Bedre enn neonfargete plastbørster, men muligen ikke bedre enn swifferkosten.

Mange grunnprinsipper er bra. Rydd 15 minutter hver dag i en haug med masse rot, den er ikke dum, den. Og en fast rutine for morgen og kveld der man blandt annet bruker max 2 minutter på hvert av de stedene der det alltid hoper seg opp ting som skulle vært ryddet bort eller kastet. Ikke dumt. Samt å dele huset opp i soner som man sirkulerer gjennom med jevne mellommmrom.

Og ikke minst: Rydd litt etter hvert så du ikke kollapser, og bruk hele tida tid på å holde ved like det du alt har fått orden på. Gå ikke i perfeksjonistfella, la deg ikke distrahere av andre ting og kast ting du ikke trenger.

Jadda.

Men jeg kommer aldri til å gå med utesko inne, og om hun fortsatt foreslår at man rer opp senga uten å lufte den, så gjør jeg ikke det. Og jeg klarer veldig godt å sortere kaste - gi bort - legge vekk uten neonfargede nylonvesker fra overseas.

Men oppvaskbenken min, den holder jeg rein og blank. Shine your sink!

Hvorfor er du stolt av MEG Flylady?

Jeg har fått kultursjokk. Dvs hadde jeg ikke luktet på den nordamerikanske guruen for rydding og kaosmestring i heimen for amerikanske husmødre (og litt for dem som jobber) alt for noen år siden så hadde jeg vel fått det kultursjokket.

Det er mye bra med Flylady. Og det er gratis og uten mer reklame enn en del temmelig relevante ting en kan få kjøpt fra dem. Og så kanskje i noen linker.

Til å være fra den dobbeltmoralske kulturen der borte, så er Flylady overraskende åpen om at av og til ser det ikke ut hjemme hos folk, og tidligere hos henne selv, og poenget er: Hun kan hjelpe.

Jeg har trippelkompetanse på opprydding: Jeg har (en uferdig) TMK/NLP-utdanning, jeg har prøvd å holde orden på et hjem i mange år og jeg har jobbet på en akuttavdeling på sykehus. ( Hm uferdig NLP og litt mislykka holding av heimen ryddig, da er vi på en og to halve, da? OK: dobbeltkompetanse?)

På denne bakgrunnen vil jeg likevel uttale meg, og denne damen - eller konseptet, da - fungerer ganske bra og har fått med seg noen gode grunnprinsipper som hun oversetter til praktiske råd.

Men jeg må gjøre en kontinuerlig oversettelse inni hodet mitt, både til norsk språk, men også til norsk kultur.

For norske mødre sier for eksempel ikke så mye «jeg er så stolt av deg» når barna har vært flinke. I hvert fall ikke etter at de har nådd skolealder. De sier at barnet har vært flinkt, eller de er noen ganger stolte på vegne av eller de er stolte av seg selv: tenk at det er mitt barn, og da er de jo stolte av oppdragelsen eller genene.

Og Flylady, hva har hun å være stolt av? Det er vel kaosmestringsopplegget hun driver med et par hjelpere hun bør være stolt av. Ikke oss som bruker opplegget.

Men vanskeligere er det likevel med det nordamerikanske kjønnsrollemønsteret. Der later mange kvinner til å ligge på et likestillingsnivå der vi skandinaver var i 1960.( Noe den stakkars Venusogmars-fyren som besøkte Skavlan fikk erfare.) Riktignok er mannen der, (ja, det er han også, alltid, de er liksom aldri skilt), men du får aldri historier om at «i går var det mannen min som kom først hjem og skulle ordne middagen, og han strålte som ei sol. Det er SÅ enkelt å få middagen i gang nå når vi følger Flylady og alt er ryddig og middagen planlagt.» Menn er mest der for hyggelige kommentarer om hvor ryddig det er eller så er det noe med skjortene hans.

Så har de jo andre tradisjoner for å feire årstidsfester og ha selskap, og man skjønner at amerikanske husholdningsapparater og andre tekniske finesser ikke er helt som de norske. Det kan jo være litt interessant.

Når det kommer til maten, har Flylady en hel avdeling med middagstips og andre oppskrifter, de fleste fullstendig nytteløse for en europeer. Det vet man for øvrig fra før, dersom man har lest noen av de utallige bøkene om kosthold og ernæring oversatt fra nordamerikansk. Ofte er «sunne muffins man kan sende med barna på skolen» både søtere og med mer hvitt mel enn hva de litt kostbevisste baker til lørdagskosen her hjemme.

Men så er enda nordamerikanerne vesentlig mer overvektige enn oss og mosjonerer mindre. Men Flylady gjør i hvert fall sitt til å forbedre folkehelsen i USA, og oppfordrer alle til å gå tur i et kvarter hver dag…

Men visst lærer vi nyttige ting. Og hennes påminning om å gå tur, kan jo få oss til å gå en time. En må bare oversette til vår kultur. Og ellers er det jo noe i Flyladys prinsipper at et kvarter som du får til er bedre enn så perfeksjonistiske mål at du ikke kommer deg ut i hele tatt.

Hvis du ikke kjenner Flylady skal du få Lesson One and Two her med en gang:

Dag 1: Rydd ut av oppvaskkummen din og gjør den skikkelig ren. Ha to fiberkluter, en tørr og en våt å tøke av den med og forlat den aldri mer uten at den er tom, ren og blank. Og det er alt du som Flylady-aspirant skal gjøre dag 1.

På dag to er første bud å holde prosjektet med oppvaskkummen unna et hvert tilløp til forfall, og så kler du på deg skikkelig straks du står opp, med hår og evt makeup og full pakke. Noen stusser over det, men skal man ikke ut, sånn som husmødre og enkelte av oss andre, er det fort gjort å virre rundt til langt på dag eller ikke ta det så nøye.

Men Flyladys viktigste påkledningspåbud er: Gå med sko inne. Snøresko. Hovedpoenget er at da er det ikke sånn pes å stikke ut en tur, en har alt på seg skoene. Jeg tror ikke mange nordmenn kjøper den. Å ta av seg skoene inne er i Norge er første bud i God Oppdragelse, like hellig som det er for svensker å skru av lyset når de har vært på do. Selv om det er kø utenfor. Men mulig de har det med skoene i tillegg, svenskene.

Men rådet med sko er ellers bra, det. Folk som er inne hjemme hele dagen har godt av å ikke gå hele dagen i sokker eller tøfler. Men vi sparker nok inneskoene av når vi skal ut med søpla, henge ut tøy eller plukke opp en unge som har velta med trehjulssykkelen. Og da funker det ikek med snøresko.

Hvis du likte og trengte de to rådene til Flylady og greier å følge dem opp på dag 3, så kan du jo være stolt av deg sjøl. Og google opp siden hennes.

FLY står for Finaly Loving Yourself. Litt fint, da!