CH, eller "Rent-a-husband"

Det var den der innerste døra skyvedørsgarderoben i gangen igjen. Nederst står den skrått på glideskinna. Det gjør at den ikke kan dras de siste 10 cm.  Når jeg setter den parallelt med den ytre døra, vil den ikke gli. Metallbeslagene den glir på kan justeres med en skrue, kanskje løsningen ligger der?  Men der melder jeg pass. Døra fungerer på et vis, og trygghetssøkende som jeg er, tar jeg ikke sjansen på å mekke på måfå og risikere at dørene låser seg og det første gjester får øye på, er støvsuger og mopper.

Og så var det lyset på kjøkkenet. Taklyset består av en klemmelampe fra IKEA, festet på gardinkappa. Jeg har ei lampe i boden, og det er en dobbelt (til og med) stikkontakt i taket. Men ingen krok. Jeg skulle hatt en krok over spise-og-arbeidsbordet i stua også. ( Og en over vedovnen, for rask klestørk om vinteren. Jeg er ikke så hemmet av estetiske krav at jeg ikke tenker praktisk.) Men hull til de krokene må lages med murbor, og det har jeg aldri gjort før. Tenk om jeg ender opp med et lite krater og ingen krok?

Og så burde jeg vasket kjøkkenvifta, men sist jeg demonterte den, måtte naboen og jeg i fellesskap prøve og feile for å få filteret på plass igjen, og sikre den med sånne metallbånd med hull i som du får kjøpt på Cl Oh. Og ingen av oss var til slutt sikre på akkurat hvordan vi hadde fått det til.

Da tenker jeg på min gamle venn CH. ( Han var døpt Carl Henrik, men «det lyder jag inte», som han sa.)

CH var av og til i Oslo, og da bodde han hos oss. Som takk, gikk han rundt i huset og festet, skrudde og reparerte sånt som måtte fikses. Når CH kom i hus var rekkefølgen sånn: 1 Kram. 2 Henge opp jakka. 3 Sette elektrisk drill på lading. Jeg ser ikke en gang bort fra at jeg har byttet om punkt 2 og 3.

Den gangen var jeg syk og hadde veldig svake hender, så hjelpen var enda mer påkrevet da. Egentlig er jeg nokså praktisk av meg, så den gang var jeg en hendig kvinnes sjel i en nesten bokstavelig talt handikappet kvinnes kropp. Heldigvis gikk det over.

Men jeg er født på tidlig femtitall, og vi hadde ikke sløyd på skolen. Det er mye slikt jeg føler meg utrygg på. Dessuten har jeg (fortsatt) en unormalt dårlig retningssans, så hvis jeg driver og skrur på ting, kan jeg plutselig komme til å skru motsatt vei. Såkalt «fikling» er jeg av og til veldig dårlig på, selv om viljen absolutt er til stede.

Jeg er ikke redd for å bruke håndverkere. Jeg har hatt både rørlegger og elektriker her og betalt det de skulle ha. Men noen ganger trenger man bare en handyman. Uavhengig av kjønn, bevares.  En CH, en «Rent-a-husband» hva praktisk husmekking angår. Og han må så gjerne være polsk, bare han snakker norsk. For til små filledetaljer som en vil ha akkurat sånn, må en kunne forklare ting skikkelig. Og så burde det ikke være alt for dyrt. Ellers vil det aldri lønne seg å reparere noen ting, og det vil være billigere å kjøpe nye ting der monteringen ikke er et problem.

Jeg kan mange praktiske ting sjøl, og kanskje det å bytte tjenester hadde vært tingen? Men det må organiseres, og det er noe styr. Noen har foreslått nettdating, men det vil trolig dra med seg noen kompliserende faktorer og ikke være noen garanti for at man oppnår primærmålet. Ikke ligger det i konseptet at behov for mekking i heimen er et akseptabelt fokus, heller.

Døra i gangen glir vel greit nok. Vifta klarer seg også en stund, for det er ikke mye steiking i fettos hos meg. Jeg setter ei ståleselampe ved spisebordet og klapper beroliget på metallbåndet med hull som fungerer bra nok til å sikre at ting kan skrus fast eller sikres når man ikke vet hva den dingsen man egentlig skulle hatt ser ut og heter.

Kanskje jeg skulle ønsket meg et par timer med Rent-a-husband til fødselsdagen min? Men problemet ville vel vært det samme for mine venner: De aner ikke hvor man får tak i en sånn. Eller de har en hjemme som ligger langt etter med sine egne oppgaver.

PS: Jeg er ganske god til å lappe albuene på yndlingsgensere…

Høstrapport fra badevekta.

 «For stor! For stor, Kan syes inn!» Og: «Næmmen-så-fint-den satt-nå!»

Tante My har hentet vintertøyet fram fra boden for en kjapp gjennomgang. Det er det alltid lurt å gjøre tidlig på høsten, så man slipper å impulskjøpe klær man har glemt man hadde maken til når butikkene begynner å fylles med fluffy og ullent i lokkende farger og fasonger.

I år er det ikke bare hukommelsen som trenger en oppfrisking, men hva passer egentlig nå når jeg og badevekta har hatt det lille stuntet i vår? Resultatet var oppmuntrende og dessuten interessant. Jeg oppdager at jeg egentlig bare er vant til å vurdere om klær sitter for trangt. «For stor» har alltid betydd kjekk kamuflasje. Dermed har jeg lagt to ulljakker jeg liker godt i haugen som skal luftes og legges i skapet, men lurer på om de kommer til å ende hos Fretex når jeg har brukt dem et par ganger.

Vekta har holdt seg nede. Krisen jeg beskrev i de to forrige bloggpostene handlet om å bli frustrert over ikke fortsatt å bli overrasket over hvor mye slankere man har blitt. Men så har jeg vennet meg til ikke å bli overrasket, og det gikk greit igjen. Men det holdt på å lure meg inn i tullespising, det gjorde det. 

 Jeg vet ikke om det er regnet ut hvor lenge det er fare for at kroppen (eller var det helt spesifikt fettcellene?) lagrer den gamle kroppsvekten i hukommelsen. Sånn at de plutselig kan våkne en dag og beskjemmet alarmere: «Her mangler det noe! Alle mann til pumpene. Skuff inn! My er sjuk, hun har gått ned 7 kilo, og hun greier ikke legge på seg igjen!»

Jeg har sagt til meg selv, at om det skjer, så skal jeg ned tre kilo til. Det er nemlig først da jeg ikke er å regne som overvektig, i følge de som tolker BMI for personer som ikke er så høye.Vi korte har nemlig litt mindre å gå på, og skal veie litt mindre enn BMI sier. Til dem av dere som bryr seg om sånt.

Dvs, jeg vet ikke om det er tre kilo, kanskje bare to kilo jeg må ned for å være normalvektig. For kanskje har jeg gått ned åtte kilo og ikke sju? Jeg har lånt bort badevekta mi og måler midjemål, samt sjekker hvordan de trangeste buksene og skjørtene sitter når de er nyvasket og jeg ikke nettopp har spist middag.  Jeg har i hvert fall ikke lagt på meg.

Men jeg har altså tenkt å stoppe her, og ikke gidde å anstrenge meg så veldig med å gå ned mer. Det fungerer så fint nå. Jeg synes jeg ser bra ut nå, jeg. Men jeg skal spørre legen min om det med diabetesfare. Sier hun jeg må ned litt til, så får det gjøres.

Kneet mitt gjør det fortsatt litt guffent å gå morgentur og jeg har ikke vært på Pilates enda i høst, men det blir stadig litt bedre. Målet i høst er å trene litt mer, bli sterkere.

Og holde vekta.

My har skjerpet seg og det går bedre.

Ok, i går skjønte jeg at jeg hadde falt i trøstespisefella igjen, og skjerpet meg grundig. 

Jeg blogget, noe som hjelper meg. 

Jeg gikk på butikken og bunkret opp sunn mat. BARE sunn mat.

Jeg gikk inn på profilen min på Spark people og førte inn hva jeg spiste. 

Planlegge mat er også lurt: Til slutt i går lagde jeg en kald linserett til i dag, en jeg liker veldig godt, og som skulle stå og godgjøre seg. Dermed hadde jeg en bra basis for mat i dag. Jeg avslutter bloggposten med oppskriften på den.

Så spiste jeg ikke særlig mer i går, jeg mener: Hvor mye kveldsmat trenger en etter så mye kjeks? Og i dag spiste jeg fornuftig. Men jeg har fått bekreftet min tro på at det er å HOLDE vekta som er problemet.

Jeg lurer akkurat nå veldig på hvorfor jeg gikk sånn i den trøstespisefella, (men finner jeg det ut, er det jo ikke sikkert jeg blogger til hele Internett om det.) Som jeg nevnte i går, kan jeg ha blitt frustrert over at jeg ikke var slank nok. Men det kan sikkert være andre ting som plager meg også. Generelt sett er det vel sånn at en ikke alltid vet selv hvorfor humøret plutselig blir dårligere og en ikke trives så godt som man pleier. Bare så sprøtt at man innbiller seg at det blir bedre av å spise usunn mat.

SUPERENKEL LINSESALAT
En boks kokte  grønne linser (240 gram uten vannet)
saften av ½ sitron
20 gram finhakket purre
20 gram finhakket selleri
1ss olivenolje
Salt og pepper
Masse hakket koriander ved servering

Bland alt uten koriander. Purre og selleristang finhakkes. Du kan ta løk i stedet for purre. Jeg vil tro litt hvitløk kan smake godt i.  Dekk det til og sett det kaldt. Sitronsmaken er nokså framtredende med en gang, men den blir mildere når den har stått litt.

Tilsett rikelig med koriander før servering.

Dette blir to porsjoner, hver på 188 kalorier. (+2 store tomater: 53 kalorier) Her er det masse protein. Og har du kjøtt til, blir det enda mer. Tenk deg å bytte ut potetsalat med dette?

Tomat er godt ved siden av. Og så hadde jeg en kald potet, det var overraskende godt til. (En middels potet er 100 kalorier) Poteten måtte krydres litt.

Fra slank til feit uten å legge på seg en hekto.

(Faktainfo lagt inn etterpå: Midjemål på max 80 cm for kvinner gjelder ikk,e Sitat:  "eldre kvinner over 50" Sitat slutt.)

Nå er det krise her. TanteMy bryter sin selvpålagte blogge-om-badevekt-ferie og søker trøst hos Leserne. ( Som hun aldri vet hvem er, men etter kommentarer IRL og litt på Facebook å dømme er mer enn to-tre). 

Jeg spiser for mye, jeg spiser usunt og er for lite aktiv. De siste tre dagene har jeg ikke villet veie meg, men bukselinninga, den svikeren rapporterer freidig om at inntak av visse ikke anbefalte matvarer har gjort utslag. 

To ting hjelper på matinntaket: 1 Å logge hvor mye jeg spiser og 2 Å skrive blogg.

 Logginga har gått i stå fordi jeg spiser mye mer av mat som ikke ligger i systemet fra før, og da blir det ekstra tungvint å logge. Jeg starter friskt med frokosten, som alltid er sunn, slik den har vært i 10-15 år, av og til får jeg med lunsjen, særlig om det er salat, for den ligger inne i systemet til Sparkpeople. Men så blir det kaos og masete å finne den maten jeg har spist. Samt begredelig konfronterende. Jeg blir litt som dem som ubevisst forestiller seg at mat man spiser så ingen ser det har færre kalorier.

Så jeg må nok blogge. Å blogge om kampen mot badevekta er omtrent det motsatte av å spise alene og gjerne rett fra kjøleskapet. Det funka i april, mai og juni, det bør funke uti juli også.

Hva spiste jeg nettopp?

Eh… jeg? Til middag hadde jeg 200 gram av Chili con carne, Jamie Olivers sin oppskrift, men litt mindre olje. Den inneholder … la meg slå opp…

Blås i den, My, vi veit den er sunn og bra, men  etter det, My? Etter det?

Farris med 1 ss presset sitron, to kopper te uten sukker og… så…eh… 5 digestivekjeks. Glutenfrie, for det er best for fordøyelsen min!

Det er fint at du passer på fordøyelsen, My, men det var vel verken proteinberiket, sukkerfrie eller noe annet som på noe vis rettferdiggjør matvalget? Og så under en time etter middag!

Hm. Nei.

Hvor skal du?

Eh… bare ut på kjøkkenet og se om det er igjen noen saltkjeks. Det er innmari varmt, og man må ha i seg salt. Og det er bare 20 kalorier i en stor saltkjeks! Ikke se sånn på meg. Ja! Det ER 50 i pakka. Og nå tok jeg bare fem.

My, hva skal vi gjøre med sånne jenter?

Hengelås på munnen? 

My, jeg vet du kan bedre. I morgen blogger du igjen, og da skal du fortelle: Hva du kjøpte på butikken, hva du spiste til kveldsmat, frokost og lunsj, og hva du skal ha til middag. Du kan få slippe å veie deg. OK?

Jeg skal prøve. Hvis jeg ikke synes det går ut over privatlivets fred. 

Hvordan ble det sånn nå, da, My?

------

Det begynte med at det ble varmt, og jeg tok på meg singlet og capri. Og så syntes jeg at jeg så innmari feit ut. DEN digre magen…

Og jeg som nettopp hadde følt meg så slank! Bare to kg overvektig, og det er ikke mye. Siden jeg er 155cm høy, kunne det til og med hende Body Mass Index ikke var helt nøyaktig og at jeg var helt normalvektig. Men der foran speilet så det ikke bra ut. 

Det handlet sikkert litt om at jeg hadde begynt å spise litt mer for å ikke gå ned mer en stund, men Holde Vekta. Da blir jo magesekken større. Og så hadde jeg skadet kneet mitt og ikke fått trent magemusklene mine. Og jeg hadde ikke gått opp i vekt.

Men jeg tror mest det handler om kroppsbildet. Jeg gikk ned 7 kg, og det syntes. Jeg følte meg rimelig slank. Så ser jeg i speilet og venter å –heisann! bli gledelig overrasket over hvor slank jeg har blitt. Men nå har jeg jo blitt vant til å være 62 kg, og dermed ser jeg plutselig (i overensstemmelse med de faktisk forhold) ei kanskje litt lubben dame. Og ikke så veldig trent. 

Jeg får ikke heiaropet mitt lenger!

Og snart ser jeg ei VELDIG lubben dame. ( Fortsatt uten å ha gått opp i vekt.) Hvor kom hun fra, da?

Er årsaken den emosjonelle dagsformen? Er det vann i kroppen? Jeg tok et målbånd, og jeg skal ikke fortelle dere hva det viste, men det var mye mer enn jeg trodde. Jeg ble skikkelig lei meg. Har fortsatt å måle, og det veksler lite fra dag til dag. (Selvfølgelig er jeg smalere om morgenen.) 

Men er jeg så feit, da?

Rett etter gikk jeg gjennom Oslo og bestemte meg for helt stille og for meg selv å legge merke til magene til andre mennesker. Og det var mange som hadde mager som min eller større. Og jammen gikk de ikke i singlet likevel. Syntes jeg de ikke skulle det? Jo, selvfølgelig! Jeg hadde vel aldri lagt merke til magene deres om det ikke hadde vært for min lille observasjonsstudie. 

Så jeg snakket fornuftig med meg selv, og bestemte meg for å være fornøyd med kroppen min. Trene magemusklene hver dag, for det er bra for både utseendet og ryggen og… Og til høsten kunne vi (My og jeg)vurdere å gå ned tre kilo til, sånn rett før vintertøyet skulle sees over, kastes og kompletteres. Og (My-og-)jeg sukket lettet over at vi hadde gjort så kloke resonnementer.

Og så begynte jeg å spise.

Post 21. Nå gjelder det å holde vekta.

Så du trodde badevektblogginga var over. Neiånei. Men den kommer nå mer sporadisk. 

 Sist skrev jeg om skadet kne og en kilo jeg hadde gått opp og ikke fikk til å «trene vekk», slik jeg hadde tenkt. Jeg tenkte jeg stod foran en stor utfordring, men det var bare å skjerpe seg litt, nærmere bestemt:

• Ha nok sunn mat i huset og en plan for hva jeg skal ha til lunsj og middag
• Loggføre mat for å komme på rett kjøl. ( Jeg logga EN dag, og så gikk det av seg sjøl.
• Være ørlitt mer i aktivitet. Dette handler forresten ikke om «skjerpings», det handler om at kroppen tillater at en beveger seg. Ikke alle er så heldige. Jeg er bare uheldig akkurat nå. Jeg har enda ikke fått til å gå en skikkelig morgentur etter sykkelvelten, og sykle er det ikke snakk om. Men det er forskjell på første dagene med beinet mye på ei pute og det å rusle rundt. Med litt stivt kne, men dog.

Men det gjelder mest å holde det  slik det er. Nå er jeg nesten der jeg vil, så langt, må bare gjøre mer sip-ups. (Når jeg en dag vet jeg kommer meg opp fra golvet uten å vri kneet.)

Jeg sliter litt med det fysiske selvbildet. Noen ganger føler jeg meg så tynn at jeg ikke skjønner at BMI påstår at jeg burde gå ned to-tre kilo til. Andre ganger – og oftere- synes jeg ikke jeg er blitt særlig slankere. Dette er visst normalt.

Dessuten er det litt krise i klesskapet. Perioden da alle klærne satt fint var temmelig kort, Nå er for mange ting for stort og sitter ikke pent. Og ikke har jeg råd til så mye nytt. Men heldigvis har det vært salg, og det inntraff akkurat da jeg trengte det. ( Og i ei uke da jeg brukte så mye penger likevel at jeg bare kjøpte litt. Nettbanken sukker og sier jeg må bremse nå. Og det går jo greit, for jeg kommer meg ikke til butikken likevel.)

Dessverre har noen av klærne jeg har kjøpt vært for store. Jeg er jo vant til at ting skal henge litt løst over magen og rekke ned på lårene. Jeg lærer nok.

Jeg har i alle fall gått ned 7 kg og gjort om en del fett til muskler. Det betyr at jeg har gått fra str 42/44 til 38/40. (Butikkene er jo ikke så konsekvente på størrelsene.) Egentlig tror jeg det med størrelsene ville stemt enda mer om jeg var en kilo lettere. Men det skal jeg ikke. Og så har det noe med hvor stramt ting får lov å sitte. Jeg har kjøpt ting i small nå, og før var det ofte XL)

Så det har jo funka. Har jeg noe å anbefale så langt?

Logging av mat er lurt. Eller «telle kalorier» som vi sa før. Bare at i vår moderne tid passer vi også på at det er mindre kullhydrater, mer protein og nok fett. Og har en app eller hjemmeside som regner det ut for oss. Det samme sier Ida i «Legg fra deg kaka og løp deg en tur», http://stappmett.wordpress.com/ En annerledes og intelligent slankeblogg.

(Jeg skulle ønske jeg hadde begynt med matlogging på andre enn den amerikanske «Spark people». De har jo ikke norske matvarer, med det styret det fører med seg, og oppskriftene deres er mye peanøttsmør og banan osv. Vekslende med mat preget av oppfatningen i den amerikanske almuen om at sunn mat skal ha lavt fettinnhold.)

Det kan også være til hjelp å legge inn det man har tenkt å spise (lett å ta bort igjen) for eksempel for å se om man får plass til litt god, men mindre sunn mat uten for høyt daglig kaloriinntak.

Så må du ha sunn mat i huset. Mange anbefaler å kaste all usunn mat. Det gjorde ikke jeg, og det fungerte likevel. Hvis det ikke fungerer, er det nok best å kaste.

Det må være lett tilgang til neste måltid. ( Eller til å lage matpakke.) I hvert fall for meg. Ellers tar jeg noe annet. Kanskje bare knekkebrød med brunost, men det er dumt når planen var salat med egg og kikerter. Dels passer jeg på å gjøre klar litt av maten i god tid, som å rense grønnsaker, tine lakseburgeren. Dels har jeg litt grei ferdigmat.

 Og så var det SALAT PÅ GLASS.

Jajaja, jeg HAR skrevet om det før, men det er så smart! Det er smart for alle som i stedet for å ta ut salatglasset, tømme det i tallerkenen og legge et kokt egg eller to fra kjøleskapet oppå, så spiser de noe usunt. Men de som er så flinke at de i stedet skyller og hakker salat, kutter paprika, tomat og selleristang i småbiter, koker seg to egg og koster golvet for grønnsaksbøss og tørker benken og fjøla for ditto og rød paprikasaft, må absolutt fortsette med det, for det er så klart sunnest med nyskårne grønnsaker.

Legg vått kliss (tomatbiter eller dressing) nederst, så kokte bønner og så tørre, spenstige ting som paprika. Men salatbladene øverst. Skru igjen lokkene (ja, du må jo lage en 3-5 glass, ikke sant!) og sett i kjøleskapet. Og skrell eggene du kokte samtidig og legg i en egen boks. Jeg pleier forresten ofte å kutte tomaten i det jeg skal spise. Og så tar jeg ulik dressing, så det ikke blir kjedelig. Og dropper egg og tar noen oppklippet kyllingpålegg en dag.

Og apropos ikke kjedelig: Jeg har hele tiden spist litt mat som ikke er ideell for økt forbrenning og vekttap. For meg har det fungert, sånn at jeg har fått et kosthold som det går an å fortsette med. Stadig litt geitost på knekkebrød. En gang var kveldsmaten min fish-and-chips og 7-8 dl øl. Gikk så bra så. Og en venninnekveld tømte jeg halve sjokoladeskåla. Men innimellom har jeg måttet stramme inn. Gjerne etter selskapeligheter. Si til meg selv at nå tar vi en skjerpingsdag. Og jeg spiser ikke alltid is når jeg har lyst på. Eller øl. Men er det så dumt?  Da smaker jo disse tingene så mye bedre. Slikt burde kanskje alle vi i velstandsbobla gjøre mer av.

Det er lurt å ha noe mat i veska eller hylla på jobben så man ikke blir for sulten. Da ETER man nemlig mot kvelden. Enkelte «bars» kan være til nytte. ( Og en gang resulterte det i en flaske sherry som takk etter at jeg hadde foret en sulten medsøster med en av mine bars. Sherry er ikke så bra for vekta, men livet er mer enn kalorier!) Eple og noen få nøtter er nok bra, men My er dessverre allergisk for epler. Og «bars» kan overleve på bunnen av «den andre veska» et par uker og fortsatt redde en badevektjusterende person i nød. ( Nei, Anne Lise, det var ikke en sånn du fikk!)

Husker du rådet mitt om å kjøpe en påleggpakke skinke eller kyllingfilet og spise rett ut av pakka? Hundre kalorier, bare protein og skikkelig mett en stund. ( Du kan kanskje gå ut og stå bak hjørnet på senteret om du ikke er så frimodig som jeg.)

Sukkererstatninger har jeg lite erfaring med. Jeg synes det meste er søtt nok. Jeg har brukt det i tinte blåbær (Sweet stevia) og kakao av usukret soya»melk» (noen korn Stevia). Og i bønnebrownies like mye bakt til noen som ikke skal ha sukker. Jeg har steviagreiene mest i huset p.g.a besøkende som bruker det. Jeg vet ikke om jeg skal fortsette med det når jeg nå har gått ned nok. Jeg tror det viktigste er å venne seg til at ting ikke skal smake så søtt. Men så kan en jo bruke det litt som avvenningshjelp, sånn som nikotintyggegummi?

Jeg fikk ikke helt dreisen på workouten. OK, jeg har stort sett trent pilatesen min og gått morgentur  ca 5-6 av 7 morgener. Litt mageøvelser har det blitt. Men videre trening har jeg ikke fått dreisen på. Hverdagssyklinga tror jeg er bra (når man ikke sykler med regn på brilleglassene og feilberegner høyden på fortauskanten,) men hun Ida med- uskyld UTEN- kaka (se link over) løper. Jeg lurer på om det likevel er noe for meg. Når kneet mitt er bra igjen.

Jeg hadde ingen å låne klær av i størrelsen under meg, men det tror jeg hadde vært nyttig. (For oss som synes å gå i andres klær er OK.) Ikke bare for å spare penger fordi man – oopsann!- jumper ned enda en størrelse, men for å kunne prøve ut det der med å ha en mindre kropp. Det er ikke like enkelt, og vi ligner jo uansett ikke de photoshoppa bildene og kan bli ganske forvirra. Selv vi som har hatt en kropp noen år.

Ida sier en annen klok ting. Om man ikke kjenner seg tynnere, så kan en i stedet legge merke til at en kjenner seg sterkere! Både fordi man har sterkere muskler og litt mindre å dra på. Det har jeg erfart. Det er en deilig ting, å kjenne seg sterkere.

En annen ting jeg har  lært er at du må være forsiktig med hvem du snakker om slanking til, for veldig mange har dårlig samvittighet for at de ikke er tynnere. Også de du synes har gjort en kjempejobb med å gå ned eller som bare virker naturlig slanke. Jeg tror det er litt som å stemme (eller ikke stemme) SV, holde på med noe religiøst eller kanskje kjenne noen med kjæreste av samme kjønn. Du må hinte litt først og se om temaet er OK, og så kan du kaste deg ut i det.

Mine triks for å HOLDE vekta er å veie meg ofte, evt ikke gå for lenge i bukser med strikk i livet. Og huske at fett er lettere enn muskler.  Og så spise nokså normalt om ikke vekta eller bukselinninga sier fra. Men i følge ukebladene kommer ikke utfordringen før om et par måneder. 

Jeg hører av meg.