Høstrapport fra badevekta.

 «For stor! For stor, Kan syes inn!» Og: «Næmmen-så-fint-den satt-nå!»

Tante My har hentet vintertøyet fram fra boden for en kjapp gjennomgang. Det er det alltid lurt å gjøre tidlig på høsten, så man slipper å impulskjøpe klær man har glemt man hadde maken til når butikkene begynner å fylles med fluffy og ullent i lokkende farger og fasonger.

I år er det ikke bare hukommelsen som trenger en oppfrisking, men hva passer egentlig nå når jeg og badevekta har hatt det lille stuntet i vår? Resultatet var oppmuntrende og dessuten interessant. Jeg oppdager at jeg egentlig bare er vant til å vurdere om klær sitter for trangt. «For stor» har alltid betydd kjekk kamuflasje. Dermed har jeg lagt to ulljakker jeg liker godt i haugen som skal luftes og legges i skapet, men lurer på om de kommer til å ende hos Fretex når jeg har brukt dem et par ganger.

Vekta har holdt seg nede. Krisen jeg beskrev i de to forrige bloggpostene handlet om å bli frustrert over ikke fortsatt å bli overrasket over hvor mye slankere man har blitt. Men så har jeg vennet meg til ikke å bli overrasket, og det gikk greit igjen. Men det holdt på å lure meg inn i tullespising, det gjorde det. 

 Jeg vet ikke om det er regnet ut hvor lenge det er fare for at kroppen (eller var det helt spesifikt fettcellene?) lagrer den gamle kroppsvekten i hukommelsen. Sånn at de plutselig kan våkne en dag og beskjemmet alarmere: «Her mangler det noe! Alle mann til pumpene. Skuff inn! My er sjuk, hun har gått ned 7 kilo, og hun greier ikke legge på seg igjen!»

Jeg har sagt til meg selv, at om det skjer, så skal jeg ned tre kilo til. Det er nemlig først da jeg ikke er å regne som overvektig, i følge de som tolker BMI for personer som ikke er så høye.Vi korte har nemlig litt mindre å gå på, og skal veie litt mindre enn BMI sier. Til dem av dere som bryr seg om sånt.

Dvs, jeg vet ikke om det er tre kilo, kanskje bare to kilo jeg må ned for å være normalvektig. For kanskje har jeg gått ned åtte kilo og ikke sju? Jeg har lånt bort badevekta mi og måler midjemål, samt sjekker hvordan de trangeste buksene og skjørtene sitter når de er nyvasket og jeg ikke nettopp har spist middag.  Jeg har i hvert fall ikke lagt på meg.

Men jeg har altså tenkt å stoppe her, og ikke gidde å anstrenge meg så veldig med å gå ned mer. Det fungerer så fint nå. Jeg synes jeg ser bra ut nå, jeg. Men jeg skal spørre legen min om det med diabetesfare. Sier hun jeg må ned litt til, så får det gjøres.

Kneet mitt gjør det fortsatt litt guffent å gå morgentur og jeg har ikke vært på Pilates enda i høst, men det blir stadig litt bedre. Målet i høst er å trene litt mer, bli sterkere.

Og holde vekta.