CH, eller "Rent-a-husband"

Det var den der innerste døra skyvedørsgarderoben i gangen igjen. Nederst står den skrått på glideskinna. Det gjør at den ikke kan dras de siste 10 cm.  Når jeg setter den parallelt med den ytre døra, vil den ikke gli. Metallbeslagene den glir på kan justeres med en skrue, kanskje løsningen ligger der?  Men der melder jeg pass. Døra fungerer på et vis, og trygghetssøkende som jeg er, tar jeg ikke sjansen på å mekke på måfå og risikere at dørene låser seg og det første gjester får øye på, er støvsuger og mopper.

Og så var det lyset på kjøkkenet. Taklyset består av en klemmelampe fra IKEA, festet på gardinkappa. Jeg har ei lampe i boden, og det er en dobbelt (til og med) stikkontakt i taket. Men ingen krok. Jeg skulle hatt en krok over spise-og-arbeidsbordet i stua også. ( Og en over vedovnen, for rask klestørk om vinteren. Jeg er ikke så hemmet av estetiske krav at jeg ikke tenker praktisk.) Men hull til de krokene må lages med murbor, og det har jeg aldri gjort før. Tenk om jeg ender opp med et lite krater og ingen krok?

Og så burde jeg vasket kjøkkenvifta, men sist jeg demonterte den, måtte naboen og jeg i fellesskap prøve og feile for å få filteret på plass igjen, og sikre den med sånne metallbånd med hull i som du får kjøpt på Cl Oh. Og ingen av oss var til slutt sikre på akkurat hvordan vi hadde fått det til.

Da tenker jeg på min gamle venn CH. ( Han var døpt Carl Henrik, men «det lyder jag inte», som han sa.)

CH var av og til i Oslo, og da bodde han hos oss. Som takk, gikk han rundt i huset og festet, skrudde og reparerte sånt som måtte fikses. Når CH kom i hus var rekkefølgen sånn: 1 Kram. 2 Henge opp jakka. 3 Sette elektrisk drill på lading. Jeg ser ikke en gang bort fra at jeg har byttet om punkt 2 og 3.

Den gangen var jeg syk og hadde veldig svake hender, så hjelpen var enda mer påkrevet da. Egentlig er jeg nokså praktisk av meg, så den gang var jeg en hendig kvinnes sjel i en nesten bokstavelig talt handikappet kvinnes kropp. Heldigvis gikk det over.

Men jeg er født på tidlig femtitall, og vi hadde ikke sløyd på skolen. Det er mye slikt jeg føler meg utrygg på. Dessuten har jeg (fortsatt) en unormalt dårlig retningssans, så hvis jeg driver og skrur på ting, kan jeg plutselig komme til å skru motsatt vei. Såkalt «fikling» er jeg av og til veldig dårlig på, selv om viljen absolutt er til stede.

Jeg er ikke redd for å bruke håndverkere. Jeg har hatt både rørlegger og elektriker her og betalt det de skulle ha. Men noen ganger trenger man bare en handyman. Uavhengig av kjønn, bevares.  En CH, en «Rent-a-husband» hva praktisk husmekking angår. Og han må så gjerne være polsk, bare han snakker norsk. For til små filledetaljer som en vil ha akkurat sånn, må en kunne forklare ting skikkelig. Og så burde det ikke være alt for dyrt. Ellers vil det aldri lønne seg å reparere noen ting, og det vil være billigere å kjøpe nye ting der monteringen ikke er et problem.

Jeg kan mange praktiske ting sjøl, og kanskje det å bytte tjenester hadde vært tingen? Men det må organiseres, og det er noe styr. Noen har foreslått nettdating, men det vil trolig dra med seg noen kompliserende faktorer og ikke være noen garanti for at man oppnår primærmålet. Ikke ligger det i konseptet at behov for mekking i heimen er et akseptabelt fokus, heller.

Døra i gangen glir vel greit nok. Vifta klarer seg også en stund, for det er ikke mye steiking i fettos hos meg. Jeg setter ei ståleselampe ved spisebordet og klapper beroliget på metallbåndet med hull som fungerer bra nok til å sikre at ting kan skrus fast eller sikres når man ikke vet hva den dingsen man egentlig skulle hatt ser ut og heter.

Kanskje jeg skulle ønsket meg et par timer med Rent-a-husband til fødselsdagen min? Men problemet ville vel vært det samme for mine venner: De aner ikke hvor man får tak i en sånn. Eller de har en hjemme som ligger langt etter med sine egne oppgaver.

PS: Jeg er ganske god til å lappe albuene på yndlingsgensere…