Foreningen til bevaring av Inger Johanne.

 De som leser juleheftet forfattet av tanteMy sine alter egoer Redaktøren, VinKorkNissen og Inger Johanne, vet at det skal være opprettet en forening som heter Foreningen til bevaring av Inger Johanne, der for øvrig VinKorkNissen er den eneste i juletidenderedaksjonen som får lov å sitte i styret. 

(Og dere som ikke  leser det heftet, det ligger nemlig ikke på nett: VinKorkNissen er en avholdsnisse, det kan så lett oppstå misforståelser om sånne ting som er så internt fastspikra at det blir en selvfølgelighet man ikke trenger nevne.)

Men altså: Denne foreningen har til oppgave å passe på så nevnte Inger Johanne ikke overarbeider seg og at hun tar vare på helsa si og har det bra.

Foreningen var veldig fornøyd med badevektbloggpostene fra 2013. De burde vel være gjort enda mer søkbare, forresten, men Foreningen vil ikke mase på IJ med sånt. Men den gangen trente dama og spiste sunt. Så sluttet hun med det fordi hun fikk vondt i knærne og hendene og… Og så visste hun ikke at når en har slitasjegikt, som det ikke får lov å hete mer, så skal en fortsette å trene og være aktiv.

Men nå har hun begynt å trene, og skal begynne i gruppe og trene enda mer, og så håper Foreningen vel egentlig at hun skal begynne å spise sunnere nesten helt av seg selv. Så hun slipper å bli mast på og må være mer flink.

Vi vet ikke om det er Inger Johanne selv, eller kanskje det er noen tankenisser som er med i Foreningen som hvisket idéen til henne, men her om dagen innredet hun et kontor i en  minialkove i entreen. Den hadde vært lager for kontorting siden 2011, men IJ hadde tenkt at man ikke kan sitte inne i et sånt trangt rom og skrive. Så derfor har det vært bokser med penner og binderser og små oppslagstavler og oppbevaringsplasser til papirer litt her og der ellers i leiligheten. På kjøkkenet, i stua ( rettere sagt i to avdelinger av den ikke veldig store stua) i entreen og på soverommet.

Hele leiligheten var et eneste stort jobbeområde, men små papirbunker lett spredd ut over det hele. For oversiktens skyld. (Ja, vi veit!)

Ikke rart at det nesten kunne føles avslappende de gangene hun var så heldig at hun kunne få gå på jobben? (IJ jobber bare av og til når hun får vikariere som resepsjonsvakt. Etter å ha vært sykmeldt/ufør som sykepleier i 20 år og med nærhet til pensjonsalderen, er det ikke så lett å finne en jobb det går an å få. Noe mange friske og raske også kan erfare også.)

Clofficet hadde hett cloffice siden innflyttinga, men nå begynte det altså å fungere som kontor. Det viste seg å være riktig koselig å sitte der inne og skrive. Inger Johanne fant igjen både det ene og det andre, det lå jo i en brevordner ved siden av skrivebordet, eller på skrivebordet. Eller hang på oppslagstavla der inne. Stua ble ryddig. ( Nåja, det står en eske Nei! To! i hjørnet. Den går ingen steder.)

Kjøkkenet, der det aldri var noen plan om å ha det ryddig for kontorrot, ble også så fritt for løse papirer, og bare for at Inger Johanne ikke skal få helt angst, har hun beholdt den lille kurven med kontorsaker i hjørnet ved kjøleskapet. Eller: Det er vel mest et uttrykk for den nye stilen: Den forsvinner nok av seg selv når det er på tide. Og enda henger det noen magnet-hviteboards i A4format på kjøleskapet. (De er fra TGR, men jeg er ikke sponsa!).

Når oppslagstavla i clofficet er erstattet med en større magnettave, antagelig den eneste tingen jeg trenger å kjøpe til denne omkalfatringa, skal magnetarka få slippe å rote til kjøleskapet.

Et sted det også ble ryddigere, var i hodet til IJ! For nå skjedde jobbing ( sekretær i koret, valgkomite i borettslaget og litt tanteRundtomkringsaker) I CLOFFICET. Mens surfing på nett, skjedde i sofaen. Evt på kjøkkenet, når det var surfing med mat attåt. Det høres utrolig ut, men hittil har det ikke blitt surfet på kontoret eller jobbet på datamaskin i stua.

Hva kategoriseres det som å skrive en bloggpost, da? Sofaen ble prøvd, men det passet godt å blogge ved det nye skrivebordet.

Dette begynte såpass langt uti januar at man må kunne sies å ha gått klar av nyttårsløftebølgen. Vi skal helst ikke ha denne nye ordninga ødelagt av at alt drar på havet med tsunamien av brutte nyttårsforsetter. Det som gir oss ei god tru, er at det føles som dette har skjedd av seg sjøl.

Samtidig fant en av tankenissene på at vi kunne la ordretteren ta seg av alle ”ikekene” som IJ’s noe treige nervesystem produserer hver gang hun skal skrive ”ikke”. I et ikke lite antall år, har IJ konsekvent  selv rettet sine ikek til ikke for at hjernen skal lære seg den rette skrivemåten. Nå gidder vi ikke mer. Livet er for kort til å rette ikeker. Så når tanteMy; Redaktøren og alle de andre egoene skriver i Word, tar ordretteren heretter jobben. Sannelig på tide.

Jeg kunne skrevet mer, men Foreningen synes jeg skal ta meg en kopp te, nå. Og sykle 5 minutter på treningssykkelen. Bare for å venne meg til tanken på å bruke den igjen. Og siden jeg før i dag satt helt stille på verandaen i sola i stedet for å gå tur. For jeg er så glad i den verandaen, og i dag var det nesten vår.

”Rasister er dumme og enfoldige. ”

 Neineinei. Dette er en illustrerende overskrift, og ikke ment som trakassering av rasister. Dette er en kategorisk påstand som ikke hviler på annet enn tanteMy sine egen forestillinger. Og knapt nok det.

Denne bloggposten handler om hva man gjør med påstander som lett kan tilbakevises med henvisning til fakta, men som er så i strid med hva man vil det skal være at man helst ikke vil det skal være sant.

Som at rasister er dumme og enfoldige. Det er jo ikke sant, som generell beskrivelse. Det finnes rasister med høy intelligens, og jeg vet ikke en gang om det er belegg for å si at hoveddelen av norske rasister er litt skolesvake. Kanskje det lar seg finne ut? Men det er litt mye jobb. Og all min erfaring tilsier dessuten at det må de da være. Så jeg har tillatt meg å bare regne med at slik er det. Helt til jeg skulle blogge om fenomenet ”Mindre smarte folk med lett tilbakevisbare påstander om flyktninger.” Da blir det plutselig litt mer forpliktende.

Det kan hende de ikke er så mange, at det bare føles sånn?

Her om natten leste jeg et innlegg på Internett. Det stod på en side som henviser til Debatten NRK om noen dager.  Der hadde en person skrevet et langt innlegg med påstander og spørsmål om hvor mye mer trygd flyktninger fikk enn andre nordmenn, og hevdet at dette turte ikke flere navngitte aviser, inklusive Aftenposten samt politikere svare han på. Åpenbart leste han ikke Aftenposten, for de hadde akkurat hatt en artikkel om fenomenet. Som viste at de fikk temmelig begrenset med trygd, men riktig nok mer enn folk som innvandret uten å være flyktninger.

Åj, der hadde noen postet akkurat den artikkelen til han. Så hjelpsomt.

En ny rasist med kjent rasist-rettskriving kommenterer på statusen, men har åpenbart ikke tatt seg bryet med å lese artikkelen postet fra Aftenposten. Men ”skjønner nå vorfor  de kjører rundt i så fine biler”.

TanteMy kaster seg oppildnet av søvnløshet inn i sin første Debatt med en Ekte Rasist og oppfordrer til å lese den posta artikkelen. Så gjøres. I ”vert” fall av Første Rasist.  Han skjønner åpenbart ikke helt hva artikkelen handler om, men får litt hjelp fra han som postet til å skjønne at her har faktisk Aftenposten skrevet om dette og at han kan sikkert finne mer om fenomenet om han googler politikere.

”Dem får da jaggu svare her” er svaret som avrunder debatten. 

Og om han oppfatter den manglende responsen på dette som et annet nettroll jeg hadde den ære å prate med en gang, så mener han nok at DER fikk han satt folk på plass.

Litt om alkohol, på vegne av VinKorkNissen.

 VinKorkNissen er en internhumorist i Inger Johannes Juletidende, og han skal ikke nevnes mer her utover at han er nykterist, eller avholdsnisse, som det heter på norsk.

For mange år siden oppdaget jeg at en venn av meg som likte å ta seg et glass i helga satt edru på fredagskvelden. Han hadde lovet seg selv å ikke drikke alkohol i november. Visstnok var den opprinnelige planen å ikke drikke alkohol i desember, men som det ofte skjer med våre mer ambisiøse mål, måtte det modifiseres til et mer gjennomførbart prosjekt, så det ble november. Men årsaken til at han fant på dette, var at hvis det var umulig å leve en måned uten alkohol, så mente han at han hadde et problem. Dessuten var det både sosialt og psykisk interessant å se hvordan dette ble.

Jeg mener å huske at konklusjonen var at dette måtte gjentas årlig for å ha aktualitet, men at det ble mer positivt møtt enn han hadde trodd.

Drikkepress finnes. Innenfrastyrt og utenfrastyrt. Men av og til kan det handle like mye om å bryte tradisjonene, både i samfunnet og i den nære kretsen. Det er ikke sikkert det alltid primært handler om alkoholen.

Har man pleid å ha et julebord eller juleselskap med alkohol og så et år velger en alkoholfri fest, har man gjort en endring, på samme måte som man velger bort juletreet eller endrer på hvem som skal feire jula sammen. Noen kan reagere negativt fordi det er en tradisjon som blir borte. I jula er vi – i hvert fall noen av oss- veldig vare for endringer. Lukt og smak virker også inn på måten vi lagrer minner på. Det finnes oss som er glad i akevittsmaken og samtidig veldig bevisste om hvordan vi skal nippe for å få den smaken i munnen mange nok ganger uten å bli for alkoholpåvirket!

Nå er det på høy tid å tilkjennegi at jeg både mener at man kan og skal ha noen alkoholfrie arrangementer, og at mange som reagerer negativt på at det er alkoholfritt, gjør det fordi de liker rusen, og kanskje mer og mindre trenger den. Dette er ikke lett.

Det er noen som trenger et alkoholfri feiring mer enn andre, og det er ungene. Vi voksne forandrer oss selv når vi drikker mindre mengder alkohol, og alkoholen gjør at vi ikke er i stand til å oppdage når det begynner!

Nå skal jeg jammen moderere dette også. Enkelte sosialarbeidere med skjermet oppvekst kan trenge å ta dette innover seg: Noen unger er veldig vant til at de voksne tar seg en dram og blir litt annerledes i selskaper, og om dette ikke tar for mye av, og kanskje særlig om det finnes helt edru nære voksne tilstede, vil noen unger bare oppleve det som en normalvariant. Det er heller ikke sikkert en amper og rastløs onkel som er tvunget til å være edru er greiere å være sammen med enn den velkjente, tøysete onkelen. Det kommer så an på. Men at voksne i lett rus er særlig gode på å se barns behov er det vel ingen som kan hevde.

Men, altså: Unger vil stort sett profittere på en alkoholfri feiring selv om de - tror jeg – vel ofte tåler at de voksne drikker en enhet. I hvert fall om de ikke har skremmende erfaringer fra før.

Og da er vi over på en annen gruppe som kan trenge alkoholfri feiring, og det er dem som uansett alder er blitt skremt av alkohol før i livet, og ikke har det noe bra om folk rundt dem ruser seg. Det er ikke ”bare” å venne seg til at folk rundt har mer kontrollert alkoholbruk. Det kan i hvert fall ikke vi fra utsiden avgjøre.

Så har vi dem som har klart å slutte. Noen fristes over evne om det står alkohol på bordet. Andre er som en slektning fra barndommen: Han hadde etter mange år klart å bli edru og avholds. Så kom jula, og han kjøpte seg ei flaske. Nei, og nei! Men nei. Mannen stod støtt som et fjell, dette gikk helt fint,  men han syntes at han ikke kunne gå jula i møte uten å ha en skjenk til de andre!

Vi har også voksne både fra vest og øst som er oppdratt med totalavhold. Noen føler mistrivsel ved å slutte seg til et lag med rusede folk, mens andre synes det er helt i orden.

Noen ganger handler det nok om raushet både hos avholdsfolk og alkoholbrukere.

I skrivende stund står Hvit jul på stand og oppfordrer folk til å skrive under på at de ikke skal drikke…. var det julaften og første og annen dag i barns nærvær? Jeg burde vite det. Jeg stod på stand i fjor. Men jeg følte vel at det ble litt for mye telling av underskrifter og litt for lite bevisstgjøring. Det er litt vanskelig å følge et strikt konsept. Men skriv gjerne under, folk! I fjor fikk dere refleks med pepperkakefasong, og året før var det små, brune pepperkakebuttons. Og man fikk tenkt seg om. Jeg liker å tro at vi kunne oppnå like mye om vi klarte å bevisstgjøre noen av dem som ikke ville skrive under. For som filosofen Levinas sier: Når du stilles foran et valg, kan du ikke ikke velge.

Så har Lars Gule for den store gruppa av muslimer som er avholds oppfordret til mer alkoholfri julefeiring. Jo, jo. Hvis det er viktig, må det jo en hvit mann til for å si det, ellers får vi hetsing. Men som avholds muslimer har hevdet, så går det ofte helt fint. De bare går hjem litt før og har mindre vondt i hue dagen etter. Jeg kan ikke se at dette er viktigere for dem enn for folk fra Vestlandet.  (Ja. jeg unnet meg å kategorisere vestlendinger som en uensartet gruppe for å leike litt med det der å tro at alle i en stor gruppe er like. Det var en spøk.)

Da avslutter jeg og tar meg en Santa Clausthaler. Det er den alkoholfrie øllen jeg må ha til jul. Den er av og til litt vanskelig å få tak i, for her i Drammen sverger de til JuleUten, men det ER ikke det samme. Det handler om tradisjon.

Søvnløs i Drammen

 Det er natta. Ikke spør hva klokka er. Jeg bryr meg da kke om det, for det er midt på natta, og jeg er så trøtt, så trøtt. Det er bare så vidt jeg vet at jeg ligger her i senga mi og at det er natta, her jeg dupper mellom søvn og lys våken. – Nei! Sa jeg lys våken? Så vidt våken, mener jeg, så vidt våken! Underbevisstheten blandet seg et øyeblikk inn og ødela selvsuggesjonen min. Og dermed ble jeg enda mer våken. Eller, nei, det var nesten så jeg ble litt mer våken, skulle jeg sagt. Men det var vel heller ikke selvsuggererende nok…?

Vi tar det fra begynnelsen igjen: Det er natta. (Pust langsomt, nå. KJENN hvor tung kroppen er mot lakenet.) Det er natta, jeg er trøtt og er bare så vidt våken nok til å vite at jeg ligger her i senga mi og sover mens underbevisstheten min er kjempestressa fordi klokka er 2.34 og jeg bare har sovet 3 timer! (Ti stille underbevissthet, nå må vi sove, det er krise!)

Jeg tar en time reiki. Det var behagelig. Kroppen slappet faktisk litt mer av. Kanskje både fordi reiki i seg selv gjør godt, og fordi det  en stund ble slutt på stilllingskrigen mellom en underbevissthet i full alarmberedskap og en bevissthet som prøver å lulle kropp og sinn inn i den illusjonen at jeg egentlig sover, og bare har hatt et lite dupp ut av søvnen, aaaah, så søvnig jeg er, mens jeg passer på å ikke vekke meg selv ved å være for brå i bevegelsene når jeg snur meg i senga og prøver å ikke fokusere på at hodeputa er på vei ut av trekket...

Når jeg ikke sovner etter reikitimen min, heller,  innser jeg etter en stund endelig at jeg bare lurer meg sjøl, og at ingen ting gjør de små tankenissene i underbevisstheten så stressa som at man ikke tar dem på alvor. Og DER kom et ekte sukk fra kroppen. Men ikke nok til at jeg sovnet, nei, var det likt seg... 

Vi blir enige om å stå opp, underbevisstheten og jeg, og tusler ut på et morgenkjølig kjøkken der klokka snart har greid å bli 5. Da er det til nød å kalle for dagen, jeg har bare stått opp litt tidlig.

Nei! Ikke mer lure seg sjøl nå! Jeg har mista en av de få dagene jeg ikke skulle ha det travelt, og i bytte fått en dag å gå rundt i svima. Trist, men leit!

Innerst i skapet merket ”SIDEN” er døra til ”Aldriland”.

 Det har ikke vært ryddet skikkelig i stua mi siden før jeg dro på sommerferie. Det har vært så travelt. Ekstra travelt, har jeg hatt det, og jeg har vært mye borte. Nå bare måtte jeg.

Og som en ekstra oppmuntrende faktor, fikk jeg en nydelig bukett blomster, og hvor skulle DE liksom stå? Bak haugen med klær som skulle brettes, foran det som skulle arkiveres eller skulle jeg brårydde vekk SankorSekretærrRotet ( SSR) på spisebordet og sette dem der? Nei, jeg var så sliten i hodet mitt, at SSR måtte jeg ta siden. Likeså KvitteringerFor­Arkivering­og­Videresending (KFAV).

Alt for mye av rotet mitt ligger der til Siden, fordi det bare kan ryddes med et uthvilt hode. Det samme gjelder ¾ av bøkene jeg holder på  med, forresten.

I følge fagfolk ( dere som tviler) er forskjellen på hva jeg får til når jeg er uthvilt og når jeg er sliten større enn hos de fleste. (Noen nervetråder fikk dårlig isolasjon da jeg var sjuk, og den isolasjonen har så langt ikke reparert seg tilfredsstillende. Enda. ) Så har jeg i tillegg til det fått min andel av urealistiske ting man så gjerne vil, godt hjulpet av et informasjons­samfunn som i en evig strøm presenterer en fristende meny av muligheter, viktigheter og nødvendigheter.

Nå bestemte jeg meg for å rydde alt som ikke krevde et uthvilt hode, samt kaste ting som var urealistisk å få til.

Jeg kastet en støvete, liten bunke Morgenbladet. Kan de ha ligget der siden tidlig i vår?  Opp og sjekke papiravfallsdunken jeg skal gå ut med… eh…siden. Fra november 14, dere! Klassekampen som jeg fikk gratisabonnement på i vår hadde ikke fullt så mye støv på seg. Grunnen til at de kunne ligge så lenge i stua mi, var at jeg hadde plassert dem i en aviskurv i hjørnet mellom sofaene. Lett å få tak i den dagen jeg hadde litt ekstra tid og ork. Så praktisk!

Jeg er veldig god på å arkivere og ordne. Tro meg, man må det når man ikke er så glad i å kaste. Jeg har ryddebrett og sorteringsesker og 5 Helmerkommoder fra IKEA med 6 skuffer i hver. Men Helmerkommodene er greie. Jeg tror ikke jeg har mer enn 2 av de 30 skuffene som handler om ting jeg skal ta tak i siden. ( Gå og sjekke: Det var 4. Samt en som burde vært avviklet, og det gjorde jeg på veien tilbake til skrivinga. Og en som trenger rydding. Siden.)

Jeg vil for mye. Og aller mest vil jeg de tingene som krever konsentrasjon og uthvilt hode. Dessuten MÅ jeg som alle en del  ting som krever skjerpet oppmerksomhet. I tillegg er jeg ikke glad i verken å kaste eller forkaste. Og så påtar jeg meg for mye småtteriaktiviteter som ikke krever et uthvilt hode. Men som er med på å holde meg sliten.

Her må det kuttes!

TISA-forhandlingene. Jeg skjønner det ikke helt. Jeg skjønner akkurat så mye at jeg vet dette er noe vi må følge med på, ellers sitter vi der. Tenk om noen kunne skrive ”TISA-forklart” akkurat som det er gjort med Pikettys ”Kapitalen i det 21. århundret”. Som jeg jo ikke hadde ambisjoner om å lese. Men så kom denne kortversjonen. Så nå ligger den her i bunken med bøker jeg skal lese neste gang jeg har ork. Jeg har lest innledningen. Men burde jeg heller lest mer om TISA? Off…

Dessuten skulle jeg gått mer i teater, jeg som har så grei tilgang til billetter. Det er viktige stykker jeg aldri har fått sett! Eller skulle sett en gang til.

Så er det folk jeg ser for lite. Jeg og ei gammel venninne planla å møtes igjen og oppfriske kontakten fra mange år tilbake. Så ble det utsatt. Vi skulle ha med ei til som ikke svarte. Og plutselig hadde barndomsvenninna forsvunnet gjennom døra til Aldriland . Og den gamle skolekameraten jeg møtte i begravelsen, jeg har jo så lyst til å spørre om har hadde tid til en øl eller te en dag så jeg kunne fortsette å kjenne han. Men det må bli Siden. For så er det de vennene som er ”åpne vinduer” på livets datamaskin, som en ikke vil miste eller svikte.

Der har vi også en finurlig ting. Hender det vi treffer folk vi synes vi må treffe og så treffer de oss fordi de synes de må? Det tror jeg.

De en har omsorg for….  Alle må ta omsorg for noen. Ellers forvitrer samfunnet. Og ens egen sjel. Da jeg var sjuk sånn ca i 97, var jeg så sjuk at folk ikke turte bry seg med problemene sine. DA følte jeg meg dårlig. Men jeg greide vel å være mora til ungene mine, i det minste.

Men vi må ha tid til omsorg! Selv om folk ikke kan gjøre gjengjeld. Filosofen Kari Marinsen snakker om generalisert gjensidighet. Eller ”pay it forward” som de sier på amerikansk film. Man gir til noen, og får igjen av andre. Dette må vi, om vi skal forbli verdige mennesker.

Avsnittet over pressa seg fram på grunn av en bloggpost som har ligget i hodet mitt og ventet på ”Siden”. Når disse haugene med ting til Siden blir for store, raser de ut og blander seg med annet.

En får bare kaste med hård hånd! Men det gjorde jeg i høst. Den japanske ryddeguruen KonMari inspirerte meg til å kaste friskt, og nå savner jeg en mengde ting jeg skulle hatt…

Og så skulle jeg ha blogget både om det der med omsorgen for hverandre og om hvor dårlig KonMari fungerte for meg og om Siden som illusjon.

Ser vi det!

Nå skal jeg ta ut søpla!