Innerst i skapet merket ”SIDEN” er døra til ”Aldriland”.

 Det har ikke vært ryddet skikkelig i stua mi siden før jeg dro på sommerferie. Det har vært så travelt. Ekstra travelt, har jeg hatt det, og jeg har vært mye borte. Nå bare måtte jeg.

Og som en ekstra oppmuntrende faktor, fikk jeg en nydelig bukett blomster, og hvor skulle DE liksom stå? Bak haugen med klær som skulle brettes, foran det som skulle arkiveres eller skulle jeg brårydde vekk SankorSekretærrRotet ( SSR) på spisebordet og sette dem der? Nei, jeg var så sliten i hodet mitt, at SSR måtte jeg ta siden. Likeså KvitteringerFor­Arkivering­og­Videresending (KFAV).

Alt for mye av rotet mitt ligger der til Siden, fordi det bare kan ryddes med et uthvilt hode. Det samme gjelder ¾ av bøkene jeg holder på  med, forresten.

I følge fagfolk ( dere som tviler) er forskjellen på hva jeg får til når jeg er uthvilt og når jeg er sliten større enn hos de fleste. (Noen nervetråder fikk dårlig isolasjon da jeg var sjuk, og den isolasjonen har så langt ikke reparert seg tilfredsstillende. Enda. ) Så har jeg i tillegg til det fått min andel av urealistiske ting man så gjerne vil, godt hjulpet av et informasjons­samfunn som i en evig strøm presenterer en fristende meny av muligheter, viktigheter og nødvendigheter.

Nå bestemte jeg meg for å rydde alt som ikke krevde et uthvilt hode, samt kaste ting som var urealistisk å få til.

Jeg kastet en støvete, liten bunke Morgenbladet. Kan de ha ligget der siden tidlig i vår?  Opp og sjekke papiravfallsdunken jeg skal gå ut med… eh…siden. Fra november 14, dere! Klassekampen som jeg fikk gratisabonnement på i vår hadde ikke fullt så mye støv på seg. Grunnen til at de kunne ligge så lenge i stua mi, var at jeg hadde plassert dem i en aviskurv i hjørnet mellom sofaene. Lett å få tak i den dagen jeg hadde litt ekstra tid og ork. Så praktisk!

Jeg er veldig god på å arkivere og ordne. Tro meg, man må det når man ikke er så glad i å kaste. Jeg har ryddebrett og sorteringsesker og 5 Helmerkommoder fra IKEA med 6 skuffer i hver. Men Helmerkommodene er greie. Jeg tror ikke jeg har mer enn 2 av de 30 skuffene som handler om ting jeg skal ta tak i siden. ( Gå og sjekke: Det var 4. Samt en som burde vært avviklet, og det gjorde jeg på veien tilbake til skrivinga. Og en som trenger rydding. Siden.)

Jeg vil for mye. Og aller mest vil jeg de tingene som krever konsentrasjon og uthvilt hode. Dessuten MÅ jeg som alle en del  ting som krever skjerpet oppmerksomhet. I tillegg er jeg ikke glad i verken å kaste eller forkaste. Og så påtar jeg meg for mye småtteriaktiviteter som ikke krever et uthvilt hode. Men som er med på å holde meg sliten.

Her må det kuttes!

TISA-forhandlingene. Jeg skjønner det ikke helt. Jeg skjønner akkurat så mye at jeg vet dette er noe vi må følge med på, ellers sitter vi der. Tenk om noen kunne skrive ”TISA-forklart” akkurat som det er gjort med Pikettys ”Kapitalen i det 21. århundret”. Som jeg jo ikke hadde ambisjoner om å lese. Men så kom denne kortversjonen. Så nå ligger den her i bunken med bøker jeg skal lese neste gang jeg har ork. Jeg har lest innledningen. Men burde jeg heller lest mer om TISA? Off…

Dessuten skulle jeg gått mer i teater, jeg som har så grei tilgang til billetter. Det er viktige stykker jeg aldri har fått sett! Eller skulle sett en gang til.

Så er det folk jeg ser for lite. Jeg og ei gammel venninne planla å møtes igjen og oppfriske kontakten fra mange år tilbake. Så ble det utsatt. Vi skulle ha med ei til som ikke svarte. Og plutselig hadde barndomsvenninna forsvunnet gjennom døra til Aldriland . Og den gamle skolekameraten jeg møtte i begravelsen, jeg har jo så lyst til å spørre om har hadde tid til en øl eller te en dag så jeg kunne fortsette å kjenne han. Men det må bli Siden. For så er det de vennene som er ”åpne vinduer” på livets datamaskin, som en ikke vil miste eller svikte.

Der har vi også en finurlig ting. Hender det vi treffer folk vi synes vi må treffe og så treffer de oss fordi de synes de må? Det tror jeg.

De en har omsorg for….  Alle må ta omsorg for noen. Ellers forvitrer samfunnet. Og ens egen sjel. Da jeg var sjuk sånn ca i 97, var jeg så sjuk at folk ikke turte bry seg med problemene sine. DA følte jeg meg dårlig. Men jeg greide vel å være mora til ungene mine, i det minste.

Men vi må ha tid til omsorg! Selv om folk ikke kan gjøre gjengjeld. Filosofen Kari Marinsen snakker om generalisert gjensidighet. Eller ”pay it forward” som de sier på amerikansk film. Man gir til noen, og får igjen av andre. Dette må vi, om vi skal forbli verdige mennesker.

Avsnittet over pressa seg fram på grunn av en bloggpost som har ligget i hodet mitt og ventet på ”Siden”. Når disse haugene med ting til Siden blir for store, raser de ut og blander seg med annet.

En får bare kaste med hård hånd! Men det gjorde jeg i høst. Den japanske ryddeguruen KonMari inspirerte meg til å kaste friskt, og nå savner jeg en mengde ting jeg skulle hatt…

Og så skulle jeg ha blogget både om det der med omsorgen for hverandre og om hvor dårlig KonMari fungerte for meg og om Siden som illusjon.

Ser vi det!

Nå skal jeg ta ut søpla!

Make do. Grei deg med det du har.

 Jeg er ikke så glad i å kaste. Og jeg er samtidig veldig glad i å kjøpe.

Problemet med å kaste kunne krevet et lite lager og en /arkivar i kvart stilling, men man kommer langt med en skilsmisse, hyppige flyttinger og jevnlige økter etter lesing av Clear your clutter, Konmari og andre ryddeguruer, etterfulgt av turer til Fretex med struttende ryggsekk og trillebag.

Når det gjelder kjøpetrangen, er det mer komplisert: Til hjelp har jeg kanskje begrensningene i å ha uførepensjon og mangel på råflaks med lottokupongen. Men jeg har jo så jeg greier meg.

Det som pusher kjøpetrangen (i tillegg til den massive markedsføringa vi alle blir utsatt for), tror jeg skyldes knapphet i oppveksten, et par år som ung voksen og den tida da jeg nettopp var blitt ufør.

Da vi var ung familie, hadde visstnok ligningskontoret ikke akseptert selvangivelsene våre om vi ikke hadde bodd i en gjennomsiktig bygd der folk visste om hva slags hus vi bodde i og hvor gammel og stygg bil vi kjørte. Og muligens den digre grønnsakåkeren vår. ( At vi fikk vite om tvilen deres, skyldtes vel også gjennomsiktigheten.)

Så øker velstanden i folket, og prisen på ting som var dyrt, blir etter hvert overkommelig. (Det har det i hvert fall gjort så lenge at de færreste kan tenke seg at dette kan snu. I verdens rikeste land.) Opplevelsen av å ha lite penger, handler også om hva det er vanlig å ha råd til i samfunnet rundt deg.

Jeg har aldri hatt god råd, men da jeg hadde nyinnkjøpt og høyt belånt leilighet, unger hjemme og uførepensjon, er siste gangen jeg hadde det knapt. Og for meg var dette i praksis sånn:

Ofte var det bare ca 200kr igjen på kontoen siste uka før jeg fikk pensjonen. Enda jeg prøvde å drøye. At noen glemte å betale tilbake et utlegg på 175 kr, kunne sette meg i skikkelig knipe. Og dette viser også ei side ved det å leve i et velstandssamfunn. Folka rundt deg skjønner ikke hvor viktig det er å ikke skylde småbeløp til folk over tid. Eller hva slags krise det kan bli å ta seg råd til å gå ut å spise med folk og velge det aller billigste, og noen glatt foreslår at en ”bare deler regninga på fire”. Dvs jeg har alltid turt å protestere, og har ikke opplevd det ofte.

Har en venner med bedre råd, kan en jo også oppleve at de har ting å gi bort som man trenger. Det har jeg spart mye på.

En gang vant jeg 225kr i Lotto ei uke før pensjon, og jeg kunne kjøpe noe til middag i stedet for å sette sammen mat av det jeg hadde.
(Nei, jeg spilte ikke ofte, og ble gjerne påspandert en kupong av mora mi, og jeg veit godt  at om du setter alle spillepengene på en konto til du blir gammal, så er det ikke noe som lønner seg mer enn det. Men i de åra hadde jeg oversikt over alt, og regna ut at for meg gikk utgift og inntekt temmelig opp i opp på lottofronten. Litt flaks må man ha i dårlige tider.)

Den tida visste jeg alltid hvor mye penger jeg hadde i kontanter – og tomflasker, og ingen penger ble liggende i lommer etter den 10. I måneden.

Det gikk jo greit! Man lærer seg. Og et år fikk jeg så mye skattefradrag at jeg fikk kjøpt ny vaskemaskin og komfyr. Fellesvaskerimaskiner vasker ikke veldig reint. O velstand den dagen de kom i hus!  Og et år gikk skattepengene til en stasjonær PC. Stasjonær og tungvint fordi jeg trodde den måtte vare temmelig lenge.

Og så ble det litt greiere, og jeg fikk til å trekke fast 200kr til en lånekonto ( som jeg tok ut alt på ca hver tredje måned når det ble ekstra trangt).

Men den lille kvinnes store kapitalområde er bolig. I 2007 gjorde jeg et veldig godt boligsalg, samtidig som jeg flyttet til et sted der boligprisene var vesentlig billigere enn 25 minutter med båt fra Aker brygge, men fortsatt sentralt for den som vet hvordan man tar tog og buss - OG har honnørrabatt!  Utflytta unger og uførepensjon gjorde det mulig flytte til steder jeg ellers ikke uten videre kunne bodd.

Puh! Etter det har jeg ”kunnet kjøpe hva jeg vil”.

Det kan jeg selvfølgelig ikke. Og det kan fortsatt være nesten tomt på kontoen dagen før trygd, men det er fordi jeg har satt på sparekonto det jeg ville betalt om renten på det vesle boliglånet mitt hadde vært normalt høy eller litt mer, og har en annen konto der jeg setter av noen hundringser til store elektriske ting og sånn.

Men jeg har kjøpt ny laptop mer enn en gang. Nytt stereoanlegg. Smarttelefon! Jeg har reist på ferie flere ganger. Går ut og godtar å dele regninga på 4.  (Om jeg har sett at det ikke er noen andre som har valgt billigere mat enn oss andre.) Har kjøpt ny parkas på Gudrun Sjødén uten at det var på salg, og enda jeg hadde en som ikke var utslitt. Sånne ting.

Jeg gir fast til Leger uten grenser og et par andre, og trenger ikke lenger si opp avtalen i en periode fordi jeg må få hodet mitt over vannet her i velstandslandet.

Jeg har ikke TV, og det er fordi jeg ikke har lyst. Men bil har jeg ikke råd til. Og ikke et ekstra soverom/gjesterom, ikke om jeg vil bo sentralt i byen. Men jeg kjøper økologisk mat selv om den er dyrere, og faller jeg for ei bukse enda jeg har nok bukser, så kjøper jeg den, med mindre jeg har sjølpålagte restriksjoner på grunn av feilaktig plassert spekklag som skal vekk før oktober.

Men jeg har det ubekymra og greit. Jeg aner aldri hva jeg har av kontanter i pungen og kan gå mange dager uten å ha oversikt over kontoene mine.

Kanskje hadde jeg hatt enda  litt bedre råd om jeg tok litt styringa der?

Et ”finansgeni” av et avkom kunne  ha et og annet å utsette på meg. (Om hun hadde vært av det slaget med mindre respekt for andres integritet.) Men det er så deilig å slippe å finregne. Slippe alltid å måtte greie seg med det man  har. Å bare kunne gå og kjøpe paprika til suppa, enda jeg har grønnsaker nok. Men ikke paprika. Og kjøpe en kopp te i Oslo mens jeg venter på toget, enda jeg er hjemme om 40 minutter og har skapet fullt av te. Som smaker mye bedre enn Narvesen-te.

Mange idiotiske kopper te-to-go har som hovedhensikt å minne meg om at jeg kan kjøpe dem. Kanskje en og annen genser også. Eller viskelær fra TGR. Fra den ene dagen til den andre har jeg ulik mening om hvor greit det er.

Men så:
(Nei, les bare på, tapre bloggleser, det blir ikke tragisk!)

Lommeboka mi ligger i dag utilgjengelig i en hittegodsboks, og der vil den befinne seg 4-5 dager til.

(Jeg vet den er der fordi jeg har mobilen min i den, og hadde lagt inn mulighet til å spore den på Internett. Å, du vidunderlige nye verden av teknologi!)

Nå vet jeg at jeg har 196 kroner i pungen. ( Etter å ha tømt vesker og lommer.) Og pant for…( Vent! Jeg må se hvor mye pant der er for en boks i Norge i dag… 1 kr!)  Da har jeg jo over en tier i pantenettet!

Men når jeg åpner kjøleskapet og planlegger dagens grønnsak-og-linsesuppe, rykker det i magen når jeg må stagge impulsen til å sykle på Rema og kjøpe en paprika. For jeg kan bruke noe annet. Men kanskje kjøpe en gul løk? Løk er billig. Nei! Jeg har igjen det hvite på en purre!

Dette er egentlig bra. Det er ”Make do” som de sa i England under Krigen ( 2. verdens-). Jeg bør bli flinkere til å greie meg med det jeg har.

Og det jeg kanskje først og fremst må lære meg, er å snakke med den ekle følelsen i magen. Si til den at det er lenge siden jeg hadde så knapt med penger, og at dette bare ligner. Og at jeg greide meg fint da, også. Hvis det blir sånn i landet vårt at velstanden ryker, så tilhører jeg en av borgerne med kompetanse på dårlig råd og make do.

Men følelsen i magen forteller meg også vennlig tilbake at jeg kanskje må jobbe litt med meg selv og nå trolig har kommet litt nærmere grunnen til all tåpelig småsløsing.  Dumme minner jeg må sortere litt i og legge pent på plass et sted der de gjør nytte og ikke skade. Jo. Tusen takk, magesug. Jeg vet jo at du er der for noe.

Og dessuten får jeg tak i pengene på kontoen min med litt anstrengelse, for jeg har overført 2000 til noen jeg stoler på, og som muligens kan ta dem ut for meg i dag eller i morgen.

Jeg hadde 2000 kroner å bare overføre fra brukskontoen den 11. i måneden. Og sparekonto. Jeg har dessuten venner som spør om jeg vil låne en 200-lapp. Kjære vene!

Men jeg kan  greie meg uten. I make do.  Jeg har purre i kjøleskapet.

Kjenner du noen som trenger å få jekka seg ned litt?

 Lite er vel så irriterende som folk som alltid skal ha rett. Kommer du med et forslag, har de alltid et bedre. Eller de hevder at det du foreslår ikke lar seg gjennomføre. Og de kan begrunne det, også. Med kildehenvisninger, om du ikke tror dem. Og jo vennligere de svarer, jo sikrere blir man på at vennligheten bare er falskhet.

Sånne folk kan det vel egentlig være en barmhjertighetshandling å jekke ned litt? Bare for å hindre dem i å bli direkte ufordragelige?

Men før du finner fram jekken din, kan jeg få si noe?

Jeg tror jeg vil begynne med en opplevelse som ligger så mange år bakover i tida at jeg burde ha glemt den. Men den dukker opp med års mellomrom. Og jeg blir litt varm bak øynene. Hver gang.

Vi var en gjeng som jobbet sammen som skulle dra på et møte. Plutselig ble vi usikre på når siste transporten hjem gikk. Ingen visste sikkert. Heldigvis hadde jeg en rutetabell i sekken, og tok den fram. ”Åh, ikke vær så suveren, da!” utbrøt en kollega irritert.

Hun kunne like gjerne sagt: ”Du er flinkere enn meg,- nå igjen- og det irriterer meg. Jeg synes det hadde vært rimelig om du ikke var så flink, for det får meg til å føle meg dårlig.”

Hun sa vel også mer eller mindre: ”Jeg liker deg ikke!”

Hun var penere enn jeg, hadde bedre råd, hadde et ekteskap som hadde vart lenge (og fortsatte å vare). Men hun var litt uengasjert i jobben sin, mens jeg brant for jobben. Jeg ber leserne om å tro meg: Mitt jobbengasjement hadde ingen ting å gjøre med et ønske om å irritere min kollega.

Jeg ble varm bak øynene da, som jeg har blitt det seinere når jeg har husket episoden, men jeg sa ingen ting. Det hadde blitt for mye å si, og ikke tror jeg det hadde hjulpet.

Jeg er tilhenger av et samfunn der alle er like mye verdt og skal ha de samme sjansene. Man skal få støtteundervisning på skolen og støttesamtaler hos helsesøster. Vi skal være romslige med dem som trenger litt mer tid eller litt ekstra forklaring, med dem trenger å hvile eller skjerme seg. Eller hva nå folk rundt oss kan trenge.  Vi kan spleise litt ujevnt  når en av oss egentlig ikke har råd. De som har mer, kan betale mer skatt til fellesskapet.

Men hvis du har skjønt en ting før de andre, orker ei økt til når de andre er slitne eller har noen nyttige erfaringer de andre ikke har, ja det gjelder om du eier ting ikke alle har også, skal du da late som og gjøre deg svakere, så de andre ikke føler seg dårlige?

Å skryte og være breial er ufyselig. Men hvor mye skal folk late som de ikke kan, ikke vet, ikke har for at ikke andre skal føle behov for å jekke en ned? Det er jo ikke sånn at de menneskene du føler deg underlegen sammen med er hardhudede, fulle av selvtillit og tåler alt? Først skrev jeg forresten ”mennesker som får deg til å føle deg underlegen”. Men er det de andre som får deg til det, eller er det du sjøl som lager deg disse tankene?

Ikke tro at det bare mennesker fra ressursfattige miljøer som holder på å jekke ned på den måten. Min kollega over er et godt eksempel på en ressurssterk person. Jeg har også opplevd mennesker som åpenbart var fulle av empati og gode intensjoner ”jekke meg ned” fordi jeg hadde utfordret dem faglig når jeg var i rolla ”familien til den som mottar tjenester”. Det var ganske stygt, men jeg vet ikke om de noen gang klarte å se det. Jeg fikk  faktisk ikke hodet skikkelig over vannet igjen etter den opplevelsen før jeg et par år seinere fikk et par timer med samtale hos en profesjonell.

Jeg har hørt folk lekse opp for slitne mennesker på vei hjem i en full togkupé der de ikke kunne gå unna, åpenbart fordi de hadde en maktposisjon og den sinte endelig fikk en sjanse til å – jekke dem litt ned.

Folk fryses ut og motarbeides. Fordi ”de sikkert tror de er noe”.

Eller, man får ikke hjelp. Selvopplevd igjen:

Jeg var temmelig sykdomsprega for noen år siden og ble attført og ufør. Flinkt la jeg fram saken min, så kottfattet og presis jeg kunne. Hadde gjerne satt opp momenter på et ark på forhånd, strøket og korrigert. I respekt for saksbehandleren og med en viss innsikt i hva hun kunne forventes å hjelpe meg med, og hva ikke. Jeg fikk jo noen svar, men følte vel at jeg måtte prøve å finne ut det meste sjøl.

På et tidspunkt ble ting veldig vanskelig, og saksbehandler hadde ingen løsning. ”Men  hva skal jeg gjøre, da!” utbrøt jeg med gråt i stemmen. DA kom kjerringa på banen! (for å snakke som vi gjorde der jeg vokste opp.) Hun la inn et nytt gir, ble fem hakk vennligere i stemmen og prøvde litt til. Fordi jeg viste sårbarhet.

Men sårbar hadde jeg da vært hele tida! Jeg var alvorlig sjuk. Mest sannsynlig ville jeg bli verre neste år. ( Sånn gikk det ikke, men det visste ingen da.) Jeg hadde mista jobben min, den kjære jobben min.  Men jeg visste at trøsting hører helsetjenesten og vennekretsen til, ikke saksbehandleren på Trygdekontoret. Og jeg kunne ”stammespråket”. Å holde seg til fakta, med et modifisert, lettere popularisert ”stammespråk” som jeg bare trodde ville gjøre det lettere for dem som skulle hjelpe meg, fikk dem åpenbart til å tro at jeg greide meg sjøl og ikke trengte noe særlig. Kanskje virket jeg til og med flink og dermed truende?

Før du irriterer deg grønn over ”forståsegpåere”: ER det egentlig rimelig å irritere seg over at noen forstår seg på noe?

Hvis noen kan noe du ikke kan: Er ikke det fint, da? Så har du noen å spørre? Hvis du prioriterer å ta livet litt mer med ro, og noen lærer seg mer enn deg: OK, du har gjort et valg. Du kan ikke spise kaka og samtidig beholde den, som det heter.

Er det nedlatende å ikke late som man er mer dum eller mindre kunnskapsrik sånn at du ikke skal føle deg underlegen? Kanskje later folk mer som det enn du tror. Og er ikke egentlig DET litt nedlatende, da?

Ja, nå har visst JEG prøvd å jekke DEG ned litt. Går det greit, eller?

Mat jeg fant i England

 My har vært i England, og en del av tida bodde vi på hotell, mest uten breakfast for å spare penger. Og fordi vi liker å gå i dagligvarebutikker i andre land. Jeg konsentrerte meg mest om mjølmat (brød og kjeks)

Her er noe av maten jeg spiste:

Lunsj eller tidlig middag på pub.

Puber i England serverer vanlig mat, i hvert fall fram til kl19. Etter dette var det null mat og barn ingen adgang der vi var innom.
Fish &chips var greit nok, men den sukra eddiken de er så glad i å ha på, prøvde jeg så klart, men det ble med å ha smakt det. Helt vanlige puber har også salater og vegetarburgere. Og vanlige burgere. Og dessert. Har de et skilt utenfor som viser 5 eller kanskje 4-5 score, er rensligheten sjekka og grei.

Frokost på hotell:

”Er det noen som ønsker grøt?” Jo, takk, My ville gjerne ha grøt kokt på vann, hvor lang tid ville det ta? Havregrøten var ferdig på 5 minutter, og så god som jeg skulle ha laget den sjøl. Så hadde de vel alt norske hoteller har, og stekte pølser, egg og bacon og toast. Ordentlig smør. Og crumpets, men da var magen min full, så de kjøpte jeg med meg hjem fra dagligvaren.

Crumpets er noen høye lapper laget av vann, mjøl, gjær, fett og bakepulver. Fås kjøpt ferdige for en rimelig penge på vanlig dagligvare. Ristes og besmøres. Og det er litt av poenget. Fordi man rører bakepulver og vann inn i gjærrøra før de steikes i panne oppi ringer for å få dem et par cm høye, har de dype porer som trekker til seg usannsynlige mengder smør om man vil. Eller lemon curd. Eller Marmite. Marmite har jeg ikke smakt, men reisefølget har importert denne brune, lettere buljongaktige massen, og jeg skal prøve det når jeg får testa oppskrifta i heimen, siden  jeg alt har spist opp de importerte. Da med sammalt spelt. Crossover, kaller man det når man mikser to mattradisjoner.

Irsk potetbrød hadde fasong som polarbrød og kunne både ristes eller spises kalde med pålegg på. En hyggelig ting var at de var usøta! Mest potet (eller potetstappeflak, var det nok i det vi kjøpte på Sainsbury’s, og så litt hvetemjøl og fett. Noen har i bakepulver. Steikes i panne. Ligner ikke mye på lompe på smak. Oppskrifter på alt er det bare å google. Og det er bra, for disse må jeg lage når importen er spist opp. Nok en crossover her. I heimen spiste jeg dem rista og med ekte geitost (brunost).

Scones  har jeg bakt siden jeg gikk i 4H, og vi får dem jo på alle kaffestedene i Norge nå. Men i England lot jeg matpuritanismen fare og spiste dem med smør og syltetøy. Oj, så godt! Særlig dem jeg fikk på Patrisserie ettellerannet på jernbanestasjonen på Paddington, der vi dumpet ned, lettet over å ha kommet oss fra Walthamstove pr taxi uten at T-banestreiken hadde forsinket oss så mye at det var fare for å miste flyet. Dumpe den veldig tunge bagasjen (bl.a. pga import-mat) og få seg en tea with no milk og denne delikatessen…. Namnam.

Lemon curd. Her kjøpte jeg i et øyeblikks bekymring for reisekassa en nokså billig variant, men den var god! Dette er sitronsaft med sukker, fett og tykna med egg til å smøre på scones og annet. (Men i min var det eggepulver og annet juks, da…) Men google har selvfølgelig oppskrift på dem. (Skulle ikke tro google hadde annet å gjøre enn å stå på kjøkkenet og lage engelsk mat.)

Vegetarmat og melkefritt har de veldig godt utvalg av. Hummus (kikertmos) var billig og de hadde det alle steder. Hadde vi ikke spist det så ofte hjemme, kunne det også fort kommet med på lista over spennende, engelsk mat. Da jeg skulle koffertimporthandle siste dagen var de tomme for lemon-and-limeyoghurt av soya. Filler’n! Og den kan man jo ikke lage sjøl.

Geitemjølkyoghurt så vi første dagen, men da passa det ikke. Seinere fant vi det ikke før på hjemreisedagen. Jeg pakket den dypt i reisekofferten og håpet på det beste, for denne skulle jeg smake! Vel hjemme fikk den et kvarter i fryseren for å bli helt kald igjen, og den greide seg bra. Og den var god! Ikke spesiell i smak, men My er melkeintoreant og heller ikke spesielt tolerant mot at den norske soyayoghurten er tilsatt ”aroma”=vaniljemak. Også den som heter Nøytral. Egner seg dårlig til salatdressing. Men melkeprodukter som denne lar seg dårlig å hamstre…

Frokostkjeks. Dvs det er hva engelskmenna tydeligvis bruker dem til, disse kjeksene som inneholder en del sammalt mjøl og som ikke er så alt for søte. En gjennomsnittlig nordmann spiser dem vel til kaffen. Men de er ofte pakket i porsjoner på 4, så man kan ta dem med seg. Det liker jeg.

Havrekjeks (Skotske?) med nesten ikke sukker er også lett å få tak i.
Mye av mjølmaten er berika med vitaminer og jern. Sjøl liker jeg best å ha full oversikt over vitamintilskudd ved å ta dem som kapsler og tabletter, men i små mengder kan en vel alltids akseptere litt ekstra. Det er også enda mer palmeolje i maten der enn her, men Belvita kjeks bruker bare rapsolje.

Men britene er flinke med andre ting: Det er mye fairtrade te å velge mellom! Og godt utvalg i decaf-te. Clipper har god te.

Nå holdt jeg på å glemme Flapjacks! I Norge får man dem bare i helsekosten på jernbanestasjonen i Göteborg, hadde jeg nær sagt. Men i England finnes de over alt. Havregryn, sirup og fett. Ofte mjølk, dessverre, men siden My ikke bør spise mer enn en om gangen, så greier jeg meg. Mjuke, dette er ikke kjeks, selv om ingrediensene er omtrent de samme som i de autralske Anzac-kjeksene. Veldig kaloririke og mettende. Og gode! Fin turmat. Ofte pakka enkeltvis. På helsekosten får du dem dyrere og sunnere. Men like kaloririke.

Siden vi ikke hadde tilgang til mikrobølgeovn, testa vi ikke ferdiglunsj ( eller middag!) i porsjoner. Dette egner seg jo ikke til import via koffert, heller. Men i alle land der man spiser varm lunsj er utvalget  så stort at en nordmann står med store øyne.

Reisefølgets yngste testet (og importerte, mener jeg å huske) et større utvalg av rett-i-koppen kakao. Og jeg glemte å kjøpe med meg rett-i-koppen-linsesuppe. Grrr.

Og som seg hør og bør til slutt, (eller kanskje skulle jeg plassert den etter lemoncurden eller falpjacken: ) får jeg avslutte med å anbefale Sainsbury’s egen tannkrem til 4 kr tuben. Uten triclo… osv og annen dritt.