Jeg har fått Spotify på PCen. Det betyr at man helt lovlig kan høre på all mulig musikk fra nettet. All mulig, ja. Jeg har funnet Eve of destruction og Hootenanny singers, for å si noe om bredden. Og Hep Stars, som jeg hørte på i sekstiåra. Jeg har en nokså grei høyttaler, det høres i hvert fall ikke ut som en overdimensjonert mobiltelefon om jeg sitter rett foran PCen. Så jeg koser meg.
Det var ikke alltid så lett å høre hva de egentlig synger, og trykte tekster var ikke alltid så lette å få tak i. Derfor glapp mye av teksten.
Jeg hadde engelsk på skolen fra 63, men det er ikke sånn som nå, da man hører engelsk over alt. Mine to barnebarn på 6 har allerede riktig uttale når de bruker engelske ord. Da jeg var liten kalte vi all corn flakes for flikkflakk og Henry den 8. het Henrik i skolebøkene. ( Jeg er født i 53.)
Nå skal jeg ikke late som det var nå jeg skjønte at det het Bald Headed Woman, det var nok i søttiåra. Men her jeg sitter og hører på gamle plater, oppdager jeg hvor lite jeg hørte på teksten Den Gang Da. Det vil si, det var vel tekstbrokker og intensiteten i sanguttrykket, ikke bare melodien som fenget. Som i Eve of destruction.
Og så er det litt stas, da, å høre på Björn Ulvaeus synge ”om nu du kunde mej se, tro jag att du skulle le” i en svensk versjon av Green green grass of home. Den engelske versjonen hadde jeg aldri hørt den gangen, for ikke å snakke om Abba, som lå trygt gjemt i framtida. Man føler seg litt overmodig. Klok. Du verden hva man ikke visste…
Nåja, om tjue år er dette framtida. Hva vil vi le av da tro, i forbindelse med ”Internett, som man kalte det. Og det var en stor revolusjon.”
Nei, tilbake til nostalgien. Hva skal jeg prøve å finne nå? Anna Lena Lövgren eller One two six med Asa Krogtoft?
onsdag 29. juli 2009
torsdag 9. juli 2009
Kor e alle heltar hen?
Da jeg var lita, var faren min den sterkeste jeg visste om, sikkert den sterkeste i bygda. Langt innpå den klokeste også.
Frøken var også veldig klok. Og snill.
Om man støtte på problemstillinger utenfor disse heltenes kunnskapsområde kunne man sende inn spørsmål til ukebladets Klara Klok, noe det var godt å tenke på at man hadde i bakhånd.
Men med åra har det tynnet seg ut i helterekka, samtidig som nevnte personers heltestatus ble noget modifisert.
Som relativt fersk sykepleier spurte og grov jeg om alle ting, og jeg er redd det tok litt lenger tid enn det trengte å ta, før jeg oppdaget at mange av mine mer erfarne kolleger slett ikke visste svar på mine spørsmål. Ja, ikke bare det: De ble etter hvert nokså irritert over denne ivrige kollegaen som stilte plagsomme spørsmål om problemstillinger de aldri hadde skjenket en tanke.
Karrieremessig endte jeg opp på en avdeling der vi utviklet spisskompetanse, dvs. var de som skulle kunne mest i Norge om et særskilt emne. ( Traumatiske hodeskader. ) Det var en lettelse, for pr. def. var det stadig ting vi ikke visste svaret på og som vi ikke kunne vente at andre visste heller. Vi måtte være heltene sjøl. (En gang prøvde vi å bygge på amerikanske forhold da vi skulle lære pasientene selv å huske å ta sin medisin. Det måtte vi gi opp. Ikke at Norge var så mye flinkere, men USA hadde andre lover som gjorde erfaringen derfra ubrukelig.)
Men ellers i livet så jeg gjerne at det fortsatt fantes noen helter. Noen man kan gå til med sine praktiske problemer og sorger og bekymringer.. .
For noen år siden hadde jeg et par individualtimer hos en psykolog. Det var meningen vi skulle ha en samtalegruppe omkring det å ha blitt kronisk syk og dette var innledninga. Det var veldig fint å sitte å snakke om seg sjøl til en som hadde greie på følelser og reaksjoner. Et par ganger kom jeg til og med inn på ganske viktige ting i mitt indre liv som jeg aldri hadde vært oppmerksom på. Begge gangene penset psykologen meg bort fra temaet. Det var overraskende. Overraskende og interessant.
Siden jeg selv er ”omsorgssnakker”, spurte jeg på slutten av timen om jeg kunne få spørre om noe, og spurte så hva som var strategien bak dette. Mindre tillitsfulle lesere enn jeg har allerede skjønt det: Han ble forvirret og småsur. Saken var jo at det ikke hadde skjedd med hensikt. Supersnakker’n hadde slett ikke oppdaget at han nærmet seg noe som helst. Og han likte tydeligvis ikke å ha omsorgssnakkere med kommunikasjonskurs i pasientstolen sin. I likhet med psykologer flest.
Jeg har også gått på noen selvutviklingskurs gjennom åra, og endt opp med å bli oppgitt over kursholderne i det fleste tilfellene. De kunne for lite og manglet basal selvinnsikt. Man må ikke prøve å hjelpe andre om en ikke skjønner seg sjøl, har jeg tenkt da. Men det kan nok være enklere. Mindre konfronterende.
Hvor er de sanne heltene, da?
Det er ikke så mange kloke tanter å gå og sette seg på fanget til når man er fylt 50. OK, nærmer seg 60.
Uansett: Nå tenker ikke jeg på undertegnedes tendens til overvekt og reelle tanters presumptive benskjørhet, men mer på det faktum at det er ikke så mange steder å gå og få råd og trøst lenger. Det beste man kan håpe på, er at noen vil være kontainer og Høre På og muligens bidra med visse til sakens relevans faktaopplysninger de måtte ha.
Likedan er det med praktiske råd: Internett er det morsomste og beste leksikon jeg noen gang har hatt. Det står Alt. Hvordan avkalke kaffetrakteren med eddik og hvordan pusse vinduer. Gode råd for flyttingen. Hvordan fjerne teflekker fra en hvit genser. Du veit.
Problemet er bare… ehm…*rødme* halvparten minst av alle de rådene jeg finner kan jeg korrigere, legge til opplysninger om eller modifisere.
Klart det er fint å ha levd så lenge at en ikke trenger å slå opp alt mulig på Internett. Sparer masse tid. Men jeg skulle så gjerne hatt en helt, om ikke annet, så for kosen og den deilige, trygge følelsens skyld.
Tenk å kunne koste alle ned fra fanget sitt og gå og krype Opp i et fang selv.
Men jo! Internett og alt i faget dervedrørende kan være redningen likevel: For når jeg ikke skjønner bæra av PC-en, DA må jeg ha hjelp. Og da er det bare å tillitsfullt stole på heltene. Takk og pris!
. . . Føler meg litt aleine i dag, jeg… Har vært så mange omsorgsoppgaver og folk som drar meg i jakka. Hosta ikke PC-en min litt da jeg skrudde den på? Er ikke kabinettet litt varmere enn det pleier. Har’n fått virus?
Nei, jeg har ikke anlegg for å bli PC-hypokonder, og dessuten er alle PC-heltene på ferie. Jeg tenker vi får ta til takke med ”Tante-Gør-det-sjøl”….
Frøken var også veldig klok. Og snill.
Om man støtte på problemstillinger utenfor disse heltenes kunnskapsområde kunne man sende inn spørsmål til ukebladets Klara Klok, noe det var godt å tenke på at man hadde i bakhånd.
Men med åra har det tynnet seg ut i helterekka, samtidig som nevnte personers heltestatus ble noget modifisert.
Som relativt fersk sykepleier spurte og grov jeg om alle ting, og jeg er redd det tok litt lenger tid enn det trengte å ta, før jeg oppdaget at mange av mine mer erfarne kolleger slett ikke visste svar på mine spørsmål. Ja, ikke bare det: De ble etter hvert nokså irritert over denne ivrige kollegaen som stilte plagsomme spørsmål om problemstillinger de aldri hadde skjenket en tanke.
Karrieremessig endte jeg opp på en avdeling der vi utviklet spisskompetanse, dvs. var de som skulle kunne mest i Norge om et særskilt emne. ( Traumatiske hodeskader. ) Det var en lettelse, for pr. def. var det stadig ting vi ikke visste svaret på og som vi ikke kunne vente at andre visste heller. Vi måtte være heltene sjøl. (En gang prøvde vi å bygge på amerikanske forhold da vi skulle lære pasientene selv å huske å ta sin medisin. Det måtte vi gi opp. Ikke at Norge var så mye flinkere, men USA hadde andre lover som gjorde erfaringen derfra ubrukelig.)
Men ellers i livet så jeg gjerne at det fortsatt fantes noen helter. Noen man kan gå til med sine praktiske problemer og sorger og bekymringer.. .
For noen år siden hadde jeg et par individualtimer hos en psykolog. Det var meningen vi skulle ha en samtalegruppe omkring det å ha blitt kronisk syk og dette var innledninga. Det var veldig fint å sitte å snakke om seg sjøl til en som hadde greie på følelser og reaksjoner. Et par ganger kom jeg til og med inn på ganske viktige ting i mitt indre liv som jeg aldri hadde vært oppmerksom på. Begge gangene penset psykologen meg bort fra temaet. Det var overraskende. Overraskende og interessant.
Siden jeg selv er ”omsorgssnakker”, spurte jeg på slutten av timen om jeg kunne få spørre om noe, og spurte så hva som var strategien bak dette. Mindre tillitsfulle lesere enn jeg har allerede skjønt det: Han ble forvirret og småsur. Saken var jo at det ikke hadde skjedd med hensikt. Supersnakker’n hadde slett ikke oppdaget at han nærmet seg noe som helst. Og han likte tydeligvis ikke å ha omsorgssnakkere med kommunikasjonskurs i pasientstolen sin. I likhet med psykologer flest.
Jeg har også gått på noen selvutviklingskurs gjennom åra, og endt opp med å bli oppgitt over kursholderne i det fleste tilfellene. De kunne for lite og manglet basal selvinnsikt. Man må ikke prøve å hjelpe andre om en ikke skjønner seg sjøl, har jeg tenkt da. Men det kan nok være enklere. Mindre konfronterende.
Hvor er de sanne heltene, da?
Det er ikke så mange kloke tanter å gå og sette seg på fanget til når man er fylt 50. OK, nærmer seg 60.
Uansett: Nå tenker ikke jeg på undertegnedes tendens til overvekt og reelle tanters presumptive benskjørhet, men mer på det faktum at det er ikke så mange steder å gå og få råd og trøst lenger. Det beste man kan håpe på, er at noen vil være kontainer og Høre På og muligens bidra med visse til sakens relevans faktaopplysninger de måtte ha.
Likedan er det med praktiske råd: Internett er det morsomste og beste leksikon jeg noen gang har hatt. Det står Alt. Hvordan avkalke kaffetrakteren med eddik og hvordan pusse vinduer. Gode råd for flyttingen. Hvordan fjerne teflekker fra en hvit genser. Du veit.
Problemet er bare… ehm…*rødme* halvparten minst av alle de rådene jeg finner kan jeg korrigere, legge til opplysninger om eller modifisere.
Klart det er fint å ha levd så lenge at en ikke trenger å slå opp alt mulig på Internett. Sparer masse tid. Men jeg skulle så gjerne hatt en helt, om ikke annet, så for kosen og den deilige, trygge følelsens skyld.
Tenk å kunne koste alle ned fra fanget sitt og gå og krype Opp i et fang selv.
Men jo! Internett og alt i faget dervedrørende kan være redningen likevel: For når jeg ikke skjønner bæra av PC-en, DA må jeg ha hjelp. Og da er det bare å tillitsfullt stole på heltene. Takk og pris!
. . . Føler meg litt aleine i dag, jeg… Har vært så mange omsorgsoppgaver og folk som drar meg i jakka. Hosta ikke PC-en min litt da jeg skrudde den på? Er ikke kabinettet litt varmere enn det pleier. Har’n fått virus?
Nei, jeg har ikke anlegg for å bli PC-hypokonder, og dessuten er alle PC-heltene på ferie. Jeg tenker vi får ta til takke med ”Tante-Gør-det-sjøl”….
søndag 31. mai 2009
Ensomt, nei….
Det var en deilig kveld i går. Jeg satt på min terrasse, som etter ett og et halvt år fortsatt er en salighet av en luksus, nede på bakken, tre ganger så stor som balkongen på Nesodden og med tak over.
Lydbok, beina på en stol, et aldri så lite glass hvitvin av merket Dutyfree. Rundt meg høres glad pludring fra enkelte terrasser og kanskje hager. Det er pinseaften, sommeren er kommet til Norge. Folk er glade, og det er jeg også.
Den søte, eldre damen som bor over meg stopper utenfor terrassen. I blomstrete sommerkjole med en lett jakke over har hun nettopp sett gjestene sine vel av gårde. ”Men, sitter du her alene, du?” Hun får et alvorlig drag i ansiktet, og jeg skjønner hun blir bekymret for meg. Har jeg det bra?
( Jo, de er sånn i mitt borettslag. De bryr seg – om.)
Men jeg, som nettopp har vært i tre-fire dager på Island med et reisefølge der det var sosialt hele tiden og med guideprat, naturopplevelser og stadige forsøk på å knekke koden i det islandske språket. Jeg som nettopp har vært ute og reist med – til tross for forståelsesfullt reisefølge – full konsentrasjon på å holde oversikt over bagasjebånd, hvor er taxfree-en, skal-de-se-boardingpass-eller-passet-nå? og alt det andre som går så fort, så fort.
Jeg sitter nå så deilig alene på min terrasse og fordøyer reiseinntrykk, lar all informasjon stille synke ned og på plass i sine respektive cerebrale arkivhyller. Kan jeg ha en bedre Pinseaften?
Min snille nabo ser nok det. Hun har levd i mange år og har lest så mange ansikter i sin ferd gjennom livet at hun tydeligvis tror meg og ser nå avslappet ut. ( Jeg har lest ansikter noen år selv etter hvert…) Så vi småprater litt og sier godnatt.
I år var stillheten og roen rundt meg ekstra kjærkommen. Men det er sannelig ikke den eneste pinseaften jeg har sittet alene. Jeg har ofte en tendens til å ende opp med det på disse Dagene. 17. mai er jeg sammen med moren min, fordi det gleder henne, og fordi jeg ikke har behov for noe annet. Jeg synes myldring er litt slitsomt, jeg. Julaften sørger min bror for at jeg har det bra i familiens skjød, noe jeg setter svært pris på. Men det er ekstrabonus. Jeg ville ikke grått over å sitte alene.
Jeg er ikke alene om dette. Men vi er så usynlige, vi som ikke er sammen med andre på alle disse dagene der det er tradisjon for å samle sine nærmeste rundt seg. Om avisene husker på oss, så er det med en oppfordring om å ta seg av oss og huske på oss. En dame jeg kjenner sa en gang. ”Før dro jeg til venner på julaften for ungenes skyld når de var hos pappaen, men nå koser jeg meg alene.”
Handler det om reven og rognebærene? ”Høyt henger de, og sure er de?”
Kanskje ikke akkurat, men det kan nok handle litt om hva en er vant til. Halve poenget for mange, er at man gjør noe som gjentar seg hvert år. Jeg tror også det er godt for mennesker med ritualer. Men det kan like gjerne være en mer triviell sak.
En fjernere venninne og jeg spiste i flere år lunsj en gang hver sommer på Aker Brygge. Ellers så vi hverandre sjelden. Men dette var så hyggelig, en av de tingene man gjorde hver sommer. Nå har hun flyttet, så det blir nok ikke noe i år. Men siden det ikke finnes noen offentlig ”Gå-ut-med-en-fjern-venninne-dag”, så vil ikke dette skape et savn av tradisjon. Det blir sommer selv uten henne og meg på Herbern. Det er en av fordelene med de egenopprettede ritualene. Hyggelig å ha dem, men når de er borte er det ikke offentlig fokus på dem og det kan ofte være helt greit uten.
Men mange har nok lagt mange av sine ritualer på disse Dagene, og da kan det sikkert blir trist å sitte alene. Og så er et nok mange som er mer opptatt av å gjøre slik alle andre gjør enn det jeg er. Jeg tilhører dessuten de helgige som trives i mitt eget selskap. Det må være ille å ikke gjøre det.
En annen grunn til at jeg er mye alene i påske og pinse osv, er at jeg alltid ligger håpløst etter med mange av mine prosjekter, og på slike dager kan man drive uforstyrret på med sying av gardiner, dypdykk i roteskuffen og gjenoppretting av en viss orden i boden.
Eller altså bare en lydbok og et glass Dutyfree. Og livet rusler deilig langsomt.
Hvis jeg gidder, skal jeg så basilikum i dag.
Lydbok, beina på en stol, et aldri så lite glass hvitvin av merket Dutyfree. Rundt meg høres glad pludring fra enkelte terrasser og kanskje hager. Det er pinseaften, sommeren er kommet til Norge. Folk er glade, og det er jeg også.
Den søte, eldre damen som bor over meg stopper utenfor terrassen. I blomstrete sommerkjole med en lett jakke over har hun nettopp sett gjestene sine vel av gårde. ”Men, sitter du her alene, du?” Hun får et alvorlig drag i ansiktet, og jeg skjønner hun blir bekymret for meg. Har jeg det bra?
( Jo, de er sånn i mitt borettslag. De bryr seg – om.)
Men jeg, som nettopp har vært i tre-fire dager på Island med et reisefølge der det var sosialt hele tiden og med guideprat, naturopplevelser og stadige forsøk på å knekke koden i det islandske språket. Jeg som nettopp har vært ute og reist med – til tross for forståelsesfullt reisefølge – full konsentrasjon på å holde oversikt over bagasjebånd, hvor er taxfree-en, skal-de-se-boardingpass-eller-passet-nå? og alt det andre som går så fort, så fort.
Jeg sitter nå så deilig alene på min terrasse og fordøyer reiseinntrykk, lar all informasjon stille synke ned og på plass i sine respektive cerebrale arkivhyller. Kan jeg ha en bedre Pinseaften?
Min snille nabo ser nok det. Hun har levd i mange år og har lest så mange ansikter i sin ferd gjennom livet at hun tydeligvis tror meg og ser nå avslappet ut. ( Jeg har lest ansikter noen år selv etter hvert…) Så vi småprater litt og sier godnatt.
I år var stillheten og roen rundt meg ekstra kjærkommen. Men det er sannelig ikke den eneste pinseaften jeg har sittet alene. Jeg har ofte en tendens til å ende opp med det på disse Dagene. 17. mai er jeg sammen med moren min, fordi det gleder henne, og fordi jeg ikke har behov for noe annet. Jeg synes myldring er litt slitsomt, jeg. Julaften sørger min bror for at jeg har det bra i familiens skjød, noe jeg setter svært pris på. Men det er ekstrabonus. Jeg ville ikke grått over å sitte alene.
Jeg er ikke alene om dette. Men vi er så usynlige, vi som ikke er sammen med andre på alle disse dagene der det er tradisjon for å samle sine nærmeste rundt seg. Om avisene husker på oss, så er det med en oppfordring om å ta seg av oss og huske på oss. En dame jeg kjenner sa en gang. ”Før dro jeg til venner på julaften for ungenes skyld når de var hos pappaen, men nå koser jeg meg alene.”
Handler det om reven og rognebærene? ”Høyt henger de, og sure er de?”
Kanskje ikke akkurat, men det kan nok handle litt om hva en er vant til. Halve poenget for mange, er at man gjør noe som gjentar seg hvert år. Jeg tror også det er godt for mennesker med ritualer. Men det kan like gjerne være en mer triviell sak.
En fjernere venninne og jeg spiste i flere år lunsj en gang hver sommer på Aker Brygge. Ellers så vi hverandre sjelden. Men dette var så hyggelig, en av de tingene man gjorde hver sommer. Nå har hun flyttet, så det blir nok ikke noe i år. Men siden det ikke finnes noen offentlig ”Gå-ut-med-en-fjern-venninne-dag”, så vil ikke dette skape et savn av tradisjon. Det blir sommer selv uten henne og meg på Herbern. Det er en av fordelene med de egenopprettede ritualene. Hyggelig å ha dem, men når de er borte er det ikke offentlig fokus på dem og det kan ofte være helt greit uten.
Men mange har nok lagt mange av sine ritualer på disse Dagene, og da kan det sikkert blir trist å sitte alene. Og så er et nok mange som er mer opptatt av å gjøre slik alle andre gjør enn det jeg er. Jeg tilhører dessuten de helgige som trives i mitt eget selskap. Det må være ille å ikke gjøre det.
En annen grunn til at jeg er mye alene i påske og pinse osv, er at jeg alltid ligger håpløst etter med mange av mine prosjekter, og på slike dager kan man drive uforstyrret på med sying av gardiner, dypdykk i roteskuffen og gjenoppretting av en viss orden i boden.
Eller altså bare en lydbok og et glass Dutyfree. Og livet rusler deilig langsomt.
Hvis jeg gidder, skal jeg så basilikum i dag.
søndag 10. mai 2009
Trist, men leit
• Mat som inntas etter klokken 22 inneholder også kalorier.
• Mat du setter inn igjen i kjøleskapet fordi den ser litt gammel ut, er ikke blitt bedre i morgen
• Når han ikke har ringt deg på tre uker, er det ikke fordi han har glemt telefonnummeret ditt
• Når noen forvrenger stemmen når de siterer noen, er det sannsynlig at de også forvrenger innholdet
• Vin fordamper ikke fra vinkartonger.
• Utenfor Norges grenser, regnes også vi som utlendinger.
• Når en kvinne ligger på ryggen, vil puppene bare peke rett opp om det er silikon i dem.
• Livet begynner ikke ved 50.
• Mat du setter inn igjen i kjøleskapet fordi den ser litt gammel ut, er ikke blitt bedre i morgen
• Når han ikke har ringt deg på tre uker, er det ikke fordi han har glemt telefonnummeret ditt
• Når noen forvrenger stemmen når de siterer noen, er det sannsynlig at de også forvrenger innholdet
• Vin fordamper ikke fra vinkartonger.
• Utenfor Norges grenser, regnes også vi som utlendinger.
• Når en kvinne ligger på ryggen, vil puppene bare peke rett opp om det er silikon i dem.
• Livet begynner ikke ved 50.
lørdag 25. april 2009
Forumorro
I dag er jeg SUR.
Vi hadde et forum om MS som hadde vart i 4 år, til webmaster ikke orket mer.
Jeg og fire andre bestemte oss for å redde både informasjonen og det sosiale miljøet, og fikk forumet opp å gå på en annen adresse. Bare en var kompetent til å være webmaster. Forumet var gratis. Trodde vi.
Når vi hadde jobbet temmelig mye både med layout og kjøreregler og fått det opp å gå med mange medlemmer. Gratis, så klart. Ikke er vi friske, heller. Men vi gjør det for alle sin skyld, alle som brukte Forumet. Prøver å gjøre alle fornøyde. Ikke at det alltid har vært så lett, heller, men det er en annen historie. Det gikk vel greit til slutt, det.
Så trår de ”@**X”¤%& folka som eier forumotion til og legger inn en diger blinkende reklame øverst i forumet. Dette har de **X”¤%& med ikke sagt noe om. Unnskyld fransken.
Jeg har til tider vært kjempesliten mens vi holdt på med dette, men jeg trodde så veldig på det å få et forum opp å gå som ikke var styrt av sponsorer eller andre økonomiske interesser. Er jeg naiv, eller?
Nå trodde jeg vi kunne ta det litt roligere og at ting fungerte. Vår datakyndige idealist har greid å få vekk reklamen dersom man er logget inn, men alle som logger seg inn for første gang vil måtte se på dette. Og alle de som ikke vil at de skal bli automatisk pålogget. Hvis vi ikke finner en løsning.
Jeg er desillusjonert, sur, sliten og lei meg.
Vi hadde et forum om MS som hadde vart i 4 år, til webmaster ikke orket mer.
Jeg og fire andre bestemte oss for å redde både informasjonen og det sosiale miljøet, og fikk forumet opp å gå på en annen adresse. Bare en var kompetent til å være webmaster. Forumet var gratis. Trodde vi.
Når vi hadde jobbet temmelig mye både med layout og kjøreregler og fått det opp å gå med mange medlemmer. Gratis, så klart. Ikke er vi friske, heller. Men vi gjør det for alle sin skyld, alle som brukte Forumet. Prøver å gjøre alle fornøyde. Ikke at det alltid har vært så lett, heller, men det er en annen historie. Det gikk vel greit til slutt, det.
Så trår de ”@**X”¤%& folka som eier forumotion til og legger inn en diger blinkende reklame øverst i forumet. Dette har de **X”¤%& med ikke sagt noe om. Unnskyld fransken.
Jeg har til tider vært kjempesliten mens vi holdt på med dette, men jeg trodde så veldig på det å få et forum opp å gå som ikke var styrt av sponsorer eller andre økonomiske interesser. Er jeg naiv, eller?
Nå trodde jeg vi kunne ta det litt roligere og at ting fungerte. Vår datakyndige idealist har greid å få vekk reklamen dersom man er logget inn, men alle som logger seg inn for første gang vil måtte se på dette. Og alle de som ikke vil at de skal bli automatisk pålogget. Hvis vi ikke finner en løsning.
Jeg er desillusjonert, sur, sliten og lei meg.
søndag 19. april 2009
Bestemor ser deg.
Dette tok Drammens Tidende inn i dag, og siden de ikke har disse innleggene på nettsida si, så legger jeg det her. Det er jeg selv som har skrevet det, får jeg presisere.
Her en dag kom jeg i snakk med en ung jente. I blant får hun juling av jentegjenger, sa hun. Det var selvfølgelig sjokkerende å høre for en snill, liten middelaldrende dame som jeg, som egentlig vil tro at de fleste er greie og at rettferdigheten rår. Denne jenta er intelligent og med stor integritet. På noen virker slikt provoserende. En godt voksen dame som meg har jo lært seg såpass mye om menneskene at jeg vet at hos dem som har et sterkt hierarkisk verdensbilde og der makt er den eneste sanne verdi, så er det naturlig at man går på andre som har sin egen form for styrke.
Mer sjokkerende var det å få vite at hun hadde opplevd å bli banket opp på offentlig sted der voksne mennesker bare snudde seg og ikke grep inn på noe vis. Ikke en gang noen ”pen” middelaldrende dame som snudde seg og så våkent og interessert på det som skjedde, og dermed kunne fått de voldelige småjentene til å besinne seg.
Og det er ille, for i motsetning til hva mange vil tro, er det ingen som er så beskyttet trygg i vårt samfunn som ”pene”, middelaldrende damer. Undertegnede får rett som det er utlevert honnørbilletten på bussen før jeg har rukket å vise fram honnørbeviset. En 20-åring vil kunne oppleve å bli mistenkt for å ha forfalsket honnørbeviset sitt, og jeg har sogar hørt om en som ble avvist da hun hadde et bevis utstedt i en annen kommune. Dette er ett eksempel på hvor ulikt man respekteres. .
”Pene” middelaldrende damer får også stort sett gå i fred på gata, i butikker får vi god service og vennlig behandling, og på kafeer kan vi sitte lenge og lese over en enkelt tekopp uten å møte krav om ny bestilling. På NAV kan vi komme med en mildt korrigerende bemerkning til funksjonæren uten å frykte sanksjoner. Om vi rapporterer noe til politiet, blir vi trodd.
Hva er det jeg vil fram til? ”Pene” middelaldrede damer har stor og forpliktende makt. Hvis en ”pen” middelaldrende dame viser interesse for hva en jentegjeng gjør (det er visst mest jentegjenger i Drammen har jeg latt meg fortelle), så kan det ha en bremsende effekt på voldsutøvelse mot den langt svakere gruppen av våre medsøstre på under 20. Bestemor ser deg! Nå er det nok samfunn der respekten for ”bestemor” er større enn hos oss, men selv i Norge – selv i Drammen – kan det hjelpe at du snur deg den rette veien og viser at du legger merke til hva som skjer. Det faktum at du vil være et troverdig vitne ved en anmeldelse, kan få en jentunge til å bremse volden sin. Er det riktig galt, kan du kanskje hindre henne i å bli morder, og i hvert fall kan du hindre at den angrepne blir utsatt for både fysiske og psykiske ettervirkninger.
Det er ikke så lett for oss som ikke kan kodene å se hva som er et internt oppgjør og hva som er et angrep på en utenforstående på samme alder som er like redd og sårbar som oss selv. Eller, som jeg altså hevder: mer sårbar. For mange av oss ”pene” middelaldrende damer ser de søkk like ut, disse ungdommene.
Jeg husker forresten første gang jeg så en ”sægger” (gutt med buksa langt ned på baken). Jeg trodde han hadde det vanskelig hjemme, at ting gikk litt på halv tolv, som vi sier det i min generasjon, og at han ikke hadde annet å ta på seg enn buksene til storebroren. Nå mange år etterpå kan jeg le av meg selv, men jeg gjør sikkert fremdeles tilsvarende feiltolking av kleskoder hos ungdom.
Kjære medsøster i godt voksen alder og beskyttet av din sosiale status som vanlig, kjedelig, men respektabel kjerring: Kjenn ansvaret ditt. Brukt makten din. Stopp opp og se. Du trenger ikke snakke til dem. Du trenger ikke ta bilde av dem med mobiltelefonen din. Bare vis at du ser. Så stopper sikkert flere respektable, kjedelige, små gamle damer uten selvforsvarskurs også opp og ser. Det kan holde det.
Og har du lyst til å gjøre mer, kan du selvfølgelig kreve at det blir satt inn tiltak som hjelper disse barna. Det er også en viktig måte å se dem på.
Her en dag kom jeg i snakk med en ung jente. I blant får hun juling av jentegjenger, sa hun. Det var selvfølgelig sjokkerende å høre for en snill, liten middelaldrende dame som jeg, som egentlig vil tro at de fleste er greie og at rettferdigheten rår. Denne jenta er intelligent og med stor integritet. På noen virker slikt provoserende. En godt voksen dame som meg har jo lært seg såpass mye om menneskene at jeg vet at hos dem som har et sterkt hierarkisk verdensbilde og der makt er den eneste sanne verdi, så er det naturlig at man går på andre som har sin egen form for styrke.
Mer sjokkerende var det å få vite at hun hadde opplevd å bli banket opp på offentlig sted der voksne mennesker bare snudde seg og ikke grep inn på noe vis. Ikke en gang noen ”pen” middelaldrende dame som snudde seg og så våkent og interessert på det som skjedde, og dermed kunne fått de voldelige småjentene til å besinne seg.
Og det er ille, for i motsetning til hva mange vil tro, er det ingen som er så beskyttet trygg i vårt samfunn som ”pene”, middelaldrende damer. Undertegnede får rett som det er utlevert honnørbilletten på bussen før jeg har rukket å vise fram honnørbeviset. En 20-åring vil kunne oppleve å bli mistenkt for å ha forfalsket honnørbeviset sitt, og jeg har sogar hørt om en som ble avvist da hun hadde et bevis utstedt i en annen kommune. Dette er ett eksempel på hvor ulikt man respekteres. .
”Pene” middelaldrende damer får også stort sett gå i fred på gata, i butikker får vi god service og vennlig behandling, og på kafeer kan vi sitte lenge og lese over en enkelt tekopp uten å møte krav om ny bestilling. På NAV kan vi komme med en mildt korrigerende bemerkning til funksjonæren uten å frykte sanksjoner. Om vi rapporterer noe til politiet, blir vi trodd.
Hva er det jeg vil fram til? ”Pene” middelaldrede damer har stor og forpliktende makt. Hvis en ”pen” middelaldrende dame viser interesse for hva en jentegjeng gjør (det er visst mest jentegjenger i Drammen har jeg latt meg fortelle), så kan det ha en bremsende effekt på voldsutøvelse mot den langt svakere gruppen av våre medsøstre på under 20. Bestemor ser deg! Nå er det nok samfunn der respekten for ”bestemor” er større enn hos oss, men selv i Norge – selv i Drammen – kan det hjelpe at du snur deg den rette veien og viser at du legger merke til hva som skjer. Det faktum at du vil være et troverdig vitne ved en anmeldelse, kan få en jentunge til å bremse volden sin. Er det riktig galt, kan du kanskje hindre henne i å bli morder, og i hvert fall kan du hindre at den angrepne blir utsatt for både fysiske og psykiske ettervirkninger.
Det er ikke så lett for oss som ikke kan kodene å se hva som er et internt oppgjør og hva som er et angrep på en utenforstående på samme alder som er like redd og sårbar som oss selv. Eller, som jeg altså hevder: mer sårbar. For mange av oss ”pene” middelaldrende damer ser de søkk like ut, disse ungdommene.
Jeg husker forresten første gang jeg så en ”sægger” (gutt med buksa langt ned på baken). Jeg trodde han hadde det vanskelig hjemme, at ting gikk litt på halv tolv, som vi sier det i min generasjon, og at han ikke hadde annet å ta på seg enn buksene til storebroren. Nå mange år etterpå kan jeg le av meg selv, men jeg gjør sikkert fremdeles tilsvarende feiltolking av kleskoder hos ungdom.
Kjære medsøster i godt voksen alder og beskyttet av din sosiale status som vanlig, kjedelig, men respektabel kjerring: Kjenn ansvaret ditt. Brukt makten din. Stopp opp og se. Du trenger ikke snakke til dem. Du trenger ikke ta bilde av dem med mobiltelefonen din. Bare vis at du ser. Så stopper sikkert flere respektable, kjedelige, små gamle damer uten selvforsvarskurs også opp og ser. Det kan holde det.
Og har du lyst til å gjøre mer, kan du selvfølgelig kreve at det blir satt inn tiltak som hjelper disse barna. Det er også en viktig måte å se dem på.
tirsdag 7. april 2009
Om MS og kognitive problemer, 2. Dårlig konsentrasjon handler ikke først og fremst om sorg
Dette skrev jeg om til ms.no, men nå får man ikke åpnet teksten der. Her har jeg forandret litt på det også..
Før har mange vært vettskremte når de hører at ting som dårlig konsentrasjon, manglende evne til å gjøre flere ting på en gang eller dårlig synsoppmerksomhet kan følge med MS-en. Mange har trodd at man blir svært plaget, at det er snakk om å bli forvirret eller dum. Har du lest noe av det jeg har skrevet før, så vet du nå at det ikke er sånn.
Ordet ”kognitiv” er forresten nytt for mange. Men det er da ikke vanskeligere enn ”interferon”?
Jeg vil gjerne sette lyset på en utbredt misforståelse om kognitive problemer og MS:
Kognitive problemer kommer ikke først og fremst som en følelsesmessig reaksjon på diagnosen.
Kognitive problemer kommer av plakk på nerver, akkurat som gangproblemer, vannlatingsproblemer, nummenhet og annet. Det er en fysisk årsak
Konsentrasjon og alt det andre kognitive kan selvfølgelig forverres av tristhet, sorg og motgang og av tretthet og fatigue. Men anerkjente forskere (bl.a. Stephen Rao) har funnet ut at dette ikke er hovedårsaken.
Mange har hørt om høyre og venstre hjernehalvdel som har ulik måte å fungere på. Dette er likevel bare en grovinndeling. Jo mer man lærer om hjernen, jo mer forstår man at det er komlisert og bittesmåtte og finurlig inni der. Nå husker jeg ikek hvem som sa at om hjernen skulle vært så enkel at vi kunne fortstått den, så hadde vi blitt alt for dumme til å forstå den…
Forskjellige kognitive funksjoner kan knyttes til ulike områder i hjernen. Når pmMS ( person med MS) har kognitive problemer, så passer disse problemene med funksjoner i de områdene i hjernen der man på MR-undersøkelse kan påvise plakk. Man har også påvist sammenheng mellom å bli verre kognitivt og at man ser økt plakk på MR.
Slik ville det ikke vært dersom problemene skyldes redsel for å få et problem, eller at man var i en krise.
Likevel kan man ikke se på MR og si helt presis hva den enkelte vil ha problemer med i virkeligheten. Der er en nevro-psykologisk test mer nøyaktig enn MR.
Grunnen til at jeg er opptatt av å snakke om dette, er at mange som har MS fortsatt får høre at de kognitive problemene deres er en reaksjon på den følelsesmessige belastningen det er å få en kronisk lidelse.
Ikke bare leger sier dette, men også noen psykologer. Dette kommer kanskje av at nevropsykologi er en spesialitet innen psykologien som ikke alle psykologer har så grundige kunnskaper om? Og at det ikke først og fremst er legen, men nevropsykologen som kan mest om dette og kan fastslå om man har kognitive problemer eller ikke.
Jeg synes det er leit at mennesker som har en skade i nervesystemet får inntrykk av at om de hadde vært mer psykisk balanserte, bearbeidet ubehagelige ting fra barndommen eller på annen måte hatt en bedre kontakt med følelsene sine, så ville et område innen deres funksjonshemming forsvunnet eller minsket betraktelig.
Slikt kan man faktisk få skyldfølelse av. Dessuten kan det hindre at man retter oppmerksomheten mot de beste tiltakene som kunne gjort hverdagen lettere.
Før jeg visste at jeg hadde MS, prøvde jeg å arbeide med meg selv, øke selvtilliten, bearbeide ubehagelige opplevelser, men uten at det hjalp på det egentlige problemet.
Marie Cardinal har i sin bok: ”Gjennom ordene” skrevet noe som jeg synes dekker den håpløsheten man kan føle i en slik situasjon:
”Jeg trodde jeg var kommet på avveier på grunn av min slette natur. Jeg trodde at jeg med litt mot, litt viljestyrke og ved å lytte til rådene man hadde ødslet bort på meg, kunne vært blant de gode. Men av feighet, av middelmådighet, av ynkelighet hadde jeg valgt feil side og var falt i redningsløs fortapelse.”
For å jobbe med den følelsemessige siden av oss selv hjelper oss ikke mer med det kognitive enn det hjelper oss med gangfunksjonen.
Selvfølgelig skal vi søke hjelp for følelsene våre, og mange flere enn de som slipper til, vil nok ha nytte av å snakke med en psykolog. Noen har sorg å bearbeide, noen tvinges av sin MS til å gjøre noe med en altfor tjenestevillig natur fordi de aldri stoler på at de er flinke nok. Andre har isolert seg i skam og fortvilelse og trenger støtte for å ta seg ut i livet igjen.
Selvfølgelig skal man søke hjelp da. Noen trenger en psykolog og andre kommer langt med et forståelsesfullt menneske å snakke med.
Og har man slike problemer i tillegg, så vil man mest sannsynlig fungere dårligere ellers også.
Men det kan hende du fortsatt vil måtte bruke Filofaxen din mer enn før, eller at du fortsatt blir desperat om damen på trygdekontoret snakker som en foss. Det er ikke sikkert du får igjen retningssansen din selv om du legger barndommen bak deg og konsentrerer deg om fremtiden.
Men det er så viktig at vi får lov til å snakke om at det er sånn, får lov å sette ord på at MS i seg selv kan gi kognitive problemer. Da kan vi også appellere til helsetjenesten om til å bli flinkere til å utvikle strategier og hjelpemidler for oss.
Hadde ikke det vært fint, da?
Før har mange vært vettskremte når de hører at ting som dårlig konsentrasjon, manglende evne til å gjøre flere ting på en gang eller dårlig synsoppmerksomhet kan følge med MS-en. Mange har trodd at man blir svært plaget, at det er snakk om å bli forvirret eller dum. Har du lest noe av det jeg har skrevet før, så vet du nå at det ikke er sånn.
Ordet ”kognitiv” er forresten nytt for mange. Men det er da ikke vanskeligere enn ”interferon”?
Jeg vil gjerne sette lyset på en utbredt misforståelse om kognitive problemer og MS:
Kognitive problemer kommer ikke først og fremst som en følelsesmessig reaksjon på diagnosen.
Kognitive problemer kommer av plakk på nerver, akkurat som gangproblemer, vannlatingsproblemer, nummenhet og annet. Det er en fysisk årsak
Konsentrasjon og alt det andre kognitive kan selvfølgelig forverres av tristhet, sorg og motgang og av tretthet og fatigue. Men anerkjente forskere (bl.a. Stephen Rao) har funnet ut at dette ikke er hovedårsaken.
Mange har hørt om høyre og venstre hjernehalvdel som har ulik måte å fungere på. Dette er likevel bare en grovinndeling. Jo mer man lærer om hjernen, jo mer forstår man at det er komlisert og bittesmåtte og finurlig inni der. Nå husker jeg ikek hvem som sa at om hjernen skulle vært så enkel at vi kunne fortstått den, så hadde vi blitt alt for dumme til å forstå den…
Forskjellige kognitive funksjoner kan knyttes til ulike områder i hjernen. Når pmMS ( person med MS) har kognitive problemer, så passer disse problemene med funksjoner i de områdene i hjernen der man på MR-undersøkelse kan påvise plakk. Man har også påvist sammenheng mellom å bli verre kognitivt og at man ser økt plakk på MR.
Slik ville det ikke vært dersom problemene skyldes redsel for å få et problem, eller at man var i en krise.
Likevel kan man ikke se på MR og si helt presis hva den enkelte vil ha problemer med i virkeligheten. Der er en nevro-psykologisk test mer nøyaktig enn MR.
Grunnen til at jeg er opptatt av å snakke om dette, er at mange som har MS fortsatt får høre at de kognitive problemene deres er en reaksjon på den følelsesmessige belastningen det er å få en kronisk lidelse.
Ikke bare leger sier dette, men også noen psykologer. Dette kommer kanskje av at nevropsykologi er en spesialitet innen psykologien som ikke alle psykologer har så grundige kunnskaper om? Og at det ikke først og fremst er legen, men nevropsykologen som kan mest om dette og kan fastslå om man har kognitive problemer eller ikke.
Jeg synes det er leit at mennesker som har en skade i nervesystemet får inntrykk av at om de hadde vært mer psykisk balanserte, bearbeidet ubehagelige ting fra barndommen eller på annen måte hatt en bedre kontakt med følelsene sine, så ville et område innen deres funksjonshemming forsvunnet eller minsket betraktelig.
Slikt kan man faktisk få skyldfølelse av. Dessuten kan det hindre at man retter oppmerksomheten mot de beste tiltakene som kunne gjort hverdagen lettere.
Før jeg visste at jeg hadde MS, prøvde jeg å arbeide med meg selv, øke selvtilliten, bearbeide ubehagelige opplevelser, men uten at det hjalp på det egentlige problemet.
Marie Cardinal har i sin bok: ”Gjennom ordene” skrevet noe som jeg synes dekker den håpløsheten man kan føle i en slik situasjon:
”Jeg trodde jeg var kommet på avveier på grunn av min slette natur. Jeg trodde at jeg med litt mot, litt viljestyrke og ved å lytte til rådene man hadde ødslet bort på meg, kunne vært blant de gode. Men av feighet, av middelmådighet, av ynkelighet hadde jeg valgt feil side og var falt i redningsløs fortapelse.”
For å jobbe med den følelsemessige siden av oss selv hjelper oss ikke mer med det kognitive enn det hjelper oss med gangfunksjonen.
Selvfølgelig skal vi søke hjelp for følelsene våre, og mange flere enn de som slipper til, vil nok ha nytte av å snakke med en psykolog. Noen har sorg å bearbeide, noen tvinges av sin MS til å gjøre noe med en altfor tjenestevillig natur fordi de aldri stoler på at de er flinke nok. Andre har isolert seg i skam og fortvilelse og trenger støtte for å ta seg ut i livet igjen.
Selvfølgelig skal man søke hjelp da. Noen trenger en psykolog og andre kommer langt med et forståelsesfullt menneske å snakke med.
Og har man slike problemer i tillegg, så vil man mest sannsynlig fungere dårligere ellers også.
Men det kan hende du fortsatt vil måtte bruke Filofaxen din mer enn før, eller at du fortsatt blir desperat om damen på trygdekontoret snakker som en foss. Det er ikke sikkert du får igjen retningssansen din selv om du legger barndommen bak deg og konsentrerer deg om fremtiden.
Men det er så viktig at vi får lov til å snakke om at det er sånn, får lov å sette ord på at MS i seg selv kan gi kognitive problemer. Da kan vi også appellere til helsetjenesten om til å bli flinkere til å utvikle strategier og hjelpemidler for oss.
Hadde ikke det vært fint, da?
Abonner på:
Innlegg (Atom)