Jeg kjenner noen få mennesker som bare har fasttelefon.
Dessuten har jeg oppdaget at det er nyttig å spørre alle fra ca 60-70 år som gir
meg sitt mobilnummer om de også bruker sms. Det er det nemlig ikke alle som
gjør. Telefonsnakkerne er nemlig flere enn dem som bare har fasttelefon.
Nå mener jeg ikke verken å bruke benevninga «telefonsnakkere»
som noe negativt eller å antyde at disse er de eneste som snakker i telefonen.
Jeg setter selv pris på en god telefonsamtale med slekt og venner. Eller for å
avklare mer komplekse ting. Jeg prøver bare å finne et ord for dem som bruker telefonsnakking
som den foretrukne kommunikasjonsmåten når man skal ha tak i noen, gi en
beskjed, gjøre en avtale. Sånn vi alle gjorde før, men som nå er blitt så
sjelden at det er praktisk å ha et ord for det.
Særlig fasttelefontilhengerne begrunner ofte valget sitt med
at de ikke ønsker å være tilgjengelige til en hver tid. En prisverdig holdning.
Men etter min mening er det ikke det de gjør.
Vi som har mobiltelefon, setter ofte telefonen på lydløs,
eller skrur den av. Det er det få fasttelefonbrukere som gjør. Det er nok
lettere for oss med mobil. Mobiltelefonen gjør det lett å se hvem som har
ringt, og er det ukjent nummer, tar vi den kanskje ikke selv om vi ser eller
hører at den ringer. Vi googler nummeret og SÅ ringer vi evt tilbake. Vi gjør
oss ikke mer tilgjengelige enn så. Det kan vi mene mye om, men ikke akkurat nå.
Etter noen år med mobiltelefon, får vi som bruker mye sms (
eller mail chat osv,)et nytt forhold til å ta en telefon. Jeg for min del
ringer i hvert fall ikke til hvem som helst når som helst. Det føles litt frekt
å ringe til folk jeg ikke kjenner kanskje midt i middagen, eller når de ser på
nyhetene. Og når har de egentlig kommet hjem fra jobben? Dessuten er jeg vant
til å kunne ordne ting kjapt via sms, og å sette meg ned å ta en telefon, blir
en omstendelig ting jeg skal gjøre siden.
Det hender til og med at jeg sender en sms: Har du tid til
en telefonprat om en kvarters tid? Og svaret kan kanskje være: «Koselig! Men om
en halv time?» Så greit.
Jeg merker at den nye vanen kan gå ut over kontakten med gode
telefonsnakkervenner. Ikke alle leser mailen sin hver dag, og jeg tror det i
ekstra stor grad gjelder telefonsnakkere. Helt i orden. Men når man heller ikke
kan sende en sms: «Sendt deg mail, les før i morgen kl 15», så må man bry dem
med en telefon, selv om de står midt oppi noe. Eller man utsetter eller dropper
hele greia.
Jeg er veldig opptatt av at personer uten mail skal få all informasjon
som mailmottakere får. Dette har jeg lært i organisasjonsarbeid. Jeg har i
flere år printet ut fellesmailer og sendt i posten eller levert når vi møtes.
Så inkluderer man dem som ikke har mail.
Nå nylig sendte jeg en slik mailutskrift sammen med en
oppfordring til å ringe eller sende sms når brevet var mottatt og det jeg
spurte om var avklart. Det gjør jeg ikke igjen. Dette var nemlig en
telefonsnakker som ikke sendte sms. Og som, vil jeg tro, mente at det var jeg
som burde ringt i utgangspunktet. Jeg hørte i hvert fall ikke noe. Men jeg
trodde han var på ferie…
Her om dagen skulle jeg prøve å samle meg og to andre til et
møte i forkant av en sammenkomst. Det er jo effektivt for travle folk. Og
travle må de være, så vanskelig det er å få tak i dem. Jeg fikk ideen under ei
uke sammenkomsten, men… Hvordan få tak i folka? Den ene har fasttelefon og mail
som besvares ryddig. (Men det er ikke hver dag han er ved datamaskinen, skulle
det vise seg.) Best å finne ut om han kan først. Den andre kunne nemlig bare
ringes til, og det… var så plundrete.
Jeg fikk jo ikke kalt inn til noe møte.
For ikke lenge siden var det en anledning der jeg trodde vi
alle (samme trio) skulle være til stede. Normalt ville jeg sendt en sms til
begge. Kommer du? Har du undersøkt om..? Kan du ta med..? At jeg måtte finne
tid til å ringe, kom jeg på alt for seint. Jeg er jo ikke vant til det, lenger.
Før alle telefonsnakkende lesere (som nok er i fåtall, siden
de er lite eller ikke på Internett) blir alt for provoserte, skal jeg skynde
meg å si at: JA, jeg skal begynne å forholde meg annerledes til
telefonsnakkere. Det går sikkert lettere nå når jeg har blitt oppmerksom på
hvor utfordringen ligger. Jeg skal prøve å huske at jeg må planlegge i god tid,
og at ansvaret for å tilrettelegge kommunikasjonen er mitt. De gjør jo som de
alltid har gjort, det er jo alle vi andre som har begynt med noe nytt.
Men dere kan godt tenke på at vi andre hver dag og i
kommunikasjon med de aller fleste opererer innenfor en annen tidsramme og en
annen måte å tenke på. Og man kan da ikke bare ringe hjem til folk en ikke
kjenner så godt? Uten å ha sendt en tekstmelding en gang?
Så hvis noe er viktig for dere, kan dere huske på å være den
som ringer, dere som kan konseptet. Men er det fortsatt litt dyrt å ringe til
mobil, eller?
I det jeg skulle poste denne, ringte naboen. Ville jeg gå
tur om en halv time? Ja! Det ville jeg. Og det var da helt greit at hun ringte
og telefonsnakket. Midt i gjennomlesinga og postinga. Men vi kjenner jo
hverandre, da. Og mora mi ville sikkert
syntes det var tullete å ikke bare ta trappa, ikke ringe for noe sånt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar