Dorullnisser og andre sosiale tilfeller

 Dette er en årgangsartikkel fra papirbloggen Inger Johannes Juletidende.  Første utgave av artikkelen stod i 2000, eller årgang 3, som det heter i Juletidendekretser.

I de seinere årene har Juletidenden hatt en deltidsansatt journalist kalt Vinkorknissen. Det er dem som hevder at han er Redaktørens Alter Ego. Og mellom Redaktøren og Inger Johanne er det nok ikke helt enkelt å vite forskjellen, heller.

VinKork, som han etter hvert kaller seg, har bare et ønske til jul, og det er at denne artikkelen skal komme på bloggen.  Jo, og så var det ett til: At Rema i Vinjesgate skal få inn mer av den alkoholfrie drikken Santaclausthaler. Men vi veit det siste er usannsynlig, så derfor kommer nå VinKorks ønskereprise om VKN sin opprinnelse.  De som har fulgt oss en stund, vet at det ikke tok mange julene før Vinkorknissen fikk lurt seg til å stå i settekassehylla som helårsnisse. Og som med oss alle, så har han gjennomgått en utvikling og – skal vi si – åndelig vekst?

Slik skrev jeg i år 2000:

Blant den julepynten jeg tar fram hvert år, er Vinkorknissen. Han er skapt av en kork fra en rødvinsflaske, en liten dott saueull og en rød lue som er sydd av en bit avlagt, rød ullstillongs.

Nissen har betrodd meg at hans høyeste ønske er å være Konge. Betroelser skal man ta imot med respekt, men Konge? Heldigvis slapp ikke den bløte vitsen om Kong Alkohol ut av meg før jeg rakk å tenke meg om.

Men å gi en vinkork kongestatus i jula, vinkorken som lettsindig lar seg trekke opp uten hensyn til om innholdet den har beskyttet skal brukes til hygge og glede  eller overstadig rus og derpå følgende elendighet… Og mens stereoanleggene og muligens en og annen levende stemme synger om «en konge stor»… Blir ikke dette noe blasfemisk, selv om man tar hensyn til at nissen kom til landet lenge før Jesusbarnet?

Det jeg kunne gjøre i sakens anledning, var under visse betingelser å utrope han til hersker over settekassehylla i stua 14 dager omkring vintersolverv.

Betingelsene var som følger: Vinkorknissen skal hver dag sende vennlige og kjærlige vibrasjoner til alle som drikker så mye at det blir leit for noen (seg selv eller andre). Disse vibrasjonene vil roe sjelen og for noens tilfelle redusere alkoholbehov som utelukkende skyldes «gruff».

Heldigvis sier loven om ekkoeffekten ved gode vibrasjoner at de vil spre seg stadig mer effektivt for en hver som har behov for dem.

Nissen aksepterte betingelsene straks. 

For øvrig er jeg glad i dorullnisser.

Fenomenet dorullnisser har sitt navn etter sitt tidligste opphav som ble produsert i barnehager der utgifter til materiale skulle matche lønnen for førskolelærere. Ur-dorullnissen var laget av inner­hylsen fra en toalettrull, nennsomt dekorert med rødt glanspapir. Etter måten vakker, men muligens på grunn av sitt opphavssted ikke helt akseptabel for alle som dekorasjon på spisebordet.

For ikke å terge dem med hygieniske mot-forestillinger lager vi i vår familie dorullnissene av tørkerullinnmater og andre hylser. Man kan også forsøke seg med tomme medisin-eller krydderglass med pålimt vattkule, men må da være forberedt på motstand fra dorullpuristene.

Mange damer på min alder har en eske eller fem med tøyrester man "skal lage noe av en gang" Fint å lime på som nissetøy. I den umiddelbare nærhet av mine stoffesker kom jeg over noen fravokste, røde strømpebukser i ull og bomull som passet til luer. Som tidligere Steiner­skolemamma har jeg også en eske med rester etter produksjon av dukker fylt med kardet ull  som blir til skjegg. - Jeg synes de blir ganske fine, jeg!

Ærlig talt: Stygge grelle plastengler og nisser med de mest groteske ansiktsuttrykk selges i hopetall uten at noen utgyter særlig mange estetiske motforestillinger på kultursidene i Dagbla’. Det er dorullnissene  jeg har sett mest latterliggjort i media av de samme folkene som smiler hånlig av hvite plastmøbler i hagen og hever sushi og caffelatte til skyene. Jålekopper!

Ingen tjener penger på dorullnisser. De tjener ikke kapitalismen. Det gir avspenning og ro å pusle med å lage dorullnisser, slik at man lindrer uro på andre måter enn ved å shoppe.

("Ett lyckligt folk är olönsamt, det är så lite dom vill ha", sang Hoola Bandoola i min ungdom.)

GI DORULLNISSEN DEN PLASS DEN FORTJENER I NORSK FOLKEKULTUR! DORULLNISSER I ALLE HJEM, FOREN DERE!I