17 mai. Nå igjen.

 En populær vits fra da jeg var unge, var: ”Har du hørt at i år kommer 17. mai på Fredag den trettende? Men det gjør den jo aldri. Eller?

Egentlig har veldig mange av mine 17. mai-er føltes som de kom på Fredag den trettende, og dermed har jeg bare sluttet å gjøre så mye ut av dagen. For å overliste Skjebnen, liksom.

Men jeg liker både kaffedrikking og frokostselskaper og å gå ut og treffe en haug personer på en gang. Egentlig. Jeg har bare så sjelden fått det til å fungere.

Problemet over alle problemer er Kleskoden.

Jeg har ofte problemer med kleskoden ellers også. Hva er greit å ta på seg om man ikke skal skille seg ut som verken rar eller feil? Men ofte fungerer det jo, fordi man kjenner de andre man skal gjøre et eller annet sammen med og vet hva de skal ha på.

På 17. mai, er kleskoden enda mer komplisert. Da skal man ferdes ute i folkevrimmelen, og faren er overhengende for at man uten å ville det går kledd slik at en 14-17 andre får dagen sin helt ødelagt av at søttendemaisløyfa mi ikke har de rette proporsjonene i forhold til jakkelengden eller at skjørtet mitt ikke er pent nok eller at den røde jakka mi ikke er i rett søttendemairød farge. Og vil jeg virkelig ødelegge dagen for så mange?

Nå kan man jo hevde at de som får dagen, eller i det minste fem minutter av den ødelagt fordi de velger å legge sitt fokus på andre som har en annen kleskode har seg selv å takke.  Og det hevder jeg gjerne. Men det stresser meg likevel. Jeg kunne selvfølgelig velge å ikke legge mitt fokus på disse 14-17, så kanskje har jeg også meg selv å takke? Men det er ikke så lett. Og det er det sikkert ikke for kleskodefanatikerne, heller. Jeg kjenner at vi har noe felles der, noe som knytter oss sammen. Vi Blir Stressa Av Den Greia. Så i rein solidaritet blir jeg hjemme og bryter den onde sirkelen mellom oss.

Før bodde jeg forresten på Nesodden i 19 år, og der var det så mange som blåste i kleskoden at der gikk akkurat det greit.

Men akkurat mens jeg bodde der, kom Helseproblemene  inn og gjorde søttendemai komplisert på annet vis.

Jeg har aldri vært så allergisk for bjørk som akkurat de åra på Nesodden. Og å pese rundt i søttendemaitog med øyekløe, bomullshue og tett bringe bidro ikke til å legge festglans over dagen. Ofte hadde ungenes far jobbet om natta og lå hjemme og sov. Heldiggrisen.

Det første året Yngstejenta spilte i korps og Eldstejenta klarte seg sjøl, lå jeg hjemme i saccosekken ( høyt ryggleie) og hørte på Tryllefløyten. Reiste meg kun for å skifte til CD nr 2. Da jeg fortalte det til den like allergiske og enda mer musikkinteresserte fastlegen min, fikk han noe sårt og drømmende i blikket.

Allergien ble bedre, men jeg fikk en periode med svimmelhet og ustø gange, og satte ikke pris på å ferdes i myldring.  Vettskremt for å bli veltet av små, sukkerhypre tasser i flagg og matrosdress som beveget seg raskt og uforutsigbart rundt opplevde jeg nasjonaldagen gjennom et slør av panikk. Den timen jeg deltok.

Men åra på Nesodden var på andre vis søttendemaivennlige hva det ytre miljøet angikk.  Oppstillinga til toget gikk 5 minutter fra der jeg bodde siste 11 åra, og toget gikk forbi kjøkkenvinduet mitt, så jeg kunne flykte hjem og vinke derfra.

Da ungene hadde flydd ut av reiret, fant jeg på noe genialt: Jeg reiste til mora mi og feiret med henne!

Mor syntes det var stas, vennene hennes lot til å oppfatte meg som en særs god datter. Og selv om jeg fortsatt  ikke var helt frisk av verken det ene eller det andre, så orket jeg fint å hjelpe mor med perlekjeder og påkledning, samt å gå og kjøpe kalvesteikmiddag til oss på kafeen på eldresenteret.  Etterpå hørte vi på sangkoret, og ruslet hjem til mor og spise vafler.  En perfekt søttendemai. Vi var til og med utsovet, for på Ørje er det ikke vgs og russ.

Nå har mora mi vært død noen år, og jeg har fått stadig bedre helse. Men jeg kommer ikke i gang med noen ny søttendemaifeiring likevel. Jeg henger ut flagget til rette tider og husker at butikken er stengt og at jeg ikke må gå tur uten å tenke over hva jeg har på meg. Det er min søttendemai.

Hadde jeg bodd store deler av livet mitt i denne byen, hadde det sikkert kunnet ha noe for seg å ikle seg noe søttendemaiete og myldre rundt og se etter kjentfolk en ikke har sett på ti år og som også var ute og myldra.  Og komme i stemning av at alt er like fint og flott som det bruker å være. Særlig om en har husket å ha ulltrøye under sommerstasen.

Det er jo fint at vi har våpenfrie opptog med barn og flagg. Og at vi bor i et land der vi har det så godt at vi snart kommer til å skjønne at vi må dele litt mer med andre. Og fest og moro er absolutt noe for småpiker i alle aldre. Og gutter.

Og snart får mødrene hjem russebarna sine og kan puste litt roligere, de også. Dessuten er bjørkas pollenspredning nede i ”beskjeden”. Og det var oppholdsvær under toget i år, så ingen unger ble våte, med mindre de sølte brus på seg.

Det er mye å feire. Og jeg er ingen grinebiter, folkens. Jeg har vel bare ikke knekt søttendemaikoden.

Ryddebloggpost 3. KonMari med en hint av My.

 Det tar på å ha et stort ryddeprosjekt. Jeg ser poenget i å rydde alt man har over så kort intervall som mulig. Jeg ser hva jeg har, og får en mye bedre oversikt. Særlig når jeg prøver å rydde alt i samme kategori samtidig, uansett i hvilket rom det befinner seg.

Problemet er at jeg blir lei. Ikke at det blir kjedelig. Tante My er velsignet med en glede over de små trivialiteter. Men jeg blir så støl i beslutningsmuskelen! Derfor er jeg Nesten ferdig med å rydde i smykkene mine. Jeg må bare ha en liten pause, der jeg gjør andre ting, før jeg avslutter. Ellers vet jeg at jeg ville stappet de siste smykkene ned i en boks jeg hadde lurt meg til å tro tilhørte smykkeoppbevaringa. Avdelingen for Resten, vill jeg kalt den... Jeg er forresten veldig bevisst på at jeg holder på å rydde i smykkene, selv om jeg ikke har gjort noe der på over ei uke.

Praktisk tips: A4-perm med plastlommer med smålommer i. Hver lomme festet til papplate, ellers bretter den seg.  Her har jeg oversikt over alle mindre smykker. Bortsett fra yndlingssmykkene, som henger inni speilskapet på badet.  Det fikk jeg plass til etter å ha kastet litt annet.

Store smykker henger på en liten stang, slik de alltid har gjort.  Det fungerer, nemlig. If it’s not broken, don’t fix it.

Nå er jeg i gang med papirrydd-og-kast. Jeg hadde 5 Helmerkommoder (IKEA) med små skuffer. Kjekke saker. Kan brukes til alt mulig. Familiens ungdommer mellom 11 og 34 har en skuff hver til småting, dessuten er det kontorrekvisita, bandasjer, feriebrosjyrer, jobben, frivilligjobben, gavebånd, diverse elektroniske duppeditter…  Men ved å rydde i alle kategorier samtidig, har jeg samlet ting, kastet dubletter og ting jeg har gjemt for sikkerhetsskyld i 10 år, er nå en hel Helmerkommode tom, og enda kommer jeg nok til å ha reserveskuffer når jeg har gått gjennom alt sammen. 1 stk Helmer, hvit gis bort til den som henter den sentralt i Drammen. Ikke større enn at du kan ta den med på bussen, hvis ikke han sure sjåføren kjører.

Individuell tilpasning hittil: Rydde litt i neste kategori om man går i stå i den første. Bare man vender tilbake til den første.

Ikke kaste ting det er vanskelig eller dyrt å erstatte.

Ikke sloss med papirdragen uten gode hjelpere og smarte våpen.

Litt mer om det siste:

Jeg kan ikke fordra å rydde i papirer, og det blir alltid rot i dem. Før, da jeg var syk, ble jeg så ofte sliten at papirrot aldri kunne takles på tørre viljen. Når det var trafikkork i hodet, så var det det. Så har jeg vel utviklet noen uvaner fra da.

Det er nok også årsaken til at jeg får litt panikk av store papirbunker. De pleide å utfordre konsentrasjonen min på en ytterst ubehagelig måte.

Det hjelper at noen er sammen med meg. Jeg tror det kobler meg til her og nå og virkeligheten. Som er at jeg takler papirbunker.
(Samt at Google ofte kan svare meg når jeg lurer på hva jeg skal med et papir. Og forresten ikke bare kan Google svare. Av og til sier Google(sånn omtrent): ”Bare sleng den dritten, jeg kan finne en ny til deg om du trenger den til neste år. Bare søk på emneordet, vennen min.” Og selvfølgelig kan ikke google alltid finne igjen hva det lover når ryddekastinga står på som verst. Men tro dere meg: Den finner igjen mye mer enn jeg sjøl ville gjort ved å endevende skuffer og mapper.)

Dessuten har jeg noen strategier. NLPstrategiene hjelper meg å skifte ut de ubevisste tankene som stjeler energien og skaper stress. Reikistrategien går rett på stresset. Reiki virker raskere, selv om NLP-en er ganske morsom.

Så skjer noe merkelig:
Jeg kan strategiene. Jeg vet jeg trenger dem. Men så tenker jeg ( relativt ubevisst): ”Jammen om jeg gjør den strategien, så kommer jeg til å få lyst til å sette i gang med papirryddinga. Hjelp! Det er jo det jeg ikke orker!”

Så da surfer jeg på Facebook en time. Til jeg forhåpentligvis brått og uten dikkedarer kaster meg i gang med strategien min. Fort-fort, før jeg rekker å sette på tevann. For da må jeg jo selvfølgelig drikke teen først…

 Så har vi livet, (sangkoret, jobben, frivilligjobben og TanteRundtomkring-aktivitetene), men innimellom, og litt før, litt etter, så rydder jeg. Og kaster og bretter.

Jeg vet hvor papirdragen har gjemt seg nå. Jeg slentrer bare helt rolig forbi den og prøver å få det til å se ut som jeg ikke har lagt merke til den. Hysj! Neste gang stuebordet er tomt, kommer jeg til å nappe til meg bunken den vokter over, og den kommer ikke til å være så skummel som dragen prøver å få meg til å tro.

Det beste er det gode salatglassets fiende.

Jeg har skrevet om dette før. Våren 2013. http://tantemy.blogspot.no/2013/04/7-ytring-fra-my-om-stille-badevekta.html  Så denne bloggposten er vel litt juks.

Men jeg driver og rydder i papirene mine, og alle som har lest bloggposten min om prokrastinering, http://tantemy.blogspot.no/2011/10/utsettelsesatferd-kalles-ofte.html, skjønner at det ble veldig viktig å få skrevet en bloggpost om… for eksempel salat på glass.

 Jeg hadde nok hørt før at man kunne kutte opp salat på glass og ha klar i dagevis i kjøleskapet, men  avviste ideen kjapt. Så for meg posene med ferdigkutta salat i butikken, med brune kanter… Var det ikke meningen at salat skulle være sunt, da?

Man går i den vanlige fella: Man avviser de halvgode løsningene, fordi man føler seg overbevist om at man garantert vil kunne fullføre den beste løsningen. Alltid. Man skal nemlig skjerpe seg og bli et perfekt menneske. Fra i dag. (Evt i morgen…)

Det var i en periode jeg prøvde å bli – ja, om ikke et perfekt menneske, men et flere kilo lettere et, at jeg innså at jeg måtte ha noe sunn mat lett tilgjengelig, og bestemte meg for å lage salat på glass. Jeg hadde hørt om å lage for 5-6 dager om gangen, men nøyde meg med tre. En porsjon i bolle og to i glass med tett lokk.

Det funka som bare det! For man tar ikke salatglasset i stedet for nyskåren salat, vet dere. Man tar den i stedet for 4 riskaker med ost og en yoghurt, pannekaker eller kanskje en halv pizza Grandiosa. Eventuelt en rekke småspisemat ( kjeks, is, en halv matbar av den ikke så sunne sorten… man stapper i seg mens man lurer på hva man skal lage til lunsj eller middag og før man oppdager at man vel har spist den, bit for bit.

Salatglasset funker best som en basis, der man tilsetter noe. Lager man olje/eddikdressing, kan den ligge i bunnen av glasset og marinere noen morsomme bønner, men jeg er glad i yoghurtdressing, og den må du lage når du skal spise. Evt kan du lage dobbelt porsjon og ha til dagen etter, men du må ha den på når du spiser. Det samme gjelder dressing fra flaske.

Dessuten er det min erfaring at det må mer proteiner enn bønner til for å bli mett, og hvis du vil ha egg, fisk eller kjøtt, må du også ha det i når du skal spise. Men du kan skaffe det og ha det klart når du lager glassene. Hardkokte egg kan oppbevares i kjøleskapet, og det får ikke den blå ringen rundt plommen om du skreller dem straks de er kjølt ned i litt vann, og så kan du oppbevare dem i en plastboks. Eller -pose.

Men du kan vel også ta ei skive brød med makrellitomat til salaten også. Eller ha den ved siden av middag. Til to?

Jeg liker dessuten å ha i tomatene når jeg skal spise også, fordi jeg ikke synes kjøleskapskalde tomater smaker noe særlig.

Jo, men det er mye lettere likevel! Du slipper med å rydde opp på kjøkkenet  en gang. Du bare tømmer glasset opp ned i en bolle, putter oppi det siste og spiser.

Fylling av glasset er enkelt. Du tar det våteste nederst, og det tyngste. Så kommer sånt som paprika og agurk, og har du to slag grønn salat, tar du den med de tandreste bladene på toppen. Ta et glass som kan bli fullt uten at du skviser maten, og sett lokket godt på. Sett dem i kjøleskapet.

( Jeg kan tenke meg at ”ta et glass” er det vanskeligste. Du får kjøpe et glass  eller to hos Claes Ohlson og til jul kan du ha pepperkaker i det ene og marsipan i det andre. Eller du kan oppbevare dekorativ tørrmat på kjøkkenhylla om salat på glass ikke blir en fast ting i kjøleskapet ditt.)

Og hvis du lager 5 porsjoner, kanskje, så kan du åpne en liten boks mais (eller prøv hermetiske mandariner!) og ta litt i hvert glass. Og du kan åpne to ulike pakker kokte bønner i salaten. (Ta dem i en sil og skyll vekk det klisne vannet de ligger i.) Du kan ta en gul og en rød paprika, uten å få halve paprikaer liggende til tørk i kjøleskapet.

Lever du litt uregelmessig, og er litt usikker på hvor mye du kommer til å spise hjemme, kan du lage deg tre porsjoner, bare du vet at de to glassene i kjøleskapet blir spist opp i løpet av uka.

Var ikke dette lurt, da?

Rydde og kaste. Ryddeguruer. Ryddemetoder.

Innledende pludrepludring:

(Jeg lover at det ikke skal komme 20 poster om rydding, sånn som badevektblogginga jeg skrev den gangen jeg klarte å kvitte meg med 7 kg for en stund.)

TanteMy er veldig opptatt av ryddemetoder og leter stadig etter den optimale strategien. Metoden som overkjører prokrastineringstrusselen og som ikke bare fikser problemet her og nå, men virkeliggjør gjør drømmen om at man kan skape en permanent forandring til det positive i håndteringen av alle ting man synes man må omgi seg med. Og så skal den ta hensyn til ressurser som tid, krefter og økonomi.

En slik strategi må i hovedsak basere seg på smarte ting andre har oppdaget før meg. Ideelt sett burde jeg finne ut hva de har til felles, hvor de er ulike og finne noen overordna prinsipper. Jeg er ikke helt der enda, selv om jeg kombinerer prøving og feiling med litt refleksjon. Hovedmålet er å kunne klare å skaffe en permanent orden i mitt eget rot, og klarer jeg det, håper jeg at jeg etterpå forstår hva som fungerte og hvorfor.

Nå ser det ut som at jeg er nærmere en løsning enn noen gang før.

De som har lest forrige bloggpost, har fått et lite innblikk i KonMarimetoden, slik tanteMy forstår og tilpasser den. Jeg har etter siste posting fått trua mer tilbake og nå ryddet badet og et stykke på vei i smykkene mine, samt kvittet meg med et fryseskap jeg ikke trengte. Og utenom KonMari-opplegget: den første fasen av sommer­klargjøring av verandaen er gjort.

Ja, og litt overflaterydding! Det er nå en gang slik at det er noe tanteMy ikke pleier å bedrive i utstrakt grad når det ikke ventes gjester. Men nå har jeg allerede erfart at jeg etter overflateryddinga i større grad enn før greier å plukke vekk smårot og holde det ryddigere. Ting har ikke bare en fast plass. Det hadde de ofte før også. Men det er enkelt å legge gjenstanden pent og riktig på plass når den ikke skal ned i en skuff eller boks som er temmelig full fra før.

Jeg er nemlig sånn laga ( eller blitt?) at jeg ikke kan stappe noe som helst inn i et skap eller hyllesystem uten at det er lagt riktig på plass, for ellers finner jeg det ikke igjen! Inni mine skap var det stort sett tellekanter før også, selv om jeg av KonMari har lært å lagre i uttrekkskurv med tellekanten opp . Men foran hyller og skuffer, har det alltid ligget ting på stoler og i poser og esker og ventet på å bli lagt på plass på en måte så mine gjenstander lar seg finne igjen.

Mine eiendeler har hittil befunnet seg i to ulike verdener: de som er lagt pent på plass og kan finnes igjen, og de som venter på ”arkivering” og bare kan gjenfinnes ved hjelp av flaks eller ved å rydde hele den haugen de antas å befinne seg i.

Neste store prosjekt hos tanteMy er Papirdragen.

Jeg kan kose meg med å brette klær og kjenne lettelse og iver over å få ryddet opp i boden. Men papir, eller rettere sagt alt som før befant seg på papir: dokumenter, brev, bank, kvitteringer, oversikter, referater, lister… det gir meg sommerfugler i magen, prikking i hodet og generell mistrivsel både i de ukene jeg bruker på å motivere meg til å ta tak i sakene og de timene det tar å faktisk få gjort jobben. (Må føye til at jeg likevel går regelmessig på nettbanken!)

Nå står altså papirrydding for tur på KonMariplanen, men selv naturen spiller på lag med prokrastineringstrollet og drysser bjørkepollen inn i nese, øyne og bryst, samt legger en seig hinne av tankesirup over hjernen. Jeg må visst vente litt. I hvert fall bare ta det viktigste.

For å fortsatt holde ryddeprosjektet varmt og aktivt likevel, gjør tanteMy det eneste hun kan gjøre selv i halvsøvne eller midt i bjørkepollensesongen: Pludrer om saken på bloggen sin. Og siden det ikke er noe morsomt å skrive mer om papirrydding jeg skulle ha gjort, kan heller jeg fortelle litt om andre ryddemetoder jeg har prøvd? Ja!

Ingen av dem fungerer vel optimalt, men de kan kanskje virke mindre avskrekkende enn den japanske ”Rydd ved å kaste nesten alt du har og brett resten”-damen. Så man tør å begynne.

TB3

Jeg har for mange år siden funnet på en metode som har hjulpet meg til i hvert fall å redusere det komplette kaos, faktisk uten å vekke  prokrastineringstrollet. Metoden heter TB3, forkortelse for ”Ta Bare 3 ting”.

TB3 er en tilleggsmetode. TB3 gjør man i stedet for å ikke gjøre noe, eller før man gjør noe annet. Siden prokrastinering handler om å utsette ting eller gjøre noe annet enn man burde, så saboterer den ikke TB3: ”Javisst. Klart du skal gjøre noe annet. Ta Bare 3 ting først.”

Rydd 3 ting vekk fra kjøkkenbenken. Eller knytt 3 søppelposer og sett foran døra før du går ut. Eller brett 3 plagg fra haugen med tøy. Og har du tid, kan du ta 3 ting til?

Men hva monner det å rydde vekk tre ting i den skrekkinngytende haugen på skrivebordet, kan man spørre? Selv om du klarer å ta tre ting til, og kanskje enda tre? Resten av rotet ligger der jo! Men hvis du gjør dette noen ganger, så er plutselig ikke haugen så stor å gi seg i kast med.

Her er det tre feller:
1 Ikke lag de tre tingene for store
Som vaske badet, bake brød og sjekke selvangivelsen. Det virker ikke. Da er du enten i skikkelig rydde-og-ordne-humør, og trenger ikke TB3, eller så ender det bare med at du går og sjekker Facebook, setter deg til å se på elva eller finner deg noe å spise i stedet.

2 Ikke bestem deg på forhånd at nå skal du sannelig ta 10 TB3er. Det går fort som på punktet over.

3 Sist men aller viktigst: IKKE prioriter!

TB3 er nettopp laget for dem som av ulike årsaker ikke vet hvor de skal begynne, de blir overveldet, og så blir ingen ting gjort. TB3 fungerer også godt for mange som ikke har så mye energi, for TB3, orker man ofte før man går og legger seg for å hvile.

Men kan man holde orden i sitt hus med TB3? Nei, det kan man ikke.

TB3 er  førstehjelp mot kaos. Det kan løsne på rot som kjennes som det er klistret sammen, ene og alene av den kraften som ligger i at ting ikke har vært ryddet opp i på en stund. Kanskje redselen for hva en kan komme til å finne? Eller kanskje bare konfrontasjonen med ens egen unnlatenhet? Men kanskje kan litt TB3 få deg til å føle deg så OK at du blir inspirert til å rydde på ordentlig?

(Regninger, medisiner, det er en del ting man må ta seg av før alt annet, og det greier vel de fleste. TB3 er for dem som har styr på sånne ting. Har man problemer med sånne ting, må man ikke trøste sitt indre barn med TB3 eller andre ting, men søke hjelp med en gang.)

Men nå sier vi at du er klar for å rydde ordentlig. Helt av deg selv, eller etter en liten oppvarming med TB3. Hvor er hjelp og råd?

Det finnes mange ryddeguruer. Folk som kommer med råd om rydding. Noen hjelper til også. De finnes i bøker, på nett, på TV og i virkeligheten.

Jeg verken anbefaler eller fraråder:

”Hummelvold m fl.”
Tv-programmer der man lar seg filme og klippe i tråd med godt TV, og får hjelp til å kaste rot og pusse opp og fikse i heimen.

Det kan se besnærende ut på TV, men noen av oss blir mer vettskremte. Og det spørs vel hvor vellykket det egentlig kan være? Det er litt som når man får høre om vellykka slankekurer. Man lurer på om det gir varig endring.  Det kunne vært spennende å se hvordan det så ut hos de folka et år seinere. Og ikke minst om det var viktige ting som hadde blitt borte under superryddinga.

Det jeg tror virker her, er at noen kommer og hjelper, både med å få satt i gang prosjektet, men også med litt lemping og bæring og anskaffelse av egnede konteinere til midlertidig lagring og seinere bortkjøring. Ta ut alt sammen og legge tilbake, er en metode som hjelper på de fleste ryddenivåer.

Men opplegget fra TV går nok litt vel fort i svingene til at det kan brukes av en velmenende venn eller slektning?

Så har vi

Karen Kingston sin bok Clear your clutter

Hvis du ikke har lest denne boka, så skal jeg nesten vedde på at du kjenner flere som har. Damen baserer seg på Feng shui. Du trenger ikke kunne så mye feng shui, men må være villig til å tenke i baner som energier, ikke minst stagnasjonsenergier. Hun skriver fengende og inspirerende, og jeg brukte ganske lang tid på den vesle, tynne boka fordi jeg stadig spratt opp og ryddet i ting under veis i lesinga.

Men hvis du bor trangt, må du være veldig minimalistisk, for her får du ikke utnytte plassen under senga eller installere lagringseffektive innretninger i krokene. Uten luft, får ikke energien strømme. Jeg sier ikke at det er feil. Men det krever mye kasting av ting.

Kasting her også, gitt!

Diverse:

”Rotekoppens ryddebok” har jeg kastet. Jeg husker ikke om det gjaldt nettopp denne boka, men mange selvhjelpsbøker virker som de er skrevet av noen som nettopp ikke mestrer en ting, tilsynelatende med det håp at det å beskrive alle strategier man har vært borti eller har funnet på vil virke strukturerende på forfatteren. Og så motiveres de ekstra av at det kanskje kan inspirere andre også. Litt som på denne bloggen, hm…

Og så har vi ukebladenes ”Bli kvitt rotet en gang for alle”-artiklene som dukker opp med jevne mellomrom. Ofte er poenget å gi omtale av et produkt, du vet hvordan ukeblader er…

Alle som selger ting du kan putte noe oppi, markedsfører det som et ryddesystem. Men ingen har enda funnet opp bokser og hyller som slurper til seg ting og legger det systematisk på plass…. Man kan ikke arkivere rot. Det har vi det igjen: Man må kaste mer og skaffe mindre.

”Finn ut hvem du er, og rydd i overensstemmelse med det”, er av de rådene jeg har hatt nytte av. Du kan ikke plutselig bli en helt annen person bare fordi du har bestemt deg for det. Noen kan stikke hånda midt inn i en bunke papirer og trekke ut akkurat det rette arket. Andre må ha det i en perm med alfabetiske skilleark.

Den siste gruppen kan deles i tre: De som også klarer å sette ting inn i disse permene med ikke for lange mellomrom, de som ikke klarer det, og de som har sekretær.  Gruppe to sliter. Finner jeg en god løsning her, blir det definitivt en egen bloggpost. Nei, DA trur jeg det blir bok, gitt!

Appartment therapy
er ei hjemmeside som har mange ”decluttering-råd” av ulik kvalitet. Og så har de Januarkuren hvert år, der de poster en oppgave for hver dag for å få rydda opp. Det smarteste med Januarkuren mener jeg er at man setter av januar til å gjøre mye mer rydding enn ellers, og det passer med KonMariprinsippet å rydde så fort man kan og rydde i alle ting sammenhengende. Januar er ofte en litt stille måned. Kanskje noen kan få satt av tid da?

Der leste jeg også noen tips for å kjøpe mindre. Jo mindre man orker å kaste, jo mindre bør man jo kjøpe. Relevant her var rådet at før man kjøpte noe, skulle en bestemme hvor det skulle oppbevares, samt vurdere om man måtte kaste noe annet i stedet. Dette har jeg praktisert et års tid, og det hjelper. (Apropos: jeg har gitt bort pilatesballen min.) Familiens 10-11-åring ombestemmer seg også veldig kjapt når jeg spør: Hvor har du tenkt at den skal oppbevares?

Flylady 

har jeg i likhet med TB3 blogget om før. Flylady og TB3 har omtrent samme målgruppe, og strategien er å begynne smått. Da overanstrenger man seg ikke, og man blir heller ikke så overveldet at man ikke kommer i gang.

Gjør oppvaskbenken din rein og pen og så fortsetter du å holde den sånn. Legg til små oppgaver etter hvert. Begynn med små skritt. Litt forenklet vil jeg påstå at systemet er laget for slitne amerikanske husmødre med Hubbie (kosenavn for ”husband”) og unger som roter.

Et av triksene hennes er å gripe en pose og bare løpe rundt og stappe ting oppi som skal kastes. (De kildesorterer nok ikke i Statene.) Men der ser vi det igjen. Kaste…

I juli 2012 skrev jeg en bloggpost om å kaste

http://tantemy.blogspot.no/2012/07/du-ma-da-ikke-kaste-den-fine-der.html

Da resirkulerer jeg den kastepludringa, jeg. (Og det minner meg om at det ligger mange bloggposter der som er alt for lange og for rotete skrevet, selv om de ligger på en pludreblogg. Må vel kvitte meg med noen av de verste. Men ikke før jeg er ferdig med å rydde i mange andre kategorier.)