Midlertidig bevegelseshemma. 2

Å få hjelp, og å dirigere med språk

Jeg har snille besøkende som hjelper meg når alt er så tungvint, tar lang tid og i en viss grad ikke lar seg gjøre uten hjelp. 

Nå er det jo litt ulikt med oss, når det gjelder å ta imot hjelp. Noen av oss er av naturen mer hjelpere enn hjelpmottakere. Og så er det en klassegreie, tror jeg. Jeg er ikke vokst opp med at noen i min omgangskrets hadde hushjelp, mens dugnad, at man kom hjem til folk og tok seg av et slakt eller å tok opp potetene er jeg jo godt vant til fra barndommen. Men da var man jo med sjøl. Men bare å sitte der og kommandere, det er litt rart.

Men så handler det også om en annen ting: Man må sette ord på ting som vanligvis er språkløst. Og i enda større grad er det språkløst når man bor aleine. Skapene og benkeflatene har ikke navn når man alltid har bodd aleine et sted. Den enden av benken som vender mot døra og der det er ei knaggrekke… Den har ikke et kort og greit navn som kan brukes når noen spør hvor gryteklutene er.

Jeg finner jo noen navn på stedene etter hvert, og merker at bare det gjør det lettere. Særlig når det er samme person som er her i dagevis, som nå datteren min.

Likeens er det jo slitsomt for en hjelper å bli dirigert verbalt med ”hylla over”, ”bak den hvite boksen” osv. Også når ting skal legges riktig på plass. Som det ofte må. For er det noe en krykkebruker ikke har bruk for, er det å stå på ett bein og lete etter ting som står feil. Dessuten er denne krykkebrukeren en sånn person som heller ikke til vanlig finner ting inni skap om det ikke ligger på rett plass. Det er til manges overraskelse vanligvis tellekanter og rigid system inni de fleste av mine skap, selv om det er ganske rotete utenfor dem.

En ting som gjør dette slitsomt for både dirigent og hjelper, er at mye av det vi gjør med hendene ikke lagres oppe i selve hjernens pannelapp. Ikke bare hvor vi har plassert ting, tasting er et kjent eksempel på viten som bare sitter i hendene, men også det at man ofte må gjøre en ting selv når en skal lære bort praktiske ferdigheter, man kan ikke ”bare si det”. Så når man skal sitte og forklare, må man pent flytte viten om ferdigheter og plasseringer opp i frontallappen i hjernen, som slett ikke er vant til å måtte bry seg med den slags, og kan bli temmelig sliten.

Eureka: Kan dette være demensforebyggende hjernetrening? Det hadde virkelig vært flott om jeg kunne trimme hjernen min i det minste, nå når både magemuskler og høyre hofteledd og -bein blir mer og mer pudding. Som en slags kompensasjon? Eller vil man da få en veldig frontallapppreget person, mer i retning av Aspbergers?

En kan føle seg sjefete når en dirigerer folk, og dessuten være usikker på hvor mye den andre synes det er greit å bidra. Desperat lesing av kroppsspråk og ansiktsuttrykk, er ikke alltid nok. For kanskje kan Hjelperen godt tenke seg å bidra mer. Men helst ikke med det jeg ber om, kanskje? I hvert fall har jeg tidligere opplevd folk entusiastisk guffe på selv om jeg sier det ikke er så nøye, dersom det er noe de synes er gøy. Rimelig nok.
(Eksempler på sjeldne spørsmål jeg ikke har fått: ”Kan jeg få lov å potte om den Oxaliaen din?” ”Trenger du å få satt alle bøkene i bokhylla di etter alfabetet?” Men vi har alle våre fascinasjoner, så hvem vet...)

Det er jo heller ikke sånn at det er en enkel skala for hvor nøye vi er i husarbeid, personlig hygiene, estetikk og annet. . Jeg tåler bøss på kjøkkengolvet og skittent vindu, (nå om dagen), men skifter muligens håndhånkle på do og vasker såpedispenseren oftere enn gjennomsnittet. Selv nå. Og lager bare te av tepose når jeg er skikkelig sliten eller har folk på besøk. Og…, dette er litt flaut, egentlig:  jeg har bodd i 10 år i Drammen med Glitrevann, så i Oslo drikker jeg bare vann som er silt gjennom filterkanne. Jeg merker det ikke borte hos andre, men hjemme kjenner jeg forskjell. 

Bevisstheten om ulik prioritering kan være litt stress. Jeg har mange venner som er menneskearbeidere og har lært seg å hjelpe folk på deres premisser selv om de har et annet verdisystem enn en selv. Men jeg frykter at det kan være utfordrende likevel, å ”dille” med noe en synes er unødvendig, mens annet ikke kan få ”gjøres ting skikkelig”.

En langtidssyk jeg kjenner ble temmelig frustrert over at en hver ny hjelper absolutt skulle vaske golvet, selv om det ikke stod på arbeidslista. Det er selvfølgelig fint å få reint golv. Men hvis det gjør at det ikke er igjen nok av de bevilgede timene så man kan å få brettet klærne så de står på høykant ( jfr Kondo) så man ikke bruker så mye krefter i hendene på å få tatt ut ei t-skjorte, så kan hjelperens helt egne golvvaskprioritering bli en liten hverdagskatastrofe. 

Ofte har brukerens prioritering  en så åpenbar grunn som at tøy må være plassert så en kan få tak i det. Andre ganger kan det hende den som trenger hjelp, bare heller vil få hengt opp nye gardiner og ha et litt halvskittent golv noen uker til. Fordi det er så pent å sitte/ligge å se på de nye gardinene.

(Og nå skal jeg kun hinte om dette eksemplets relevans til diskusjonen om Praktisk bistand/hjemmehjelp og personlig assistent.)

Jeg er veldig glad jeg bare trenger hjelp midlertidig, kom jeg på nå.