Hvorfor jeg ikke har farrismaskin, og egentlig handler dette om traumer, ikke mine, da…

Jeg skulle gjerne hatt en farrismaskin, men den har sånn ekkel knapp. Trykker jeg litt feil, klyper jeg meg. Skikkelig! Så det vil jeg på ingen måte ha. Og er jeg på besøk hos noen som har sånn, vil jeg bare ha farris om noen lager til meg. 

Jeg har ikke tenkt så mye over dette valget mitt. Jeg bor i Drammen som har av det beste vannet i Norge og siden jeg ikke har bil, er det tungt å bære hjem Farris. Som jeg drikker en del av.  Men jeg vil ikke ha farrismaskin og klype meg!

For litt siden lærte jeg at denne uforklarlig sterke aversjonen hadde en årsak beskrevet av dem som kan noe om traumer. Dissosiasjon, heter det. 

Dissosiasjon er å slette minner så fullstendig vekk at de ikke kan hentes fram igjen. Eller kanskje man ikke en gang har lagret dem som minner. Dette skjer når folk har opplevd fæle ting. Man snakker mest om dette fenomenet der unger har blitt utsatt for overgrep, og så er det sikkert aktuelt i forhold til krig. Og annet. 

Slik var det ikke med meg. Neida, neida.! Jeg bare kløp meg noe så uhyggelig kraftig da jeg var 9 år. 

Det vil si, jeg knuste faktisk en fingertupp og fikk også skade på de to på hver side. Jeg husker det ikke. Jeg husker øyeblikket rett før, og jeg husker at jeg stod og stirret på de blodige fingertuppene mine. Og alt etterpå. Hvordan vi kom til legen, at jeg ble sydd, og at det var vondt etterpå. Og det ble ofte snakket om dette dette når vi som var der da møttes. Jeg var på ferie hos tanta mi da det skjedde. I hennes 70-årsdag 30-35 år etter kom naboen som hadde kjørt meg til legen bort og spurte hvordan det gikk med fingeren. Og tante snakket om hvor leit hun syntes det var at det hadde skjedd mens jeg var hos henne.

Det tok veldig mange år siden jeg koblet dette til min skrekk for å klype meg.  Nå er jeg så vant til å overreagere, slik jeg innledet med å forklare om farrismaskinen, at jeg ikke tenker så mye over det. Men min høyre ringfinger har litt behov for at jeg holder litt rundt den av og til mens jeg skriver dette, merker jeg. 

Hadde ikke hendelsen med den klemte fingeren blitt snakket om, hadde jeg vel aldri forstått hvorfor jeg er så hysterisk omkring klyping og aktivt unngår situasjoner der det kan skje. Men etter den gangen jeg kom på sammenhengen første gang, har det blitt litt bedre.  Jeg blir ikke lenger urolig om noen står og holder hånda si i en dørkarm, for eksempel, dersom man har rimelig kontroll på døra… Kanskje jeg til og med- Nei! Jeg skal ikke ha farrismaskin!

Men når det traumatiske er en forbudt ting som det ties om, må jo dette bli så mye verre. Samtidig som det er en verre ting i seg sjøl. Når det handler om et seksuelt overgrep mot barn -  da er det også noen som har vært slem og sveket tillit ( Til forskjell fra min snille tante som bebreidet seg sånn. Men man kan jo ikke fotfølge en niåring…). 

Mange barn har glemt overgrepet. Men kroppen husker. Den husker bevisstløst og vet ikke hva den husker. Men den husker og reagerer. Reagerer irrasjonelt og vet ikke hvorfor.

Noen tviler visst på at man kan glemme ubehagelige ting slik at det er helt borte fra minnet. Jeg tror på at det går an.