VAK VAK VAK, å se, høre og kjenne.

 Da jeg gikk på en haug med NLP-baserte kurs på nittitallet, var en grunnleggende ting vi lærte at mennesker er ulike når det gjelder visuell, auditiv og kinestetisk preferanse. Eller for å si det på en annen måte: hva folk legger merke til og synes er viktig av hva de ser, hører eller kjenner, er forskjellig.

Det er sikkert ikke bare i NLP og NLP-inspirerte måter å tenke på at man har oppdaget det.

( Så har vi modifiseringer og nyanser, jadda, jadda.)

Jeg kom på det seinest i går, da jeg hadde ei visuell venninne på besøk og vi snakka om fenomenet. Hun har en kjempestilig krakk på kjøkkenet sitt. I støpt betong. Ikke særlig god å sitte på. Men stilig, da! Det synes jeg og.

Men jeg kunne ikke hatt en sånn. Jeg ser den jo, når jeg ser på den. Og synes den er fin. Og dessuten har hun et deilig saueskinn å sitte på, så den er helt grei å sitte på.

- Om skinnet er hvitt eller grått? Nei, det har jeg vel ikke festa meg ved…

Vi satt og drakk te av de nye tekoppene mine. Litt tjukke, tunge, holder godt på varmen. Og en grei farge, som passer til andre ting. Jeg kjøpte to, og da måtte jeg innom to butikker, for de fleste var en anelse ru på drikkekanten, og dermed uaktuelle, selvfølgelig, selv om hanken var god å holde i.

Venninna syntes de var pene. Jeg synes også det. Jeg hadde ikke kjøpt dem om de var stygge, om de var aldri så gode å drikke av.

I en helt annen krok av stua enn der vi satt, hadde jeg liggende en haug med klær, samt symaskinen min på et lite bord. Jeg hadde en del ting å reparere og småsy på, og så hadde jeg ikke blitt ferdig og hadde ikke mulighet til å ta resten  før om ei uke. Siden sy-og-reparasjonstøyet skulle sorteres etterpå før jeg ryddet det, fant jeg det mest praktisk å la det ligge så lenge.

Hadde jeg fått besøk av en mindre tolerant visuell sjel, hadde jeg kanskje måttet skuffe hele syprosjektet unna i poser eller esker på grunn av besøket. Det hadde blitt masete, og det hadde blitt rota sammen. Kanskje det er derfor jeg ikke har venner jeg kunne mistenkt for å bli stressa av å sitte i stua mi hvis det ligger visuelt uregelmessige ting bak ryggen deres…

En fin ting med å ha venner som er fokusert på hva de ser, er at de er raske til å komme med ideer om de blir spurt om hva jeg skal gjøre med den hvite skapdøra mi, og de vet uten å anstrenge seg hva de synes om de ulike gardinalternativene mine. Til forskjell fra de andre vennene som: ”… nei, de vet ikke… jo, kanskje sånn…”

Det endelige valget gjør jeg jo selv. Jeg har en mening om hva jeg liker å se på, når jeg først har begynt å tenke over det. Det er bare at jeg klarer å sjalte ut.

”Det stemmer da ikke!”  hører jeg venner si, nå. ”Du som malte om hele stua di etter et år fordi du ikke klarte å like blåfargen? Og så fint blått den ble malt!” Jammen det var Farge, det…

Farge må være en spesiell underavdeling av det visuelle.  Jeg vet ikke om NLP-folka og andre som har undersøkt dette mener noe om det på mer generell basis. Men for meg er farge den viktige visuelle faktoren. Jeg har kjøpt meg nytt skjerf i byen, bare fordi jeg har gått hjemmefra med feil farge på skjerfet. Og da snakker vi ikke om å matche resten av klærne. Men heller den indre stemningen.

Ja, sånn er det! Farge, det er jo ikke, eller ikke bare noe visuellt, men også noe kinestetisk. Noe man føler.(Når man først har sett den.) Noe som uttrykker en indre stemning. For meg, i alle fall.*

tanteMy forlater så sin datamaskin og går ut i stua for å se på fargene i haugen med hva mange vil kalle sy-rot…..

…. Fargesammensetningen i hvordan ”syrotet” mitt ligger, kunne vært akseptabelt i en sofa med sofaputer… Uten at jeg har tenkt over det.

Sa jeg rot?

Når det gjelder det autitive, det vi hører, er det for meg viktig at lyd er ålreit.

Bakgrunnsstøy er mye vanskeligere for meg å sjalte ut enn rot. Jeg blir stressa av ventemusikk på telefonen og musikk i butikker. Jeg kan roe meg eller peppe meg opp av den rette musikken og tar gjerne bryet med å koble til en god høyttaler om jeg skal høre morgennyhetene litt forsinka på telefonen.

Men jeg kan venne meg til. Jeg hører ikke musikken på treningssenteret lenger. Og den er IKKE min musikk, for å si det sånn. Men jeg kunne aldri venne meg til en ru drikkekant på koppen. Eller en klam akrylgenser.

I NLP lærer man at skal man snakke med folk og bli forstått, er det viktig å være VAK.-bevisst i ordvalget sitt. Så til visuelle venner bør jeg si: ”Jeg skjønner du ser mørkt på dette” framfor ”jeg skjønner dette virker tungt for deg”, og så skal de føle seg bedre forstått.

Hvis jeg finner ut mer om dette med språk i praksis, kanskje det kommer en VAK-bloggpost til. Eller kanskje noen blogglesere har erfart noe om dette?

*For spesielt interesserte: Det er noe som heter synestesi, der sanseinntrykk kobles sammen. Jeg har sjekka. Jeg er ikke synestetiker.