Tidstyver. særlig Facebook.

Tidstyver er det mange av, og mange og med varierende effektivitet, er også strategiene for å kverke dem.

• Surre rundt i en butikk uten egentlig å ha behov for verken gjenstander eller ideer.
  Løsning: Lag en enkel og setning i hodet: Jeg går inn her fordi… Høres setningen sann ut? Kanskje svaret er at jeg gruer meg for å gå hjem i snøføyka? OK, ta bussen, det hjelper ikke å rote rundt på Cubus.
• Perfeksjonismetrollet: Kan denne oppgaven gjøres raskere uten at oppgaven blir utsatt? Må jeg støvsuge i krokene i dag? Skal jeg kaste rotet i stedet for å arkivere det?
• In Ter Nett!
  
  

Og egentlig er denne posten om det. Tidstyvstrategier er nyttige nok, men hva tar mest tid i mitt liv?
( Bortsett fra å skrive en blogg på en lørdag formiddag da jeg egentlig skal ut og kjøpe mat og litt ved og fort hjem og dra fram symaskina. Blogging kan ta en time. Men akkurat det velger jeg å unne meg.)

Men å fanges på Internett:
Jeg har prøvd å sette på en ringeklokke, for å oppdage at jeg har sittet et kvarter. Det hjelper sånn passe.

Å vente med å åpne PCen, er nyttig, unntatt på dager man må ha høye støvler og skjerf for å hente papiravisa. Eller så må man sjekke mailen eller noe annet som faktisk er nyttig eller viktig. Og så er man (My) i gang.

Facebook er verst.

Jeg må lære meg hvordan jeg leser fort. Jeg kan jo ikke lese underteksten under alle bildene av Dalai lama og Deepak Chopra og ikke gå inn og lese alle Aunt Acid-ene.

Ikke åpne alle artikler folk poster. Så har vi «Vis mer…» som det står når folk har skrevet lange kommentarer. Jeg åpner alltid «vis mer». I rein solidaritet med alle andre som også skrive alt for langt i kommentarfeltene. Vi må da i det minste lese hverandres «vis-mer-er»! Nei. Slutt. Med. Det. Ok. Begrense, da!

Litt har jeg lært:
Jeg har et par FB-venner som igjen har venner jeg er veldig uenig med. Og som selv en stille og beskjeden dame som My har kommet i skade for å terge. Og helt seriøst: Jeg misliker sterkt å småkrangle med folk jeg ikke kjenner. Disse venners kommentarfelt er dessuten lange som et vondt år. Så jeg håper det er sant at jeg stort sett hopper over kommentarer til de vennene. Jeg prøver, i hvert fall.

Og så leser jeg ikke alle amerikanske historier fra virkeligheten.
Siste uka har jeg kommet over to fake sånne, og jeg blir med ett oppmerksom på at det er masse «fake virkelighet» på Internett. Den velformulerte historien «av» den seksuelt utagerende og selvskadende jenta som kom for seint til barnevernet, åpenbart oversatt fra et annet språk, dessuten. Og den søte serien med «gule lapper» av mannen i pappaperm. Den var vel like morsom da jeg oppdaget at håndskriften viste den var laget av en kvinne? Men… nei, det var altså ikke det for meg.

Når jeg møter min yngste datter neste gang, skal jeg lære meg noen flere innstillinger på FB. Jeg har alt fått vekk spill-invitasjoner. Og så er jeg meldt inn i ei gruppe som folk stadig melder meg inn i. Også med lange og sinte kommentarfelt. Kanskje jeg kan blokkere meg for nye innmeldinger der?

Om jeg har noen lesere, for eksempel noen som også er litt dårlig på ikke å lese alt på Internett, har dere noen råd- eh… kjenner dere noen som har noen flere råd mot tidstyveri, i og utenfor Internett?