Vi som elsker å hate Facebook.

Jeg ser ikke bort fra at denne overskriften er brukt av andre. Vi er tross alt mange, og det er vel begrenset hvordan man kan variere sin ambivalente relasjon til dette mediet. Så da lar jeg tittelen stå. 

Det har gått opp for meg at alle som blogger eller er skrivende mennesker på annet vis og har en Facebookerfaring visstnok har nedtegnet og delt tankene sine omkring dette med de andre. Utover på FB-statusen, vel å merke. Her har jeg begått en større unnlatelsessynd. Riktignok omtalte jeg FB i bloggposten «Sant og nært på nettet». Men det var ikke nok. Har jeg kommet i tanker om.

Hvorfor er jeg på FB. Og skulle jeg ikke gå ut? 

Jeg tonet veldig ned min FB-aktivitet for en tid tilbake. Slettet alle bilder, hadde ikke en gang profilbilde. Skrev at jeg var 100 år og en del annet ufarliggjørende tull. Tanken var å være så lite på FB at ingen ville henvende seg til meg, men nok til at jeg selv siden kunne få tak i det som var lagt ut om meg.

Så ble det nødvendig å være litt mer aktiv. Men, å, så forsiktig i begynnelsen. Jeg er fortsatt nesten ikke med i grupper, jeg sier nei til alle invitasjoner der jeg gjennomskuer systemet for å si nei, og jeg klikker av for privat så ofte jeg husker det på Spotify. Jeg annonserte for over et år siden at nå kom jeg til å forsvinne snart, for FB er skikkelig teit. Men så ble jeg mer aktiv. Nå har jeg til og med bilder der igjen.

For jeg liker å treffe folk.

Det er folk jeg bare ser en gang i året, men som jeg kan prate med på FB. Det er folk jeg ser enda sjeldnere som jeg da ikke mister helt kontakten med. Jeg er venner med folk fra studiene og tidligere arbeidsplass. Jeg har fått kontakt med flere jeg praktisk talt ikke har sett siden jeg var barn eller veldig ung. Det er jo så hyggelig, selv om kontakten kanskje svarer til å av og til se dem på bussen.

Verden er blitt så stor. Vi treffer ikke de nærmeste ved postkassa, på butikken og bussen og båten. Ser dem ikke gå over torget eller prater med noen som traff dem i forrige uke. Men nå på FB.

Trenger vi det, da?

Der er vi sikkert forskjellige, men jeg tviler på at jeg er alene om å sette pris på slik menneskekontakt. Men kanskje er det en relevant faktor at jeg praktisk talt ikke har fb-venner jeg ikke har møtt IRL (In Real Life). Jeg skjønner ikke helt hva man skal med andre. Opplys meg gjerne.

En faktor i mitt liv, er at jeg har flyttet mye. Jeg er aldri mer der jeg vokste opp, og det er jo ofte ikke de andre jeg vokste opp med, heller. Jeg har også flyttet fra der jeg bodde mens ungene vokste opp, der jeg jobbet på kommunenes største arbeidsplass. Dessuten har jeg dessverre vært uførepensjonert i over 10 år. Det betyr at jeg er mer hjemme enn andre og ser færre folk. Nei, jeg er ikke ensom og isolert! Men for meg har det ført til at jeg i større grad sitter igjen med de dype og nære samtalene med familie og venner, og oppdager at mer overfladisk kontakt har en verdi i seg selv. Noen å kommentere trivialitetene til uten at det skal føre til en grundigere analyse… 

Og selv om jeg snakker mye i telefonen med dem eller stikker innom mine barn og andre av de nære, så synes jeg det er hyggelig å logge inn om morran og av og til lese at Datter spiser havregrøt og hører på sånn musikk. Det gjør sikkert mange av de nære vennene hennes også. En liten triviell ytring som ikke sier så mye for andre, kan av og til fortelle mye mer for den som faktisk kjenner dem godt.

Så når noen snakker foraktelig om folk som skriver på FB hva de spiser til middag, kjenner jeg meg provosert. Det er jo sånt folk snakker med hverandre om. Folk snakker med hverandre om så mange ulike ting i verden. Så får en snakke med dem en liker å snakke med og nikke kort til dem som kan forventes å involvere en i huslige betraktninger man ikke interesserer seg for eller politiske ytringer man vet man vil være uenig i. 

Hvis du kommer over torget og to du kjenner står og diskuterer noe du synes er trivielt og kjedelig, så er det jo opp til deg å gå videre. Du skriver ikke et sinna innlegg i lokalavisa om hvor kjedelige ting folk snakker om på torget eller bussholdeplassen. «Vi må få opp kvaliteten på samtaler i det offentlige rom!» Nei.

En større utfordring for mange av oss som fortsatt har flere års erfaring med skrivemaskin enn med PC, er å finne ut av alle innstilliger på for eksempel FB. ( Jeg er på twitter også, men der er det enklere) Det gjør det ikke lettere at Facebook ikke ulik en desperat mann på byen prøver å ta seg litt til rette og tar korte svar og sammenfallende handlinger som bekreftelse på at man er klar for noe mer. 

Man må bedrive aktiv grensesetting. 

NEI, jeg vil ikke spille. Og ikke det spillet, heller. Og jeg vil ikke stå på en automatisk bursdagsliste. Og da jeg i min uskyld gikk inn og lyttet på en spilleliste en venninne snakket om, hevdet FB at jeg heretter ønsker å gå inn på Spotify via dem. Nei. Takk. 

Plutselig var jeg meldt inn i ei gruppe, også. Det er visst bare å melde seg ut igjen.

Så har FB inndeling i «nære venner» og  bare «venner». Trolig kan man kategorisere sine fb-venner i dem som vil høre at nå har jeg ryddet ut nissene etter jula og dem som blir gal av å måtte skrolle forbi sånne ting. Og dem som ikke orker link til lengre kronikker. Og de som vil ha begge. Og de som ikke vil ha noen av dem, men bare vil stikke innom og se om det har vært noe av interesse i det siste. Det er ikke sikkert denne inndelingen dekker akkurat dine behov.

Men skrolle forbi, kan du vel? Uten å bli provosert av hva dem du har valgt å legge til som venner skriver?