NYMOTENS HUSSTELL

I en foranderlig verden skifter autoriteter. Ofte er det vi som har levd en stund -

(- sa jeg «vi som har levd en stund»? Milde måne, det hørtes ut som Odd Grythe eller Trim for eldre. Samma det. Skriv det du skulle, nå, My.)

I noen overraskende situasjoner er det vi med lang livserfaring som bittert nok må akseptere at de surt ervervede erfaringskunnskapene våre blir modifisert av unge nerder med fysikk- og kjemi­kunnskaper eller bare en generell skolering i å etterprøve kunnskap. Tilfeldig sammenfall. Dokumentasjon som ikke svarer med praksis. Nye arbeidsforhold og hjelpemidler. «Nå jobber du tungvint, tante!» «Men den blir da like god uten.» «Jeg tror ikke hu kjerringa som skreiv den kokeboka gjorde det sånn sjøl, for det funker ikke.»

Og før alle kunnskapsrike husmødre av begge kjønn blir alt for provosert, iler jeg med å legge til at vi fortsatt har mye å lære de unge. Noen ganger der det utrolig hva de ikke kan. Men mer om det må du lete etter i en annen bloggpost. Tilbake til denne saken:

Mitt første møte med teknologiens seier over husmødre var rundt 1980, da oppvaskmaskinene kom. At de både vasket renere og brukte mindre energi ble det mobilisert mye krefter for å prøve å motbevise. Og heldigvis bråkte de første maskinene, og oppvaskmidlet slet på det pene serviset. Så fikk de litt tid på seg, de gamle husmødrene. 

De. For her var jeg ung. Og fikk min første oppvaskmaskin i 1981, 28 år gammel. (Nei, vi var ikke rike, men vi hadde utedo og manglet bad, og oppvaskmaskinen var et forsøk på kompensering.)

Men jeg forstår de frustrerte. Her hadde de stått og vasket opp i alle de år, eller gjort en enda større bragd: fått familien til å hjelpe til. Og så kommer det bare en maskin og…

Av og til har jeg forstått ting av meg selv. Som at å kjevle en paideigbunn er raskt om man kan kjevle, men de fleste merker ikke forskjellen om du trykker deigen tynt ut i formen. Kanskje blir det litt bedre med kjevling. Men det er andre anstrengelser som gir mer utslag. Men begredelig er det for oss som kan kunsten å kjevle. Heldigvis er det kult med hjemmelagede pepperkaker om vi føler for å briljere. 

Mange råd om huslige sysler er nok basert på erfaring uten teoretisk bakgrunns­kunnskap. Og det kan av og til rote oss like langt ut på viddene som teoretisk kunnskap uten erfaring.

En venninne av meg hadde etter mange år oppdaget at kakene hennes basert på at smør og sukker røres hvitt ble bedre når hun hadde det travelt. For da rørte hun ikke deigen til det ble «hvitt og skummende» som det stod i oppskriften hennes. Noe alle med  foodprosessor ser i bruksanvisningen at de må unngå, og som faktisk kalles å overarbeide deigen. 

Men hvorfor stod det slik i oppskriften, da? Jeg gjetter på at den var laget av en husmor eller kokk som egentlig aldri tok seg tid til å stå og røre så lenge bortsett fra når hun skulle lage smørkrem oppå kaker. Men som pliktskyldigst formante til dette, siden dette var finest i krem og sikkert best også i kakedeig.

Nylig leste jeg at en med fysikk- og kjemikunnskaper hadde funnet ut at ved å koke gulrøtter i trykkoker og ved å øke pH-verdien ved å tilsette litt natron, forkortet man tiden før karamelliseringen i gulroten oppstod. http://hobbykokken.no/2011/12/14/karamellisert-gulrotsuppe/ Det kunne din bestemor aldri sagt. Men noen ganger visste hun slikt likevel. Intuitivt. (Men går vi for langt inn på det, ødelegger jeg noe av grunnlaget for denne bloggposten.)

Av og til overnatter jeg et sted der jeg velger en kokebok for nerder som sengelektyre. http://www.cookingforgeeks.com/  Den møter nerdene der de er, fulle av teorikunnskaper og -tørst der de står hjelpeløse på et kjøkken og er sultne. Ei bok som tar seg tid til å svare på hvorfor teflonbelegget slipper pannekakene, men ikke panna. Og hvordan nerden kan lage mat med helt andre prinsipper og uten å føle seg fremmedgjort mellom grytene. 

For meg er det mest interessant og fremmedkulturelt.

Av og til står kanskje gammel kunnskap i veien for å finne ny. Vi har hatt bakepapir i mange år. Men siden jeg husker at det kom, må vi ha vært uten på 60-tallet. Og så lenge jeg har levd, har vi dessuten hatt muligheten til å pensle matpapir med fett. Men at man kan lage billige og sunne knekkebrød ved å smøre røre ut over bakepapirkledd plate og steike, har vi nettopp funnet ut. Jeg tror det trengtes en uttynning i bestanden av oss som kan kjevle, før menneskeheten var moden for å ta inn over seg denne måten å lage knekkebrød på.

Andre «sannheter» vi kan gi slipp på (om vi vil) er visstnok: Man trenger ikke å fjerne skummet når man koker bønner. De fleste småkakene vi baker til jul tåler å fryses. ( Og det gjør bønner også. ) Helkorn i brød ikke gir noen helsegevinst. Det går ufordøyd gjennom. Myten er oppstått etter en omfattende, men ukorrekt oversettelse av «wholemeal», som betyr sammalt mjøl. Soyamargarin, brød og poteter er muligens ikke så sunt som vi trodde heller. Og det er visst best å vaske golvet med bare vann og mikrofiberklut. Eller... jeg mener mopp.

Ungdom sier fortørnet til sin mor: Når vasket du egentlig sist oppvaskkosten din i oppvaskmaskinen? Og slenger våt oppvaskklut og svamp i mikrobølgeovnen et minutt på full styrke for å fjerne mikrober. Men flinke til å vaske inne i kjøleskapet er de ikke alltid, med mindre hyllene kan kjøres i oppvaskmaskinen og det finnes en egen sprayflaske merket: «Kjøleskapsrens».

Kanskje skal vi ikke være for kategoriske. Det er ofte de unge som har googlet og funnet ut at oppvaskmiddel kan brukes til mye av den huslige rengjøringen der  rengjøringsmiddel tilsettes vaskevannet, mens mor har skapet fullt av flasker.

Hva er sunt, hva er lettvint og hva er verdt strevet? Noen ganger er det viktig for oss godt voksne at ting smaker slik det gjorde da vi var unge eller minner oss om fortida på annet vis. Selv om det ikke er så sunt som vi trodde. Selv om det er en enklere måte å gjøre ting på. Og selv om det bare er vi selv som har sansen for det.

Andre ganger kan man finne ut at det er greit å gjøre ting på en ny måte, selv om man blir bevisstgjort om at man har brukt noen timer av sitt liv på noe man ikke hadde behøvd. Om man hadde visst det man visste nå. 

Men slik er jo alltid livet.