Jeg velger meg chinchilla. Unnskyld tante Bassa...

Jeg har noen uker passet to marsvin. Alice og Tante Bassa. Det var et styr.

Det mest dramatiske var da disse to små vesnene barket i hop i en slosskamp så vi først måtte plassere tante Bassa i en trådkurv med vaffelrista oppå natta over, for seinere å opprette et krisesenter i en pappeske. (Betzy II kalte vi pappesken, siden krisesenteret i Drammen heter Betzy etter byens store kvinne Betzy Kjeldsberg.)

Er det forresten ikke typisk at det er den voldsutsdatte som må forlate området, mens den voldelige plutselig råder grunnen, drikkeflaska og huset å gjemme seg i helt alene.

Men det er ikke bare det...

I fjor passet jeg en chinchilla ved navn Yoda. I følge folk som har greie på chinchillaer var hun sky og uselskapelig. Jo, jo, hun likte ikke å bli klappet, men da hun etter noen dager innså at jeg var Hun Med Rosinen, fikk jeg masse positiv oppmerksomhet. Hun hoppet opp på kanten og viste med hele sitt kroppsspråk at hun altså ikke hadde fått en eneste rosin på ukevis! ( Ikke helt sant, siden det skjedde hver morgen. ) Men ikke sant. Jeg følte at jeg Var Noen.

Ikke så med de små redde marsvina. Hver gang jeg nærmet meg buret med nyplukkede løvetann og andre lekkerbiskner, spratt de av sted og gjemte seg i huset, eller bak det, og det så ut so m de sa: "Hjelp! Nå kommer hun! Farlig! Farlig!"

Jeg mener: Denslags er jo direkte ødeleggende for selvtilliten til et stakkars menneske!

Nei, jeg vil heller være "Hun med Rosinen". Greit nok at jeg er ufør, singel og en uberømt forfatter med all min produksjon på harddisken eller i en eske i bua. Men YODA liker meg!