fredag 26. september 2008
sinnamann
Tillegg i mars 09: Jeg er gjort oppmerksom på at noen har lest dette og knyttet dette til en venn av meg. Da kan det kanskje hende at flere begynner å tro de vet noe om uskyldige bekjente. Nei! Dette er en mer "tilfeldig forbipasserende" Så nå er det sagt.
Noen har kjefta på meg. Ganske ettertrykkelig også.
Det pleier å hjelpe at man vet man er i sin fulle rett og har gjort så godt man kan og å ha støtte fra andre. Alt det er i boks. Og likevel var jeg skjelven i flere timer etterpå, og en ¾ arbeidsdag ble ødelagt. ( Det siste er fordi jeg har en dum sjukdom der nervesystemet ikke virker godt når jeg blir stressa, og er ikke denne fyren sin skyld.)
Jeg har på en pen måte gitt noen en anledning til å rette opp en forglemmelse eller unnlatelse. Til forskjell fra mange andre, har jeg ikke gått rundt og snakket til andre om at vedkommende ikke har gjort plikten sin, men gitt vedkommende en påminning der jeg samtidig omtrent serverte intravenøst en grei unnskyldning han kunne bruke for å redde ansikt. Men han ”dro ut venflonen”, for å bruke et uttrykk bare helsepersonell forstår. Tok ikke imot, altså.
Etter å ha insistert på hvilke stygge ting jeg sikkert egentlig mente med min vennlige påminning, samt en mislykka løgn på kjøpet, insisterte han på å gå uten at jeg fikk lov å svare for meg. Og med det glemte/ utelatte bare halvveis rettet opp.
Hva gjør man med folk som ikke skjønner at man faktisk prøver å redde dem fra å drite seg ut? Det verste er at en nærliggende praktisk løsning på problemet vil ramme denne personen mer enn noen andre, men det skjønner han ikke.
Og så sa han at sånne som meg skaper mistrivsel… Jaha?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
5 kommentarer:
Teite sinnamann. Jeg lurer noen ganger på om folk med så heftig temperament noen gang skjønner hvor mye de taper på det sjøl (og tar fra andre) eller om de bare gratulerer seg sjøl med hva det nå enn er de tror at de har gjort...
Jeg lurer på om noen bare er dumme i betydingen ikke så veldig intelligent og ikke greier å gjennomskue nyanser i kommunikasjon. Så de oppfatter alt som sies til dem forenklet, som: "Jeg ser du ikke har levert tilbake nøkkelen. Jeg vil være hjemme imorgen hele dagen" = "Kom tilbake med nøkkelen straks, din slask!" Og dermed svarer det på det med ""Så du påstår at jeg har rappa nøkkelen! Det er det frekkeste jeg har hørt!"
I slike tilfeller vil de nok bare gratulere seg selv med at de ikke har latt seg tråkke på, men har tatt igjen.
Disse menneskene opplever nok mye av livet som en kamp mellom seg og sine og "alle de andre". Og det er nok slitsomt, vil jeg tro.
Men så har vi jo alle oss direkte personer som liker å få ting opp på bordet og som ikke alltid får med oss de forsiktige hintene. Vi som hater oppslag med "Dersom det er noen som..." når alle og en hver vet at det handler om akkurat en person. Vi - jeg- må muligens lære meg at i visse sammenhenger er det oppfattet som den eneste høflige måten å si fra om noe på.
When you are in Rome...?
Jeg kan litt om dette med å bli sint av å bli påminnet om noe. Uten å vite om jeg er til hjelp, for jeg vet vel heller ikke hvordan det fungerer sånn skikkelig. Jeg kan bare gjette, og kjenne etter.
Det er noe med at man skvetter litt, for man har skjøvet det hele til siden, og når noen kommer og (riktignok på en snill måte, kanskje) minner en på det, og en liten bit av verden ser ut til å ramle sammen, så hjelper det ikke om vedkommende mente det snilt.
Om vedkommende også kommer med en løsning, men man allerede er i kaos og krise og masse høye alarmer i hodet(som er hele poenget med å kjefte: å overdøve de fæle alarmene), så er det en smule vanskelig å holde roen. "Og hvorfor i heite huleste kommer dette mennesket og ødelegger dagen min! Frekke kjærring!¤%%@$£*!"
Også handler det om inteligens, selvfølgelig. Hvordan man tar det hele etterpå, når selve situasjonen er unnagjort og man kanskje bare gikk (eller løp) sin vei. Skal man tenke gjennom hva hun egentlig sa? Kjenne enda en gang på hvor dumt det er at man har glemt å gjøre den tingen? Eller skal man bare la det vær? Alt løser seg jo en gang? "Det går alltid bra til slutt" osv?
Her drar jeg inn de to alternativene Maren tok opp. Om de skjønner de har tapt, eller om de gratulerer seg selv for å nok en gang ha overvunnet "De Andre".
Jeg sier ikke at jeg forstår ham, men jeg vil tro han nok bare er redd. Han har det sikkert ikke så bra med det. Det betyr ikke at det han gjorde var greit. Bare kanskje litt mer forståelig?
Ikke vet jeg.
Men JEG blir jo så innmari redd, når noen bruker munn på meg. Jeg kan ikke fordra når folk blir så sinte at de ikke blir logiske. Folk kan være dypt uenige og gi uttrykk for det, det synes jeg er helt greit. Men man må kunne kommunisere.
Men jeg har kommet til at det er nok jeg som er sensibel. Det later til at de fleste mennesker tåler å bli kjefet
...kjeftet på, skulle jeg si
Legg inn en kommentar