Å møte hverandre

Noen ganger er mennesker ensomme. Det er ikke alltid sammenfallende med hvor mange venner de omgås. Og la det være klart: vi som er mye alene, er det ofte helt selvvalgt. Eller har det greit med det, selv om det mer har blitt sånn. 

Uansett hender det at både mennesker som er mye alene og andre synes en replikk eller fem med noen man ikke kjenner kan være forfriskende, eller i det minste noe man gjerne byr på til et medmenneske som liker å prate. Men andre kan være slitne av alt for mye prat i jobb- eller annen pliktsammenheng, og trenger for eksempel tida på bussen for å hente seg inn. Da er kanskje headsettet, med eller uten lyd på en grei avskjerming. Som ellers i livet kan de ha mange grunner til å gjøre det de gjør som andre ikke har tenkt på. Den som virkelig har bruk for småprat med fremmede for å holde hverdagstrivselen oppe, bør nok oppsøke andre arenaer i stedet for å furte over mobilbruk på offentlige steder. 

Jaha? Er det så lett?

I fjor ble det opprettet en ordning med en grønn kopp man kunne be om på noen kafeer for å signalisere at man var en som gjerne snakket med fremmede. Den ble ingen suksess. 

Jeg er av dem som ikke har noe i mot å slå av noen ord med folk. Litt for egen del, det kan være hyggelig med noen små trivialiteter med folk en ellers aldri ville pratet med. Oftere har jeg fortsatt en samtale litt fordi den andre tydelig liker å prate og kanskje trenger det. Men grønn kopp?  Det minner meg litt for mye om å sitte på en kafé med MSbladet eller et annet annonsert tegn midt på bordet og vente på folk som vil treffe en likemann på kafégruppe. Men for meg var den grønne koppen uten de avtalte rammene som gjorde MS-kafé til en meningsfylt ting. 

En gang på kaféen på senteret fikk jeg likevel en sånn grønn kopp uten å ha bedt om det. Jeg tenkte at nå fikk jeg se… Ingen kom bort. Jeg var så inn i bobla mi med en som tilbyr seg å prate, at jeg først etterpå tenkte at jeg kanskje satt der på Lambertseter senter og signaliserte ensomhet! Oæh!

Oæh? 

Møtested for ensomme. De færreste vil vel oppsøke noe slikt, eller si at man føler seg ensom, og trenger noen å snakke med? Det kan handle om redsel for stigmatisering, det kan handle om fordommer om personer som føler seg ensomme, men det kan kanskje vel så mye handle om at selv om man synes man ser litt for lite folk i perioder, så betyr ikke det at det vil øke trivselen å snakke med hvem som helst annen?

Jeg kan levende forestille meg en del folk som ville kjede seg ettertrykkelig i mitt selskap, der jeg la ut om ting jeg var opptatt av og gjerne ønsket meg innspill fra andre, og som ville gått hjem enda mer frustrerte enn da de kom. Selv om jeg også hadde lyttet til dem, selvfølgelig. Og jeg vet at jeg selv ikke alltid føler at det bidrar til en meningsfyllt dag å sitte og høre på lange pass om ting som ligger utenfor mitt interesseoråde.

Men av og til. Av og til kan jeg oppdage at jeg har økt min innsikt og erkjent en uvitenhet, nettopp når jeg har lyttet mest av høflighet. Og andre ganger har jeg følt det temmelig meningfylt å lytte til en annen, nettopp fordi den andre trenger å bli lyttet til, og jeg ønsker å være et godt medmenneske.

Jeg har ofte i samtaler med venner og nærstående opplevd mest å blitt lyttet til fordi de vet at nå trenger jeg å ”få det ut”, der de sikkert heller ville valgt et annet tema, om det ikke var for min skyld. Det er jo helt OK. Det er jo ofte en gjensidighet i en slik relasjon, og det er, slik jeg ser det, ikke en gang nødvendig at det over tid er hundre prosent balansert.  

Men jeg har også opplevd- eller mistenkt - at folk har oppsøkt mitt selskap fordi de vil være greie. Fordi det er lenge siden, og nå må de sannelig, eller noe sånt. Som langtidsssjuk og detti ut av arbeidslivet kan man kanskje framstå som mer stakkarslig enn man selv føler seg. Jeg har sogar opplevd sosiale situasjoner der jeg lurer på om vi ikke begge har vært der for den andres skyld! Pinlig.

Og hva gjør man når man skjønner at den andre konsekvent oppsøker ens selskap av plikt? Man kan jo ikke så lett ta en prat om det, heller. Selv en direkte og kanskje konfronterende person som jeg, har sittet litt hjelpeløs da. Men det løser seg jo på sikt, så finner en ut hvor landet ligger. Mange avlysninger. Påfallende multitasking. Tynt med oppfølgingsspørsmål, (selv om det siste også kan være et tegn på en person som akkurat da er i en stor ”få-det-ut-situasjon” eller aldri pleier å lytte til andre). Og så bør det helst gjenta seg. Man dropper jo ikke en venn fordi hun er fjern og lite engasjert av og til.

Men så har vi det motsatte. Vi må ikke glemme det motsatte!

Vi har folk vi gjerne vil se mer til, men den andre har vel så mye, har vel så mange, er jo så mye mer interessant enn en selv, og man vil ikke trenge seg på… Jeg har flere sånne bekjente. Interessante folk med tilsynelatende interessant liv, og definitivt interessante tanker.  Med fare for at jeg har glemt hvor komplisert det var, vil jeg si at det kan være vanskeligere å være ”på dealer’n” med en ny venn(inne), enn med en ny kjæreste. 

(- ….. Ålreit. Da har jeg bare glemt det. Sammadet.)

Før var jeg veldig redd for å bli avvist. Da ville nok noe grusomt skje. Men om man prøver å nærme seg noen og plutselig innser at hun ikke liker en så godt, det går jo fint! Alle kan ikke like alle. Eller det er noen der man skjønner: ”OK, du begynner å gå litt lei, du! Jammen, da sitter jeg stille og venter på innspill.”

Men jeg hadde en sånn venninne/bekjent der det skled ut. Mest fordi jeg oppdaget at hun hadde en ”annen hver gang”-regel. Og jeg husket jo ikke hvem som hadde tatt initiativ sist! Jeg tror det tok helt slutt pga en flytting. Ellers kunne jeg jo bare ha begynt å skrive opp hvem sin tur det var.

Da jeg var plaget av sykdom, hendte det av og til at jeg våknet med ”farris i hodet” og ikke klarte å være sosial likevel. Jeg er veldig glad de vennene ikke har tatt det som en personlig avvisning og fortsatt inviterer meg. Noen ganger er vi er syke, noen ganger travle. Noen sliter med initiativ og noen sliter med å avvise. Så får vi virre litt rundt, og stort sett finner vi vel hverandre når vi skal? 

Jeg hadde ei gammel venninne som døde mens vi surra litt fram og tilbake og skulle møtes igjen, så jeg får prøve å virre litt mer med åpne sanser og litt klare prioriteringer.

Mens vi småsnakker litt med Den Fremmede vi sitter ved siden av på forfattermøtet på biblioteket og venter på at det skal begynne.

Midlertidig bevegelseshemma. 2

Å få hjelp, og å dirigere med språk

Jeg har snille besøkende som hjelper meg når alt er så tungvint, tar lang tid og i en viss grad ikke lar seg gjøre uten hjelp. 

Nå er det jo litt ulikt med oss, når det gjelder å ta imot hjelp. Noen av oss er av naturen mer hjelpere enn hjelpmottakere. Og så er det en klassegreie, tror jeg. Jeg er ikke vokst opp med at noen i min omgangskrets hadde hushjelp, mens dugnad, at man kom hjem til folk og tok seg av et slakt eller å tok opp potetene er jeg jo godt vant til fra barndommen. Men da var man jo med sjøl. Men bare å sitte der og kommandere, det er litt rart.

Men så handler det også om en annen ting: Man må sette ord på ting som vanligvis er språkløst. Og i enda større grad er det språkløst når man bor aleine. Skapene og benkeflatene har ikke navn når man alltid har bodd aleine et sted. Den enden av benken som vender mot døra og der det er ei knaggrekke… Den har ikke et kort og greit navn som kan brukes når noen spør hvor gryteklutene er.

Jeg finner jo noen navn på stedene etter hvert, og merker at bare det gjør det lettere. Særlig når det er samme person som er her i dagevis, som nå datteren min.

Likeens er det jo slitsomt for en hjelper å bli dirigert verbalt med ”hylla over”, ”bak den hvite boksen” osv. Også når ting skal legges riktig på plass. Som det ofte må. For er det noe en krykkebruker ikke har bruk for, er det å stå på ett bein og lete etter ting som står feil. Dessuten er denne krykkebrukeren en sånn person som heller ikke til vanlig finner ting inni skap om det ikke ligger på rett plass. Det er til manges overraskelse vanligvis tellekanter og rigid system inni de fleste av mine skap, selv om det er ganske rotete utenfor dem.

En ting som gjør dette slitsomt for både dirigent og hjelper, er at mye av det vi gjør med hendene ikke lagres oppe i selve hjernens pannelapp. Ikke bare hvor vi har plassert ting, tasting er et kjent eksempel på viten som bare sitter i hendene, men også det at man ofte må gjøre en ting selv når en skal lære bort praktiske ferdigheter, man kan ikke ”bare si det”. Så når man skal sitte og forklare, må man pent flytte viten om ferdigheter og plasseringer opp i frontallappen i hjernen, som slett ikke er vant til å måtte bry seg med den slags, og kan bli temmelig sliten.

Eureka: Kan dette være demensforebyggende hjernetrening? Det hadde virkelig vært flott om jeg kunne trimme hjernen min i det minste, nå når både magemuskler og høyre hofteledd og -bein blir mer og mer pudding. Som en slags kompensasjon? Eller vil man da få en veldig frontallapppreget person, mer i retning av Aspbergers?

En kan føle seg sjefete når en dirigerer folk, og dessuten være usikker på hvor mye den andre synes det er greit å bidra. Desperat lesing av kroppsspråk og ansiktsuttrykk, er ikke alltid nok. For kanskje kan Hjelperen godt tenke seg å bidra mer. Men helst ikke med det jeg ber om, kanskje? I hvert fall har jeg tidligere opplevd folk entusiastisk guffe på selv om jeg sier det ikke er så nøye, dersom det er noe de synes er gøy. Rimelig nok.
(Eksempler på sjeldne spørsmål jeg ikke har fått: ”Kan jeg få lov å potte om den Oxaliaen din?” ”Trenger du å få satt alle bøkene i bokhylla di etter alfabetet?” Men vi har alle våre fascinasjoner, så hvem vet...)

Det er jo heller ikke sånn at det er en enkel skala for hvor nøye vi er i husarbeid, personlig hygiene, estetikk og annet. . Jeg tåler bøss på kjøkkengolvet og skittent vindu, (nå om dagen), men skifter muligens håndhånkle på do og vasker såpedispenseren oftere enn gjennomsnittet. Selv nå. Og lager bare te av tepose når jeg er skikkelig sliten eller har folk på besøk. Og…, dette er litt flaut, egentlig:  jeg har bodd i 10 år i Drammen med Glitrevann, så i Oslo drikker jeg bare vann som er silt gjennom filterkanne. Jeg merker det ikke borte hos andre, men hjemme kjenner jeg forskjell. 

Bevisstheten om ulik prioritering kan være litt stress. Jeg har mange venner som er menneskearbeidere og har lært seg å hjelpe folk på deres premisser selv om de har et annet verdisystem enn en selv. Men jeg frykter at det kan være utfordrende likevel, å ”dille” med noe en synes er unødvendig, mens annet ikke kan få ”gjøres ting skikkelig”.

En langtidssyk jeg kjenner ble temmelig frustrert over at en hver ny hjelper absolutt skulle vaske golvet, selv om det ikke stod på arbeidslista. Det er selvfølgelig fint å få reint golv. Men hvis det gjør at det ikke er igjen nok av de bevilgede timene så man kan å få brettet klærne så de står på høykant ( jfr Kondo) så man ikke bruker så mye krefter i hendene på å få tatt ut ei t-skjorte, så kan hjelperens helt egne golvvaskprioritering bli en liten hverdagskatastrofe. 

Ofte har brukerens prioritering  en så åpenbar grunn som at tøy må være plassert så en kan få tak i det. Andre ganger kan det hende den som trenger hjelp, bare heller vil få hengt opp nye gardiner og ha et litt halvskittent golv noen uker til. Fordi det er så pent å sitte/ligge å se på de nye gardinene.

(Og nå skal jeg kun hinte om dette eksemplets relevans til diskusjonen om Praktisk bistand/hjemmehjelp og personlig assistent.)

Jeg er veldig glad jeg bare trenger hjelp midlertidig, kom jeg på nå.

Midlertidig bevegelseshemma. 1

(Nei. Ikke bevegelsesUTFORDRA. De folka som fant på det utfordet-uttrykket har etter min mening ikke djupdykka skikkelig i sine egne fordommer. Dette var et frampek om en mulig kommende bloggpost.)

Men nå.
Nå sitter jeg her med et bein jeg ikke kan trå på og ikke bøye for mye i hofteleddet. (Så "sitte" er en upresis beskrivelse, men sammadet.) Det vil gå over. Alt som går over er begrensa trist. Men irriterende, frustrerende og med en stor dose synd-på-meg-følelse, det er det. 
Og lærerikt. 

Joda. Praktisk og. 
TanteMy har definitivt lært mye om hvordan frakte varm te pr krykke ut på verandaen og perfeksjonerer seg i bruk av gripetang. Mer om slikt kan muligens komme seinere. 

Men åndelig. Eller psykisk? Eller personlig vekst og forstå tinga i livet fra et påtvunget, men ikke dermed uheldig perspektiv. Der folkens. 

Mindfulness er noe My trenger mer enn de fleste, og tross fullt oppmøte på mindfullnesskurs, sporadiske tilløp til å gjøre kursets viktige hjemmeoppgaver og 4 innkjøpte, men for det meste uleste bøker i emnet, er mindfulness et for My  heller ullent fenomen. 

Til nå.

For nå må ting gå s a k t e. Denne bloggposten har vært planlagt i over ei uke, men når frakting av datamaskina Makk fra soverommet til kjøkkenet rett ved siden av må skje pr ryggsekk, og forsøk på å skrive i sideleie med hendene oppover, og med en bøy i nakken som ingen fysioterapeut vil anbefale... Ja, altså, ikke er det sunt for kroppen, og det virker som om tankeflyten også låser seg når den - slik jeg visst nok lærte på MFkurset- strømmer gjennom alle kroppens deler og disse delene står i spenn. 
Min forståelse av MFprosessen her kan være noe forenkla/forvanska. 

Åh, filler'n. Nå har jeg antydet for leserne at denne bloggposten skulle være litt høyverdig åndelig og filosofisk, men så sniker disse fysiske/praktiske beskrivelsene seg inn... Som jeg sa: Ting går sakte!
...
For eksempel ble skrivinga nå avbrutt av henting av te (ikke mye langsommere enn vanlig) og påsetting av sokker og joggesko. Sokkepåsetting går langsomt, greit nok. Men sko! Med Gripetang og IKEA-skohorn.  Pløsa bretter seg, bakstykket bretter seg, snøringa er for stram... For å få på meg sko, har jeg satt på meg tilsammen 4 par sko. Og så kan vi legge til en sko fordi jeg jo måtte ta dem av igjen. Altså 4,5 par sko. Ca. Grrr. 

Men stopp en hal. Man må se ting inn i en sammenheng.  
Hvis man sammenligner det med hvor mange par sko en gjennomsnittlig barhehagearbeider tar på når de skal ut, så er ikke dette gærent i hele tatt! Og der har vi til felles at det går fortere etter hvert som man utvikler gode strategier. Altså må dette være greit, og en ting mindre å sutre over. 

I tillegg ligger det mye mindfullness i å gjøre ting sakte. 

Og så blir man ansporert til minimalisme og et enkelt liv. Nå har jeg to par sko som jeg klarer å ta på meg, så alle de andre ligger i en stor sekk. Ryddig i entreen! Mindre å gruble på. De svarte, de blå, ullsokker, barbeint. Masse tid til overs til å tenke over Viktigere Ting. Som Hvordan Bidra til Mindre Forurensning eller Er det lurt å oppfordre styret i det nye borettslaget til å endre vedtektene i samsvar med etablert prakis. Sånne ting. Eller sitteligge helt stille på verandabenken og se om Borettslagsekornet skulle dukke opp.

Jeg og mange med meg vet at det ikke er alt som blir bra igjen, selv om jeg hadde råflaks da jeg også  fikk "noe kronisk"  for noen år siden.

Men nå kan jeg bevilge meg litt ekstra tid til å hengi meg til lykkefølelsen fordi de plagene jeg har akkurat nå faktisk ser ut til å kunne behandles og bli helt bra og glede meg til at jeg kan gå mange turer rundt Østensjøvannet neste sommer. 

Grått til ulyst

I leiligheten jeg nettopp kjøpte, er kjøkkengolvet det eneste som er grått,  samt de mørkegrå flisene på badet. Det er jeg veldig fornøyd med. Stua har riktignok mye i «greige», mellomtingen mellom beige og grått. Det opplever jeg som en helt annen farge. Skikkelig grått orker jeg ikke. 

Jeg har vært veldig glad i grått før, men etter hvert som det har spredd seg så mye, har jeg blitt grundig lei. Gråmalte trehus, særlig når flere hus har denne fargen synes jeg er spesielt trist. Og det halvåret jeg gikk på visninger, fikk jeg absolutt overdose av grått interiør. Det er lysegrå vegger som selger, nemlig! ( Vel, lysegrått er en enkel farge å male over. Kanskje det er litt av grunnen.)

Neineinei, jeg sier ikke at jeg blir trist av å være på besøk hjemme hos deg og deg og deg som har mye i grått. Hjemme hos andre tror jeg de fleste blir lite stressa over innredning som ikke samsvarer med ens egen smak, med mindre man har veldig dårlig jeg-du-sortering eller er av de visuelt sensitive som for eksempel blir svimmel av småmønstrete flater.

Og grått kan etter min smak være en stilig bakgrunn mot fargeklatter som klarrødt eller kongeblått. Hvis det bare ikke hadde vært så mye av det…

Og hvis ikke nesten alle innredningsdetaljer man får kjøpt nå er i grått eller for å matche grått…

Stua i leiligheten jeg forlot, hadde jeg malt i en en slags beige med mye rødt i. Ikke helt pudderrosa, men en snev i den retningen. Mot den fargen ble grått helt krise.. (Det ble forresten orange også, en farge jeg særlig om høsten liker å pynte med.) 

Men kanskje begynte min ulyst mot grått da.

Men her jeg bor nå, er det befriende lite grått, bortsett fra dette plastjøkkengolvet som optimistisk forsøker å få meg til å tro at det er laget av brede treplanker som er luta og/eller oljet lysegrått. Det blir like vellykka som å tro man kan fremstå med vepsetalje om man klemmer et bredt belte mellom bilring 1 og 2 i stedet for å slippe magen fri.

Men egentlig skulle jeg bare fortelle dere at nå har jeg funnet koden så jeg fikk åpna bloggen min igjen, og kanskje får jeg litt bedre tid nå og kan pludre mine trivialiteter på detaljnivå ut på nettet til dem som faktisk leser dem. 

Hvorfor jeg ikke har farrismaskin, og egentlig handler dette om traumer, ikke mine, da…

Jeg skulle gjerne hatt en farrismaskin, men den har sånn ekkel knapp. Trykker jeg litt feil, klyper jeg meg. Skikkelig! Så det vil jeg på ingen måte ha. Og er jeg på besøk hos noen som har sånn, vil jeg bare ha farris om noen lager til meg. 

Jeg har ikke tenkt så mye over dette valget mitt. Jeg bor i Drammen som har av det beste vannet i Norge og siden jeg ikke har bil, er det tungt å bære hjem Farris. Som jeg drikker en del av.  Men jeg vil ikke ha farrismaskin og klype meg!

For litt siden lærte jeg at denne uforklarlig sterke aversjonen hadde en årsak beskrevet av dem som kan noe om traumer. Dissosiasjon, heter det. 

Dissosiasjon er å slette minner så fullstendig vekk at de ikke kan hentes fram igjen. Eller kanskje man ikke en gang har lagret dem som minner. Dette skjer når folk har opplevd fæle ting. Man snakker mest om dette fenomenet der unger har blitt utsatt for overgrep, og så er det sikkert aktuelt i forhold til krig. Og annet. 

Slik var det ikke med meg. Neida, neida.! Jeg bare kløp meg noe så uhyggelig kraftig da jeg var 9 år. 

Det vil si, jeg knuste faktisk en fingertupp og fikk også skade på de to på hver side. Jeg husker det ikke. Jeg husker øyeblikket rett før, og jeg husker at jeg stod og stirret på de blodige fingertuppene mine. Og alt etterpå. Hvordan vi kom til legen, at jeg ble sydd, og at det var vondt etterpå. Og det ble ofte snakket om dette dette når vi som var der da møttes. Jeg var på ferie hos tanta mi da det skjedde. I hennes 70-årsdag 30-35 år etter kom naboen som hadde kjørt meg til legen bort og spurte hvordan det gikk med fingeren. Og tante snakket om hvor leit hun syntes det var at det hadde skjedd mens jeg var hos henne.

Det tok veldig mange år siden jeg koblet dette til min skrekk for å klype meg.  Nå er jeg så vant til å overreagere, slik jeg innledet med å forklare om farrismaskinen, at jeg ikke tenker så mye over det. Men min høyre ringfinger har litt behov for at jeg holder litt rundt den av og til mens jeg skriver dette, merker jeg. 

Hadde ikke hendelsen med den klemte fingeren blitt snakket om, hadde jeg vel aldri forstått hvorfor jeg er så hysterisk omkring klyping og aktivt unngår situasjoner der det kan skje. Men etter den gangen jeg kom på sammenhengen første gang, har det blitt litt bedre.  Jeg blir ikke lenger urolig om noen står og holder hånda si i en dørkarm, for eksempel, dersom man har rimelig kontroll på døra… Kanskje jeg til og med- Nei! Jeg skal ikke ha farrismaskin!

Men når det traumatiske er en forbudt ting som det ties om, må jo dette bli så mye verre. Samtidig som det er en verre ting i seg sjøl. Når det handler om et seksuelt overgrep mot barn -  da er det også noen som har vært slem og sveket tillit ( Til forskjell fra min snille tante som bebreidet seg sånn. Men man kan jo ikke fotfølge en niåring…). 

Mange barn har glemt overgrepet. Men kroppen husker. Den husker bevisstløst og vet ikke hva den husker. Men den husker og reagerer. Reagerer irrasjonelt og vet ikke hvorfor.

Noen tviler visst på at man kan glemme ubehagelige ting slik at det er helt borte fra minnet. Jeg tror på at det går an. 

BadevektMy har kort møte med matbloggMy

My har tatt fram badevekta si igjen. Et kjapt, lite ( ja! lite!) stunt i juni og sommergarderoben vil sitte greiere. Trene, riktignok mest for å bli sterkere, og det skal absolutt fortsette ut over juni. Samt spise litt sunnere, riktignok mest for resten av helsa, men litt mindre magefett er sikkert også en helsegevinst. 

Jeg vil aldri spise så lite at jeg ikke blir mett til måltidene. Spiser frokost også. Og blir en frossen mot kvelden, har en spist for lite. Usunt for kroppen, og de som vil gå ned i vekt gjør ikke det når de blir frosne av sult, for da har stoffskiftet gått ned. 

Matblogg skal jeg ikke begynne med, men det hender jo jeg forteller om mat mens jeg pluderer. ( Under badevektblogginga i 2013 skrev jeg jo om salat på glass og moset grønnsaksuppe.) 

Og pinseaften frokost fikk jeg lyst på vafler.

Pinsevaffel

Tips 1: Hvis du mikser i blender, begynn med vannet, så fester det seg ikke mjøl i bunnen. 

Tips 2: Ta hvete i stedet for spelt om du har det, og er du tom for havregryn, kan du kanskje bruke opp den gamle myslien du har bakerst i skapet, men sjekk holdbarhetsdatoen, og så har mysli litt annet næringsinnhold enn havregryn.
Tips 3: Det blir mindre søl å veie, da kan du bare sette bollen på vekta og trykke den til 0 for hver gang du har oppi noe. 

Tips 4: Du kan sikkert steike lapper av røra om du ikke har vaffeljern. Tror nok pannekaker kan bli fillete.

Tips 5: Vafler til overs kan fryses og varmes kjapt i brødrister.

1.5 dl vann

60g (1 dl) sammalt spelt

15 g (1/4 dl) siktet spelt 

25g ( 1/2 dl + 1ss) havregryn 

50 g lett cottage cheese ( du kan godt slompe litt, se hva et helt beger veier)

75 g (litt under 1 dl) «nøytral» soyayoghurt.
1/4 ts salt. 

2 egg

Bland sammen. Ta eggene bare med helt til slutt, ikke kjør eggene lenger enn akkurat så det blander seg. La det stå litt om du ikke er veldig sulten eller travel.  Steik i vaffeljern. Det blir 6 plater. 

Næringsinnhold 6 vaffelplater:
571 kcal,
protein:            35,3 gram/ 26%,
karbohydrater: 64,9 gram/ 47%,
fett:                  16,7 / 27%

Jadda, jadda, 1 plate blir da  91-92 kcal 

Til kaloritellere og andre slankere:
Kaloritellere som bytter med melkeyoghurt: Soyayoghurt har 50 Kcal pr dl. 

Ja, og om du må bruke 1/4 ts fett til sammen i vaffeljernet, så blir det 10 kcal til.

Det er oppskrift på noen veldig greie proteinrundstykker på nett som metter veldig. ( Google sjøl. ) Lett å bake, av BAKEPULVER, hadde ikke giddet bake dem om jeg ikke hadde fått hos Anita Nabo, men de var GODE!

Og så finnes det flere apper som veldig, veldig lett lager oversikt over hva en får i seg. Av og til oppdager en at noe var så energitett at det ikke er verdt det, mens annet ( en porsjon is og jordbær, for eksempel! finner jeg ingen grunn til å avstå fra.)  Appene har en gratis intro-versjon som mange av oss greier oss fint med. Og etter en stund har en jo så feelingen med hva en spiser at en ikke trenger app.

Appen min trodde jeg hadde spist alle vaflene til frokost, stakkar. (Jeg gjemte 2 til seinere i dag, men jeg orker ikke involvere appen i alle detaljer.) Men appen syntes dette var en helt grei frokost! Den skryter, maser og kommer med milde bebreidelser den appen. Skjønner at noen blir litt sprø av det…

En kvinne av mange ord.

Da jeg var ung ( hå hå, ja, ja…) brukte man uttrykket « en mann av få ord».  Det skulle ikke uttrykke noe ideal, egentlig, muligens en normalvariant. En som ikke sa så mye. Gjerne en som ikke hadde så god kontakt med følelsene sine. Av og til sosialt klønete, andre ganger mer arrogant.  I Agatha Christies romaner snakket disse mennene gjerne uten substantiv og pronomen.  

( Men skulle jeg nå gitt et eksempel på hvordan disse mennene snakket, er ville jeg følt at det måtte skrives i klamme. Eller petit. Enda jeg mener at det ville beriket teksten. Jeg kommer tilbake til dette. Og hadde jeg kunnet litteraturteoretikernes ord for dette jeg gjør nå, i denne parentesen, kunne jeg brukt det ordet for å få sagt på knappeste måte noe om at hele klammen er litt ironisk ment, men ikke bare. For, som Johan Herman Wessel så fint sa det: «Den som tager spøk for spøk, og alvor kun alvorlig, osv»,. 

Men siden jeg ikke har dette fine, presise ordet, må jeg bare håpe at budskapet likevel når hjem. Antageligvis til andre enn de som ville fanget opp det litt imponerende faguttrykket.)

Det er ei stund siden jeg var ung, og ordknapphetens kunst er i mellomtiden hevet opp til høyder jeg bare kan drømme om. (Rettelse: Jeg er ikke en gang i stand til å drømme om noe sånt. ) Vi lever i en verden der tekster formidles i store  mengder gjennom Internett, og man må beskytte seg ved å for det første ikke lese alt, og for det andre ved å skumlese det man velger å feste oppmerksomheten ved. 

Og her sitter jeg og sånne som meg med alle våre ord og tenker lange og ordrike tankerekker om hva som har skjedd og hvorfor, for ikke å snakke om hva man kan gjøre i sakens anledning. Men vi kan ikke få råd fra de ordknappe som mestrer strategien, for de har ikke fått med seg essensen i det jeg vil formidle fordi de bare har snappet opp tilfeldige brokker som på ingen måte er representative for hovedbudskapet. 

Henger du med? Ok. Da handler setningen over antageligvis ikke om deg. 

Hadde jeg vært ute etter mange likes på FB, kunne jeg skrevet kortere statuser. Og med bilde. Og av og til gjør jeg det, for å kunne si «hei» til flere. Så jeg mestrer vel noen av ordknapphetens regler. Når ting ikke er så viktig , i hvert fall. Bortsett fra at det også er viktig å si «hei» til folk. Men dere skjønner vel hva jeg mener.

Tekstmeldingene kom for allerede mange år siden inn som en fantastisk læringsarena for oss som bruker mange ord. Der måtte vi skjerpe oss om vi ikke skulle bruke opp tekstmeldingene våre midt i måneden. Og sånne som oss lærte oss forkortinger også. Som riktignok ganske raskt ikke ble så nyttige likevel, når man både fikk smarttelefoner med masse herlig skriveplass samt ubegrenset bruk av SMS og en læringsarena som forsvant like brått og unødvendig som en sykehjemsplass i Oslo.

En forkorting vi  ordglade med hell kan lære er TLDR. Det handler ikke om Tender Loving … Dear…. R…. ettellerannet.  Det betyr: Too long. Did not read. Ikke at jeg faktisk får den TLDR-en som svar fra folk. Men den uttrykker vel det som ligger bak manglende respons eller enda verre: total misforståelse.

For det som virkelig er ulykka, er at når vi ordglade virkelig trenger å få formidlet noe av praktisk og kanskje viktig art, så kommer vi ikke gjennom til folk/etater/annet.  Og i hvert fall ikke til dem som ikke er for velvillig innstilt i utgangspunktet. De svarer på noe annet enn jeg har spurt om ( og uvisst av hvilken naturlov: da kan også de av og til bruke mange og lange ord.) Eller: «Dette har vi snakket om/ har jeg svart på». ( «Nei, det har vi ikke! Det er du som tror du vet hva jeg vil si». «Åh, ikke hu kjerringa nå igjen.»)

Akkurat dette kan også handle om hersketeknikken å svare på noe helt annet enn man blir spurt om hvis man får et vanskelig spørsmål, og jo flere ord man bruker på svaret, jo mindre tid er det igjen  «å bruke på denne saken». 

Forresten har jeg også opplevd å komme gjennom og få fortgang i saker bare fordi de ikke orker «hu kjerringa nå igjen». Men det gjelder bare i mindre saker som «er dere ferdig med å undersøke om dattera mi får ny mobil på forsikringa?Ja, det var jeg som ringte i formiddag. Stenger dere fire? Da ringer jeg igjen før det, jeg!» Men med åra har ordningen blitt sånn at man bare får fylle ut et skjema, så den strategien min er vel gått ut på dato, som kjerringa sjøl. 

Men jeg har altså fått veldig lyst til å lære meg ordknapphetens hemmelighet. Når jeg er i land som snakker et språk jeg ikke kan, blir jeg fascinert og vil lære. Hadde jeg vært lenger i Italia og Spania hadde jeg nok blitt ferdig med Duolingokursene og gått over på mer avansert læring. Men ordknappheten er jo rundt meg hele tiden, og hvorfor fascineres jeg ikke i like stor grad av den og går inn for læring?

Det finnes ingen ordknapphetsduolingo. Det skulle vi hatt.  

Eller et retteprogram som langer rød krøllestrek under «det begynte med at» og «egentlig var det sånn» og annet rusk i lyttesystemet til de moderne. Jeg skulle hatt noen bedre eksempler, men da hadde jeg vel ikke trengt programmet.

Men helt seriøst og uten ironi: Jeg kunne godt komprimert denne bloggposten. Kanskje helt ned til en akseptabel FB-status. Den ville sikkert  sett helt fin ut. Men den ville ikke uttrykt det jeg ville si. Ja vel. Jeg hadde kanskje fått ti ganger så mange lesere. Men hva så?