En kjapp sjekk av NAVs grunnleggende rutiner skulle være nok .

Dette bygger på hva jeg postet i går:

Jeg tror ikke jeg vet alt om å reformere NAV og redde de velbemidlede fra økonomisk tap på grunn av alle som etter hvert får pensjon. Jeg vet vel nok til å vite at ingenting er så enkelt som det ser ut utenfra.

Likevel kan jeg ikke slutte å undres over at alle de godt skrevne artiklene og innleggene om NAVs dårlige funksjon og enkeltmenneskers urimelige erfaringer ikke fører til mer forståelse hos politikere. De burde se at det ligger en grunnleggende holdning og mangel på kunnskap i bunnen hos NAV som må endres først. Det hjelper ikke å skape nye systemer som hviler på et morkent og skjevt grunnlag.

Man leser jo om dårlig fungerende rutiner, uheldige standardformularer m.m. som i seg selv viser at de er skapt på basis av en holdning til folketrygdens medlemmer som er gjennomsyret av en tro på at de fleste som henvender seg til NAV enten er bedragere eller har falt ut av arbeidslivet fordi de har mistet troen på seg selv.

Så skulle man tro at ved å sammenligne statistikker fra helsetjenesten med NAV sine, så ville man oppdage at det er flere syke enn det NAV tror, blant annet visse grupper NAV i sin helsefaglige kunnskapsløshet helt har glemt å tenke på, og man kunne gå raskt over til å jobbe med den grunnleggende mistro hos de NAV-ansatte.

Det burde vel også være et grunnleggende krav til dem man ansetter at de kan bruke et visst skjønn, om ikke til å ta en selvsterndig avgjørelse utenom skjema, så til å sende folk videre til en mer kompetent saksbehandler når man ser at saken ikke er i nærheten av å la seg krysse av.

Det skulle ikke forundre meg om disse fotfolkene i utgangspunktet både var i stand til å tenke selv og hadde brukbare holdninger, men i et system som ikke har gode rutiner for å gi respons oppover i systemet, så gir en vel opp.

Det krasseste og samtidig mest saklige angrepet på NAV hittil, og med solid dokumentasjon

… skulle man gjerne ha skrevet. Eller sett noen skrive.
Men hva er vitsen? NAVs unnfallenhet, maktarroganse, uvitenhet og generelle mistro til folketrygdens medlemmer er allerede så godt beskrevet, og av intelligente, taleføre og velopplyste mennesker. – Skulle det å være så ressurssterk være en betingelse for å bli hørt, forresten? –
Men hjelper det?

I rettstaten Norge har man et utskudd av en etat som er en bananrepublikk verdig. Hvorfor gjør man ingenting?

Jeg forstår at det finnes borgere som tror fullt og fast på at den som er ufør og for eksempel kan gå på sine bein uten å halte skulle vært fratatt trygden, og så ville de nok innfunnet seg på en jobb når sulten begynte å gnage i tarmene og døra til leiligheten var plombert.

Det finnes også borgere som er tilhenger av å gi unger juling, rive hijaben av unge jenter eller tvangsknytte den på dem. Dødsstraff, fri hasj og gratis bensin.
Men nå snakker jeg om vanlige, fornuftige folk som vil andre menneskers beste og som i mange tilfeller heller ikke er så blendet av egne privilegier at de foreslår å dele ut kaker når folket mangler brød.

Og noen synes NAV er så bra fordi de fikk sykmeldingen sin, og kanskje til og med en litt mer tilpasset jobb. For noen får jo det. Selv har jeg også møtt flere vennlige personer i NAV som skjønner hva jeg spør om og svarer på en måte så en kan forstå hva de sier. Men som jeg lærte på ex phil: Man kan ikke slutte fra det spesielle til det generelle.

Noen politikere med makt til å gjøre noe er oppvakte, opplyste og med normal empati. De leser vel ikke alle disse historiene folk skriver, men hver historie er det jo noen som leser. De som har mye makt og dårlig tid, har til og med folk som leser historiene og ytringene for seg og viser dem de beste eller mest representative. Eller et utdrag.

Det skulle vært nok. Det skulle sannelig min hatt vært mer enn nok.
Hvordan kan det være sånn at bananetaten blindt snubler videre, da?

Er det virkelig så vanskelig å forstå at ikke alle på arbeidsavklaringspenger er i stand til å holde styr på et meldekort? Og da trekker jeg fra eventuelle gliddeløse rotekopper. Tilbake står en mengde folk som virkelig ikke er i stand til dette. Kanskje halvparten av disse vil riktignok framstå som giddeløse rotekopper for den som ikke har de relevante kunnskaper i psykiatri, nevropsykologi m.m., men det er jo ikke en som ikke har denne spesialkompetansen som skal gjøre disse faglige vurderingene uansett. Eller?

Når noen på grunn av alvorlig sykdom må få andre til å ta vare på barna sine, er personen ikke sjelden også for syk til å ringe selv til NAV og si at nå skal man ikke ha barnetrygd for tiden. Kanskje ber man en venn eller slektning om å ringe og forklare saken. Det kan føre til et temmelig krast brev fra NAV, for det blir registrert som at opplysningen er kommet dem i hende av andre, som et slags angiveri, og at denne syke har unndratt seg å melde fra selv. Og- ja, selv om denne andre har sagt hvorfor man ringer for sin syke venn.

Er denne vennen litt naiv og tror på tingenes rettferdighet, ringer han kanskje enda en gang til NAV og sier at dette er da både hensynsløst og ubetenksomt. Da vil NAV mene at siden dette er et standardformular, har man ingen ting å være bestyrtet over. Det betyr jo at mange får slike brev, og kanskje mener Bananetaten at felles skjebne må være felles trøst?

Jeg vil bare avrunde med å si at historien om han som måtte møte på informasjonsmøte hos NAV for arbeidssøkende til tross for at han alt hadde fått jobb og måtte be seg fri, ikke er en vandrehistorie. Det er nemlig ikke en “han” men “dem”, for bare jeg vet om to forskjellige.

Kunne en løsning være at hver politiker som jobber på stortings- og regjeringsnivå med helse og velferd tilbød seg å være hjelper og ledsager for en person som slet med å komme seg gjennom NAV-kverna. Anonymt for NAV selvfølgelig. Noen få trengende ville få høyst tiltrengt hjelp, og et tilsvarende antall politikere ville gå inn i en akutt depresjon og slutte i politikken av hensyn til familien.

Sykmelding i uføre(t).

Jeg har hatt det vanvittig travelt i høst. Ingen er uunnværlig sies det, og hvem var det som sa at “kirkegården er full av uunnværlige mennesker”? Men noen ganger vet man at ens innsats eller kunnskap gjør en forskjell som ikke andre kunne bidratt med slik situasjonen nå engang er, og da strekker en seg vel litt lengre.

At noen (i helsetjenesten) burde ha bidratt med noe av denne forskjellen, er én sak, og en gang når alt er stillere og helsa mi tåler det, skal jeg nok vite å si det til dem som ikke gjorde jobben sin. Og for at ikke det mangehodede trollet Helsetjenesten skal få avkappet alle sine hoder, får jeg ile med å si at noen der har gjort det de skulle og sliter som jeg med å rydde etter andres unnfallenhet.
Og tanken på DET var nok til at det prikker i fingertuppene og bruser i hodet og tante My må ta seg en pause…

… men det ville ikke dere merket, og det er det som er så fint med en blogg, selv de som ikke orker stort, kan presentere en lengre, sammenhengende utlegning om et tema. Men jeg orker vanligvis i ett strekk, jeg, da.

Jeg er så uheldig og heldig at man ikke greier å få plassert meg i arbeidslivet, selv om jeg har ressurser og krefter til å være produktiv, om ikke full dag 5 dager i uka.

Hellet gjør at jeg kan ta meg av syke slektninger, andre trengende, styreverv i borettslaget og alt det der jeg lurer på hvem kommer til å ta seg av om NAV ble så flinke at de klarte å finne en jobb til de fleste av oss.

Uhellet er at min produktivitet ikke har noe vern som sykmelding, verneombud eller fagforening. Noen ganger har man det som minner om kolleger som kan ta over for en eller komme med råd om hvordan man får lagt fra seg ansvar. Nå har jeg ikke hatt det, heller.

Jeg er uførepensjonert fordi jeg har MS, en sykdom som får en del til å skvette høyt og tro jeg innen kort tid kommer til å bli veldig syk og hjelptrengende. Men det håper jeg da ikke. Mange som har MS klarer seg nokså godt, men det er alle det synes på som folk har som referanse.

Men når det prikker eller blir litt følelsesløst i fingertuppene og likeså rundt munnen, samtidig som jeg ikke kommer på navnet til sjampoen min hos frisøren og må være morgenuthvilt for å finne fram på et sykmeldingsskjema fra NAV, da ringer alarmbjellene.

Jeg kan forresten garantere at hjernen min ikke inneholder plastkomponenter! Hadde den det, vil jeg tro folk i min nærhet hadde kjent den ekle lukten man får i nesa når en har lagt fra seg brødposen litt for nær en varm ovnsplate eller har prøvd å tørke ei skjorte med en gammel hårføner uten varmestopp.

Så ikke her. Men fingrene er numne, og det skyldes ikke tastingen.

Det går bedre nå, messer jeg som et mantra, og litt sant er det. Jeg kan hvile og redusere innsatsen, og noen prøver å gjøre en viktig del av det som må gjøres. Men det skal mindre og mindre til før det kunne luktet brent plast.

Jeg vet at mindre verbale personer enn jeg sier dette på en mye enklere måte. “Nå må jeg ha mer hjelp”, sier de.

Men vet du egentlig hvor travelt folk har det nå for tiden? Det måtte i så fall være om jeg fikk tak i noen uføre med litt mer såkalt “restarbeidsevne” enn det NAV finner å kunne utnytte. Og så med litt spesialkunnskaper.

Jeg vet bare om en, og hun later til å være i innmari dårlig form om dagen. Tante My, heter hun.

Jeg tror heller jeg setter på en Poirot-dvd til henne.

Veloppdragenhet som hersketeknikk? (1)

I Østfold fantes det for en del år siden en bilsakskyndig som var kjent for å være litt røff og kontant, men visstnok real. Jeg aner ikke hva han het, og det er ikke viktig, heller.
En gang kom en kvinne med en viss sosial posisjon og skulle ta sertifikat. Da hun vil håndhilse og presentere seg, sier Bilsakkyndige: ”Jeg gir f... i hvem du er, sett deg inn i bilen og kjør!”

???

Historien er selvfølgelig ikke sann. Greit at den bilsakkyndige var en barsk mann, men dette ville vært drøyt i overkant. Men hvordan har historien oppstått? Historien hadde til hensikt å illustrere hvor real denne bilsakkyndige var, og ble fortalt meg av en som trodde på den og som kommer fra samme samfunnsklasse som jeg selv.

I miljøet der jeg vokste opp, var nok reglene for skikk og bruk like strikte som i andre miljøer, men man legger ikke alltid vekt på de samme tingene. Hos oss var det ikke vanlig å si ”De” og heller ikke å håndhilse eller presentere seg. Jeg husker mor var alltid nervøs om vi skulle i større selskaper. ”Tror du det er håndhilsing der? ” Håndhilsing ble sett på som en særs ubehagelig ting, noe vanskelig som en måtte utføre korrekt. Elementet kroppskontakt var neppe en del av det som stresset, men presentasjonen, som ofte fulgte denne hersens håndhilsinga ble oppfattet som ekstra kompliserende. Det hensiktsmessige med at en seinere slapp å lene seg fram til en annen slektning en kjente godt og hviske: ” Ho med den blomstrete kjolen, er det kjerringa te’ bror hans”, framstod ingenlunne som åpenbart.

Samtidig var det udiskutablet sånn at det var ”de høyere samfunnsklasser”, representert ved innflyttede lærere, presten og hyttefolk fra byen som bestemte hvilke regler som gjaldt, og vi andre måtte prøve å tilpasse oss deres vaner. Dette oppfattet jeg som en ydmykelse som ble påført oss, og hvis egentlige hensikt var å få oss til å føle oss usikre og dumme. Om noen tiltalte far som ”Storlien”, var det ensbetydende med at han ikke nærte noe ønske om å bli nærmere kjent med far, og mest sannsynlig nærte fiendtlige følelser.

Begynner du nå å forstå hvordan vandrehistorien om ”Den reale bilsakskyndige” har oppstått og blitt populær? Noen oppfattet det som om damen gjorde seg til og prøvde å vise at hun var mer verdt enn andre da hun håndhilste og sa navnet sitt.

Alt dette kom jeg på da jeg på radioen hørte en dame snakke bokmål på den måten de gjør det i Oslo 3. Jeg grep meg i å tenke at hun prøvde å gjøre seg viktig. Flyvetanken falt raskt død til jorden, siden jeg nå gjennom livet har møtt en mengde snille, hyggelige og sogar empatiske mennesker som snakker denne ”dialekten”. (Sosiolekt, heter det visst, forresten.) Men da jeg var barn, trodde jeg fullt og fast at folk snakket slik i den hensikt å få ”alminnelige folk” til å føle seg utilpass.

Selv om vi ikke har store klasseforskjeller i Norge, og ikke hadde det på 50- og 60-tallet, heller, så florerer det med forestillinger om ”de andre”. Kjenner du noen fra Bærum? Spør om de har fått slengt etter seg ordet ”Blærum”. Det skal visst være bæringer som sier de er fra Asker, for å slippe unna.

Og, ja da, det finnes absolutt underlige forestillinger om ”bermen” i de mer eleverte klassene også. Det fenomenet er nok mer kjent og erkjent. Og bare for ikke å gjøre bloggposten for lang, skal jeg her helt droppe å gå inn på innvandrere, innbyrdes og i forhold til dem som har bodd her noen generasjoner.

Oppfatningen om at ”de andre” sin atferd er fiendtlig ment må jo tjene en hensikt? Det er sikkert noen filosofer som har skrevet noe om det. Opplys meg gjerne, det vil ikke bli tolket som du synes du er bedre enn jeg om du kommer med et slikt eksempel.

Jeg tror jeg bare bråavslutter med å sitere Eleanor Roosevelt ”Ingen kan få deg til å føle deg underlegen uten din tillatelse.”
...men hvordan skal jeg omskrive det sitatet til en fortelling om noe han der Bilsakkyndige brukte å smelle ut av seg?

Folkeopplysning.

Som en ekte kreps med ascendanten i skytten ( bare hopp over denne setningen om du ikke har greie på astrologi), så er jeg opptatt av at de som ikke vet og forstår enkelte ting i hverdagen skal få hjelp.

For de vil vel ha hjelp? De har vel et grunnleggende ønske om å forstå viktige ting i hverdagen sin, så de kan slippe å rote seg borti situasjoner mer opplyste mennesker unngår fordi de VET?

Jeg er ikke helt sikker lenger. Jeg tror at om sannheten om hva man har rett til, hva ting koster, hva det kan kreves av en er litt ubehagelig, er det noen som tror at om man bare gjentar den ønskede versjonen med høy stemme eller til tilstrekkelig mange mennesker som ikke får seg til å protestere, så blir den da sann til slutt?

Uttrykkene ”Skyt ikke budbringeren” eller den mer ironiske ”Forvirr meg ikke med fakta” har nok ikke oppstått ut av svarte natta.

Så sitter man der med den optimale pedagogisk tilpassede framstillingsmåten sin og skjønner ikke at det fortsatt hersker tvil om de sørgelig ubestridelige fakta.

Og dersom man faktisk prøver å besvare spørsmål som ”hvordan kunne jeg vite at” med ”jeg skrev det jo ned til deg i fjor, og sa at du bare måtte spørre om det var noe du ikke forstod”, innser man at spørreren står med hendene imaginært for ørene og inni seg roper. ”la-la-la-la, jeg hører ikke hva du sier”.

Og det skulle ikke forundre meg om de i verste fall går til VG og gråter over hvordan de er blitt lurt. For VG forstår dem nok, i motsetning til vi som med Sokrates tror at om mennesket bare vet det rette, så vil det også gjøre det.

Nå skal jeg straks tilføye at jeg ikke er tilhenger av å pådytte folk konklusjoner og meninger om hva som er det rette. Jeg ønsker meg et tenkende folk, og jeg liker folk som ikke marsjerer i takt. Men konklusjoner må basere seg på visse basale fakta om verden slik den er. Solid bakgrunn for egne meninger, som jeg pleier å kalle det.

Hvis jeg har fortalt deg før påske at på påskeaften stenger de fleste butikkene litt tidligere enn andre lørdager, så klarer jeg ikke å synes synd på deg om du står der og sier at du har gått tom for kaffe fordi du ikke visste om det.

Men det verste er at trolig låner jeg deg litt av kaffen min likevel. Og det handler om meg.

Livskvalitet, rettsikkerhet og aktiv dødshjelp.

Jeg er redd for debatten om aktiv dødshjelp. Den er sikkert nødvendig, og som med alt som ikke kan avklares må den nok tåle gjentakelse også. Men den er farlig.

Ustabile mennesker er den farlig for av flere årsaker. Noen mennesker tiltrekkes av livet slik det fremstilles i media og føler trang til å legge momenter derfra inn i sitt liv for å føle at livet deres blir mer virkelig. Men farligere er det kanskje for dem som i debatten mener å lese en legitimitet til å hjelpe til å gjøre en slutt på livet til mennesker de selv ikke mener har livskvalitet.

Men hvem kan avgjøre om et annet menneskes liv har livskvalitet? Jeg kjenner mange mennesker som lever et liv der de har måttet gi avkall på funksjoner og frihet, for ikke å snakke om penger, karriere, familieliv. Men så forandrer perspektivet seg og personen opplever likevel at livet er verdifullt, stikk i strid med hva han selv tidligere har ment.

Jeg kjente en gang en mann som var alvorlig bekymret da debatten gikk omkring Sandsdalensaken, det var vel på tidlig nittitall. Mannen jeg kjente var sterkt fysisk funksjonshemmet og følte at hans rettsikkerhet kunne komme i fare. Om noen fikk for seg at de skulle drepe han, kunne de ved å påberope seg barmhjertighetsdrap få mildere straff?

Debatten er også farlig for dem som selv ønsker å dø og som mener at dette er en helt grei ting å be andre om hjelp til. Greit er det i hvert fall ikke. Å hjelpe noen til å dø, mener jeg for min del er et offer i klasse med å risikere sitt eget liv for at noen skal leve.

Nå går det en sak i avisene igjen. En kvinne har drept sin mann som var kreftsyk, og når jeg skriver dette vet vi ikke om det fantes noe dokument som viste klart at dette hadde mannen villet selv. Mannen var velutdannet og opplyst, og ville nok visst at dette måtte han sørge for i så fall. Hvis et slikt dokument ikke foreligger og kvinnen får redusert straff, vil jeg også bekymre meg for om mennesker som noen kan stille spørsmål ved livskvaliteten til har full rettsbeskyttelse i Norge.

TILFØYELSE 29. januar. Sakenjeg henviser til var feil framstilt i media. Mannen hadde ikke kreft, og det er ingen opplysninger om manglende dokumentasjon. Uansett snakker jeg om prinipper og ikke denne saken.

Det er PCøren, hva kan vi hjelpe med i dag, frue?

Jeg klipper meg stort sett jevnlig. Akkurat nå lar jeg det gro litt fordi frisøren jeg har brukt en stund klippet det veldig mye kortere enn jeg hadde tenkt og – mener jeg – hadde sagt. Sånt skjer når det er hun som kan faget og terminologien og jeg bare har en mer eller mindre klar forestilling om resultatet.
Så akkurat nå er det noe smårusk i nakken jeg har tenkt å be noen klippe av mens jeg lurer på hva jeg skal gjøre på sikt. Greit nok.

Jeg måker heller ikke all snøen rundt huset mitt og til bilveien. Der har vi en proff kar som tar det meste og så tar de som kan sånt i borettsalget rundt huset og stikkveien. Det er ikke sånn at når det har snødd mye, så sitter jeg og ser fortvilet på snøen og håper det kommer noen på besøk som kan handtere skyffel og spade.

Og sånn er det med mye. Posten tar med seg ting jeg skulle ha avlevert rundt i landet for en rimelig sum. Timebussen kjører mellom Drammen og Oslo til forutsigbare tider og tar velvilligst med seg folk de ikke kjenner for en rimelig penge og uten at man trenger å frykte ”stygge menner”. Det er kort sagt mye en ikke trenger å gjøre sjøl eller be venner og hjelp til.

Men med PCen er det ikke sånn.
Jeg kan enda mindre om PCens indre liv enn jeg kan om å klippe hår, men går jeg til en PCør? Nei.

Det var ikke lett å finne frisør da jeg flyttet til en ny by, og med et litt oppgitt blikk på fjonene vet jeg sannelig ikke om jeg har klart å finne meg en fast frisør enda, slik jeg en stund trodde.

Men det var i hvert fall salonger over alt og om jeg spurte jentene i sangkoret, så fikk jeg tips hvor de klippet seg. Det var ikke bare: ”Jeg har en niese som er så flink og som klipper meg”, eller ”broren min pleier å ta seg av det når han er innom” og slett ikke ”nå har jeg hår helt ned på ryggen for svigersønnen som pleier å klippe meg har flytta til Nordnorge”. Folk går til noen og får håret skikkelig overhalt, og så betaler man nesten en halv tusenlapp for det om man ikke skal ha gjort noe ekstra og det er greit. Og det gjør man hver 6. til 8. uke!

Men hvor er det en flink PCør? En som jobber med det og har timebestilling? En som ikke lurer meg og ruinerer meg og som kan det han sier han kan? En som bare ordner opp og stort sett skjønner hva jeg er ute etter?

”Hvorfor hakker Dagsrevyen når jeg ser den på nett? Kan min PC vise den like fint som PCen til venninna mi kan?” ”Jeg skulle gjerne hatt en mail som virker sånn at jeg kan behandle mailen min på den bærbare også, eller hvis jeg er på besøk hos noen og låner PCen, går det an, tror du?” En som smiler vennlig av slike enkle spørsmål, og svarer på et språk jeg kan forstå, det trenger jeg.
( Nå valgte jeg med vilje to spørsmål jeg aner svaret på, men jeg vet at slike spørsmål kan damer på mitt teknologiske nivå komme til å spørre.)

Personer på mitt teknologiske nivå vil ofte sette stor pris på noe annet PCøren kan: Finne støv. Ordentlig støv fra den virkelige verden, ikke noe elektronisk som de har kalt opp etter ting her ute og som kan forvirre fletta av oss ikke-teknologiske. Som klipp og lim, for eksempel. Neida, PCøren kan finne støvet og fjerne det uten å raske med seg små chips - der har vi det igjen, det er noe annet enn potetgull - og andre småsaker. Hvor var vi? Jo! Støvet! Det kan bli brann i støvet, nemlig, ordentlig Real Life-brann som brannmuren på PCen din ikke har noe å stille opp mot.

Og skulle det seinere vise seg at PCøren har sletta Spotify eller noe annet rart du har, så er det bare å koble det inn igjen, man trenger ikke vente i tre måneder til den vokser ut. Du må bare huske kodene. Ja, PCøren kan nok ordne dette også.

Idé 1: Tenk om frisøren kunne solgt en ekstern hårdisk der man kunne legge inn alt håret og så laste det tilbake om hun tok for mye? Den hadde jeg garantert kjøpt, selv om den kostet mer enn den vesle dingsen jeg har til PCen.
Idé 2: Hva om vi kunne lage en kode og et passord når frisøren endelig hadde klippet en frisyre man var fornøyd med, sånn at det bare var å gå dit og med hennes hjelp få gjenopprettet den?

Tilbake til min trege PC. Det må bli vanlig med PCører. Jeg kjenner en flink en, men han har full jobb fra før. Og gode amatører som er innom heimen med meget tilfeldige mellomrom.

Jeg vil bestille time, og så kan det godt koste, og så må PCøren kunne si at han ikke tar flere kunder, sånn som man ikke kan si ved vennehjelp. Men da finnes det sikkert en annen PCørsalong.