sinnamann

Tillegg i mars 09: Jeg er gjort oppmerksom på at noen har lest dette og knyttet dette til en venn av meg. Da kan det kanskje hende at flere begynner å tro de vet noe om uskyldige bekjente. Nei! Dette er en mer "tilfeldig forbipasserende" Så nå er det sagt.

Noen har kjefta på meg. Ganske ettertrykkelig også.

Det pleier å hjelpe at man vet man er i sin fulle rett og har gjort så godt man kan og å ha støtte fra andre. Alt det er i boks. Og likevel var jeg skjelven i flere timer etterpå, og en ¾ arbeidsdag ble ødelagt. ( Det siste er fordi jeg har en dum sjukdom der nervesystemet ikke virker godt når jeg blir stressa, og er ikke denne fyren sin skyld.)

Jeg har på en pen måte gitt noen en anledning til å rette opp en forglemmelse eller unnlatelse. Til forskjell fra mange andre, har jeg ikke gått rundt og snakket til andre om at vedkommende ikke har gjort plikten sin, men gitt vedkommende en påminning der jeg samtidig omtrent serverte intravenøst en grei unnskyldning han kunne bruke for å redde ansikt. Men han ”dro ut venflonen”, for å bruke et uttrykk bare helsepersonell forstår. Tok ikke imot, altså.

Etter å ha insistert på hvilke stygge ting jeg sikkert egentlig mente med min vennlige påminning, samt en mislykka løgn på kjøpet, insisterte han på å gå uten at jeg fikk lov å svare for meg. Og med det glemte/ utelatte bare halvveis rettet opp.

Hva gjør man med folk som ikke skjønner at man faktisk prøver å redde dem fra å drite seg ut? Det verste er at en nærliggende praktisk løsning på problemet vil ramme denne personen mer enn noen andre, men det skjønner han ikke.

Og så sa han at sånne som meg skaper mistrivsel… Jaha?

Gabriellas sång

Jeg kjenner jeg blir vemodig. Hva er det som gjør at denne sangen finner så mye respons hos så mange kvinner? Jeg henviser til den mest kjente sangen fra filmen ”Så som i himmelen”.

”Det är nu som livet är mitt, jag har fått en stund här på jorden”. Sangen synges av en kvinne som forlater sin voldelige mann, og den har blitt veldig populær. En venninne av meg som synger, sier at alle damekor har den på repertoaret.

”Jag har aldrig glömt vem jag var, jag har bara låtit det sova…” Den slutter ikke helt med ”Och den himmel jag trodde fanns skal jag hitta nån annan stans”, men jeg lurer på om det var orginalteksten?

Er det fortsatt så mange av oss kvinner som kjenner at vi har havnet inn i et liv vi ikke er ment for? Eller… er det en kvinnegreie dette, eller kjenner menn det på samme måten? De har muligens en annen måte å uttrykke det på?

Er det kanskje en menneskegreie dette at vi kjenner at livet ikke ble som det skulle? Da er det jo bra å ta grep, gjøre noe med livet og få det bedre. Bare vi ikke fanges opp i et perfekthetsideal, slik reklameverdenen maser om. Det er en balanse, dette, ta tak i livet sitt og gjøre noe med det. Og å se oppgaver og mening med livet slik det ble.

”Amor fati” heter et dikt av André Bjerke. Elsk din skjebne, betyr det. ”Intet ønsker jeg forandret, intet vil jeg anderledes”. Det er vel ikke helt bra, det, heller? Det er godt å se hva som har ligget av læring og utvikling i livet med sine snublesteiner, veiskiller og motbakker. Men det er godt å vite at en kunne valgt noe annet, eller at en ved neste veiskille kan dreie litt i en annen retning.

Og så kommer jeg på Robert Frost ”The road not chosen” Eller ”Vegen eg ikke tok” som jeg lenge ga Halldis Moren Vesaas æren for her på bloggen. Men rett oversetter er SIGMUND SKAR. Uansett hvilken vei vi velger, så vil veien vi velger bort inneholde deler av vår skjebne. ”Det var vegar i skogen eg kunne gå, og eg valde den som var trakka av få, og allting valde eg då og der.”
Å beinholde på det valget man har tatt, er det egentlig å elske sin skjebne?

Gabriella valgte å endre kursen på livet sitt. De fleste av oss som har sett filmen, mener nok at hun valgte rett. Noen ganger er ikke svaret like opplagt. Skal jeg ta den skoleplassen? Skal jeg si opp jobben? Bør jeg bo et annet sted? Skulle jeg skrevet den boka?

Noen ganger finnes det bedre retninger på livet. Eller bare andre retninger. Og det er vel nettopp det jeg tenker mest på: Man velger noe nytt og legger noe bak seg. Men det gamle var ikke alltid noe feil, et sidespor. Noen ganger handler det om fullførte prosjekter som kan forlates uten for mye vemod.

Og om man ser sånn på det, tenker jeg meg at man virkelig kan kjenne at man har levd sitt liv.

Vi får prøve å si at det kanskje er sånn

Jeg har en del praktisk å gjøre med en person som uttrykker seg i veldig omtrentlige vendinger. For en nokså direkte person som jeg, kan det bli frustrerende. Selv når denne personen siterer andre, sier han ting som ”han skulle prøve å se om han fikk gjort det”. ”Jammen, dette må han jo gjøre”, svarer jeg oppbrakt, ”hvis han ikke kan love det sikkert, så må jo vi…” - Så kommer det fram at denne andre personen faktisk har lovet å ta seg av saken. Sukk!

Det hjelper å kjenne folk. Da kan jeg jo oversette disse kanskjene og forbeholdene til sikre utsagn. Men hva gjør jeg den gangen det faktisk ikke er sikkert? For dette handlet om penger og tidsfrister der det ikke var slingringsmonn.

En annen ting er; Hvordan oppfatter sånne folk meg, når jeg ikke legger inn så mange ”vel” og ”trur nok” i praten min. Blir jeg sett på som et aggressivt rivjern?
Litt frustrert nå…

Sjukeblad

Jeg leste her om dagen at redaktøren i KK ( nei, ikke Klasskampen, men damebladet Kvinner og Klær) skulle slutte fordi hun ikke likte den mer se-og-hør-lignende tilnærmingen bladet nå skulle få. Jeg har lest mange KK-er i mitt liv, - litt færre etter hvert som jeg har gått fram i alder og visdom, men dog… Som ivrig lesende barn ga man meg hva som helst som kunne leses, og jeg leste alt. Så det er liksom noe litt barndomstrygt med ukeblader. – Eller sjukeblader som Maren til sin fars store fornøyelse kalte det da hun var liten.

Men uansett, Slarv-og-rør leser jeg ikke, og skulle KK utvikle se i den retningen var det best å kjøpe et eksemplar fortere enn svint før gæliheta begynte.

Jeg var ekstra heldig, må vite, for jeg fikk med et gratis interiørnummer. ”Hvordan gjøre det trivelig på uteplassen.” Men jeg veit ikke, jeg... Når den stripete filleryen til 600 kroner som henger over rekkverket ”matcher de andre tekstilene og gir sitt bidrag til den gode stemningen”, så er det vel så en lurer på om den som har kjøpt seg ei fillerye til 600kr som en ikke har bruk for til annet enn å henge på rekkeverket for matching, så er det noen som burde ha søkt hjelp for sin smule shopoholisme. Og stemningen en får av å være i selskap med en shopoholiker i full blomst, den er IKKE god.
Så blar jeg meg forbi halvpent og unyttig og et og annet pent og praktisk. Det er bare det at når man er 55, så har man det meste fra før.

Piknik i det fri! Her, folkens, antyder KK at man skal ta med seg på tur fire gedigne puter, hver på størrelse med en liten saccosekk. Pluss to i normalstørrelse. På piknik! Da foreslår jeg heller at man blir i sofaen og heller setter opp et vindu.

Jeg er ikke sikker på om det blir så store tapet om de begynner å drite ut mer eller mindre kjente personer i tillegg, jeg. De er jo så godt i gang med å drite ut seg sjøl.

Sudokuen var så lett at det bare var å fylle ut alle feltene, så kanskje jeg ikke fikk med meg forrige omstrukturering av KK da de prøvde å treffe markedet av ”mennesker med særskilte hjelpebehov”?

Hvis du ser meg nærme meg sjukebladstativet på Kiwi en gang til, så grip tak i begge armer, rist lett og se så om du får blikkontakt. Og så sier du (fast og bestemt): ”Kom her, nå går vi hjem og ser på Dagsrevyen!”

Å flytte inn.

Jeg håper dette er siste flytteinnlegg, sånn at vi kan gå over til verdenssituasjonen eller NAV eller nettdatingens frustrasjoner eller absolutt hva som helst annet enn flytting.

Nå nettopp ble jeg inspirert av det faktum at begge døtrene mine er på flyttefot også. Eva’n er noen lunne vel hus, og hos Maren får jeg vondt i magen når jeg går inn fordi det minner meg om den slitsomme tida meg å rive opp heimen.

Men nå er jeg inne. Og et hakk lenger enn Eva, jeg er skikkelig innflyttet. Innbodd.

Noen må ha blomster for å kjenne at heimen er en heim, andre må ha hatt venner på besøk. Noen har det sånn med musikk, kanskje. Jeg husker mannen til hun som kjøpte leiligheten min, han hadde med seg en radio, og vi hadde ikke skrevet overtagelsespapirene ferdige før han hadde plassert den på en stol og satt på musikk. Det var greit for meg. Jeg kjente med en gang at rommet ble fylt av Dem, var Deres, og det var bra. Jeg var så ferdig med det stedet, jeg bodde allerede veldig her i Drammen enda stua var full av pappesker og jeg ikke kjente en nabo. Men han kjøperen hadde nok behov for å kjenne at nå var dette Hans hus.

Så man kan si at jeg flyttet ut ved hjelp av musikken til de nye eierne, og jeg satte nok på musikk da jeg flyttet inn også. Så kom ting fram etter hvert. Bokhylla måtte jeg vente litt med, men det jeg selv greide, var å få opp ei lita hylle på kjøkkenet der kokebøkene kom på plass. Jeg satte meg ned og trakk pusten med et dypt, fornøyd sukk. NÅ bodde jeg her. Jeg hadde bøker!

Det er andre ting: Seng. Arnested, (eller induksjonskomfyr, som det heter nå for tiden.) Gardiner å trekke for og stenge verden ute. En del ting er nokså basale.

Det er godt å ha hatt venner på besøk også. Innvielsesfest er nå en ting. Men det der med den gode venninnen som sitter sammen over tekoppen synes jeg er enda viktige for å få nå-bor-jeg-her-følelsen. Å ha vært den som tar imot noen.

Nå har jeg bodd her i mange, mange måneder. Jeg kan finne veien til do i søvne og mørket, jeg har funnet den beste plassen til håndkleet og plastavfallet og har omstrukturert kjellerboden. Jeg har vent meg til at det er stille i huset, og føler meg helt sikker på at det ikke skyldes en skummel bombe som utsletter alt liv, men moderne standard for isolering mellom leiligheter.

Jeg kjenner mange av naboene, har til og med blitt med i styret i borettslaget og kan nesten alle busstidene utenat. Og da jeg hadde glemt rabattkortet mitt og skulel ta bussen, sa sjåføren: ”Det er greit, jeg vet jo at du har det, du har jo brukt det før.”

Nesodden er et sted jeg bodde en gang og der jeg har noen venner. Og ordføreren på det blå laget hilser stadig.

Solskinnshistorier

En venninne jeg nesten bare kjenner fra nettet tok med seg mannen sin og kom to formiddager og hjalp meg å skru sammen IKEA-møbler, flytte på to digre garderobeskap hvorav det ene dessuten måtte repareres og montere ferdig min doble sovesofa som hadde vært ” ærsj-men-det-får-greie-seg-montert i en del år. Pluss litt annet.
Jeg er ikke flink til å be om hjelp, men denne venninnen senset desperasjonen min. Og kanskje uttrykte jeg den ekstra mye fordi jeg ikke tenkte på henne som nær i en Real Life-sammenheng?
Jeg vet ikke hvordan det skulle gått, jeg, uten ”Bærum Kriseteam”…

Og nå har jeg ikke nevnt hun som brukte en hel fridag på å kjøre meg hjem fra IKEA, eller broren min som jobbet hardt og gratis med flyttelass på henger. Kjøringa gikk greit for caravan-mannen, men han bar med sin dårlige rygg og organiserte og stablet. Og så de andre vennene som kom og hjalp til med lemping og han som beriket Teigen avfallstasjon på Nesodden for meg. Og den sterke broren til min egentlig-ikke-svigersvigerdatter som bar to esker bøker om gangen og sikkert hadde hyggeligere ting å bruke søndagen til.

Siste, nei nest siste takk går til hun som kjøpte leiligheten min til 100 000 mer enn jeg hadde turt å håpe på og som mottok alt jeg ikke fikk med meg med et stort smil og takk. OK hun fikk et kjøkkenbord jeg egentlig hadde tenkt å ta med også, men det var henne vel unt. Håper hun trives.

Har jeg glemt noen nå? Akergruppen!!! Venninnene fra sykepleierskolen stilte kvinnsterkt opp og pakket ned både det ene og både det andre.

Det blir for langt å skrive om ordføreren. NEI! Han var ikke en nettdate! Eller annen date. Dessuten er han på det mitt barnebarn kaller ”det blå laget”. Men takket være han kan jeg mer om håndball for herrer enn jeg noensinne har hatt behov for å vite. Og ikke planlagt kunnskapservervelse kan være nyttig, det. Men nå skulle jeg ikke skrive om ordføreren, så da tenker jeg vi nøyer oss med dette.

Flytting

Hvis det skulle vise seg at det ikke finnes annet enn retrospektive beskrivelser av det å flytte, så overrasker det i hvert fall ikke tante My.

Det er så travelt, så inni granskauen travelt og voldsomt og mye, og når rygg eller armer eller føtter ikke orker mer og setter seg ned for å hvile, så er hjernen opptatt med å organisere klesskapene eller sette opp en liste over hva som skal kjøpes ved neste IKEA-besøk eller finne ut hvilken bank som det er lurt å være bestevenner med i forhold til den nåværende situasjon. Eller sjela er opptatt av å kjenne etter eller kanskje ikke kjenne etter, men reagere likevel i forhold til alt som blir dratt opp av minner og savn og nye ahaer og folk man blir kjent med og folk man aldri ser mer. Og er det ikke det, så er det ordføreren. (Jeg kommer muligens til det. )

Plutselig ble den bloggen et imperativ. Et fortelle-om-alt-det-spennende-som-skjer-når-man-flytter-imperativ.

Solskinnshistorier er det mange av. Det meste som ikke handler om å være dønn sliten eller finne en håpløs fastlege og et kor som heller ikke satt som et skudd, det handler om solskinn og bra opplevelser.