FROSKEHISTORIE NÅR TING VIRKER HÅPLØST.

 En gang var jeg hos en vismann. Denne vismannen var psykiater, (og egentlig skulle jeg vært hos nevrolog. Men det visste ingen av oss. Men det skal han ha: Han syntes ikke jeg kvalifiserte til noen psykiatridiagnose.)

Uansett hadde jeg det ugreit, og følte vel at ingen egentlig kunne hjelpe meg. Da fortalte han en froskehistorie. Jeg gjengir den etter hukommelsen:

”Det var en gang en frosk som hoppet bortover en vei. Så falt den ned i et hull, og kom seg ikke opp. 

Etter en stund kom en annen frosk hoppende, oppdaget frosken i hullet, og ville hjelpe. Frosken på veien strakte seg så langt den kunne ned i hullet, og frosken i hullet strakte seg så langt den kunne oppover. Og da kunne de nesten nå hverandre. Det manglet bare tre froskecentimeter. Og begge prøvde å strekke seg enda litt, men fortsatt manglet det to froskecentimeter.

”Da kan jeg ikke hjelpe deg”, sa frosken på veien og hoppet videre.

Da han om kvelden var på vei hjem, møtte han frosken som hadde sittet i hullet. ”Hvordan kom du deg opp?” spurte han.

”Jo, først satt jeg bare der og var temmelig forbanna på deg fordi du lot meg sitte igjen i hullet, men så….”  

- ”

Og der stoppet vismannen min jammen å fortelle, og så sa han: ”Nå vil jeg at du gjør ferdig historien til neste gang.”

…..

Du kan jo prøve du og. Særlig om du skulle identifisere deg litt med frosken, og samtidig er så glad i å lage tekst som jeg. Noe jeg tror Sverre visste at jeg var.

Situasjonen min følte jeg meg nokså fortapt i. Og med en gang ble jeg litt snurt. Men jeg tror aldri jeg har måttet gi opp å lage ferdig en fortelling!

Men hvis det ikke passer for deg å lage en egen slutt, kan du få vite hva jeg fortalte neste gang.

….

”…Men så tenkte jeg at en frosk kan jo hoppe høyere enn to froskelengder pluss to froskecentimeter? Og så tok jeg sats og hoppet ut.”

”Men hvorfor gjorde du ikke det med en gang” ville den andre frosken vite.

”Jeg vet ikke. Men jeg trengte ikke vite det for å kunne hoppe.”

Det kan hende denne historien ikke framstår som like meningsfull for andre som for meg. Men om du nå holder på å bli like forbanna som frosken i hullet, så husk at slutten av historien er bare min. Du ville enten laget en helt egen slutt på historien, hele historien kunne vært en annen, eller vismannen ville brukt en annen strategi, hvis det ikke var det å fortelle historier som var din styrke.

Men jeg ville bare dele dette som ga meg et indre bilde av og en tro på at det kan bli som Olav Hauge sier i diktet ”Det er den draumen”:
”at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.”

God søndag. Eller annen dag.