tanteMy ser på TV

Jeg ser lite på TV. Det fenger meg ikke skikkelig. Kanskje har jeg sett på nyhetene og en film nå og da. Når jeg har hatt TV. 

Da jeg var ung voksen og hadde litt lite penger, brydde vi oss ikke om å prioritere penger på TV. Alle ble forskrekket og skyndte seg å forsyne oss med en avlagt TV etter tur. Det var på åttitallet, og folk ville ha farge-TV. Dermed fikk vi også TV, helt gratis. Vi kom forresten aldri på at vi skulle betale lisens for den vesle TV-tittinga vi bedrev. Så vi var litt kriminelle noen år, der i vår uskyld.

En dag kom mannen min hjem fra jobben og sa vi måtte se på Dynastiet. Alle på jobben snakket om denne serien, og det hørtes interessant ut. Serien hadde gått en stund, men lot hittil til å ha handlet om problemene som hadde oppstått da to hadde giftet seg og mannens eks viste seg å ha psykopatiske trekk. Nå kom i tillegg mannens sønn hjem og erklærte seg åpent homofil. Begge problemstillingene var jo interessante nok, og vi prøvde å komme inn i handlingen. Etter et par uker, og før man på noen måte hadde gått i dybden på problemene, dukket det helt nye drama opp og de gamle temaene ble skjøvet mer i bakgrunnen. Vi så på hverandre: - Skal vi se på i kveld også? – Jah,… hvis du vil? – Vi skulle ikke heller spille Scrabble, da? 

Men stort sett har jeg hatt TV. Man skulle jo det. Og det var jo alltid gøy å se en Poirot i ny og ne. Før internett og mens jeg var syk, var det også greit for meg å bla gjennom text-TV og sjekke at jeg ikke hadde gått glipp av noe på nyhetene.

Men nå.

For et par år siden mellomlandet jeg noen måneder i min datters leilighet, og hun hadde ikke TV og ville på ingen måte ha en. Så da ble jeg helt avvent. Nå betaler jeg penger via borettslagets fellesutgifter for å ha tilgang til en haug kanaler, men gidder ikke betale 2680,56 kr i året for lisens og 1500-2000 for en liten flatskjerm  for å kunne hente alle de signalene ut av veggen.

Dessuten ser jeg NRK via internett. Når jeg vil. Jeg ser nok oftest opptak. Og hvor jeg vil! Endelig har også jeg TV på kjøkkenet ( når jeg lager mat midt i et program) og på soverommet ( når jeg legger sammen tøy) og i prinsippet på badet. Samt på verandaen. Med øreklokker. 

I høst holdt jeg på å kjøpe meg TV. Jeg hadde sett klipp fra «Hver gang vi møtes», og dette kunne jeg tenke meg å se. På TV2. Men det ble så mye styr… Og for 2680,56 kunne jeg jo heller kjøpe det på DVD etter hvert. Eller finne det meste på Internett. 

Det er det smarteste…

For uten å abonnere på noe TV2, kan man se alle klippene på Internett straks programmet har vært. http://www.tv2.no/play/underholdning/hvergangvimotes/opptredener  ( jeg skal prøve å gjøre linkene aktive, v et ikek helt hva som skjedde her. Klipp og lim inn i mellomtiden)
 Og da kan jeg stoppe klippet og gå på Spotify for å høre hvordan Marion Ravn selv sang «Don’t say you love me» og hvordan Anita Skorgan sang «Is it true». Det er ikke alle disse sangene jeg har hørt før. Og selv om jeg har hørt dem, liker jeg å høre de to versjonene rett etter hverandre. 

Jeg liker generelt sett veldig godt å se den samme tingen i ulik utgave. Det er derfor en godt voksen dame som meg følger med på videobloggen «Lizzie Bennet diaries», også. http://lizziebennetdiaries.tumblr.com/playall
 Alt sånt er spennende. Den der forskjellige måten å uttrykke det samme på.

Og så liker jeg å fundere på: Hvorfor sang Lene Marin «Jeg reiser alene» så grusomt kjedelig, når hun synger en del andre så med nerve? Og hvorfor synger de noen sanger i oversettelse? Er det bare fordi de liker det sånn, eller har det med beskyttelse av produkt og konkurranse på markedet å gjøre?

Og når jeg har grublet litt, finner jeg klippet med Jan Eggum sin «Telefon» med Bertine Zetlitz og spiller det en gang til. Og lytter uten å gruble. Bare fordi den er så fin.

ER de så begeistret for alle hverandres sanger som de gir uttrykk for, tro? Og hva hadde skjedd om Lene Marlin ikke hadde villet ha med klippet da hun gråt? Jeg elsker å sitte og tenke på hva som kan ha skjedd «bak scenen». Eller før klippinga, da. Og i regien.

Det kan godt hende det står en del om dette på kjendis dott enno, men da må jeg bla meg gjennom så mye annet tull. Og dessuten liker jeg bedre min versjon. Eller kanskje virkeligheten, i den grad den angår meg.