I høst ble det satt fokus på at vi vanlig opplyste mennesker bør gå mer inn i kommentarfeltene og skrive der. Alt for mange hadde trukket seg unna denne egentlig fantastiske anledningen til å la folkets røst høres. De flyktet på grunn av innlegg preget av usaklighet, hets og interne diskusjoner om hvem som hadde skrevet det dummeste innlegget og hvem som burde brenne hvor. Ved at de mer dialogføre trakk seg tilbake, var kommentarfeltet blitt en kloakk, og man fryktet at de gjenstående kloakkvasserne derfor trodde seg å representere det ganske folk.
Ta del i kommentarene! lød oppfordringene. Øk Folkets Opplysning! Ta kommetarfeltet tilbake!
Og noen av oss listet oss nølende rundt hjørnet til kommentarfeltet, både i den hensikt å være samfunnsnyttige natteravner på Nettet og gi vårt bidrag til En Bedre Verden, men sannelig også fordi vi var like prekesjuke som dem som til vanlig frekventerte disse spaltene og hadde en egeninteresse i å rødde opp.
Så ikke!
Mitt første besøk sendte meg hodestups tilbake til den trygge gruppa med følgere på Twitter. Hvordan snakker man til voksne folk som kommer med kjønnede karakteristikker av for dem helt ukjente mennesker som bare hadde et annet synspunkt enn dem selv? Jeg har alltid vært opptatt av å snakke et språk mottakeren kan forstå, men jeg får meg faktisk ikke til å si til en fremmed person at kanskje han er redd for at tissefanten hans er noe i minste laget, siden han er så motstander av…. ettellerannet. Selv om det på hans språk bare betydde: «Jeg kan ikke si meg enig i det der. Har du tenkt på at….»
Siden har jeg bare gått inn og lest litt, sånn for å se om noen har vært modigere og flinkere enn jeg og har gått inn og fått aksept for en kommunikasjonsform bittelittegrann mer i retning av læreboknormalen og skikk og bruk. Det har ikke sett lyst ut.
Så ble et viktig tema tatt opp i en kronikk i en herværende dagsavis. Kronikken var et svar på en artikkel skrevet av velutdannede mennesker, som, om enn noe usaklig, var så pen i språket og så rimelig i mange av sine påstander at jeg forventet at kronikken kunne ha et kommentarfelt selv tanteMy orket å lese i. Kanskje skrive i?
Men kanskje kommentarfeltet som kommunikasjonsform ikke kan reddes? Så langt består halvparten av innleggende i dette kommentarfeltet av svar og gjensvar fra en person som så fryktelig gjerne vil at a skal være b, og som for eksempel bruker uttrykk som «det er helt sikkert at» om ting man i en normal diskusjon kunne satt henne til veggs med og fastslått uriktigheten av. Men slik fungerer ikke kommentarfeltets naturlover for kommunikasjon. Den ene( My-self) og andre prøver å forklare ting, men det går åpenbart ikke inn. Man ender opp med en gjeng folk som forklarer og forklarer til kommentarfeltet er langt som et vondt år. ( Riktignok forklarer noen så bra og ryddig at My kunne holdt kjeft i utgangspunklet, og i det minste gjort kommentarfeltet ti linjer kortere). Men det hjelper ikke. Det hjelper ikke å forklare noe for folk som har bestemt seg for at a er b.
Vår folkekjære dikter Alf Prøysen døde før har kunne oppleve kommentarfeltets forbannelse , men ikke desto mindre har han beskrevet fenomenet godt: «æille tala sjøl om sitt å ingen høre på».
Kanskje man heller kunne tatt de sinte inn i sin stue? (De som ikke er av den typen som truer med uslettelse og gir kjønnede karakteristikker. ) Man kunne gitt dem en kopp te og sagt:
- Du høres så bestemt ut, når du hevder dette. Har du opplevd noe i forhold til det? … -Ja, naboen din, sa du. … -Mmm …-Og hun gjorde det bare for å være ekkel mot deg, altså? Hvorfor tror du det? … -Det var sikkert ubehagelig for deg, uansett. …- Hvordan vet du det? …Jeg har ikke hørt om en slik studie, men jeg vet om en som viser det motsatte, du kan godt får lå- … -Ikke det, nei. … Ja, du føler deg sikker på at det vil vise seg at du har rett…. - Men foreløpig så… - Ja, men da er vi enige om at dette tror du, men du vet det ikke, ikke sant? Da skriver jeg det i kommentarfeltet, jeg, at vi har snakket sammen In Real Life, og du skulle bare så veldig gjerne ønske at dette var sant?
Au, min fineste tekanne! I tusen knas…
torsdag 26. januar 2012
fredag 20. januar 2012
Å pakke for katastrofen.
Uka hadde vært masete. Hysterisk masete, og da snakker jeg bokstavelig. De siste gangene noe dukket opp, ble jeg hysterisk av stress og tretthet, og måtte snakke beroligende til meg selv. Da det ikke hjalp, heller, og jeg begynte å kaste innholdet i ryggsekken min ut over golvet i desperasjon for å finne - åh, jeg hadde glemt hva jeg bare måtte finne!- snappet jeg opp et råd fra en klokere del av meg, nesten overdøvet av kaotiske førstetanker og et nervesystem bunnskrapet for viktige transmittor-substanser:
«Rydd den dømrade sekken! Det tar ikke lenger tid, og du trenger alt sammen om du snart må forlate den halvtømte tekoppen og løpe av sted til denellerannen som trenger deg neste gang.» Mitt Beroligende Jeg måtte ha fått lagt inn replikken i en pause mens Hysteriske Jeg trakk pusten, for jeg fanget opp rådet, sugde det begjærlig til meg og begynte å rydde sekken.
Jeg ryddet den grundig og relativt fornuftig. La til en del gjenstander som kunne være gode om det oppstod uforutsette katastrofer, og det kjentes godt. Jeg tømte håndveska også og koordinerte innholdet med sekken. ( Jeg veksler mellom å bruke veske og sekk.) Gutta på transmittorsubstansproduksjonen nikket anerkjennende med hodet og bestemte seg for å kjøre full produksjon av snille og nyttige ting som serotonin og sånn.
Re opp sengen? Ja! Nei! Pakke en kurv med alt jeg trenger for å kunne styrte ut av huset og Redde Noen. Det var lurt. Det var faktisk lurt. Da jeg hadde gjort dette ble jeg enda mer rolig, og resten av morgenens aktiviteter ble så normale, at jeg skal ikke trette dere med dem.
Det var først dagen etter, da jeg stussende løftet på kurven med «styrte-ut-av-huset-remedier» at jeg fikk reflektert over hva jeg hadde gjort dagen før.
Det hadde vært så mye travelhet, hjelping av andre, ispedd brått oppstått behov for håndverker i egen bolig, at det hadde fått mitt ubevisste mentale jeg til å tro at dette bare ville fortsette, mest sannsynlig også eskalere. Ved å pakke «styrte-av-sted-kurven» og sørge for en ryddig håndveske, snakket jeg beroligende til den delen av meg selv som var så hysterisk at hun ikke hadde evnen til å lytte til andre meldinger som: «Syk Pike1 har det bra og ingen ting skjer før til uka, Syk Pike2 har det ikke bra, men det eneste fornuftige er å vente en liten stund mens hun hviler, Frisk Pike kan unnvære meg i dag, varmtvannstanken er byttet, og det verste som skjer om jeg ikke får tak i snekker i dag, er at jeg ikke får tak i oppbevaringsboksene i plastikk før over helga.» Hysteriske Jeg ville ikke hørt annet enn: «Jeg er ikke interessert i problema dine, dette går så bra, så».
Men nå ble det: «Hurra, hun har hørt oss, hun forbereder seg på katastrofen, på praktisk detaljnivå». Da kan vi gå og legge oss litt, og Hun kan ta seg en kopp te til. Urtete.
Hadde jeg ikke oppdaget denne responsen, ville jeg ikke visst at mitt ubevisste jeg bare ventet på katastrofer. Det så til de grader at jeg ikke lenger hadde gode evner til planlegging i her og nå situasjonene slik de faktisk var.
Nei, dette er ikke et generelt råd til alle om å pakke små beredskapskurver for tenkte katastrofer å sette rundt i huset. Sjansen er sikkert stor for at det bare fører deg til nærmeste DPS.
---
... På forespørsel: Jeg tror ikke det vil bringe den som trenger det raskere til lenge ønsket DPS. Faren er sikkert at DPS når du endelig kommer ditt vil fokusere på at alle problemer i bunnen og grunnen kommer fra tvangsatferden å pakke katastrofekurver.
«Rydd den dømrade sekken! Det tar ikke lenger tid, og du trenger alt sammen om du snart må forlate den halvtømte tekoppen og løpe av sted til denellerannen som trenger deg neste gang.» Mitt Beroligende Jeg måtte ha fått lagt inn replikken i en pause mens Hysteriske Jeg trakk pusten, for jeg fanget opp rådet, sugde det begjærlig til meg og begynte å rydde sekken.
Jeg ryddet den grundig og relativt fornuftig. La til en del gjenstander som kunne være gode om det oppstod uforutsette katastrofer, og det kjentes godt. Jeg tømte håndveska også og koordinerte innholdet med sekken. ( Jeg veksler mellom å bruke veske og sekk.) Gutta på transmittorsubstansproduksjonen nikket anerkjennende med hodet og bestemte seg for å kjøre full produksjon av snille og nyttige ting som serotonin og sånn.
Re opp sengen? Ja! Nei! Pakke en kurv med alt jeg trenger for å kunne styrte ut av huset og Redde Noen. Det var lurt. Det var faktisk lurt. Da jeg hadde gjort dette ble jeg enda mer rolig, og resten av morgenens aktiviteter ble så normale, at jeg skal ikke trette dere med dem.
Det var først dagen etter, da jeg stussende løftet på kurven med «styrte-ut-av-huset-remedier» at jeg fikk reflektert over hva jeg hadde gjort dagen før.
Det hadde vært så mye travelhet, hjelping av andre, ispedd brått oppstått behov for håndverker i egen bolig, at det hadde fått mitt ubevisste mentale jeg til å tro at dette bare ville fortsette, mest sannsynlig også eskalere. Ved å pakke «styrte-av-sted-kurven» og sørge for en ryddig håndveske, snakket jeg beroligende til den delen av meg selv som var så hysterisk at hun ikke hadde evnen til å lytte til andre meldinger som: «Syk Pike1 har det bra og ingen ting skjer før til uka, Syk Pike2 har det ikke bra, men det eneste fornuftige er å vente en liten stund mens hun hviler, Frisk Pike kan unnvære meg i dag, varmtvannstanken er byttet, og det verste som skjer om jeg ikke får tak i snekker i dag, er at jeg ikke får tak i oppbevaringsboksene i plastikk før over helga.» Hysteriske Jeg ville ikke hørt annet enn: «Jeg er ikke interessert i problema dine, dette går så bra, så».
Men nå ble det: «Hurra, hun har hørt oss, hun forbereder seg på katastrofen, på praktisk detaljnivå». Da kan vi gå og legge oss litt, og Hun kan ta seg en kopp te til. Urtete.
Hadde jeg ikke oppdaget denne responsen, ville jeg ikke visst at mitt ubevisste jeg bare ventet på katastrofer. Det så til de grader at jeg ikke lenger hadde gode evner til planlegging i her og nå situasjonene slik de faktisk var.
Nei, dette er ikke et generelt råd til alle om å pakke små beredskapskurver for tenkte katastrofer å sette rundt i huset. Sjansen er sikkert stor for at det bare fører deg til nærmeste DPS.
---
... På forespørsel: Jeg tror ikke det vil bringe den som trenger det raskere til lenge ønsket DPS. Faren er sikkert at DPS når du endelig kommer ditt vil fokusere på at alle problemer i bunnen og grunnen kommer fra tvangsatferden å pakke katastrofekurver.
søndag 8. januar 2012
Trangsyn og vidsyn på voiden.
Einstein sa at det eneste som var uendelig, var universet og den menneskelige dumhet. Og så modererte han seg hva universet angikk. Der var han ikke sikker likevel.
Men vi gjør vel så godt vi kan, vi små mennesker. Vi prøver å forstå ved å legge våre tidligere erfaringer til grunn. Jo mer vi lærer, leser og opplever, jo større er sjansen for at vi oppdager noe som er så vanskelig at vi i hvert fall ikke selv forstår det og heller ikke finner noen som har svaret. Vi lærer at ikke alle svar ligger rundt neste sving. Og vi oppdager at svar vi har lært eller tenkt oss fram til og kanskje trodd på i lang tid, viser seg ikke å stemme. Det kan være ubehagelig for vårt ego, men sannelig også ganske lærerikt om vi velger å ta det inn over oss. Noen ganger må vi ta det inn over oss nesten om vi vil eller ikke, fordi omgivelsene gjør det, og vi ledes med.
Av og til står vi på vårt, likevel, spesielt de klokeste og de dummeste av oss, for å si det forenklet. Det kan handle om et behov for trygghet, manglende overskudd til å gjøre plass for nye tanker eller kanskje til og med at man har investert penger eller omdømme i den foreldede kunnskapen. Eller at man har den indre styrke man trenger for å ikke la seg suggerere av massen. Hva er hva her? Kanskje det bestemmes den allmenne konsensus, og så endres det med tida?
Det som har fått meg til å gruble over den menneskelige dumhet i dag, er all skråsikker-heten omkring 22.juli-terroren. Dette kan jeg trygt blogge om uten å frykte for en ubehagelig intellektuell kuvending med et første. Media er full av hån ovenfor psykiatrikyndige som synser i vei uten å ha møtt terroristen. Beredskaps-erfarne som vurderer akuttberedskapen ut fra en oversikt vi har nå, men som de ikke hadde da, får også hoderystende kommentarer. De mindre bastante motforestillingene, er kanskje de som havner i bakgrunnen, enda det er dem vi trenger mest.
Men samme media er også talerør for de skråsikre ytringene som ikke er fra kunnskapsrike og reflekterte folk, men også små verdensmestere som har lagt sine egne erfaringer til grunn og ikke ser noen grunn til å tro at det finnes korrigerende kunnskap eller informasjon der utenfor den mentale hageporten. Jeg kaller dem «Ingen-skal-komme-og-fortelle-meg-mennesker». Og man håper selvfølgelig at man selv ikke inkluderes i gruppen.
Fenomenet er ikke nytt. Jeg husker dem alt som voksne fra oppveksten, derpå klassekamerater, kolleger og andre rundt meg. Og jeg husker da også egne bestemte standpunkter, helst fra da jeg både var ungdom og bodde i ei trang, lita bygd. Menn¬esket greier vel ikke å kjenne igjen egne dumheter før årene har falmet dem noe.
I ei trang bygd med manglende tilgang til informasjon er det ikke rart at selv velmenende mennesker som gjorde så godt de kunne, endte opp med holdninger og oppfatninger som med tida ble enkle å harselere med for den etterpåkloke.
I vår tid, har jeg forstått at de trangeste bygdene befinner seg på Internett.
Vi har fått verden inn i stua, og verden har blitt skremmende stor. Vi må bygge opp skillevegger og lage trygge rom i dette kontorlandskapet av en verden. Og vi lager forumer og grupper, og vi har venner og følgere. Ofte lykkes vi å bygge opp igjen et greit og oversiktelig virtuelt nabolag. Med omsorg, nærhet og informasjonsutveksling. Sladder og intriger. Vennlige hei og arrogante jeg-ser-deg-ikke. Lesing høyt fra avisen for hverandre (også kalt linker). Nye bekjente og vedlikehold av sosialt nettverk, gjerne til bruk i Real Life.
I mye skiller dette seg stort fra min barndoms grønne skogbygd: Man kan bosette seg i mange ulike grender og delta i et vell av sanitetsforeninger og ungdomsgjenger samtidig, og uten at noen bryr seg nevneverdig med om man omgås folk de andre ikke kjenner eller om en «har glømt å’n kommer fra», som min far uttrykte det. Noen har også ulike identiteter og lever i ulik grad flere parallelle liv samtidig oftest uten at dette er grunnlag for hverken kritikk eller straff.
Men man kan velge hovedsakelig å holde seg i et veldig trangt virtuelt bygdelag der man er garantert å ikke bli utfordret i sine oppfatninger av forstyrrende informasjon.
Men vi gjør vel så godt vi kan, vi små mennesker. Vi prøver å forstå ved å legge våre tidligere erfaringer til grunn. Jo mer vi lærer, leser og opplever, jo større er sjansen for at vi oppdager noe som er så vanskelig at vi i hvert fall ikke selv forstår det og heller ikke finner noen som har svaret. Vi lærer at ikke alle svar ligger rundt neste sving. Og vi oppdager at svar vi har lært eller tenkt oss fram til og kanskje trodd på i lang tid, viser seg ikke å stemme. Det kan være ubehagelig for vårt ego, men sannelig også ganske lærerikt om vi velger å ta det inn over oss. Noen ganger må vi ta det inn over oss nesten om vi vil eller ikke, fordi omgivelsene gjør det, og vi ledes med.
Av og til står vi på vårt, likevel, spesielt de klokeste og de dummeste av oss, for å si det forenklet. Det kan handle om et behov for trygghet, manglende overskudd til å gjøre plass for nye tanker eller kanskje til og med at man har investert penger eller omdømme i den foreldede kunnskapen. Eller at man har den indre styrke man trenger for å ikke la seg suggerere av massen. Hva er hva her? Kanskje det bestemmes den allmenne konsensus, og så endres det med tida?
Det som har fått meg til å gruble over den menneskelige dumhet i dag, er all skråsikker-heten omkring 22.juli-terroren. Dette kan jeg trygt blogge om uten å frykte for en ubehagelig intellektuell kuvending med et første. Media er full av hån ovenfor psykiatrikyndige som synser i vei uten å ha møtt terroristen. Beredskaps-erfarne som vurderer akuttberedskapen ut fra en oversikt vi har nå, men som de ikke hadde da, får også hoderystende kommentarer. De mindre bastante motforestillingene, er kanskje de som havner i bakgrunnen, enda det er dem vi trenger mest.
Men samme media er også talerør for de skråsikre ytringene som ikke er fra kunnskapsrike og reflekterte folk, men også små verdensmestere som har lagt sine egne erfaringer til grunn og ikke ser noen grunn til å tro at det finnes korrigerende kunnskap eller informasjon der utenfor den mentale hageporten. Jeg kaller dem «Ingen-skal-komme-og-fortelle-meg-mennesker». Og man håper selvfølgelig at man selv ikke inkluderes i gruppen.
Fenomenet er ikke nytt. Jeg husker dem alt som voksne fra oppveksten, derpå klassekamerater, kolleger og andre rundt meg. Og jeg husker da også egne bestemte standpunkter, helst fra da jeg både var ungdom og bodde i ei trang, lita bygd. Menn¬esket greier vel ikke å kjenne igjen egne dumheter før årene har falmet dem noe.
I ei trang bygd med manglende tilgang til informasjon er det ikke rart at selv velmenende mennesker som gjorde så godt de kunne, endte opp med holdninger og oppfatninger som med tida ble enkle å harselere med for den etterpåkloke.
I vår tid, har jeg forstått at de trangeste bygdene befinner seg på Internett.
Vi har fått verden inn i stua, og verden har blitt skremmende stor. Vi må bygge opp skillevegger og lage trygge rom i dette kontorlandskapet av en verden. Og vi lager forumer og grupper, og vi har venner og følgere. Ofte lykkes vi å bygge opp igjen et greit og oversiktelig virtuelt nabolag. Med omsorg, nærhet og informasjonsutveksling. Sladder og intriger. Vennlige hei og arrogante jeg-ser-deg-ikke. Lesing høyt fra avisen for hverandre (også kalt linker). Nye bekjente og vedlikehold av sosialt nettverk, gjerne til bruk i Real Life.
I mye skiller dette seg stort fra min barndoms grønne skogbygd: Man kan bosette seg i mange ulike grender og delta i et vell av sanitetsforeninger og ungdomsgjenger samtidig, og uten at noen bryr seg nevneverdig med om man omgås folk de andre ikke kjenner eller om en «har glømt å’n kommer fra», som min far uttrykte det. Noen har også ulike identiteter og lever i ulik grad flere parallelle liv samtidig oftest uten at dette er grunnlag for hverken kritikk eller straff.
Men man kan velge hovedsakelig å holde seg i et veldig trangt virtuelt bygdelag der man er garantert å ikke bli utfordret i sine oppfatninger av forstyrrende informasjon.
torsdag 29. desember 2011
Krisemøte i Redaksjonen til Inger Johannes Juletidende
Det er langt uti Romjula og det er innkalt til krisemøte i Redaksjonen. Redaktøren har spretta kveldens andre Santa Claustaler, og VinKorkNissen er bekymra. Han har hengt seg på den nye bølgen med Hvit Jul, men har nok ikke fått med seg at detta ølet er alkoholfritt.
«Jammen», sier VKNissen med fortvilelse i røsten, «voffer har a ikke sendt ut Juletidenen sin, da? Ikke en! Den var jo helt færdi og jæ har sjøl sakt på Fjert… æh, nei Feisboka atte det var færdi, jo!» Redaktøren mente at dette var en sannhet med mange modifikasjoner, for Redaksjonen hadde produsert er pdf-format som IJ skal ha sendt de aller fleste på mail, og dessuten hadde altså søsteren fått et utskrevet eksemplar, riktignok med tekst på bare en side, 8 ark.
-«Jammen, atte, hu er jo så innmari åpptatt a detta heftet sitt. Tell å me da hu tok detta grunnfaget sitt å hadde exxamen rett føre jul, fikk a heftet av sted før julaften, selv om det kanskje kom fram litt uti romjula tell en del» VinKorkNissen var så oppjaget at han hang over kanten på ølglasset til Redaktøren og gulpet i seg en stor slurk. «Blubb-glubb-æh, (Bank mæ i ryggen a Reddaktør!) Jammen tenk åm atte hu er SJUK, da!!! Vi må gjørra no’!»
Men Redaktøren mente at Inger Johanne aldri hadde vært friskere. I hvert fall ikke på mange år. «Husker du ikke hva nevrologen hennes sa til henne, da, Nisse?»
-«Atte, klart atte jæ husser det. Denna vederstyggelsen ta en sjukdom hadde liksom ståppe opp, og kåm ikke tell å gjørra mer ugang, sa dåktern. Og etterpå røska tannlegern ut den tanna hu hadde feber i å. Nå har a ikke att no’ å værra sjuk i! Men åssen kann a værra sjuk da?»
Redaktøren snudde ettertenksomt SantaClaustalerflasken opp ned, men den var tom. Hel-tom, som det heter på tenk positivt-språket. Her måtte vi over på langt sterkere stoffer, som for eksempel Marsipan. Rett ut av rullen IJ hadde gått til innkjøp av i fall hun skulle overmannes av lyst til å rulle ut marsipan. Men det hadde hun tydeligvis heller ikke hatt lyst til. «Hent marsipanrullen, Nisse!»
Med marsipaninntaket steg blodsukkeret og da kom redaksjonsmedlemmene heldigvis fram til at dette med forsinket utsendelse av Inger Johannes Juletidende måtte være et sunnhetstegn, intet mindre. Hun hadde bestemt seg for å ha det BRA, dama.
Trøstet av denne erkjennelsen tok Redaktøren og VinKorkNissen seg en ny bit marsipan og fikk kraft og mot til å gå på jakt etter Nye Problemer. Skulle de gå for hungernødrammede i land langt borte, folk i Norge som fikk julebakstsmøret for seint eller de arme sjeler som ikke fikk sin Juletidende til Jul. Valget falt på det siste. (Marsipanrus kan være lumske saker.)
«Tenk deg nå», sa Redaktøren med skjelvende røst, «når familien samles ved middagbordet. Det eldste barnet spør med håpefull røst om Juletidenden har kommet i dag, og kan han få lese først? Men nei, da, ingen Juletidende!»
-«Eller en gammal krok såm har kjørt fire killometer på sparkstøttingen sin får å hente julepåsten, å alt såm atte hu finner, er julekårt me dompapper, onger me nisseluer og og ei å anna pakke. Men gamla setter sæ ner på sparken sin å hulker hjelpeløst ut i natten, får atte Juletidenden ikke er med»
-«Og ikke har hun internett, heller, så hun kan få lest det på skjermen i romjula», føyer Redaktøren til.
-«Joa, klart atte a har internett, får atte hun har fått sæ sånn Anne-Roys mobbil me skjerm på, men hun gråter likkavæl, får hun villl ha Tidenden på pappir!»
Men nå var heldigvis marsipanrullen oppspist og nykterheten la seg atter over Redaksjonen. Redaktøren var den som samlet seg først:
-«Hun vet jo hvem som helst vil Inger Johannes Juletidende på papir, og vet hun det ikke, så finner hun det ut. Det er jo noen som sparer på dem. Først trodde vi det med sparingen var et rykte satt ut av IJ selv, men det medfører visst riktighet.»
Etter at de hadde bekymret seg litt over om IJ virkelig ville finne ut hvem som syntes pdf var like greit som papir og om noen hadde fått jula ødelagt av årets sterkt forsinkede postutsendelse og seint varslede mailutsending, krøllet VKNissen sammen masipanplasten og puttet i RfD sin pose for plastavfall, redaktøren puttet tomflaskene i posen med pant og så satte de på «Voggesang til jul» og bestemte seg for at de også skulle ha det bra.
Og det håper de abonnentene også har.
«Jammen», sier VKNissen med fortvilelse i røsten, «voffer har a ikke sendt ut Juletidenen sin, da? Ikke en! Den var jo helt færdi og jæ har sjøl sakt på Fjert… æh, nei Feisboka atte det var færdi, jo!» Redaktøren mente at dette var en sannhet med mange modifikasjoner, for Redaksjonen hadde produsert er pdf-format som IJ skal ha sendt de aller fleste på mail, og dessuten hadde altså søsteren fått et utskrevet eksemplar, riktignok med tekst på bare en side, 8 ark.
-«Jammen, atte, hu er jo så innmari åpptatt a detta heftet sitt. Tell å me da hu tok detta grunnfaget sitt å hadde exxamen rett føre jul, fikk a heftet av sted før julaften, selv om det kanskje kom fram litt uti romjula tell en del» VinKorkNissen var så oppjaget at han hang over kanten på ølglasset til Redaktøren og gulpet i seg en stor slurk. «Blubb-glubb-æh, (Bank mæ i ryggen a Reddaktør!) Jammen tenk åm atte hu er SJUK, da!!! Vi må gjørra no’!»
Men Redaktøren mente at Inger Johanne aldri hadde vært friskere. I hvert fall ikke på mange år. «Husker du ikke hva nevrologen hennes sa til henne, da, Nisse?»
-«Atte, klart atte jæ husser det. Denna vederstyggelsen ta en sjukdom hadde liksom ståppe opp, og kåm ikke tell å gjørra mer ugang, sa dåktern. Og etterpå røska tannlegern ut den tanna hu hadde feber i å. Nå har a ikke att no’ å værra sjuk i! Men åssen kann a værra sjuk da?»
Redaktøren snudde ettertenksomt SantaClaustalerflasken opp ned, men den var tom. Hel-tom, som det heter på tenk positivt-språket. Her måtte vi over på langt sterkere stoffer, som for eksempel Marsipan. Rett ut av rullen IJ hadde gått til innkjøp av i fall hun skulle overmannes av lyst til å rulle ut marsipan. Men det hadde hun tydeligvis heller ikke hatt lyst til. «Hent marsipanrullen, Nisse!»
Med marsipaninntaket steg blodsukkeret og da kom redaksjonsmedlemmene heldigvis fram til at dette med forsinket utsendelse av Inger Johannes Juletidende måtte være et sunnhetstegn, intet mindre. Hun hadde bestemt seg for å ha det BRA, dama.
Trøstet av denne erkjennelsen tok Redaktøren og VinKorkNissen seg en ny bit marsipan og fikk kraft og mot til å gå på jakt etter Nye Problemer. Skulle de gå for hungernødrammede i land langt borte, folk i Norge som fikk julebakstsmøret for seint eller de arme sjeler som ikke fikk sin Juletidende til Jul. Valget falt på det siste. (Marsipanrus kan være lumske saker.)
«Tenk deg nå», sa Redaktøren med skjelvende røst, «når familien samles ved middagbordet. Det eldste barnet spør med håpefull røst om Juletidenden har kommet i dag, og kan han få lese først? Men nei, da, ingen Juletidende!»
-«Eller en gammal krok såm har kjørt fire killometer på sparkstøttingen sin får å hente julepåsten, å alt såm atte hu finner, er julekårt me dompapper, onger me nisseluer og og ei å anna pakke. Men gamla setter sæ ner på sparken sin å hulker hjelpeløst ut i natten, får atte Juletidenden ikke er med»
-«Og ikke har hun internett, heller, så hun kan få lest det på skjermen i romjula», føyer Redaktøren til.
-«Joa, klart atte a har internett, får atte hun har fått sæ sånn Anne-Roys mobbil me skjerm på, men hun gråter likkavæl, får hun villl ha Tidenden på pappir!»
Men nå var heldigvis marsipanrullen oppspist og nykterheten la seg atter over Redaksjonen. Redaktøren var den som samlet seg først:
-«Hun vet jo hvem som helst vil Inger Johannes Juletidende på papir, og vet hun det ikke, så finner hun det ut. Det er jo noen som sparer på dem. Først trodde vi det med sparingen var et rykte satt ut av IJ selv, men det medfører visst riktighet.»
Etter at de hadde bekymret seg litt over om IJ virkelig ville finne ut hvem som syntes pdf var like greit som papir og om noen hadde fått jula ødelagt av årets sterkt forsinkede postutsendelse og seint varslede mailutsending, krøllet VKNissen sammen masipanplasten og puttet i RfD sin pose for plastavfall, redaktøren puttet tomflaskene i posen med pant og så satte de på «Voggesang til jul» og bestemte seg for at de også skulle ha det bra.
Og det håper de abonnentene også har.
onsdag 9. november 2011
30 000 kroner feil i året.
Politikerne og NAV er bekymret. Mange uføre kan få 30 000 kr eller mer for lite i pensjon fordi de tidligere har redusert arbeidsinntekten sin på eget initiativ.
Noen ganger har de visst at de var syke eller skadet, andre ganger har dette blitt påvist etterpå. Ikke desto mindre har de enten gått ned i stillingsbrøk eller søkt en mindre utfordrende stilling på et lavere lønnstrinn for å kunne fortsette å jobbe med helseproblemene de hadde. Slik har grunnlaget for uførepensjonen blitt for lavt!
Skrev jeg at politikerne og NAV var bekymret? Ja, jeg vet jo ikke det, men de har i hvert fall vært veldig bekymret når regnestykket er slik at noen kan få mer enn om de hadde jobbet. Jeg vet ikke hvor mange dette siste gjelder for, men gruppa jeg innledet med å beskrive er mange.
Men både politikere og NAV er jo til for å sørge for at alt blir best mulig i samfunnet for alle borgere, og da er det vel rimelig at de er bekymret når mange uføre borgere får lavere pensjon fordi de har tilpasset seg arbeidslivet på egenhånd?
Noen ganger har de visst at de var syke eller skadet, andre ganger har dette blitt påvist etterpå. Ikke desto mindre har de enten gått ned i stillingsbrøk eller søkt en mindre utfordrende stilling på et lavere lønnstrinn for å kunne fortsette å jobbe med helseproblemene de hadde. Slik har grunnlaget for uførepensjonen blitt for lavt!
Skrev jeg at politikerne og NAV var bekymret? Ja, jeg vet jo ikke det, men de har i hvert fall vært veldig bekymret når regnestykket er slik at noen kan få mer enn om de hadde jobbet. Jeg vet ikke hvor mange dette siste gjelder for, men gruppa jeg innledet med å beskrive er mange.
Men både politikere og NAV er jo til for å sørge for at alt blir best mulig i samfunnet for alle borgere, og da er det vel rimelig at de er bekymret når mange uføre borgere får lavere pensjon fordi de har tilpasset seg arbeidslivet på egenhånd?
mandag 31. oktober 2011
Om myter og mytedreping
Har sett på konferansen «Sykt aktiv» på webkamera i dag.
Jeg skal heller legge inn linker fra selve konferansen etter hvert. Av alt jeg har lært i livet er en ting at jeg trenger ikke gjøre alt helt alene, og det gjelder ikke bare å redde verden, men også prosjektets delmål og referat fra tiltak for dette.
Men i en liten krok av denne konferansen, fanget jeg opp en kommentar på twitter som bekymret meg. Det var en som sa at kronikerne ( ikke «kronikerne», men kronikerne, for øvrig) selv var med på å skape myter om seg selv.
Siden jeg ikke hadde den erfaringen selv, verken fra dem jeg har møtt i egen jobb og samlinger av personer på tvers av diagnoser, ble jeg først irritert. Men jeg forstod at denne personen mente det på alvor, og en annen sa at det er klart at kronikere ( fortsatt uten anførseltegn) skaper myte om seg selv, så tenkte jeg: Her må jeg finne ut på mer enn 140 tegn hvor denne personen hadde disse erfaringene fra. Og forresten er jeg fortsatt ikke sikker på at det er sant.
Nå kjenner jeg pmMS (personer med MS) best, og i vår organisasjon MS-forbundet, satte de til og med mytedrepingen i system en stund, med kursing av egne MS-ambassadører, men det ble det ikke gjort mer med etter en stund, for de fant ut at mytedrepingen var så aktivt tatt tak i at det skjedde av seg selv.
Men det var MS-forbundet.
Men hva er det en del mennesker gjør som skaper myter om dem selv i deres rolle som langtidssyke? Eller er det muligens sånn at det er andres tolkning av oss, slik vi framstår som oss selv som langtidssyke som skaper mytene?
Jeg har et eksempel der det var sånn:
Da jeg begynte å skrive om mine kognitive problemer, var det noen som ikke likte det. Folk kunne komme til å tro at vi som hadde MS var rare og uintelligente og det kunne skape myter om personer med MS. Så viste det seg at det blant annet jeg gjorde, bidro til at når noen med MS snakket langsomt og slepende eller mistet oversikten om noe skjedde for brått, så var det flere enn før som forstod at dette ikke handlet om å være treg, uintelligent eller mistroisk til nye ting. Dette var faktisk akkurat en myte om pmMS som har vært ganske seiglivet og som kom av andres uforstandige feiltolking.
Det finnes sikkert enkeltpersoner av langtidssyke som gjør dumme ting. Det gjør medlemmer av sanitetsforeningen og akademikere og folk som synger i sangkor. Man kan ikke generalisere ut fra det.
Det jeg er ute etter, er: Finnes det ting som gjøres av en større gruppe kronisk syke som fører til at det oppstår myter om dem. Hva er dette for noe?
Jeg er ikke superflink med alle funksjoner på Internett. Hvordan skal jeg få spurt dem hvor de hadde erfaringene sine fra? Kan de ha misforstått noe? Er det noe jeg ikke vet?
Men kanskje jeg kan spørre her?
Jeg skal heller legge inn linker fra selve konferansen etter hvert. Av alt jeg har lært i livet er en ting at jeg trenger ikke gjøre alt helt alene, og det gjelder ikke bare å redde verden, men også prosjektets delmål og referat fra tiltak for dette.
Men i en liten krok av denne konferansen, fanget jeg opp en kommentar på twitter som bekymret meg. Det var en som sa at kronikerne ( ikke «kronikerne», men kronikerne, for øvrig) selv var med på å skape myter om seg selv.
Siden jeg ikke hadde den erfaringen selv, verken fra dem jeg har møtt i egen jobb og samlinger av personer på tvers av diagnoser, ble jeg først irritert. Men jeg forstod at denne personen mente det på alvor, og en annen sa at det er klart at kronikere ( fortsatt uten anførseltegn) skaper myte om seg selv, så tenkte jeg: Her må jeg finne ut på mer enn 140 tegn hvor denne personen hadde disse erfaringene fra. Og forresten er jeg fortsatt ikke sikker på at det er sant.
Nå kjenner jeg pmMS (personer med MS) best, og i vår organisasjon MS-forbundet, satte de til og med mytedrepingen i system en stund, med kursing av egne MS-ambassadører, men det ble det ikke gjort mer med etter en stund, for de fant ut at mytedrepingen var så aktivt tatt tak i at det skjedde av seg selv.
Men det var MS-forbundet.
Men hva er det en del mennesker gjør som skaper myter om dem selv i deres rolle som langtidssyke? Eller er det muligens sånn at det er andres tolkning av oss, slik vi framstår som oss selv som langtidssyke som skaper mytene?
Jeg har et eksempel der det var sånn:
Da jeg begynte å skrive om mine kognitive problemer, var det noen som ikke likte det. Folk kunne komme til å tro at vi som hadde MS var rare og uintelligente og det kunne skape myter om personer med MS. Så viste det seg at det blant annet jeg gjorde, bidro til at når noen med MS snakket langsomt og slepende eller mistet oversikten om noe skjedde for brått, så var det flere enn før som forstod at dette ikke handlet om å være treg, uintelligent eller mistroisk til nye ting. Dette var faktisk akkurat en myte om pmMS som har vært ganske seiglivet og som kom av andres uforstandige feiltolking.
Det finnes sikkert enkeltpersoner av langtidssyke som gjør dumme ting. Det gjør medlemmer av sanitetsforeningen og akademikere og folk som synger i sangkor. Man kan ikke generalisere ut fra det.
Det jeg er ute etter, er: Finnes det ting som gjøres av en større gruppe kronisk syke som fører til at det oppstår myter om dem. Hva er dette for noe?
Jeg er ikke superflink med alle funksjoner på Internett. Hvordan skal jeg få spurt dem hvor de hadde erfaringene sine fra? Kan de ha misforstått noe? Er det noe jeg ikke vet?
Men kanskje jeg kan spørre her?
lørdag 15. oktober 2011
Hva My tenker omkring lavkarbo. Men mest omkring Folkeopplysning.
Jeg har forsømt meg, og iler til med å beklage. Mens alle andre som ytrer seg ut over middagsbordet og kaffekoppen pliktskyldigst har redegjort for sitt forhold til å øke fettmengden og redusere ting som grovbrød, bønner og gulrøtter fra sin diett, har jeg nøyd meg til å lese litt om saken og mumle noe om at jeg syntes Fedon sine ideer holder seg godt.
Men det holder ikke. Å bare mumle og la bloggen tie om saken, mener jeg.
Unnfallenheten krever en lang innledning. Dette er tross alt tanteMy sin blogg, ikke sant? Vennlig råd: er du veldig opptatt av lavkarbo kan du prøve å gå til slutten og skrolle oppover til «Lavkarbo?»
Mange vet at tanteMy er opptatt av Folkeopplysning. Hun har tenkt at når noen ikke vet noe, så kan man fortelle dem det på en pedagogisk, morsom eller oversiktlig måte, og da blir de glade. Særlig hvis det tilpasses den enkeltes foretrukne måte å motta informasjon på. Noen vil ha det lettvint og morsomt. Noen trenger repetisjoner. Noen må ha det skriftelig og med hovedpunktene fremhevet i en ingress eller egen liste. Andre må ha det mer detaljert og med linker eller referanser, og de lærde bør få viktige ord oversatt til akademiske uttrykk innledningsvis,så de raskt føler tillit til det skrevne og forstår hva en mener.
My har vært på kommunikasjonskurs og lært om «Hvem er målgruppa?» og «Når er det allmenn interesse for et Viktig Tema». Der behandlet de også det med at hva som er et viktig tema er en subjektiv faktor, men da var kanskje My på do.
My har i sin menneskekjærlige opplysningsiver mang en gang gått sørgelig på trynet, og etter nye optimistiske forsøk med andre virkemidler atter gått på trynet, og er nå kommet til at det muligens – jeg gjentar MULIGENS - finnes en større mengde mennesker som ikke har det ringeste ønske om å lære om det rette, for dermed i tråd med Sokrates å gjøre det rette.
Jeg er veldig opptatt av at alle skal trekke egne slutninger, og bare skal få solid bakgrunn for egne meninger, som Aftenposten i sin tid kalte det. Jeg mener et godt stykke ned i bevisstheten at jeg ikke har det endelige svaret og at i et godt demokrati er det mangfold og frihet som gjelder. Dessuten kan vi ha sett ulike deler av elefanten. (Se lignelsen under)
Fem personer med bind for øynene hadde sitt første møte med en elefant. Avhengig av om det var ørene, buken, føttene, støttennene eller halen, ga de alle en grundig, men helt forskjellig beskrivelse av elefanten.( Det var egentlig seks personer, men den sjette ble trampet i hjel fordi hun ikke stod stille og bare undersøkte en del. For ikke å skape uro, er denne delen av historien vanligvis fjernet.)
Derfor har jeg ofte prøvd å begrense meg til å oppklare ubestridte feil i folks opplysningsnivå, som at eiendomsmegleren ikke kan garantere mot rentestigning og hvilke krav og begrensninger Lov om burettslag gir et styre, eller forskjellene på Omega 3 og tran som de opplyste ikke er uenige om, og at NAVs pengesekk ikke er uendelig og en støtte fra NAV sine midler til en udokumentert behandling vil føre til at annen behandling ikke kan få støtte.
At følelsesmessig trygghet ikke vil få tankeprosesser til å gå trådløst uavhengig av ødelagt nervevev, er også en opplysning som ikke uten – og kanskje ikke engang med - besvær lar seg formidle verken via pedagogikk med bilder og metaforer eller solide referanser til vitenskapelige undersøkelser.
Ubehagelig ofte har My hatt den sørgelige opplevelsen at personen hun så uegennyttig og menneskekjærlig prøver å opplyse, på sin indre bane sier «la-la-la-la-la, jeg hører ikke hva du sier» mens de mentalt holder seg for ørene med sine inderlige ønsker om hva den ubestridelige sannheten skulle være.
For det er så ubehagelig å måtte innse at man har vært dum og har latt seg lure, at man ikke får det man så inderlig vil, eller at man har oppført seg hensynsløst mot noen fordi man ikke visste bedre. Selv om man ikke har fått kritikk, og selv om man får servert rett i fanget kunnskap nok til enten ikke å gjenta fadesen eller til av og til faktisk å få skaffet seg en mindre del av den håpløse drømmen sin.
Av og til har ikke bare My gått på trynet, men endatil fått seg en på trynet fordi hun ikke klarte å holde kjeft og la fordummingen suse videre. Ingen ting er så fortærende som folk som har rett i noe eller som vet eller gjør ting andre føler at de også burde visst og gjort. Og i vårt opplysningssamfunn, kan det vi synes vi skulle visst og gjort være veldig mye.
De som ikke kjenner meg, kan ut fra dette tro at jeg lever et hybelkaninfritt liv med tellekanter, daglig hjemmelagede grønnsaksmiddager, 30 minutter frisk gåtur hver morgen, har en høyt respektert stilling i samfunnet og hver uke får lest det mest interessante i Morgenbladet.
Saken er vel heller at jeg fordi jeg ikke har alle trådene jeg skulle sendt nervesignaler gjennom trenger en større orden i enkelte ting enn andre, og fordi det blir Virkelig Ubehagelig når jeg ikke fikser dette, så har jeg noen systemer som det er veldig orden på. Og fordi jeg har en veldig detaljfokusert hjerne, så er det en del detaljer jeg kan som andre aldri har orket å sjekke. Men dermed kan man framstå som Provoserende Prektig. For dem som ikke har vært i nærkontakt og sett kaoset som My har i samme grad som de fleste.
Lavkarbo?
Så, så jeg kommer dit straks.
Korrekt utført Lavkarbodiett er en ting, holdt jeg på å si, men det ser ut til å være flere varianter. Jeg har ikke finlest noe som helst, av samme grunn som jeg ikke er kjent i Egersund sentrum eller vet hvordan man lager bernaise. Man kan ikke gå i detalj om alt. Det jeg vet og mener er:
Lavkarbodietten kan brukes til å få folk til å gå ned i vekt, og særlig effektivt har den vist seg å være for svært overvektige. Da er overvekten et så stort problem at helsegevinsten ser ut til å overstige ulempen ved det i utgangspunktet usunne kostholdet.
Det kan trolig også få vekk ti-femten sørgelige kilo fra folk som ikke har karakterstyrke til andre dietter, men liker denne maten så godt at det fungerer, evt har de lav toleranse for å være sultne, men med denne dietten blir de ikke sultne.
Vi som er glade i sukkerkick, trives mindre godt med den. Det blir som å ta en Aass Uten for tørsten, og måtte innse at man faktisk hadde lyst til å bli pils-brisen. Riktignok kan begge disse erfaringene gi nyttig bevisstgjøring.
Men skal lavkarbometoden fungere, må man forstå dietten. Man må følge en diett som helhet og ikke plukke biter. Man må ikke tenke at «bacon er så sunt», nå skal jeg spise mye lavkarbomat, hurra. Med loff til.
Er folk så dumme, slæsj lettlurte?
Dersom du begynte med å lese innledningen på denne bloggposten, så har du hørt om min erfaring med at mange mennesker av bekvemmelighetsårsaker er lettlurte, og i tillegg går de langt for å tviholde på den feilaktige informasjon de har valgt å ta til seg. Andre er helt enkelt dumme, og det er et alvorlig handikap man ikke kan noe for, og som man kanskje bør bli møtt med mer forståelse for. Og i begge disse gruppene finnes det folk som spiser mer usunt enn noensinne, nå med den illusjon at de har slankelegers velsignelse til å gjøre det.
Noen holder også lavkarbodietten gjennom hele frokosten, før de sprekker til lunsj eller i hvert fall ettermiddagskaffen. Men i morgen er det ny frisk og ei pakke til med bacon.
Hvor mange kjenner du som har klart å gå ned med lavkarbo’n? Og da er det uinteressant dersom de ikke har holdt vektreduksjonen i –skal vi si tre måneder- for å være romslige.
-Ikke det, nei.
Nei, tanteMy er ikke motstander av lavkarbo. Hun tror bare ikke det kommer til å redde den norske folkehelsa.
Men kanskje landbruket?
Men det holder ikke. Å bare mumle og la bloggen tie om saken, mener jeg.
Unnfallenheten krever en lang innledning. Dette er tross alt tanteMy sin blogg, ikke sant? Vennlig råd: er du veldig opptatt av lavkarbo kan du prøve å gå til slutten og skrolle oppover til «Lavkarbo?»
Mange vet at tanteMy er opptatt av Folkeopplysning. Hun har tenkt at når noen ikke vet noe, så kan man fortelle dem det på en pedagogisk, morsom eller oversiktlig måte, og da blir de glade. Særlig hvis det tilpasses den enkeltes foretrukne måte å motta informasjon på. Noen vil ha det lettvint og morsomt. Noen trenger repetisjoner. Noen må ha det skriftelig og med hovedpunktene fremhevet i en ingress eller egen liste. Andre må ha det mer detaljert og med linker eller referanser, og de lærde bør få viktige ord oversatt til akademiske uttrykk innledningsvis,så de raskt føler tillit til det skrevne og forstår hva en mener.
My har vært på kommunikasjonskurs og lært om «Hvem er målgruppa?» og «Når er det allmenn interesse for et Viktig Tema». Der behandlet de også det med at hva som er et viktig tema er en subjektiv faktor, men da var kanskje My på do.
My har i sin menneskekjærlige opplysningsiver mang en gang gått sørgelig på trynet, og etter nye optimistiske forsøk med andre virkemidler atter gått på trynet, og er nå kommet til at det muligens – jeg gjentar MULIGENS - finnes en større mengde mennesker som ikke har det ringeste ønske om å lære om det rette, for dermed i tråd med Sokrates å gjøre det rette.
Jeg er veldig opptatt av at alle skal trekke egne slutninger, og bare skal få solid bakgrunn for egne meninger, som Aftenposten i sin tid kalte det. Jeg mener et godt stykke ned i bevisstheten at jeg ikke har det endelige svaret og at i et godt demokrati er det mangfold og frihet som gjelder. Dessuten kan vi ha sett ulike deler av elefanten. (Se lignelsen under)
Fem personer med bind for øynene hadde sitt første møte med en elefant. Avhengig av om det var ørene, buken, føttene, støttennene eller halen, ga de alle en grundig, men helt forskjellig beskrivelse av elefanten.( Det var egentlig seks personer, men den sjette ble trampet i hjel fordi hun ikke stod stille og bare undersøkte en del. For ikke å skape uro, er denne delen av historien vanligvis fjernet.)
Derfor har jeg ofte prøvd å begrense meg til å oppklare ubestridte feil i folks opplysningsnivå, som at eiendomsmegleren ikke kan garantere mot rentestigning og hvilke krav og begrensninger Lov om burettslag gir et styre, eller forskjellene på Omega 3 og tran som de opplyste ikke er uenige om, og at NAVs pengesekk ikke er uendelig og en støtte fra NAV sine midler til en udokumentert behandling vil føre til at annen behandling ikke kan få støtte.
At følelsesmessig trygghet ikke vil få tankeprosesser til å gå trådløst uavhengig av ødelagt nervevev, er også en opplysning som ikke uten – og kanskje ikke engang med - besvær lar seg formidle verken via pedagogikk med bilder og metaforer eller solide referanser til vitenskapelige undersøkelser.
Ubehagelig ofte har My hatt den sørgelige opplevelsen at personen hun så uegennyttig og menneskekjærlig prøver å opplyse, på sin indre bane sier «la-la-la-la-la, jeg hører ikke hva du sier» mens de mentalt holder seg for ørene med sine inderlige ønsker om hva den ubestridelige sannheten skulle være.
For det er så ubehagelig å måtte innse at man har vært dum og har latt seg lure, at man ikke får det man så inderlig vil, eller at man har oppført seg hensynsløst mot noen fordi man ikke visste bedre. Selv om man ikke har fått kritikk, og selv om man får servert rett i fanget kunnskap nok til enten ikke å gjenta fadesen eller til av og til faktisk å få skaffet seg en mindre del av den håpløse drømmen sin.
Av og til har ikke bare My gått på trynet, men endatil fått seg en på trynet fordi hun ikke klarte å holde kjeft og la fordummingen suse videre. Ingen ting er så fortærende som folk som har rett i noe eller som vet eller gjør ting andre føler at de også burde visst og gjort. Og i vårt opplysningssamfunn, kan det vi synes vi skulle visst og gjort være veldig mye.
De som ikke kjenner meg, kan ut fra dette tro at jeg lever et hybelkaninfritt liv med tellekanter, daglig hjemmelagede grønnsaksmiddager, 30 minutter frisk gåtur hver morgen, har en høyt respektert stilling i samfunnet og hver uke får lest det mest interessante i Morgenbladet.
Saken er vel heller at jeg fordi jeg ikke har alle trådene jeg skulle sendt nervesignaler gjennom trenger en større orden i enkelte ting enn andre, og fordi det blir Virkelig Ubehagelig når jeg ikke fikser dette, så har jeg noen systemer som det er veldig orden på. Og fordi jeg har en veldig detaljfokusert hjerne, så er det en del detaljer jeg kan som andre aldri har orket å sjekke. Men dermed kan man framstå som Provoserende Prektig. For dem som ikke har vært i nærkontakt og sett kaoset som My har i samme grad som de fleste.
Lavkarbo?
Så, så jeg kommer dit straks.
Korrekt utført Lavkarbodiett er en ting, holdt jeg på å si, men det ser ut til å være flere varianter. Jeg har ikke finlest noe som helst, av samme grunn som jeg ikke er kjent i Egersund sentrum eller vet hvordan man lager bernaise. Man kan ikke gå i detalj om alt. Det jeg vet og mener er:
Lavkarbodietten kan brukes til å få folk til å gå ned i vekt, og særlig effektivt har den vist seg å være for svært overvektige. Da er overvekten et så stort problem at helsegevinsten ser ut til å overstige ulempen ved det i utgangspunktet usunne kostholdet.
Det kan trolig også få vekk ti-femten sørgelige kilo fra folk som ikke har karakterstyrke til andre dietter, men liker denne maten så godt at det fungerer, evt har de lav toleranse for å være sultne, men med denne dietten blir de ikke sultne.
Vi som er glade i sukkerkick, trives mindre godt med den. Det blir som å ta en Aass Uten for tørsten, og måtte innse at man faktisk hadde lyst til å bli pils-brisen. Riktignok kan begge disse erfaringene gi nyttig bevisstgjøring.
Men skal lavkarbometoden fungere, må man forstå dietten. Man må følge en diett som helhet og ikke plukke biter. Man må ikke tenke at «bacon er så sunt», nå skal jeg spise mye lavkarbomat, hurra. Med loff til.
Er folk så dumme, slæsj lettlurte?
Dersom du begynte med å lese innledningen på denne bloggposten, så har du hørt om min erfaring med at mange mennesker av bekvemmelighetsårsaker er lettlurte, og i tillegg går de langt for å tviholde på den feilaktige informasjon de har valgt å ta til seg. Andre er helt enkelt dumme, og det er et alvorlig handikap man ikke kan noe for, og som man kanskje bør bli møtt med mer forståelse for. Og i begge disse gruppene finnes det folk som spiser mer usunt enn noensinne, nå med den illusjon at de har slankelegers velsignelse til å gjøre det.
Noen holder også lavkarbodietten gjennom hele frokosten, før de sprekker til lunsj eller i hvert fall ettermiddagskaffen. Men i morgen er det ny frisk og ei pakke til med bacon.
Hvor mange kjenner du som har klart å gå ned med lavkarbo’n? Og da er det uinteressant dersom de ikke har holdt vektreduksjonen i –skal vi si tre måneder- for å være romslige.
-Ikke det, nei.
Nei, tanteMy er ikke motstander av lavkarbo. Hun tror bare ikke det kommer til å redde den norske folkehelsa.
Men kanskje landbruket?
Abonner på:
Innlegg (Atom)