Jeg liker å snakke med folk på Internett. Et kort twitring til alle, og så responderer den som kjenner for det, som interesserer seg for saken. En treffer flere, men bryr færre.
Fje sbok a er litt likedan. Der har jeg en begrensing til venner. Jeg skjønner aldri de FBreglene helt, og der er jeg nok i godt selskap, men det man skriver kan vel uansett spres uten ens kontroll, så jeg regner det også som nokså åpent.
Noen ganger ønsker en å snakke med mange, men samtidig unngå andre. Ungdommer har det ofte slik. Hvordan sikre seg at mødre og andre ikke leser det de skriver? Det er visst ikke vanntette systemer, har jeg latt meg fortelle.
En digresjon: For en fire-fem år siden fant jeg ei lita gruppe på FB som het: «Den dagen mora mi er på FB går jeg ut.» Jeg (50+)meldte meg straks inn, i protest. Etter et par måneder, hadde de gått ut av gruppa alle, så jeg kunne forlate den jeg og. Såpass må en få lov å ta igjen, vel?
Tilbake til saken:
Noen ganger vil jeg diskutere noe som kan provosere noen. Akkurat da vil jeg kanskje ikke bruke krefter på en del av dem som er svært uenige. Jeg er kanskje ikke ferdig med å tenke, og vil ha argumenter fra noen som tenker i samme baner som meg. Av og til er situasjonen slik at man der og da ønsker seg innspill fra en som ikke argumenterer intenst f. eks. fra et ståsted som berører helt andre grunnleggende verdier eller som er ekstremt emosjonelt berørt av saken. Og enda oftere er det hensynet til den andre som avholder en fra å provosere.
Et annet eksempel: Hvis jeg som sykepleier skulle mistenke eller vite fra offentlig informasjon at en kjent person har en sykdom, og jeg hadde faglige tanker omkring det, er heller ikke Internett stedet man kan snakke om slikt.
I blant har en behov for å samtale om emner som berører andre mennesker uten at det er sladring. Det kan bli ubehagelig på nett. «En tidligere kollega» eller «en venninne» kan vel være greit nok om det som nevnes ikke er for spesielt. Men hvis en av mine døtre snakket om «mora mi», så har de bare ei mor, og alle ville vite det var meg. Ting de i en vennegjeng eller i familiekrets ellers kunne sagt om meg på en måte jeg ville hatt stor forståelse for, kunne vært tungt å svelge om en så det på nett. Jeg iler med å forsikre om at dette var et tenkt eksempel. Jeg har bare to døtre, og de er identifiserbare… Dobbelteksempel!
Og noen ganger er jeg sliten i hodet og ordene kommer ikke så perfekt ut. Jeg kan ha lyst til å si noe likevel. Det blir som forskjellen på hva man kan si rundt lunsjbordet, for ikke å si frokostbordet, til forskjell fra på et møte. Jeg har lyst til å si noe, kanskje til og med helst skrive, men ikke ut i det offentlige, og så sitter jeg her i min husstand bestående av en person. Å sette ord på egne tanker, og få litt respons på dem, er for mange av oss en viktig del av tenkingen. Det må en få gjort, akkurat som en må bevege kroppen, trekke frisk luft, se nye steder, smake nye ting…
Hvor i huleste skriver en det da?
Jeg har noen ganger prøvd meg med fellesmailer. ( Med adressene i blindfeltet, men med opplysning om at det var en fellesmail.) Jeg gjorde mer av det før, da jeg og andre ikke var på Twitter og FB og et par forum. Men hvis jeg gjør det nå, og selv om folk vet det er en fellesmail, så kan noen komme til å føle en forpliktelse til å svare. Det ville vel være nokså urettferdig dersom jeg sendte noe til 12 stk, og så skulle hver av dem sette seg ned med et individuelt svar. I tillegg er det nok mange som synes en mail kommer mer innenfor privatsfæren og føler at de må lese grundig, ta inn over seg og at dette er rettet spesielt til dem. Så å prate i fellesmailer var lettere før.
Jeg har ikke funnet noe svar på hvor en kunne skrive dette som er mellom den lukkede samtalen og den offentlige.
Blogg er absolutt ikke tingen. Selv i blogger som pleier å omhandle både personlige og familiære ting, så er det ting en aldri nevner. Du kan gå bakover og lete så grundig du vil i min blogg, men det står ikke noe om den kjæresten som det ble slutt med. (Det er greiere for meg å bruke eksemplet nå, når det har gått lang tid.) «Fimbulvinteren» i familien vår, som er tida mellom desember 2009 og våren 2010, er heller ikke mye nevnt. Da døde to nære familiemedlemmer i løpet av kort tid, og rett etter handlet det om alvorlig sykdom og en sterkt berørt familie. Men det ville vært helt umulig å skrive noe om dette.
Dette gjør at våre bevegelser ute på nettet vil gi et veldig sensurert bilde også av oss som blogger og twitrer om det trivielle og nære. Det kan bli som disse bloggene om innredning. Vi ser bilder av vinduskarmen og den stylede enden av sofaen, men bare av og til kan vi ane på grunn av ting som skimtes i bakgrunnen eller gjenstander vi har sett på andre bilder at vi ser ikke hele historien. Vi ser taklampa til 20 000, men det er ikke meningen vi skal se skjøteledningene som må til fordi familien ikke tok seg råd til elektriker… Eller vi kan tilfeldig oppdage ved å se mange bilder etter hverandre at noen på et tidspunkt har flyttet ut av leiligheten.
Har andre noe med det, da? Innredningsdetaljer er jo like fine med eller uten historien om skilsmissen. Forargelsen over NAV-systemer kan være like godt begrunnet uten at man får vite hvem og hva slags sykdom.
Og så kom jeg på en annen ting om informasjon man ikke alltid får: Jeg skrev ovenfor at to nære familiemedlemmer døde. I virkeligheten var den ene min eksmann og døtrenes far, og egentlig ikke et familiemedlem av meg. Dette er et eksempel på en unøyaktighet som man kan velge fordi det gir et strammere og mer lettlest språk og er presist nok til at man får fram poenget.
Du får vite det vi forteller. Og nå forteller jeg deg at jeg fikk tid til å skrive denne bloggposten fordi jeg ble sittende i pyjamas og strikkejakke og skrive straks jeg kom på det, og at jeg burde innledet dagen med helt andre ting. Og så vet jeg godt at jeg allerede egentlig har fortalt at jeg i blant sitter alene og savner et oppvakt menneske å snakke med, selv om jeg først nå kom på at det kunne være en fin illustrasjon å si det med rene ord.
søndag 21. august 2011
lørdag 6. august 2011
De villfarne
En av de bra tingene som skjer etter 22. juli, er at noen villfarne mennesker våkner opp.
Nei! Jeg er ikke ute etter å villfarenerklære mennesker med annet syn enn jeg selv, eller mer spesifikt de høyreekstreme. Men noen mennesker har selv våkent opp og sett at de har vært i en boble. Nå skjems de eller forskrekkes på annet vis og gjør en forandring.
Noen voksne har fortsatt å leke politi og røver i voksen alder og kost seg med det. Noen har kanskje fått en lindring fra avmakts- eller underlegenhetsfølelse eller gitt uttrykk for sinne og frustrasjon ved å snakke som om det var sant at de kunne tenke seg å sperre politikere inne og bombe dem eller selv direkte henrette dem..
Ok, de har kanskje fremdeles sitt islamfiendtlige syn. (Jeg vil ikke kalle det islamofobisk. Det er å sykeliggjøre et synspunkt annerledes enn ens eget. ) Men de våkner opp og blir seg bevisst at de faktisk har sagt at de har til ønske om å begå massemord på sine meningsmotstandere, og NOEN HAR TATT DEM PÅ ALVOR.
I prinsippet, men med mer omseggripende konsekvenser blir det som å si «jeg elsker deg» når man mener «jeg vil i buksa på deg». Den som kommer med slike unøyaktige ytringer har kanskje en forestilling om at den andre forstår like godt som en selv at det er en metafor, et språkbilde, en lek. Men der kan man ta sørgelig feil.
Også før 22. juli har mennesker latt seg hisse opp av andres snakk og utført vold og drap og blitt overrasket over at man faktisk ikke fikk støtte der de hadde ventet det. Men denne gangen fikk det er uhyggelig større omfang.
Noen «villfarne barn», som Ole Paus kaller dem, stopper faktisk opp og innser at de har lekt en lek som var farligere enn de forestilte seg. Menneskesinnene er så forskjellige. Og tenk om de hadde blitt trukket inn i sin egen metafor?
Det er mye vi håper på nå i tida etter 22. juli. En av de tingene jeg håper vil vare, er at mange av de sinte og frustrerte guttungene av begge kjønn og i alle aldre slutter å la sin frustrasjon få utløp ved å snakke om alle de skal drepe.
Nei! Jeg er ikke ute etter å villfarenerklære mennesker med annet syn enn jeg selv, eller mer spesifikt de høyreekstreme. Men noen mennesker har selv våkent opp og sett at de har vært i en boble. Nå skjems de eller forskrekkes på annet vis og gjør en forandring.
Noen voksne har fortsatt å leke politi og røver i voksen alder og kost seg med det. Noen har kanskje fått en lindring fra avmakts- eller underlegenhetsfølelse eller gitt uttrykk for sinne og frustrasjon ved å snakke som om det var sant at de kunne tenke seg å sperre politikere inne og bombe dem eller selv direkte henrette dem..
Ok, de har kanskje fremdeles sitt islamfiendtlige syn. (Jeg vil ikke kalle det islamofobisk. Det er å sykeliggjøre et synspunkt annerledes enn ens eget. ) Men de våkner opp og blir seg bevisst at de faktisk har sagt at de har til ønske om å begå massemord på sine meningsmotstandere, og NOEN HAR TATT DEM PÅ ALVOR.
I prinsippet, men med mer omseggripende konsekvenser blir det som å si «jeg elsker deg» når man mener «jeg vil i buksa på deg». Den som kommer med slike unøyaktige ytringer har kanskje en forestilling om at den andre forstår like godt som en selv at det er en metafor, et språkbilde, en lek. Men der kan man ta sørgelig feil.
Også før 22. juli har mennesker latt seg hisse opp av andres snakk og utført vold og drap og blitt overrasket over at man faktisk ikke fikk støtte der de hadde ventet det. Men denne gangen fikk det er uhyggelig større omfang.
Noen «villfarne barn», som Ole Paus kaller dem, stopper faktisk opp og innser at de har lekt en lek som var farligere enn de forestilte seg. Menneskesinnene er så forskjellige. Og tenk om de hadde blitt trukket inn i sin egen metafor?
Det er mye vi håper på nå i tida etter 22. juli. En av de tingene jeg håper vil vare, er at mange av de sinte og frustrerte guttungene av begge kjønn og i alle aldre slutter å la sin frustrasjon få utløp ved å snakke om alle de skal drepe.
lørdag 11. juni 2011
om å lyve
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4145195.ece
Aftenposten har en artikkel om å lyve.
Den har vel kommet opp etter at en del profilerte menn har blamert seg offentlig og har prøvd å lyve seg fra det. Og i noen tilfeller vet man vel ikke sikkert hva som var sant, heller.
Det refereres i all rettferdighets navn også i teksten til kvinner som har løyet, men akkurat de nyeste sakene er om sånt som om Strauss-Kahn og Svenskekongen.
Det er mange grunner til at folk lyver, og ofte blir det verre enn verst når folk blir tatt på fersk gjerning og fortsetter hjelpeløst å lyve videre. Men det er klart: Har ikke folk bevis, så kan en komme langt med å blånekte. Men man mister kanskje tillit likevel selv om det mangler bevis eller utsagn står mot utsagn. Men man slipper den forsmedelige innrømmelsen.
Folk som lyver mye, har det ofte som livsstil. Ofte er det en unødvendig uvane i likhet med neglebiting. Disse menneskene venner seg til å si “Dette har jeg ordnet” når man blir minnet om en forglemmelse, og straks skal ta tak i den. Man sier “Dette har jeg gjort” når det er en annen som har stått for slitet eller åndsevnene. Man underbygger sin påstand med å henvise til en autoritet man slett ikke har forhørt seg med, eller – man legger på litt for å gjøre en historie morsommere eller ens bragd litt større.
Det mange av disse siste ikke har forstått, er at når det gjelder småting, gidder ikke folk konfrontere. Det blir så pinlig. Det er ikke verdt det. Alle på jobben, i vennekretsen eller hvor det nå enn finnes en liten småløgner vet så godt at man må trekke fra litt når vedkommende person ytrer seg. Den som gjerne vil gjelde for autoritet, vil muligens merke at han eller hun ikke spørres så ofte som de selv gjerne vil, noen får nokså lite kred for bragder de faktisk har utført uten vitner, fordi de andre i all stillhet eller seg i mellom mistenker en for å ha løyet dem på seg, og noen blir kanskje dobbeltsjekket på informasjonen sin. Om det er så viktig at folk gidder.
Men de underholdende skrønefortellerne kan vel komme til å oppleve det samme som Ambjørnsens Elling: Sykepleieren hadde avslørt at alt var oppspinn, men Kjell Bjarne sa: “Det driter vel jeg, i, fortell det en gang til, da!”
Jeg kjenner vel en fire-fem personer som konsekvent lyver nokså mye om småting. ( I tillegg kommer de jeg aldri avslører.) Jeg skjønner ikke helt at de gidder. Det er vel et behov for å være flinkere, morsommere, klokere. Da handler det jo om sårbarhet. Så da sier jeg i hvert fall ikke noe.
Aftenposten har en artikkel om å lyve.
Den har vel kommet opp etter at en del profilerte menn har blamert seg offentlig og har prøvd å lyve seg fra det. Og i noen tilfeller vet man vel ikke sikkert hva som var sant, heller.
Det refereres i all rettferdighets navn også i teksten til kvinner som har løyet, men akkurat de nyeste sakene er om sånt som om Strauss-Kahn og Svenskekongen.
Det er mange grunner til at folk lyver, og ofte blir det verre enn verst når folk blir tatt på fersk gjerning og fortsetter hjelpeløst å lyve videre. Men det er klart: Har ikke folk bevis, så kan en komme langt med å blånekte. Men man mister kanskje tillit likevel selv om det mangler bevis eller utsagn står mot utsagn. Men man slipper den forsmedelige innrømmelsen.
Folk som lyver mye, har det ofte som livsstil. Ofte er det en unødvendig uvane i likhet med neglebiting. Disse menneskene venner seg til å si “Dette har jeg ordnet” når man blir minnet om en forglemmelse, og straks skal ta tak i den. Man sier “Dette har jeg gjort” når det er en annen som har stått for slitet eller åndsevnene. Man underbygger sin påstand med å henvise til en autoritet man slett ikke har forhørt seg med, eller – man legger på litt for å gjøre en historie morsommere eller ens bragd litt større.
Det mange av disse siste ikke har forstått, er at når det gjelder småting, gidder ikke folk konfrontere. Det blir så pinlig. Det er ikke verdt det. Alle på jobben, i vennekretsen eller hvor det nå enn finnes en liten småløgner vet så godt at man må trekke fra litt når vedkommende person ytrer seg. Den som gjerne vil gjelde for autoritet, vil muligens merke at han eller hun ikke spørres så ofte som de selv gjerne vil, noen får nokså lite kred for bragder de faktisk har utført uten vitner, fordi de andre i all stillhet eller seg i mellom mistenker en for å ha løyet dem på seg, og noen blir kanskje dobbeltsjekket på informasjonen sin. Om det er så viktig at folk gidder.
Men de underholdende skrønefortellerne kan vel komme til å oppleve det samme som Ambjørnsens Elling: Sykepleieren hadde avslørt at alt var oppspinn, men Kjell Bjarne sa: “Det driter vel jeg, i, fortell det en gang til, da!”
Jeg kjenner vel en fire-fem personer som konsekvent lyver nokså mye om småting. ( I tillegg kommer de jeg aldri avslører.) Jeg skjønner ikke helt at de gidder. Det er vel et behov for å være flinkere, morsommere, klokere. Da handler det jo om sårbarhet. Så da sier jeg i hvert fall ikke noe.
lørdag 7. mai 2011
Om å bli tråkket på
Noen har tråkket stygt på en venninne av meg. En meget ansvarsbevisst og på ingen måte lat person som har fått uførepensjon fordi hun er så uheldig å ha blitt såpass plaget av sin MS at hun ikke kan jobbe, blir i vennelag servert en sukkersøt oppfordring om å “ta tak i livet sitt”. -Tror jeg det var. Jeg var ikke der. Jeg vet bare at hun er dypt såret.
Nå sitter hun der og kan ikke “ta igjen”. For man blir ofte såpass paff og slått i bakken når noen brått og uventet sparker en så ettertrykkelig der det gjør mest vondt, at man får ikke servert den optimalt høflige og samtidig pedagogisk riktige uttalelsen som får den andre til å skjønne at hun eller han har vært langt mer uforskammet enn man har lov å være i pent selskap.
Og hvordan sier man fra etterpå? Hvordan sier man generelt sett fra etterpå at noen i sin uforstand har påført en annen et dypt sår i sjela? For “de” burde jo få vite om det?
For selv om Sokrates var noe i overkant optimistisk da han sa at om mennesket visste hva som var godt, så ville det også gjøre det, så er det vel et snev av sannhet i det at man er snillere om man vet at det man gjør er slemt, man søker mer informasjon før man handler eller uttaler seg, om man innser at ens innsikt i den aktuelle sak er nokså begrenset, man viser mer empati med andre om man har lært at en sak kan se annerledes ut fra et annet perspektiv enn ens eget. Vel?
Jeg ble for en tid siden selv ettertrykkelig tråkket på av noen som jeg tror var mennesker med evne til empati. Disse var helsearbeidere, og selv om jeg ikke vet hva som utløste den vanvittige situasjonen, regner jeg med tidspress og underbemanning må ha vært medvirkende. Og kanskje et behov for å parkere en pårørende ettertrykkelig på sidelinja fordi hun etterspurte tjenester man hadde knapphet på, og gjorde det på en slik måte at de ble konfrontert med hvor lite de strakk til. Et høflig “Jeg skjønner dere har lite folk” og “Hvis dere vil kan jeg gjerne…” av en pårørende med fagkunnskaper kan antagelig være vel så provoserende som en usaklig kjeftesmelle, fordi man innerst inne ikke like lett kan forsvare seg mot det og avfeie det som etterspørres som unødvendig.
Uansett, min venninne og jeg og mange med oss, vi sitter der og har fått nok et ettertrykkelig spark i en hverdag som var utfordrende nok fra før, og det på grunn av andre menneskers uforstand.
Eller ER det uforstand? For jeg tenker at både min situasjon og min venninnes handler kanskje like gjerne om at utøveren har et bilde av verden som man ønsker å beholde for en hver pris?
Uten myten om trygdemisbrukerne, kan man ikke like lett kreve skattelette og et politisk styre med mindre offentlig velferd, for eksempel. Og uten myten om den pårørende som en fiende man må “sette grenser for” i stedet for å samarbeide med, kan en helsearbeider tvinges til et mer nyansert og krevende bilde av sin pasient, og dermed i enda større grad konfronteres med hvordan knappe ressurser tvinger en til faglig utilstrekkelighet.
Uansett er det sånn at det ikke er lett å forsvare seg. Å kreve et nytt og konfronterende møte med den som begikk overgrepet er krevende for den som føler seg angrepet, og ville i de fleste tilfeller bli oppfattet som melodramatisk, og dermed neppe tjene til sin hensikt.
Å ta saken opp i offentligheten er heller ikke lett. Blir man konkret, blir det “sosialporno”, noe i hvert fall verken min venninne eller jeg ønsker. Blir det generelt, er det en utfordring å få belyst saken slik at den forstås av andre enn dem som allerede er enige.
Nå sitter hun der og kan ikke “ta igjen”. For man blir ofte såpass paff og slått i bakken når noen brått og uventet sparker en så ettertrykkelig der det gjør mest vondt, at man får ikke servert den optimalt høflige og samtidig pedagogisk riktige uttalelsen som får den andre til å skjønne at hun eller han har vært langt mer uforskammet enn man har lov å være i pent selskap.
Og hvordan sier man fra etterpå? Hvordan sier man generelt sett fra etterpå at noen i sin uforstand har påført en annen et dypt sår i sjela? For “de” burde jo få vite om det?
For selv om Sokrates var noe i overkant optimistisk da han sa at om mennesket visste hva som var godt, så ville det også gjøre det, så er det vel et snev av sannhet i det at man er snillere om man vet at det man gjør er slemt, man søker mer informasjon før man handler eller uttaler seg, om man innser at ens innsikt i den aktuelle sak er nokså begrenset, man viser mer empati med andre om man har lært at en sak kan se annerledes ut fra et annet perspektiv enn ens eget. Vel?
Jeg ble for en tid siden selv ettertrykkelig tråkket på av noen som jeg tror var mennesker med evne til empati. Disse var helsearbeidere, og selv om jeg ikke vet hva som utløste den vanvittige situasjonen, regner jeg med tidspress og underbemanning må ha vært medvirkende. Og kanskje et behov for å parkere en pårørende ettertrykkelig på sidelinja fordi hun etterspurte tjenester man hadde knapphet på, og gjorde det på en slik måte at de ble konfrontert med hvor lite de strakk til. Et høflig “Jeg skjønner dere har lite folk” og “Hvis dere vil kan jeg gjerne…” av en pårørende med fagkunnskaper kan antagelig være vel så provoserende som en usaklig kjeftesmelle, fordi man innerst inne ikke like lett kan forsvare seg mot det og avfeie det som etterspørres som unødvendig.
Uansett, min venninne og jeg og mange med oss, vi sitter der og har fått nok et ettertrykkelig spark i en hverdag som var utfordrende nok fra før, og det på grunn av andre menneskers uforstand.
Eller ER det uforstand? For jeg tenker at både min situasjon og min venninnes handler kanskje like gjerne om at utøveren har et bilde av verden som man ønsker å beholde for en hver pris?
Uten myten om trygdemisbrukerne, kan man ikke like lett kreve skattelette og et politisk styre med mindre offentlig velferd, for eksempel. Og uten myten om den pårørende som en fiende man må “sette grenser for” i stedet for å samarbeide med, kan en helsearbeider tvinges til et mer nyansert og krevende bilde av sin pasient, og dermed i enda større grad konfronteres med hvordan knappe ressurser tvinger en til faglig utilstrekkelighet.
Uansett er det sånn at det ikke er lett å forsvare seg. Å kreve et nytt og konfronterende møte med den som begikk overgrepet er krevende for den som føler seg angrepet, og ville i de fleste tilfeller bli oppfattet som melodramatisk, og dermed neppe tjene til sin hensikt.
Å ta saken opp i offentligheten er heller ikke lett. Blir man konkret, blir det “sosialporno”, noe i hvert fall verken min venninne eller jeg ønsker. Blir det generelt, er det en utfordring å få belyst saken slik at den forstås av andre enn dem som allerede er enige.
lørdag 30. april 2011
Jeg leter etter en ny leilighet.
Jeg forstår ikke hvordan folk klarer å bestemme noe så viktig så kjapt som mange gjør. Mange bruker kortere tid på å se på bolig enn på ny TV, sies det. Men man ser vel ikke ser all researchen folk gjør utenom visningen. Men likevel.
Tida en har til disposisjon til å finne noe av interesse, er ikke lang, i hvert fall ikke om en har solgt. Og når ikke har solgt, vet en jo oftest ikke hvor mye en har å kjøpe for.
Selv er jeg i den situasjonen at jeg bor midlertidig etter boligsalget, og kan dermed hengi meg uhemmet til boligkjøpets grublerier og undersøkelser. At jeg i tillegg har eid to andre leiligheter i samme størrelse og prisklasse, samt bodd til leie i flere enn de fleste, gir vel en viss bakgrunn for egne meninger, selv om det også kan få en til å henge seg opp i uvesentlige detaljer, mye lik en kroniker (eller hypokonder også) som søker opp mengder av medisinsk kunnskap på Internett uten å ha basal faglig utdannelse.
Nå sitter jeg her igjen med en liten, grei leilighet jeg kan by på. Jeg har råd, det er grenser for hvor dyrt det kan bli, selv om vi skulle bli fler som byr og det blir budrunde. Er det ikke rart, forresten, at en budrunde kan oppleves så ulikt avhengig av om en selger eller kjøper?
Etter en rekke visninger der jeg alltid endte med å ikke finne noen av leilighetene som gode nok, har jeg måttet innse at jeg må fire på noen krav for å finne noe. Gjennomtenkt firing på krav på generelt grunnlag, er jo greit nok. Hvis annen etasje skal være eneste aktuelle alternativ i blokk uten heis, så må man kanskje ville fullrenovere badet? Eller omvendt. Det er bare å bestemme seg for hva som er viktig.
Skal jeg bo mer sentralt, må jeg i hvert fall gå ned i antall soverom, den er grei. Og det skal uansett være gode boder og ryddig borettslag.
Men så kommer disse små tingene som en ikke har tenkt over, fordi de bare dukker opp i enkelttilfeller. Samtidig har man en konkret leilighet som lokker med sitt tilbud om å bli et hjem, og tenk så koselig å kunne… og der kunne jeg ha en sånn… og så greit med… KABOOOM, så dukker den lille filledetaljen opp. ER det så liten filledetalj? Den vil påvirke min hverdag i mange år. Men så er man så lei, og det frister å dytte alle betenkeligheter til side og slå til og Være Ferdig.
Jeg blir veldig obs på det her jeg sitter og skriver på min PC. Jeg prøvde å finne ut en del om PC-er, selv om dette ikke er noe jeg kan særlig mye om. Men sånn burde den være, og ikke sånn… Så bråbestemte jeg meg likevel, fordi det lokket slik å endelig få meg en PC jeg kunne ta med meg ut i stua og alt det andre som skulle bli så bra, og denne var på tilbud. Æsj. Den var ikke bra! Tenk om jeg gjør sånn med en leilighet? At jeg blir så lei at jeg bare bråbestemmer meg og tar en dårlig?
Nå har jeg vært etdøgnsforelsket i to ulike leiligheter der jeg har forlatt den overbevist om at jeg ville prøve å få kjøpt den og skiftet mening etter å ha sovet på det.
Det er godt at man ikke må slå til på stedet. Like dumt som om en straks skulle tatt med seg hjem en trivelig kar en treffer om en aldri så mye får en umiddelbar følelse av å ha møtt en tvillingsjel.
Å gjennomskue disse tingene som lokker oss uten saklig grunn, er ikke alltid lett. Hvorfor blir jeg så sjarmert av terrasso i trappeoppgangen? Jeg tror det er fordi de hadde det på den barneskolen jeg gikk på. Men terrasso er solid også, så det er jo ikke farlig. Men kanskje noe ved kjøkkeninnredningen minner om en hyggelig venninnes kjøkken? Kan dette få en til å overse fuktighetsmerker i kanten av bunnplata under oppvaskkummen? Svaret er ja. Selv vi som overser den lekre sofaen og for vårt indre blikk prøver å få plass til den vi selv har (samt god stol!), og husker ting som sidebord og vedkurv osv, lar vi oss nok lure vi også, gjerne av en assosiasjon til noe emosjonelt vi ikke er bevisst på. Eller at vi faktisk glemmer å sjekke en detalj fordi vi har sett på så mange leiligheter og sjekket den detaljen fjorten ganger før. Kanskje er det enda skumlere om en har gjennomskuet en del ting, fordi en tror en er flink og kan tenke på alt.
Jeg prøver å ha is i magen, men det kjennes for å være ærlig mest ut som en dobbel softis.
Tida en har til disposisjon til å finne noe av interesse, er ikke lang, i hvert fall ikke om en har solgt. Og når ikke har solgt, vet en jo oftest ikke hvor mye en har å kjøpe for.
Selv er jeg i den situasjonen at jeg bor midlertidig etter boligsalget, og kan dermed hengi meg uhemmet til boligkjøpets grublerier og undersøkelser. At jeg i tillegg har eid to andre leiligheter i samme størrelse og prisklasse, samt bodd til leie i flere enn de fleste, gir vel en viss bakgrunn for egne meninger, selv om det også kan få en til å henge seg opp i uvesentlige detaljer, mye lik en kroniker (eller hypokonder også) som søker opp mengder av medisinsk kunnskap på Internett uten å ha basal faglig utdannelse.
Nå sitter jeg her igjen med en liten, grei leilighet jeg kan by på. Jeg har råd, det er grenser for hvor dyrt det kan bli, selv om vi skulle bli fler som byr og det blir budrunde. Er det ikke rart, forresten, at en budrunde kan oppleves så ulikt avhengig av om en selger eller kjøper?
Etter en rekke visninger der jeg alltid endte med å ikke finne noen av leilighetene som gode nok, har jeg måttet innse at jeg må fire på noen krav for å finne noe. Gjennomtenkt firing på krav på generelt grunnlag, er jo greit nok. Hvis annen etasje skal være eneste aktuelle alternativ i blokk uten heis, så må man kanskje ville fullrenovere badet? Eller omvendt. Det er bare å bestemme seg for hva som er viktig.
Skal jeg bo mer sentralt, må jeg i hvert fall gå ned i antall soverom, den er grei. Og det skal uansett være gode boder og ryddig borettslag.
Men så kommer disse små tingene som en ikke har tenkt over, fordi de bare dukker opp i enkelttilfeller. Samtidig har man en konkret leilighet som lokker med sitt tilbud om å bli et hjem, og tenk så koselig å kunne… og der kunne jeg ha en sånn… og så greit med… KABOOOM, så dukker den lille filledetaljen opp. ER det så liten filledetalj? Den vil påvirke min hverdag i mange år. Men så er man så lei, og det frister å dytte alle betenkeligheter til side og slå til og Være Ferdig.
Jeg blir veldig obs på det her jeg sitter og skriver på min PC. Jeg prøvde å finne ut en del om PC-er, selv om dette ikke er noe jeg kan særlig mye om. Men sånn burde den være, og ikke sånn… Så bråbestemte jeg meg likevel, fordi det lokket slik å endelig få meg en PC jeg kunne ta med meg ut i stua og alt det andre som skulle bli så bra, og denne var på tilbud. Æsj. Den var ikke bra! Tenk om jeg gjør sånn med en leilighet? At jeg blir så lei at jeg bare bråbestemmer meg og tar en dårlig?
Nå har jeg vært etdøgnsforelsket i to ulike leiligheter der jeg har forlatt den overbevist om at jeg ville prøve å få kjøpt den og skiftet mening etter å ha sovet på det.
Det er godt at man ikke må slå til på stedet. Like dumt som om en straks skulle tatt med seg hjem en trivelig kar en treffer om en aldri så mye får en umiddelbar følelse av å ha møtt en tvillingsjel.
Å gjennomskue disse tingene som lokker oss uten saklig grunn, er ikke alltid lett. Hvorfor blir jeg så sjarmert av terrasso i trappeoppgangen? Jeg tror det er fordi de hadde det på den barneskolen jeg gikk på. Men terrasso er solid også, så det er jo ikke farlig. Men kanskje noe ved kjøkkeninnredningen minner om en hyggelig venninnes kjøkken? Kan dette få en til å overse fuktighetsmerker i kanten av bunnplata under oppvaskkummen? Svaret er ja. Selv vi som overser den lekre sofaen og for vårt indre blikk prøver å få plass til den vi selv har (samt god stol!), og husker ting som sidebord og vedkurv osv, lar vi oss nok lure vi også, gjerne av en assosiasjon til noe emosjonelt vi ikke er bevisst på. Eller at vi faktisk glemmer å sjekke en detalj fordi vi har sett på så mange leiligheter og sjekket den detaljen fjorten ganger før. Kanskje er det enda skumlere om en har gjennomskuet en del ting, fordi en tror en er flink og kan tenke på alt.
Jeg prøver å ha is i magen, men det kjennes for å være ærlig mest ut som en dobbel softis.
søndag 30. januar 2011
Visning av bolig. Andres perspektiv.
Jeg har nettopp solgt leiligheten min, og den ble selvfølgelig ryddet og ordnet slik at de som kom og så på den fikk et greit inntrykk av den.
Men det har jo gått sånn inflasjon i rydding for visning at det helst ikke skal være tegn til levd liv i boligen. Do-kosten bør man hensynsfullt gjemme i likhet med andre koster til tenner og oppvask, dersom disse skulle ha en synlig plassering til daglig. Familiebilder skal det ikke være, og det skal være tomme, rene flater.
Jeg ble litt sprø av det en stund.
I begynnelsen var det veldig greit. Både flytteforberedende rydding i kott og skap og denne “stylingen” fikk vekk smårusk og somlerask som for lengst skulle vært ryddet på plass, kastet eller bragt videre. Det ble på mange måter mye finere.
Så medførte visningsmoduset at jeg måtte ha et par hyller og kurver der jeg raskt kunne stappe bort ting som til en hver tid viste at det faktisk ble levd et liv i denne boligen. Stikk i strid med hva man skulle tro, ble dermed en del ting borte fordi jeg ryddet for mye. Jeg har nemlig aldri vært noen overflaterydder, jeg. I skuffer og skap er det alltid et visst grunnsystem. Å bare stappe ting vekk så det skal se bra ut utenpå har jeg således lite trening i.
Det er ikke bare for å kaste folk blår i øynene, heller. Ja, for det gjør man: når det skal være så mye tomme flater, så får en jo veldig mye illusjon av lys og luft, da. Husk det når du er på visning. Skriv en liste over de småtingene du alltid har framme, og tenk: Hvor har de det? Kurven med skjerf og votter. Oppvaskkluten. Skittentøykurven? Alle har jo sånt. Har faktisk disse tingene en grei, skjult plass i denne boligen, eller er det stappet innerst i skapet eller bak julepyntesken i boden?
På en annonsert visning, rydder en jo ekstra grundig, men hva gjør man når man på en times varsel blir bedt om å vise boligen dagen etter den annonserte visningen og det henger vått og nyvasket tøy på badet? Jeg lot de minste tingene henge og stappet resten i to bæreposer og la det i skatollet, hvor ingen skulle se. Man kan jo ikke få noe godt visuelt inntrykk av et bad fullt av håndklær? Og med en genser til tørk aldri så diskret bak spisebordet i stua?
Eller da noen kom dagen før annonsert visning, det også med kort varsel. Samme kveld skulle noen komme og hente ting jeg skulle gi bort. Men hvor mye får du sett av et gjesterom med ei lagerhylle stående midt i rommet? Jeg fant et sted i kjelleren de potensielle kjøperne ikke skulle gå, og dro den ned dit, sammen med et par halvpakkede esker. Jeg bor heldigvis et sted der folk ikke stjeler.
Helga etter var det ikke visning, men vips, så kunne det vel komme noen likevel. Derfor måtte lys, blomster og andre duppeditter stå sånn at det så greit ut for dem som skulle s mitt hjem fra utenfraperspektivet. Hvorfor tror du ellers en epleallergiker som jeg har røde epler i keramikkbollen på kjøkkenbordet? De matcher kjøkkengardinene, så nemlig!
Siden jeg skal flytte, så rydder jeg jo litt i gamle gjemmer også og finner mye fint. Men jeg hadde jo så lyst til å henge en nyoppdaget kopi av intervjuet av min venninne i Klassekampen fra 1979 på korktavla på gjesterommet sammen med en tegning min datter lagde som femåring og en gammel, kjær, men for en stund glemt “Knøttenestripe” For ikke å snakke om hvor fint det hadde vært å flytte tavla ut i gangen et par uker, bytte den ut med bildet som henger der. Det var helt utenkelig, enda så koselig det hadde vært å ha å se på litt.
Jeg får litt for mye utenfraperspektiv i eget hode også, og det er jammen det verste. Jeg lurer på om det ser kulere ut å ha Morgenbladet på sofabordet framfor ukebladet jeg nettopp har lest i. Og det er mer sprøtt enn noe, for for det første har jeg også utenom visningsmoduset et helt greit sted å legge bort både ukeblader og aviser, og dessuten er det mer sannsynlig at målgruppa leser ukebladet framfor Morgenbladet og slett ikke lar seg imponere av mitt intellektuelle alternativ til VG.
Jeg lar være å henge inn den dyre linskjorta mi på soverommet, mens velurdressen som er grei å ha på til jeg har drukket morgenteen min, blir rullet sammen og stappet ned i trådkurven. Foran og med retta ut, så det skal se fint ut om noen skal se inni skapet.
Det bør visst også synes at en har ryddig og ikke for anstrengt økonomi. Mine gamle BBB-reoler er slitt og til og med litt flisete et par steder. De har flyttet MANGE ganger siden 1975-79. Men jeg har ingen styling-måte som kan vise folk at jeg hadde kunnet byttet dem ut om jeg ville, men at jeg faktisk er litt glad i dem. I hvert fall har jeg vært det til nå. Men fra 2. posisjon ser de litt stusselige ut, de gjør det… Kanskje jeg bør skaffe meg nye når jeg kommer i ordnede former igjen?
Hjelp! Kunne noen være så snille å kjøpe leiligheten min snart før jeg ble rar! Jeg var ikke i tvil om at handelen ville gå greit selv om ingen avtale var gjort etter ei uke. Det tok lengre tid sist, og jeg var riktig fornøyd med handelen til slutt. Så der stresset jeg ikke. Selgermoduset mitt hadde jeg det bra i. Utflyttingen min vil nok også foregå i rolige og etter måten ustressa former.
Men da jeg fikk solgt etter under to uker, og ble befridd fra å leve lenger i et hjem ordnet etter utenfraperspektiv, ble jeg nesten mer lettet over det siste enn over at jeg fikk en grei pris for boligen.
Nå HAR jeg flyttet oppslagstavla ut i gangen og hengt opp noen av “nostalgi-tingene” som jeg vil se på til jeg pakker alt ned om ei uke eller to. Men den nye vanen med å svinse innom alle rom og “se over” og plukke smårot før jeg setter meg ned, forlater huset eller går til ro, DEN vil jeg være glad om jeg kan holde på.
Men det har jo gått sånn inflasjon i rydding for visning at det helst ikke skal være tegn til levd liv i boligen. Do-kosten bør man hensynsfullt gjemme i likhet med andre koster til tenner og oppvask, dersom disse skulle ha en synlig plassering til daglig. Familiebilder skal det ikke være, og det skal være tomme, rene flater.
Jeg ble litt sprø av det en stund.
I begynnelsen var det veldig greit. Både flytteforberedende rydding i kott og skap og denne “stylingen” fikk vekk smårusk og somlerask som for lengst skulle vært ryddet på plass, kastet eller bragt videre. Det ble på mange måter mye finere.
Så medførte visningsmoduset at jeg måtte ha et par hyller og kurver der jeg raskt kunne stappe bort ting som til en hver tid viste at det faktisk ble levd et liv i denne boligen. Stikk i strid med hva man skulle tro, ble dermed en del ting borte fordi jeg ryddet for mye. Jeg har nemlig aldri vært noen overflaterydder, jeg. I skuffer og skap er det alltid et visst grunnsystem. Å bare stappe ting vekk så det skal se bra ut utenpå har jeg således lite trening i.
Det er ikke bare for å kaste folk blår i øynene, heller. Ja, for det gjør man: når det skal være så mye tomme flater, så får en jo veldig mye illusjon av lys og luft, da. Husk det når du er på visning. Skriv en liste over de småtingene du alltid har framme, og tenk: Hvor har de det? Kurven med skjerf og votter. Oppvaskkluten. Skittentøykurven? Alle har jo sånt. Har faktisk disse tingene en grei, skjult plass i denne boligen, eller er det stappet innerst i skapet eller bak julepyntesken i boden?
På en annonsert visning, rydder en jo ekstra grundig, men hva gjør man når man på en times varsel blir bedt om å vise boligen dagen etter den annonserte visningen og det henger vått og nyvasket tøy på badet? Jeg lot de minste tingene henge og stappet resten i to bæreposer og la det i skatollet, hvor ingen skulle se. Man kan jo ikke få noe godt visuelt inntrykk av et bad fullt av håndklær? Og med en genser til tørk aldri så diskret bak spisebordet i stua?
Eller da noen kom dagen før annonsert visning, det også med kort varsel. Samme kveld skulle noen komme og hente ting jeg skulle gi bort. Men hvor mye får du sett av et gjesterom med ei lagerhylle stående midt i rommet? Jeg fant et sted i kjelleren de potensielle kjøperne ikke skulle gå, og dro den ned dit, sammen med et par halvpakkede esker. Jeg bor heldigvis et sted der folk ikke stjeler.
Helga etter var det ikke visning, men vips, så kunne det vel komme noen likevel. Derfor måtte lys, blomster og andre duppeditter stå sånn at det så greit ut for dem som skulle s mitt hjem fra utenfraperspektivet. Hvorfor tror du ellers en epleallergiker som jeg har røde epler i keramikkbollen på kjøkkenbordet? De matcher kjøkkengardinene, så nemlig!
Siden jeg skal flytte, så rydder jeg jo litt i gamle gjemmer også og finner mye fint. Men jeg hadde jo så lyst til å henge en nyoppdaget kopi av intervjuet av min venninne i Klassekampen fra 1979 på korktavla på gjesterommet sammen med en tegning min datter lagde som femåring og en gammel, kjær, men for en stund glemt “Knøttenestripe” For ikke å snakke om hvor fint det hadde vært å flytte tavla ut i gangen et par uker, bytte den ut med bildet som henger der. Det var helt utenkelig, enda så koselig det hadde vært å ha å se på litt.
Jeg får litt for mye utenfraperspektiv i eget hode også, og det er jammen det verste. Jeg lurer på om det ser kulere ut å ha Morgenbladet på sofabordet framfor ukebladet jeg nettopp har lest i. Og det er mer sprøtt enn noe, for for det første har jeg også utenom visningsmoduset et helt greit sted å legge bort både ukeblader og aviser, og dessuten er det mer sannsynlig at målgruppa leser ukebladet framfor Morgenbladet og slett ikke lar seg imponere av mitt intellektuelle alternativ til VG.
Jeg lar være å henge inn den dyre linskjorta mi på soverommet, mens velurdressen som er grei å ha på til jeg har drukket morgenteen min, blir rullet sammen og stappet ned i trådkurven. Foran og med retta ut, så det skal se fint ut om noen skal se inni skapet.
Det bør visst også synes at en har ryddig og ikke for anstrengt økonomi. Mine gamle BBB-reoler er slitt og til og med litt flisete et par steder. De har flyttet MANGE ganger siden 1975-79. Men jeg har ingen styling-måte som kan vise folk at jeg hadde kunnet byttet dem ut om jeg ville, men at jeg faktisk er litt glad i dem. I hvert fall har jeg vært det til nå. Men fra 2. posisjon ser de litt stusselige ut, de gjør det… Kanskje jeg bør skaffe meg nye når jeg kommer i ordnede former igjen?
Hjelp! Kunne noen være så snille å kjøpe leiligheten min snart før jeg ble rar! Jeg var ikke i tvil om at handelen ville gå greit selv om ingen avtale var gjort etter ei uke. Det tok lengre tid sist, og jeg var riktig fornøyd med handelen til slutt. Så der stresset jeg ikke. Selgermoduset mitt hadde jeg det bra i. Utflyttingen min vil nok også foregå i rolige og etter måten ustressa former.
Men da jeg fikk solgt etter under to uker, og ble befridd fra å leve lenger i et hjem ordnet etter utenfraperspektiv, ble jeg nesten mer lettet over det siste enn over at jeg fikk en grei pris for boligen.
Nå HAR jeg flyttet oppslagstavla ut i gangen og hengt opp noen av “nostalgi-tingene” som jeg vil se på til jeg pakker alt ned om ei uke eller to. Men den nye vanen med å svinse innom alle rom og “se over” og plukke smårot før jeg setter meg ned, forlater huset eller går til ro, DEN vil jeg være glad om jeg kan holde på.
tirsdag 21. desember 2010
Overhjelpsom teknologi. / Skrive-ut -julehefte-blues.
Hvert år skriver jeg et julehefte, ”Inger Johannes Juletidende” ,som en del folk setter veldig pris på å få i posten, ikke på mail. Og de er glade for å få det før julaften.
Det pleier ikke å være noe problem. Jeg sender aldri Tidenden innen den 16. som Posten så inntrengende tigger om, men takket være alle dere som faktisk gjør det, så går det bra.
I år vet jeg sannelig ikke. Jeg hadde tenkt å sende det den 20., og så kom det ting i veien som har å gjøre med styremøte i borettslaget, et par mannfolk som skulle snakke i hele avsnitt for å gi et ja/nei-svar, ( fordi de ikke visste helt, tenker jeg, eller ikke gadd å høre etter hva jeg egentlig spurte om), to på samme dagen var i overkant, spør du meg. Og en buss som ikke kom. Men likevel den vanlige forj.....heten som ligger utenfor ens kontroll og som en alltid tar høyde for.
Så jeg rakk ikke posten i tide, men i dag skulle også gå bra.. Dermed utsatte jeg like godt printinga til den påfølgende morgen, for å printe ut 6-8 sider av et julehefte har jeg gjort så ofte nå at jeg kan det. Jeg har fått ny PC og har en relativt ny skriver, men jeg har skiftet før, og det har ikke pleid å by på problemer.
Så ikke nuh!
Word 2010-systemet hadde så inderlig gjerne villet at jeg skulle lage oppsettet til juleheftet mitt etter en automatikk som Redaktøren av Inger Johannes Juletidende ingenlunne var forberedt på å lære seg i denne søte førejuletid. Jeg lovte dyrt og hellig å lære meg det på nyåret, og gikk i gang med gamle fakter. Du vet: egne avsnitt og overskrift laget ved å sette fet skrift og litt større typer. En liten WordArt innimellom for moro skyld.
Men det var som om Wotti ( som jeg kaller skriveprogrammet mitt, det høres litt mer ut som den vesle udresserete valpen det oppfører seg som) ikke greide å tro helt på det at jeg ikke ville ha mer hjelp. Han kunne jo så mye rart, hadde en masse kunnskaper om marger, avsnitt og automatikk som han ivret og logret for å få lov å vise meg. Nesten som en likemann som ikke har vært på likemannskurs eller en mamma med alt for dårlig jeg-du-sortering. Eller som en treeåring som skal ”hjelpe mor” og tømmer melposen utover golvet.
Dessverre kom jeg på å legge inn ei tom side først, for å se hvordan det ble med de sidene som kom mot hverandre på papirutgaven. Men Wotti var ikke helt bekvem med dette trikset, så da jeg prøvde å ta bort den siden igjen, forskjøv han både marger og avsnitt. Så da måtte jeg la den være der, da...
Ja, ja, så derfor var det bare å starte utprintinga på side 2 og ta det derfra: Side 2,4,6,8 og i 10 eksemplarer. Og så snur vi bunken, og skriver ut side 3,5,7,9 på baksiden. Men riktig side opp, det er peanuts, det er mange år siden noen sist fikk julehefte stiftet i toppen fordi baksida kom feil vei.
Wotti var skriveprogrammet sitt med solid bakgrunn for egne meninger og en forbausende god hukommelse. Han foreslo både det ene og det andre, men jeg sa bestemt: ”Nei, Wotti, Dekk!” Å si ”dekk” via en Cannon printer skjer ved at du napper arkene rett ut av holderen, og dermed slutter den å skrive, og på PC-skjermen kommer det et vindu som forteller deg at du er tom for papir, og at du skal legge i papir og trykke på OK-knappen på skriveren. Men det jeg liker aller best, er at det også er et valg om å annullere utskrift. Den har jeg brukt mye. Jeg liker denne måten, for da trenger jeg ikke bruke så mye teknologi, nappe og trykke inn knapper, det er greiene sine, det!
Men Wotti hadde ikke gitt opp! Han våknet med et glad byks: Hurra, hun skal skrive ut noe på to sider her! Det er jeg god på! Ja, spør meg ikke hva han tenkte, jeg har gitt opp, jeg la inn en veldig utvetydig kommando om at jeg faktisk bare skulle ha utskrift på en side, ikke skjønner jeg hvordan han ferska hva jeg holdt på med. Men det gjorde han! Men siden jeg da hadde lagt inn en bunke ark med utskrift på baksida, så kom teksten oppå. Og sidetallene kom også hurramegrundt.
Til slutt lyktes det meg å overliste Wotti og få satt det hele opp på min måte.
Det måtte jeg jo! Med den ulykksalige side 1 blank, ville Wotti sin metode føre til at hele juletidenden begynte med en tom side. Og et ekstra ark i konvolutten, ble det også. Det ville ikke blitt noe fint, men det kunne jo ikke Wotti forstå, stakkars. Han bare knistret og pep og var lei seg fordi jeg ikke ville følge rådene hans. Tror jeg. Jeg fikk i hvert fall mer og mer følelsen av et levende vesen som hadde inntatt min PC.
Nå har jeg i hvert fall overlistet han. (For sikkerhets skyld skriver jeg dette på en annen PC, og jeg legger ikke ut bloggposten før jeg er ferdig, jeg tror Wotti har forbindelse med Wiki Leaks!)
Jeg ber om bare ei side om gangen, riktignok i flere eksemplarer. Intet annet. Da funker det. Bortsett fra at når har Wotti blitt sur, skikkelig, som en sur unge, vet dere. Ja, han skal gjøre som jeg ber om, men det gjøres i sneglefart. For hvert ark han ber skriveren skrive ut, skal det sendes inn igjen i skriveren og snus. Det kommer med baksida ut til slutt. Og først da går han motstrebende med på å skrive ut ett ark til, og hvert ark tar, jeg gjetter på et minutt å skrive ut.
Jeg er ikke helt sikker på om det var Wotti eller jeg som vant, men ca 1/3 av dem som skulle ha juletidende i posten fikk det før klokka 17 i dag, og de fleste utenfor Østlandet fikk det i den gule kassa som tømmes klokka 15:45.
Hvis det finnes en kode på PCen som heter: Hvis du ikke ligger dønn stille nå og lar være å bry deg, så avinnstallerer jeg deg, så gi meg gjerne et tips!
Det pleier ikke å være noe problem. Jeg sender aldri Tidenden innen den 16. som Posten så inntrengende tigger om, men takket være alle dere som faktisk gjør det, så går det bra.
I år vet jeg sannelig ikke. Jeg hadde tenkt å sende det den 20., og så kom det ting i veien som har å gjøre med styremøte i borettslaget, et par mannfolk som skulle snakke i hele avsnitt for å gi et ja/nei-svar, ( fordi de ikke visste helt, tenker jeg, eller ikke gadd å høre etter hva jeg egentlig spurte om), to på samme dagen var i overkant, spør du meg. Og en buss som ikke kom. Men likevel den vanlige forj.....heten som ligger utenfor ens kontroll og som en alltid tar høyde for.
Så jeg rakk ikke posten i tide, men i dag skulle også gå bra.. Dermed utsatte jeg like godt printinga til den påfølgende morgen, for å printe ut 6-8 sider av et julehefte har jeg gjort så ofte nå at jeg kan det. Jeg har fått ny PC og har en relativt ny skriver, men jeg har skiftet før, og det har ikke pleid å by på problemer.
Så ikke nuh!
Word 2010-systemet hadde så inderlig gjerne villet at jeg skulle lage oppsettet til juleheftet mitt etter en automatikk som Redaktøren av Inger Johannes Juletidende ingenlunne var forberedt på å lære seg i denne søte førejuletid. Jeg lovte dyrt og hellig å lære meg det på nyåret, og gikk i gang med gamle fakter. Du vet: egne avsnitt og overskrift laget ved å sette fet skrift og litt større typer. En liten WordArt innimellom for moro skyld.
Men det var som om Wotti ( som jeg kaller skriveprogrammet mitt, det høres litt mer ut som den vesle udresserete valpen det oppfører seg som) ikke greide å tro helt på det at jeg ikke ville ha mer hjelp. Han kunne jo så mye rart, hadde en masse kunnskaper om marger, avsnitt og automatikk som han ivret og logret for å få lov å vise meg. Nesten som en likemann som ikke har vært på likemannskurs eller en mamma med alt for dårlig jeg-du-sortering. Eller som en treeåring som skal ”hjelpe mor” og tømmer melposen utover golvet.
Dessverre kom jeg på å legge inn ei tom side først, for å se hvordan det ble med de sidene som kom mot hverandre på papirutgaven. Men Wotti var ikke helt bekvem med dette trikset, så da jeg prøvde å ta bort den siden igjen, forskjøv han både marger og avsnitt. Så da måtte jeg la den være der, da...
Ja, ja, så derfor var det bare å starte utprintinga på side 2 og ta det derfra: Side 2,4,6,8 og i 10 eksemplarer. Og så snur vi bunken, og skriver ut side 3,5,7,9 på baksiden. Men riktig side opp, det er peanuts, det er mange år siden noen sist fikk julehefte stiftet i toppen fordi baksida kom feil vei.
Wotti var skriveprogrammet sitt med solid bakgrunn for egne meninger og en forbausende god hukommelse. Han foreslo både det ene og det andre, men jeg sa bestemt: ”Nei, Wotti, Dekk!” Å si ”dekk” via en Cannon printer skjer ved at du napper arkene rett ut av holderen, og dermed slutter den å skrive, og på PC-skjermen kommer det et vindu som forteller deg at du er tom for papir, og at du skal legge i papir og trykke på OK-knappen på skriveren. Men det jeg liker aller best, er at det også er et valg om å annullere utskrift. Den har jeg brukt mye. Jeg liker denne måten, for da trenger jeg ikke bruke så mye teknologi, nappe og trykke inn knapper, det er greiene sine, det!
Men Wotti hadde ikke gitt opp! Han våknet med et glad byks: Hurra, hun skal skrive ut noe på to sider her! Det er jeg god på! Ja, spør meg ikke hva han tenkte, jeg har gitt opp, jeg la inn en veldig utvetydig kommando om at jeg faktisk bare skulle ha utskrift på en side, ikke skjønner jeg hvordan han ferska hva jeg holdt på med. Men det gjorde han! Men siden jeg da hadde lagt inn en bunke ark med utskrift på baksida, så kom teksten oppå. Og sidetallene kom også hurramegrundt.
Til slutt lyktes det meg å overliste Wotti og få satt det hele opp på min måte.
Det måtte jeg jo! Med den ulykksalige side 1 blank, ville Wotti sin metode føre til at hele juletidenden begynte med en tom side. Og et ekstra ark i konvolutten, ble det også. Det ville ikke blitt noe fint, men det kunne jo ikke Wotti forstå, stakkars. Han bare knistret og pep og var lei seg fordi jeg ikke ville følge rådene hans. Tror jeg. Jeg fikk i hvert fall mer og mer følelsen av et levende vesen som hadde inntatt min PC.
Nå har jeg i hvert fall overlistet han. (For sikkerhets skyld skriver jeg dette på en annen PC, og jeg legger ikke ut bloggposten før jeg er ferdig, jeg tror Wotti har forbindelse med Wiki Leaks!)
Jeg ber om bare ei side om gangen, riktignok i flere eksemplarer. Intet annet. Da funker det. Bortsett fra at når har Wotti blitt sur, skikkelig, som en sur unge, vet dere. Ja, han skal gjøre som jeg ber om, men det gjøres i sneglefart. For hvert ark han ber skriveren skrive ut, skal det sendes inn igjen i skriveren og snus. Det kommer med baksida ut til slutt. Og først da går han motstrebende med på å skrive ut ett ark til, og hvert ark tar, jeg gjetter på et minutt å skrive ut.
Jeg er ikke helt sikker på om det var Wotti eller jeg som vant, men ca 1/3 av dem som skulle ha juletidende i posten fikk det før klokka 17 i dag, og de fleste utenfor Østlandet fikk det i den gule kassa som tømmes klokka 15:45.
Hvis det finnes en kode på PCen som heter: Hvis du ikke ligger dønn stille nå og lar være å bry deg, så avinnstallerer jeg deg, så gi meg gjerne et tips!
Abonner på:
Innlegg (Atom)