Noen har tråkket stygt på en venninne av meg. En meget ansvarsbevisst og på ingen måte lat person som har fått uførepensjon fordi hun er så uheldig å ha blitt såpass plaget av sin MS at hun ikke kan jobbe, blir i vennelag servert en sukkersøt oppfordring om å “ta tak i livet sitt”. -Tror jeg det var. Jeg var ikke der. Jeg vet bare at hun er dypt såret.
Nå sitter hun der og kan ikke “ta igjen”. For man blir ofte såpass paff og slått i bakken når noen brått og uventet sparker en så ettertrykkelig der det gjør mest vondt, at man får ikke servert den optimalt høflige og samtidig pedagogisk riktige uttalelsen som får den andre til å skjønne at hun eller han har vært langt mer uforskammet enn man har lov å være i pent selskap.
Og hvordan sier man fra etterpå? Hvordan sier man generelt sett fra etterpå at noen i sin uforstand har påført en annen et dypt sår i sjela? For “de” burde jo få vite om det?
For selv om Sokrates var noe i overkant optimistisk da han sa at om mennesket visste hva som var godt, så ville det også gjøre det, så er det vel et snev av sannhet i det at man er snillere om man vet at det man gjør er slemt, man søker mer informasjon før man handler eller uttaler seg, om man innser at ens innsikt i den aktuelle sak er nokså begrenset, man viser mer empati med andre om man har lært at en sak kan se annerledes ut fra et annet perspektiv enn ens eget. Vel?
Jeg ble for en tid siden selv ettertrykkelig tråkket på av noen som jeg tror var mennesker med evne til empati. Disse var helsearbeidere, og selv om jeg ikke vet hva som utløste den vanvittige situasjonen, regner jeg med tidspress og underbemanning må ha vært medvirkende. Og kanskje et behov for å parkere en pårørende ettertrykkelig på sidelinja fordi hun etterspurte tjenester man hadde knapphet på, og gjorde det på en slik måte at de ble konfrontert med hvor lite de strakk til. Et høflig “Jeg skjønner dere har lite folk” og “Hvis dere vil kan jeg gjerne…” av en pårørende med fagkunnskaper kan antagelig være vel så provoserende som en usaklig kjeftesmelle, fordi man innerst inne ikke like lett kan forsvare seg mot det og avfeie det som etterspørres som unødvendig.
Uansett, min venninne og jeg og mange med oss, vi sitter der og har fått nok et ettertrykkelig spark i en hverdag som var utfordrende nok fra før, og det på grunn av andre menneskers uforstand.
Eller ER det uforstand? For jeg tenker at både min situasjon og min venninnes handler kanskje like gjerne om at utøveren har et bilde av verden som man ønsker å beholde for en hver pris?
Uten myten om trygdemisbrukerne, kan man ikke like lett kreve skattelette og et politisk styre med mindre offentlig velferd, for eksempel. Og uten myten om den pårørende som en fiende man må “sette grenser for” i stedet for å samarbeide med, kan en helsearbeider tvinges til et mer nyansert og krevende bilde av sin pasient, og dermed i enda større grad konfronteres med hvordan knappe ressurser tvinger en til faglig utilstrekkelighet.
Uansett er det sånn at det ikke er lett å forsvare seg. Å kreve et nytt og konfronterende møte med den som begikk overgrepet er krevende for den som føler seg angrepet, og ville i de fleste tilfeller bli oppfattet som melodramatisk, og dermed neppe tjene til sin hensikt.
Å ta saken opp i offentligheten er heller ikke lett. Blir man konkret, blir det “sosialporno”, noe i hvert fall verken min venninne eller jeg ønsker. Blir det generelt, er det en utfordring å få belyst saken slik at den forstås av andre enn dem som allerede er enige.
lørdag 7. mai 2011
lørdag 30. april 2011
Jeg leter etter en ny leilighet.
Jeg forstår ikke hvordan folk klarer å bestemme noe så viktig så kjapt som mange gjør. Mange bruker kortere tid på å se på bolig enn på ny TV, sies det. Men man ser vel ikke ser all researchen folk gjør utenom visningen. Men likevel.
Tida en har til disposisjon til å finne noe av interesse, er ikke lang, i hvert fall ikke om en har solgt. Og når ikke har solgt, vet en jo oftest ikke hvor mye en har å kjøpe for.
Selv er jeg i den situasjonen at jeg bor midlertidig etter boligsalget, og kan dermed hengi meg uhemmet til boligkjøpets grublerier og undersøkelser. At jeg i tillegg har eid to andre leiligheter i samme størrelse og prisklasse, samt bodd til leie i flere enn de fleste, gir vel en viss bakgrunn for egne meninger, selv om det også kan få en til å henge seg opp i uvesentlige detaljer, mye lik en kroniker (eller hypokonder også) som søker opp mengder av medisinsk kunnskap på Internett uten å ha basal faglig utdannelse.
Nå sitter jeg her igjen med en liten, grei leilighet jeg kan by på. Jeg har råd, det er grenser for hvor dyrt det kan bli, selv om vi skulle bli fler som byr og det blir budrunde. Er det ikke rart, forresten, at en budrunde kan oppleves så ulikt avhengig av om en selger eller kjøper?
Etter en rekke visninger der jeg alltid endte med å ikke finne noen av leilighetene som gode nok, har jeg måttet innse at jeg må fire på noen krav for å finne noe. Gjennomtenkt firing på krav på generelt grunnlag, er jo greit nok. Hvis annen etasje skal være eneste aktuelle alternativ i blokk uten heis, så må man kanskje ville fullrenovere badet? Eller omvendt. Det er bare å bestemme seg for hva som er viktig.
Skal jeg bo mer sentralt, må jeg i hvert fall gå ned i antall soverom, den er grei. Og det skal uansett være gode boder og ryddig borettslag.
Men så kommer disse små tingene som en ikke har tenkt over, fordi de bare dukker opp i enkelttilfeller. Samtidig har man en konkret leilighet som lokker med sitt tilbud om å bli et hjem, og tenk så koselig å kunne… og der kunne jeg ha en sånn… og så greit med… KABOOOM, så dukker den lille filledetaljen opp. ER det så liten filledetalj? Den vil påvirke min hverdag i mange år. Men så er man så lei, og det frister å dytte alle betenkeligheter til side og slå til og Være Ferdig.
Jeg blir veldig obs på det her jeg sitter og skriver på min PC. Jeg prøvde å finne ut en del om PC-er, selv om dette ikke er noe jeg kan særlig mye om. Men sånn burde den være, og ikke sånn… Så bråbestemte jeg meg likevel, fordi det lokket slik å endelig få meg en PC jeg kunne ta med meg ut i stua og alt det andre som skulle bli så bra, og denne var på tilbud. Æsj. Den var ikke bra! Tenk om jeg gjør sånn med en leilighet? At jeg blir så lei at jeg bare bråbestemmer meg og tar en dårlig?
Nå har jeg vært etdøgnsforelsket i to ulike leiligheter der jeg har forlatt den overbevist om at jeg ville prøve å få kjøpt den og skiftet mening etter å ha sovet på det.
Det er godt at man ikke må slå til på stedet. Like dumt som om en straks skulle tatt med seg hjem en trivelig kar en treffer om en aldri så mye får en umiddelbar følelse av å ha møtt en tvillingsjel.
Å gjennomskue disse tingene som lokker oss uten saklig grunn, er ikke alltid lett. Hvorfor blir jeg så sjarmert av terrasso i trappeoppgangen? Jeg tror det er fordi de hadde det på den barneskolen jeg gikk på. Men terrasso er solid også, så det er jo ikke farlig. Men kanskje noe ved kjøkkeninnredningen minner om en hyggelig venninnes kjøkken? Kan dette få en til å overse fuktighetsmerker i kanten av bunnplata under oppvaskkummen? Svaret er ja. Selv vi som overser den lekre sofaen og for vårt indre blikk prøver å få plass til den vi selv har (samt god stol!), og husker ting som sidebord og vedkurv osv, lar vi oss nok lure vi også, gjerne av en assosiasjon til noe emosjonelt vi ikke er bevisst på. Eller at vi faktisk glemmer å sjekke en detalj fordi vi har sett på så mange leiligheter og sjekket den detaljen fjorten ganger før. Kanskje er det enda skumlere om en har gjennomskuet en del ting, fordi en tror en er flink og kan tenke på alt.
Jeg prøver å ha is i magen, men det kjennes for å være ærlig mest ut som en dobbel softis.
Tida en har til disposisjon til å finne noe av interesse, er ikke lang, i hvert fall ikke om en har solgt. Og når ikke har solgt, vet en jo oftest ikke hvor mye en har å kjøpe for.
Selv er jeg i den situasjonen at jeg bor midlertidig etter boligsalget, og kan dermed hengi meg uhemmet til boligkjøpets grublerier og undersøkelser. At jeg i tillegg har eid to andre leiligheter i samme størrelse og prisklasse, samt bodd til leie i flere enn de fleste, gir vel en viss bakgrunn for egne meninger, selv om det også kan få en til å henge seg opp i uvesentlige detaljer, mye lik en kroniker (eller hypokonder også) som søker opp mengder av medisinsk kunnskap på Internett uten å ha basal faglig utdannelse.
Nå sitter jeg her igjen med en liten, grei leilighet jeg kan by på. Jeg har råd, det er grenser for hvor dyrt det kan bli, selv om vi skulle bli fler som byr og det blir budrunde. Er det ikke rart, forresten, at en budrunde kan oppleves så ulikt avhengig av om en selger eller kjøper?
Etter en rekke visninger der jeg alltid endte med å ikke finne noen av leilighetene som gode nok, har jeg måttet innse at jeg må fire på noen krav for å finne noe. Gjennomtenkt firing på krav på generelt grunnlag, er jo greit nok. Hvis annen etasje skal være eneste aktuelle alternativ i blokk uten heis, så må man kanskje ville fullrenovere badet? Eller omvendt. Det er bare å bestemme seg for hva som er viktig.
Skal jeg bo mer sentralt, må jeg i hvert fall gå ned i antall soverom, den er grei. Og det skal uansett være gode boder og ryddig borettslag.
Men så kommer disse små tingene som en ikke har tenkt over, fordi de bare dukker opp i enkelttilfeller. Samtidig har man en konkret leilighet som lokker med sitt tilbud om å bli et hjem, og tenk så koselig å kunne… og der kunne jeg ha en sånn… og så greit med… KABOOOM, så dukker den lille filledetaljen opp. ER det så liten filledetalj? Den vil påvirke min hverdag i mange år. Men så er man så lei, og det frister å dytte alle betenkeligheter til side og slå til og Være Ferdig.
Jeg blir veldig obs på det her jeg sitter og skriver på min PC. Jeg prøvde å finne ut en del om PC-er, selv om dette ikke er noe jeg kan særlig mye om. Men sånn burde den være, og ikke sånn… Så bråbestemte jeg meg likevel, fordi det lokket slik å endelig få meg en PC jeg kunne ta med meg ut i stua og alt det andre som skulle bli så bra, og denne var på tilbud. Æsj. Den var ikke bra! Tenk om jeg gjør sånn med en leilighet? At jeg blir så lei at jeg bare bråbestemmer meg og tar en dårlig?
Nå har jeg vært etdøgnsforelsket i to ulike leiligheter der jeg har forlatt den overbevist om at jeg ville prøve å få kjøpt den og skiftet mening etter å ha sovet på det.
Det er godt at man ikke må slå til på stedet. Like dumt som om en straks skulle tatt med seg hjem en trivelig kar en treffer om en aldri så mye får en umiddelbar følelse av å ha møtt en tvillingsjel.
Å gjennomskue disse tingene som lokker oss uten saklig grunn, er ikke alltid lett. Hvorfor blir jeg så sjarmert av terrasso i trappeoppgangen? Jeg tror det er fordi de hadde det på den barneskolen jeg gikk på. Men terrasso er solid også, så det er jo ikke farlig. Men kanskje noe ved kjøkkeninnredningen minner om en hyggelig venninnes kjøkken? Kan dette få en til å overse fuktighetsmerker i kanten av bunnplata under oppvaskkummen? Svaret er ja. Selv vi som overser den lekre sofaen og for vårt indre blikk prøver å få plass til den vi selv har (samt god stol!), og husker ting som sidebord og vedkurv osv, lar vi oss nok lure vi også, gjerne av en assosiasjon til noe emosjonelt vi ikke er bevisst på. Eller at vi faktisk glemmer å sjekke en detalj fordi vi har sett på så mange leiligheter og sjekket den detaljen fjorten ganger før. Kanskje er det enda skumlere om en har gjennomskuet en del ting, fordi en tror en er flink og kan tenke på alt.
Jeg prøver å ha is i magen, men det kjennes for å være ærlig mest ut som en dobbel softis.
søndag 30. januar 2011
Visning av bolig. Andres perspektiv.
Jeg har nettopp solgt leiligheten min, og den ble selvfølgelig ryddet og ordnet slik at de som kom og så på den fikk et greit inntrykk av den.
Men det har jo gått sånn inflasjon i rydding for visning at det helst ikke skal være tegn til levd liv i boligen. Do-kosten bør man hensynsfullt gjemme i likhet med andre koster til tenner og oppvask, dersom disse skulle ha en synlig plassering til daglig. Familiebilder skal det ikke være, og det skal være tomme, rene flater.
Jeg ble litt sprø av det en stund.
I begynnelsen var det veldig greit. Både flytteforberedende rydding i kott og skap og denne “stylingen” fikk vekk smårusk og somlerask som for lengst skulle vært ryddet på plass, kastet eller bragt videre. Det ble på mange måter mye finere.
Så medførte visningsmoduset at jeg måtte ha et par hyller og kurver der jeg raskt kunne stappe bort ting som til en hver tid viste at det faktisk ble levd et liv i denne boligen. Stikk i strid med hva man skulle tro, ble dermed en del ting borte fordi jeg ryddet for mye. Jeg har nemlig aldri vært noen overflaterydder, jeg. I skuffer og skap er det alltid et visst grunnsystem. Å bare stappe ting vekk så det skal se bra ut utenpå har jeg således lite trening i.
Det er ikke bare for å kaste folk blår i øynene, heller. Ja, for det gjør man: når det skal være så mye tomme flater, så får en jo veldig mye illusjon av lys og luft, da. Husk det når du er på visning. Skriv en liste over de småtingene du alltid har framme, og tenk: Hvor har de det? Kurven med skjerf og votter. Oppvaskkluten. Skittentøykurven? Alle har jo sånt. Har faktisk disse tingene en grei, skjult plass i denne boligen, eller er det stappet innerst i skapet eller bak julepyntesken i boden?
På en annonsert visning, rydder en jo ekstra grundig, men hva gjør man når man på en times varsel blir bedt om å vise boligen dagen etter den annonserte visningen og det henger vått og nyvasket tøy på badet? Jeg lot de minste tingene henge og stappet resten i to bæreposer og la det i skatollet, hvor ingen skulle se. Man kan jo ikke få noe godt visuelt inntrykk av et bad fullt av håndklær? Og med en genser til tørk aldri så diskret bak spisebordet i stua?
Eller da noen kom dagen før annonsert visning, det også med kort varsel. Samme kveld skulle noen komme og hente ting jeg skulle gi bort. Men hvor mye får du sett av et gjesterom med ei lagerhylle stående midt i rommet? Jeg fant et sted i kjelleren de potensielle kjøperne ikke skulle gå, og dro den ned dit, sammen med et par halvpakkede esker. Jeg bor heldigvis et sted der folk ikke stjeler.
Helga etter var det ikke visning, men vips, så kunne det vel komme noen likevel. Derfor måtte lys, blomster og andre duppeditter stå sånn at det så greit ut for dem som skulle s mitt hjem fra utenfraperspektivet. Hvorfor tror du ellers en epleallergiker som jeg har røde epler i keramikkbollen på kjøkkenbordet? De matcher kjøkkengardinene, så nemlig!
Siden jeg skal flytte, så rydder jeg jo litt i gamle gjemmer også og finner mye fint. Men jeg hadde jo så lyst til å henge en nyoppdaget kopi av intervjuet av min venninne i Klassekampen fra 1979 på korktavla på gjesterommet sammen med en tegning min datter lagde som femåring og en gammel, kjær, men for en stund glemt “Knøttenestripe” For ikke å snakke om hvor fint det hadde vært å flytte tavla ut i gangen et par uker, bytte den ut med bildet som henger der. Det var helt utenkelig, enda så koselig det hadde vært å ha å se på litt.
Jeg får litt for mye utenfraperspektiv i eget hode også, og det er jammen det verste. Jeg lurer på om det ser kulere ut å ha Morgenbladet på sofabordet framfor ukebladet jeg nettopp har lest i. Og det er mer sprøtt enn noe, for for det første har jeg også utenom visningsmoduset et helt greit sted å legge bort både ukeblader og aviser, og dessuten er det mer sannsynlig at målgruppa leser ukebladet framfor Morgenbladet og slett ikke lar seg imponere av mitt intellektuelle alternativ til VG.
Jeg lar være å henge inn den dyre linskjorta mi på soverommet, mens velurdressen som er grei å ha på til jeg har drukket morgenteen min, blir rullet sammen og stappet ned i trådkurven. Foran og med retta ut, så det skal se fint ut om noen skal se inni skapet.
Det bør visst også synes at en har ryddig og ikke for anstrengt økonomi. Mine gamle BBB-reoler er slitt og til og med litt flisete et par steder. De har flyttet MANGE ganger siden 1975-79. Men jeg har ingen styling-måte som kan vise folk at jeg hadde kunnet byttet dem ut om jeg ville, men at jeg faktisk er litt glad i dem. I hvert fall har jeg vært det til nå. Men fra 2. posisjon ser de litt stusselige ut, de gjør det… Kanskje jeg bør skaffe meg nye når jeg kommer i ordnede former igjen?
Hjelp! Kunne noen være så snille å kjøpe leiligheten min snart før jeg ble rar! Jeg var ikke i tvil om at handelen ville gå greit selv om ingen avtale var gjort etter ei uke. Det tok lengre tid sist, og jeg var riktig fornøyd med handelen til slutt. Så der stresset jeg ikke. Selgermoduset mitt hadde jeg det bra i. Utflyttingen min vil nok også foregå i rolige og etter måten ustressa former.
Men da jeg fikk solgt etter under to uker, og ble befridd fra å leve lenger i et hjem ordnet etter utenfraperspektiv, ble jeg nesten mer lettet over det siste enn over at jeg fikk en grei pris for boligen.
Nå HAR jeg flyttet oppslagstavla ut i gangen og hengt opp noen av “nostalgi-tingene” som jeg vil se på til jeg pakker alt ned om ei uke eller to. Men den nye vanen med å svinse innom alle rom og “se over” og plukke smårot før jeg setter meg ned, forlater huset eller går til ro, DEN vil jeg være glad om jeg kan holde på.
Men det har jo gått sånn inflasjon i rydding for visning at det helst ikke skal være tegn til levd liv i boligen. Do-kosten bør man hensynsfullt gjemme i likhet med andre koster til tenner og oppvask, dersom disse skulle ha en synlig plassering til daglig. Familiebilder skal det ikke være, og det skal være tomme, rene flater.
Jeg ble litt sprø av det en stund.
I begynnelsen var det veldig greit. Både flytteforberedende rydding i kott og skap og denne “stylingen” fikk vekk smårusk og somlerask som for lengst skulle vært ryddet på plass, kastet eller bragt videre. Det ble på mange måter mye finere.
Så medførte visningsmoduset at jeg måtte ha et par hyller og kurver der jeg raskt kunne stappe bort ting som til en hver tid viste at det faktisk ble levd et liv i denne boligen. Stikk i strid med hva man skulle tro, ble dermed en del ting borte fordi jeg ryddet for mye. Jeg har nemlig aldri vært noen overflaterydder, jeg. I skuffer og skap er det alltid et visst grunnsystem. Å bare stappe ting vekk så det skal se bra ut utenpå har jeg således lite trening i.
Det er ikke bare for å kaste folk blår i øynene, heller. Ja, for det gjør man: når det skal være så mye tomme flater, så får en jo veldig mye illusjon av lys og luft, da. Husk det når du er på visning. Skriv en liste over de småtingene du alltid har framme, og tenk: Hvor har de det? Kurven med skjerf og votter. Oppvaskkluten. Skittentøykurven? Alle har jo sånt. Har faktisk disse tingene en grei, skjult plass i denne boligen, eller er det stappet innerst i skapet eller bak julepyntesken i boden?
På en annonsert visning, rydder en jo ekstra grundig, men hva gjør man når man på en times varsel blir bedt om å vise boligen dagen etter den annonserte visningen og det henger vått og nyvasket tøy på badet? Jeg lot de minste tingene henge og stappet resten i to bæreposer og la det i skatollet, hvor ingen skulle se. Man kan jo ikke få noe godt visuelt inntrykk av et bad fullt av håndklær? Og med en genser til tørk aldri så diskret bak spisebordet i stua?
Eller da noen kom dagen før annonsert visning, det også med kort varsel. Samme kveld skulle noen komme og hente ting jeg skulle gi bort. Men hvor mye får du sett av et gjesterom med ei lagerhylle stående midt i rommet? Jeg fant et sted i kjelleren de potensielle kjøperne ikke skulle gå, og dro den ned dit, sammen med et par halvpakkede esker. Jeg bor heldigvis et sted der folk ikke stjeler.
Helga etter var det ikke visning, men vips, så kunne det vel komme noen likevel. Derfor måtte lys, blomster og andre duppeditter stå sånn at det så greit ut for dem som skulle s mitt hjem fra utenfraperspektivet. Hvorfor tror du ellers en epleallergiker som jeg har røde epler i keramikkbollen på kjøkkenbordet? De matcher kjøkkengardinene, så nemlig!
Siden jeg skal flytte, så rydder jeg jo litt i gamle gjemmer også og finner mye fint. Men jeg hadde jo så lyst til å henge en nyoppdaget kopi av intervjuet av min venninne i Klassekampen fra 1979 på korktavla på gjesterommet sammen med en tegning min datter lagde som femåring og en gammel, kjær, men for en stund glemt “Knøttenestripe” For ikke å snakke om hvor fint det hadde vært å flytte tavla ut i gangen et par uker, bytte den ut med bildet som henger der. Det var helt utenkelig, enda så koselig det hadde vært å ha å se på litt.
Jeg får litt for mye utenfraperspektiv i eget hode også, og det er jammen det verste. Jeg lurer på om det ser kulere ut å ha Morgenbladet på sofabordet framfor ukebladet jeg nettopp har lest i. Og det er mer sprøtt enn noe, for for det første har jeg også utenom visningsmoduset et helt greit sted å legge bort både ukeblader og aviser, og dessuten er det mer sannsynlig at målgruppa leser ukebladet framfor Morgenbladet og slett ikke lar seg imponere av mitt intellektuelle alternativ til VG.
Jeg lar være å henge inn den dyre linskjorta mi på soverommet, mens velurdressen som er grei å ha på til jeg har drukket morgenteen min, blir rullet sammen og stappet ned i trådkurven. Foran og med retta ut, så det skal se fint ut om noen skal se inni skapet.
Det bør visst også synes at en har ryddig og ikke for anstrengt økonomi. Mine gamle BBB-reoler er slitt og til og med litt flisete et par steder. De har flyttet MANGE ganger siden 1975-79. Men jeg har ingen styling-måte som kan vise folk at jeg hadde kunnet byttet dem ut om jeg ville, men at jeg faktisk er litt glad i dem. I hvert fall har jeg vært det til nå. Men fra 2. posisjon ser de litt stusselige ut, de gjør det… Kanskje jeg bør skaffe meg nye når jeg kommer i ordnede former igjen?
Hjelp! Kunne noen være så snille å kjøpe leiligheten min snart før jeg ble rar! Jeg var ikke i tvil om at handelen ville gå greit selv om ingen avtale var gjort etter ei uke. Det tok lengre tid sist, og jeg var riktig fornøyd med handelen til slutt. Så der stresset jeg ikke. Selgermoduset mitt hadde jeg det bra i. Utflyttingen min vil nok også foregå i rolige og etter måten ustressa former.
Men da jeg fikk solgt etter under to uker, og ble befridd fra å leve lenger i et hjem ordnet etter utenfraperspektiv, ble jeg nesten mer lettet over det siste enn over at jeg fikk en grei pris for boligen.
Nå HAR jeg flyttet oppslagstavla ut i gangen og hengt opp noen av “nostalgi-tingene” som jeg vil se på til jeg pakker alt ned om ei uke eller to. Men den nye vanen med å svinse innom alle rom og “se over” og plukke smårot før jeg setter meg ned, forlater huset eller går til ro, DEN vil jeg være glad om jeg kan holde på.
tirsdag 21. desember 2010
Overhjelpsom teknologi. / Skrive-ut -julehefte-blues.
Hvert år skriver jeg et julehefte, ”Inger Johannes Juletidende” ,som en del folk setter veldig pris på å få i posten, ikke på mail. Og de er glade for å få det før julaften.
Det pleier ikke å være noe problem. Jeg sender aldri Tidenden innen den 16. som Posten så inntrengende tigger om, men takket være alle dere som faktisk gjør det, så går det bra.
I år vet jeg sannelig ikke. Jeg hadde tenkt å sende det den 20., og så kom det ting i veien som har å gjøre med styremøte i borettslaget, et par mannfolk som skulle snakke i hele avsnitt for å gi et ja/nei-svar, ( fordi de ikke visste helt, tenker jeg, eller ikke gadd å høre etter hva jeg egentlig spurte om), to på samme dagen var i overkant, spør du meg. Og en buss som ikke kom. Men likevel den vanlige forj.....heten som ligger utenfor ens kontroll og som en alltid tar høyde for.
Så jeg rakk ikke posten i tide, men i dag skulle også gå bra.. Dermed utsatte jeg like godt printinga til den påfølgende morgen, for å printe ut 6-8 sider av et julehefte har jeg gjort så ofte nå at jeg kan det. Jeg har fått ny PC og har en relativt ny skriver, men jeg har skiftet før, og det har ikke pleid å by på problemer.
Så ikke nuh!
Word 2010-systemet hadde så inderlig gjerne villet at jeg skulle lage oppsettet til juleheftet mitt etter en automatikk som Redaktøren av Inger Johannes Juletidende ingenlunne var forberedt på å lære seg i denne søte førejuletid. Jeg lovte dyrt og hellig å lære meg det på nyåret, og gikk i gang med gamle fakter. Du vet: egne avsnitt og overskrift laget ved å sette fet skrift og litt større typer. En liten WordArt innimellom for moro skyld.
Men det var som om Wotti ( som jeg kaller skriveprogrammet mitt, det høres litt mer ut som den vesle udresserete valpen det oppfører seg som) ikke greide å tro helt på det at jeg ikke ville ha mer hjelp. Han kunne jo så mye rart, hadde en masse kunnskaper om marger, avsnitt og automatikk som han ivret og logret for å få lov å vise meg. Nesten som en likemann som ikke har vært på likemannskurs eller en mamma med alt for dårlig jeg-du-sortering. Eller som en treeåring som skal ”hjelpe mor” og tømmer melposen utover golvet.
Dessverre kom jeg på å legge inn ei tom side først, for å se hvordan det ble med de sidene som kom mot hverandre på papirutgaven. Men Wotti var ikke helt bekvem med dette trikset, så da jeg prøvde å ta bort den siden igjen, forskjøv han både marger og avsnitt. Så da måtte jeg la den være der, da...
Ja, ja, så derfor var det bare å starte utprintinga på side 2 og ta det derfra: Side 2,4,6,8 og i 10 eksemplarer. Og så snur vi bunken, og skriver ut side 3,5,7,9 på baksiden. Men riktig side opp, det er peanuts, det er mange år siden noen sist fikk julehefte stiftet i toppen fordi baksida kom feil vei.
Wotti var skriveprogrammet sitt med solid bakgrunn for egne meninger og en forbausende god hukommelse. Han foreslo både det ene og det andre, men jeg sa bestemt: ”Nei, Wotti, Dekk!” Å si ”dekk” via en Cannon printer skjer ved at du napper arkene rett ut av holderen, og dermed slutter den å skrive, og på PC-skjermen kommer det et vindu som forteller deg at du er tom for papir, og at du skal legge i papir og trykke på OK-knappen på skriveren. Men det jeg liker aller best, er at det også er et valg om å annullere utskrift. Den har jeg brukt mye. Jeg liker denne måten, for da trenger jeg ikke bruke så mye teknologi, nappe og trykke inn knapper, det er greiene sine, det!
Men Wotti hadde ikke gitt opp! Han våknet med et glad byks: Hurra, hun skal skrive ut noe på to sider her! Det er jeg god på! Ja, spør meg ikke hva han tenkte, jeg har gitt opp, jeg la inn en veldig utvetydig kommando om at jeg faktisk bare skulle ha utskrift på en side, ikke skjønner jeg hvordan han ferska hva jeg holdt på med. Men det gjorde han! Men siden jeg da hadde lagt inn en bunke ark med utskrift på baksida, så kom teksten oppå. Og sidetallene kom også hurramegrundt.
Til slutt lyktes det meg å overliste Wotti og få satt det hele opp på min måte.
Det måtte jeg jo! Med den ulykksalige side 1 blank, ville Wotti sin metode føre til at hele juletidenden begynte med en tom side. Og et ekstra ark i konvolutten, ble det også. Det ville ikke blitt noe fint, men det kunne jo ikke Wotti forstå, stakkars. Han bare knistret og pep og var lei seg fordi jeg ikke ville følge rådene hans. Tror jeg. Jeg fikk i hvert fall mer og mer følelsen av et levende vesen som hadde inntatt min PC.
Nå har jeg i hvert fall overlistet han. (For sikkerhets skyld skriver jeg dette på en annen PC, og jeg legger ikke ut bloggposten før jeg er ferdig, jeg tror Wotti har forbindelse med Wiki Leaks!)
Jeg ber om bare ei side om gangen, riktignok i flere eksemplarer. Intet annet. Da funker det. Bortsett fra at når har Wotti blitt sur, skikkelig, som en sur unge, vet dere. Ja, han skal gjøre som jeg ber om, men det gjøres i sneglefart. For hvert ark han ber skriveren skrive ut, skal det sendes inn igjen i skriveren og snus. Det kommer med baksida ut til slutt. Og først da går han motstrebende med på å skrive ut ett ark til, og hvert ark tar, jeg gjetter på et minutt å skrive ut.
Jeg er ikke helt sikker på om det var Wotti eller jeg som vant, men ca 1/3 av dem som skulle ha juletidende i posten fikk det før klokka 17 i dag, og de fleste utenfor Østlandet fikk det i den gule kassa som tømmes klokka 15:45.
Hvis det finnes en kode på PCen som heter: Hvis du ikke ligger dønn stille nå og lar være å bry deg, så avinnstallerer jeg deg, så gi meg gjerne et tips!
Det pleier ikke å være noe problem. Jeg sender aldri Tidenden innen den 16. som Posten så inntrengende tigger om, men takket være alle dere som faktisk gjør det, så går det bra.
I år vet jeg sannelig ikke. Jeg hadde tenkt å sende det den 20., og så kom det ting i veien som har å gjøre med styremøte i borettslaget, et par mannfolk som skulle snakke i hele avsnitt for å gi et ja/nei-svar, ( fordi de ikke visste helt, tenker jeg, eller ikke gadd å høre etter hva jeg egentlig spurte om), to på samme dagen var i overkant, spør du meg. Og en buss som ikke kom. Men likevel den vanlige forj.....heten som ligger utenfor ens kontroll og som en alltid tar høyde for.
Så jeg rakk ikke posten i tide, men i dag skulle også gå bra.. Dermed utsatte jeg like godt printinga til den påfølgende morgen, for å printe ut 6-8 sider av et julehefte har jeg gjort så ofte nå at jeg kan det. Jeg har fått ny PC og har en relativt ny skriver, men jeg har skiftet før, og det har ikke pleid å by på problemer.
Så ikke nuh!
Word 2010-systemet hadde så inderlig gjerne villet at jeg skulle lage oppsettet til juleheftet mitt etter en automatikk som Redaktøren av Inger Johannes Juletidende ingenlunne var forberedt på å lære seg i denne søte førejuletid. Jeg lovte dyrt og hellig å lære meg det på nyåret, og gikk i gang med gamle fakter. Du vet: egne avsnitt og overskrift laget ved å sette fet skrift og litt større typer. En liten WordArt innimellom for moro skyld.
Men det var som om Wotti ( som jeg kaller skriveprogrammet mitt, det høres litt mer ut som den vesle udresserete valpen det oppfører seg som) ikke greide å tro helt på det at jeg ikke ville ha mer hjelp. Han kunne jo så mye rart, hadde en masse kunnskaper om marger, avsnitt og automatikk som han ivret og logret for å få lov å vise meg. Nesten som en likemann som ikke har vært på likemannskurs eller en mamma med alt for dårlig jeg-du-sortering. Eller som en treeåring som skal ”hjelpe mor” og tømmer melposen utover golvet.
Dessverre kom jeg på å legge inn ei tom side først, for å se hvordan det ble med de sidene som kom mot hverandre på papirutgaven. Men Wotti var ikke helt bekvem med dette trikset, så da jeg prøvde å ta bort den siden igjen, forskjøv han både marger og avsnitt. Så da måtte jeg la den være der, da...
Ja, ja, så derfor var det bare å starte utprintinga på side 2 og ta det derfra: Side 2,4,6,8 og i 10 eksemplarer. Og så snur vi bunken, og skriver ut side 3,5,7,9 på baksiden. Men riktig side opp, det er peanuts, det er mange år siden noen sist fikk julehefte stiftet i toppen fordi baksida kom feil vei.
Wotti var skriveprogrammet sitt med solid bakgrunn for egne meninger og en forbausende god hukommelse. Han foreslo både det ene og det andre, men jeg sa bestemt: ”Nei, Wotti, Dekk!” Å si ”dekk” via en Cannon printer skjer ved at du napper arkene rett ut av holderen, og dermed slutter den å skrive, og på PC-skjermen kommer det et vindu som forteller deg at du er tom for papir, og at du skal legge i papir og trykke på OK-knappen på skriveren. Men det jeg liker aller best, er at det også er et valg om å annullere utskrift. Den har jeg brukt mye. Jeg liker denne måten, for da trenger jeg ikke bruke så mye teknologi, nappe og trykke inn knapper, det er greiene sine, det!
Men Wotti hadde ikke gitt opp! Han våknet med et glad byks: Hurra, hun skal skrive ut noe på to sider her! Det er jeg god på! Ja, spør meg ikke hva han tenkte, jeg har gitt opp, jeg la inn en veldig utvetydig kommando om at jeg faktisk bare skulle ha utskrift på en side, ikke skjønner jeg hvordan han ferska hva jeg holdt på med. Men det gjorde han! Men siden jeg da hadde lagt inn en bunke ark med utskrift på baksida, så kom teksten oppå. Og sidetallene kom også hurramegrundt.
Til slutt lyktes det meg å overliste Wotti og få satt det hele opp på min måte.
Det måtte jeg jo! Med den ulykksalige side 1 blank, ville Wotti sin metode føre til at hele juletidenden begynte med en tom side. Og et ekstra ark i konvolutten, ble det også. Det ville ikke blitt noe fint, men det kunne jo ikke Wotti forstå, stakkars. Han bare knistret og pep og var lei seg fordi jeg ikke ville følge rådene hans. Tror jeg. Jeg fikk i hvert fall mer og mer følelsen av et levende vesen som hadde inntatt min PC.
Nå har jeg i hvert fall overlistet han. (For sikkerhets skyld skriver jeg dette på en annen PC, og jeg legger ikke ut bloggposten før jeg er ferdig, jeg tror Wotti har forbindelse med Wiki Leaks!)
Jeg ber om bare ei side om gangen, riktignok i flere eksemplarer. Intet annet. Da funker det. Bortsett fra at når har Wotti blitt sur, skikkelig, som en sur unge, vet dere. Ja, han skal gjøre som jeg ber om, men det gjøres i sneglefart. For hvert ark han ber skriveren skrive ut, skal det sendes inn igjen i skriveren og snus. Det kommer med baksida ut til slutt. Og først da går han motstrebende med på å skrive ut ett ark til, og hvert ark tar, jeg gjetter på et minutt å skrive ut.
Jeg er ikke helt sikker på om det var Wotti eller jeg som vant, men ca 1/3 av dem som skulle ha juletidende i posten fikk det før klokka 17 i dag, og de fleste utenfor Østlandet fikk det i den gule kassa som tømmes klokka 15:45.
Hvis det finnes en kode på PCen som heter: Hvis du ikke ligger dønn stille nå og lar være å bry deg, så avinnstallerer jeg deg, så gi meg gjerne et tips!
søndag 12. desember 2010
Pynte til jul
Jeg og mitt alter ego redaktøren av Inger Johannes juletidende er begge i krigs¬humør på søndagsformiddagen. Det er 12. desember, og Lucia har ikke vært ennå. Merk dere det: Lucia har ikke vært ennå!!!! I dag er det tredje søndag i advent, og ikke er det noen sein advent, heller. Og i forgår forstod jeg at jeg raskt ville bli bedømt som SJUSKE om ikke julepynten min kom opp snart.
I går lå jeg sofabundet med øm ribbe, (og da snakker vi om mine egen ribbein), men i dag har jeg løpt rundt i pysjen og hengt opp og ordnet og styrt med alt som kan sees utenfra. Til og med CH-nissen, som med årene har resignert og innsett at han får ikke komme fram før bittelille julaften, har tatt plass i vinduet i arbeidsrommet mitt for å sende et beroligende signal til forbipasserende om at hun som bor her ikke har glømt at det var jul. (Når det BLIR, jul skal han få komme i stua som før, riktig nok.)
Hvorfor sur? Det er bare det at jeg pleier å glede meg til og kose meg med å pynte til jul, jeg. Hele adventstida bruker å gå med til å pusle og rydde i skap og skuffer og få det reint og fint. Hyller der to-do-bunker med papirer har ligget, blir tømt og gjennom¬gått, og det er plass til nisser og engler der fra og med ca 20. desember.
Jeg pleide å pynte lille julaften før, evt bittelille, litt avhengig av om jentene var hos pappa. Men det skjer noe med samfunnet, og jeg har ikke fått det raskt nok med meg. Det kan skyldes at 2007 var jeg nyinnflyttet og uten sofa, og det meste ble litt forenklet, og det var greit. Et 15 cm høyt juletre i tre tronet på toppen av papp¬kartong¬stabelen, f. eks. Trivelig de dagene jeg var hjemme i jula.
2008 hadde jeg kjæreste som hadde bodd i Australia mesteparten av livet. Der pynter de til advent, for 2. juledag drar de på sommerferie, og da må pynten ned. Så for hans skyld, slengte jeg fram litt rød duk og sånt alt til Lucia. Jeg følte at det var et av de større kompromissene man gjør i et forhold, men man er jo voksen og raus, ikke sant?
I fjor hoppet vi jo stort sett over jula hos oss.
Og i vår tid går ting fort. Nå er det plutselig ingen som venter til jul med å pynte, og man blir SÆR om man ikke har rød advent. Og jeg innså det litt for seint, selv om jeg nok var på glid. Det er grenser for hvor annerledes en orker å være og hvor utmeldt av fellesskapet. Det holder i grunnen lenge med å være uførepensjonert, ikke-lutheraner og dessuten basalt sær.
Så leser jeg sannelig meg en leder i den ellers utmerkede Drammens Tidende om en som tenker på sin stakkars venninne fra barndommen der juletreet først kom opp på lillejulaften og det var på alle måter stusselig. Samt at det var dysfunksjonalitet på andre vis, da. Men alt ble nevnt i samme slengen.
Så derfor løper jeg. Henger opp, rydder fram, bytter lilla med rødt. I morgen skal jeg kjøpe ny elektrisk pynt i det ene vinduet, så det lyser av jul ut til alle naboer. Og litt inn. Nå skal jeg bare henge opp hjerter i kjøkkenvinduet og stryke det røde skjerfet mitt, og så skal koret vårt synge julesanger. DET gleder jeg meg til.
Plutselig tenker jeg. Er det flere som tvangspynter? Kanskje verre enn for meg, for jeg vil jo ha pynten, bare jeg kunne fått gjøre det på min måte... Men det er sikkert noen som føler et konformitetspress i forhold til hele denne julesaligheten vi andre har.
Men de av dem som har råd, drar vel til Thailand.
I går lå jeg sofabundet med øm ribbe, (og da snakker vi om mine egen ribbein), men i dag har jeg løpt rundt i pysjen og hengt opp og ordnet og styrt med alt som kan sees utenfra. Til og med CH-nissen, som med årene har resignert og innsett at han får ikke komme fram før bittelille julaften, har tatt plass i vinduet i arbeidsrommet mitt for å sende et beroligende signal til forbipasserende om at hun som bor her ikke har glømt at det var jul. (Når det BLIR, jul skal han få komme i stua som før, riktig nok.)
Hvorfor sur? Det er bare det at jeg pleier å glede meg til og kose meg med å pynte til jul, jeg. Hele adventstida bruker å gå med til å pusle og rydde i skap og skuffer og få det reint og fint. Hyller der to-do-bunker med papirer har ligget, blir tømt og gjennom¬gått, og det er plass til nisser og engler der fra og med ca 20. desember.
Jeg pleide å pynte lille julaften før, evt bittelille, litt avhengig av om jentene var hos pappa. Men det skjer noe med samfunnet, og jeg har ikke fått det raskt nok med meg. Det kan skyldes at 2007 var jeg nyinnflyttet og uten sofa, og det meste ble litt forenklet, og det var greit. Et 15 cm høyt juletre i tre tronet på toppen av papp¬kartong¬stabelen, f. eks. Trivelig de dagene jeg var hjemme i jula.
2008 hadde jeg kjæreste som hadde bodd i Australia mesteparten av livet. Der pynter de til advent, for 2. juledag drar de på sommerferie, og da må pynten ned. Så for hans skyld, slengte jeg fram litt rød duk og sånt alt til Lucia. Jeg følte at det var et av de større kompromissene man gjør i et forhold, men man er jo voksen og raus, ikke sant?
I fjor hoppet vi jo stort sett over jula hos oss.
Og i vår tid går ting fort. Nå er det plutselig ingen som venter til jul med å pynte, og man blir SÆR om man ikke har rød advent. Og jeg innså det litt for seint, selv om jeg nok var på glid. Det er grenser for hvor annerledes en orker å være og hvor utmeldt av fellesskapet. Det holder i grunnen lenge med å være uførepensjonert, ikke-lutheraner og dessuten basalt sær.
Så leser jeg sannelig meg en leder i den ellers utmerkede Drammens Tidende om en som tenker på sin stakkars venninne fra barndommen der juletreet først kom opp på lillejulaften og det var på alle måter stusselig. Samt at det var dysfunksjonalitet på andre vis, da. Men alt ble nevnt i samme slengen.
Så derfor løper jeg. Henger opp, rydder fram, bytter lilla med rødt. I morgen skal jeg kjøpe ny elektrisk pynt i det ene vinduet, så det lyser av jul ut til alle naboer. Og litt inn. Nå skal jeg bare henge opp hjerter i kjøkkenvinduet og stryke det røde skjerfet mitt, og så skal koret vårt synge julesanger. DET gleder jeg meg til.
Plutselig tenker jeg. Er det flere som tvangspynter? Kanskje verre enn for meg, for jeg vil jo ha pynten, bare jeg kunne fått gjøre det på min måte... Men det er sikkert noen som føler et konformitetspress i forhold til hele denne julesaligheten vi andre har.
Men de av dem som har råd, drar vel til Thailand.
fredag 10. desember 2010
Knappesamlingen
Se forrige blogginnlegg.
Da jeg var liten, elsket jeg å få lov å leke med knappene til mor. Mor sprettet alltid knapper ut av plagg gør de ble kastet. Knapper var dyrt, og det er det ofte nå også, forresten!
Da mor døde, insisterte jeg på å arve knappesamlingen, og selv har jeg også en ikke ubetydelig sådan. Det er jeg i slekt med fjomsedyret, faren til Sniff i mummitrollet. Eller var det Sniff selv. Husker ikke...
Av og til har jeg kunnet fikse opp et plagg ved å skifte knapper i det. Og av og til holder det jo at en knapp er bare nesten lik.
Jeg tror jeg skal koste på meg å fortsette å ha en knappesamling. Litt eksentrisk må en få være.
Da jeg var liten, elsket jeg å få lov å leke med knappene til mor. Mor sprettet alltid knapper ut av plagg gør de ble kastet. Knapper var dyrt, og det er det ofte nå også, forresten!
Da mor døde, insisterte jeg på å arve knappesamlingen, og selv har jeg også en ikke ubetydelig sådan. Det er jeg i slekt med fjomsedyret, faren til Sniff i mummitrollet. Eller var det Sniff selv. Husker ikke...
Av og til har jeg kunnet fikse opp et plagg ved å skifte knapper i det. Og av og til holder det jo at en knapp er bare nesten lik.
Jeg tror jeg skal koste på meg å fortsette å ha en knappesamling. Litt eksentrisk må en få være.
Rydde, sortere, kaste.
Jeg prøver å rydde i huset mitt. Jeg trenger å sortere skuffer med absolutt diverse, papirbunker som kun er sortert etter hovedkategori og med ”haster” øverst og i egen mappe, og få plass til ting i en bod som holder på å strømme over.
Maren m venninne var innom nettopp og befridde meg for 5 kolli som skulle til Fattighuset. Det hjalp litt på rotet, men selvfølelsen ble ynkelig. Er JEG en sånn som gir til ”de fattige” det jeg ikke vil ha selv? Øverst i den ene esken jeg bar ut stod det til og med på en bærepose: ”Soaked in luxury”. Jeg gremmes.
For det første skulle vi borgere ha så tilnærmelsesvis like mye at vi ikke skulle hatt noe fattighus. Men byttemarked, selvfølgelig. Og så er jeg vokst opp med å få brukte klær fra mer velbemidlede, og det var ingen udelt glede. Man skulle være takknemlig. Hah! Takknemlig for å ta over ting folk ikke orket å ha selv og som de slapp å gremme seg over å kaste?
Men nå har jeg også blitt en kjøper og hamstrer. Hvordan ble det sånn?
Jeg født rett etter krigen, født så rett etter at det er bare en krig som er Krigen: 2. verdenskrig. Da var det rasjonering på mat i Norge, og folk lærte seg å være nøysomme. I tillegg vokste jeg som sagt opp med dårlig råd, og dessuten på landet der det var mange rom og mengder av tomme uthusrom. Og dessuten kunne en alltids få sette et møbel på låven hos naboen et par år, skulle da mangle. Det eneste vi ikke kunne, var å gi til de fattige, for de fattige, det var jo vi, det!
Vi var forresten ikke fattigere enn at mor og far satte litt penger i banken av og til for å ha litt reserve. Å prioritere nye vinterjakker til oss når vi faktisk kunne arve dem, tror jeg ikke falt dem inn. Men det som er viktig nå, er at vi ungene (og halve bygda) trodde vi var fattige.
Når en har vokst opp med å spare og ta vare på, så er den positive tingen at en kan det der med å skifte glidelås og stoppe sokker og lime sammen møbler. Det negative er at en får en grunnleggende aversjon mot å kaste selv det som er søppel. Faren min gjemte på gamle gummistøvler for å klippe biter fra skaftet og lime på andre støvler der det hadde slitt hull i bretten. Han gjemte på gammel sprengtråd, på små biter fra ting som hadde gått i stykker. ...Og hvordan ser verktøykassa mi ut? Der er det en egen eske med løse deler som nok kan komme til nytte en gang. Men gjør det det? For det som fungerte for faren min, det fungerer ikke i vårt samfunn der sirkulasjonen av Ting er så stor at man ikke finner igjen den lille duppeditten når en trenger den, husker kanskje ikke engang på at en har den.
De små rundstokkene fra Viljas gamle lekegrind har jeg forresten hatt mye nytte av. Jeg er glad jeg gjemte på dem. Og alle krokene fra nøkkelbånd har vært nyttige, enkelt å klipse refleksbrikker og annet på og av... Men jeg tror det var en god dag da jeg kastet fire melkekartonger fulle av lysestumper som jeg ikke skulle støpe lys av. Og av en eller annen grunn begynte jeg å samle på korkene fra Santa Claustaler¬flasker. Jo flere jeg hadde, jo mer ”synd” var det å kaste dem. Mellom sesongene lå de i julepynten. Nå hviler de stille i konteineren for metallavfall, om RfD ikke har tømt den.
Jeg sydde mye før i tida, og har fortsatt gjemt på stoffrester. De minste lappene har jeg sortert etter farge og lagt i poser i påvente av et år jeg får lyst til å gå løs på nytt dorullnisseprosjekt. Jeg gir dem noen år til. Men noen stoffer skal jeg nok donere videre neste gang jeg endevender den kista.
Fra 96 til 2007 hadde jeg en leilighet der loftsboden var like stor som leiligheten. Kjellerboden kom i tillegg. Min eks og jeg lagret alle våre tidligere brukte gardiner der, sammen med et jevnt tilsig av ekssvigermors avlagte. Området dekket nesten all den bodplassen en moderne leilighet disponerer. Ut av bunken plukket jeg fire fag beig- og brunstripete gardiner kjøpt på IKEA til 15 kr meteren i 1981. ( Svarer til 5 kr meteren med våre tekstilpriser). Gardinene fyller knapt en bærepose når de ikke er i bruk. Resten ble mye bra filleryemateriale til Fretex da jeg flyttet.
Så deler jeg med mange andre den skjebne at jeg skifter mellom to størrelser med klær. Det er alltid greit å ha tilgang til enten en litt romsligere bukse rett over jul eller en smalere en når en har vært flink og gått ned. Noen sier at tøy en ikke har brukt på et år, skal man kaste. Det er ikke min erfaring. Jeg har stor glede av å finne igjen tøy som har ”hvilt” litt. For fem år siden ga jeg bort alle de svarte klærne mine, og tre år etter begynte jeg i kor, og koruniformen var: Svarte klær. Sukk.
De blå frokosttallerknene mine kom absolutt til heder og verdighet igjen etter å ha hvilt i kjelleren i 11 år, og så har vi det vesle klappbordet: Jeg fikk det gratis av Marens gamle husvert, så fikk mor det av meg, og så arvet jeg det tilbake og nå skal Maren arve det. Brødristeren min var Stian sin, så var den Marens, og hvis jeg er så heldig at jeg får den rålekre røde brødristeren til jul som jeg ønsker meg, så: Hvem vil ha en helt grei brødrister?
Jeg har i et og et halvt år hatt en diger eske med CDer i boden i tilfelle Spotify var for godt til å være sant. Jeg kan da ikke kaste nesten alle CD-ene mine????
I det siste året har rotet hopet seg veldig opp. Travelhet, stress og tømming av to dødsbo har preget familien. To-tre familiemedlemmer har bodd midlertidig trangt men i påvente av større bolig. Da er det ikke bare å kaste fra dødsboene. Og de som ikke bor trangt, har hatt sitt eget dødsbo å rydde.
Moren min døde i jula i fjor. Jeg har spart på unyttige ting fra hennes hus, samt penkjolen hennes. Det var nok fordi jeg følte at jeg ikke ville gi helt avkall på mor og hjemmet hennes så brått. Men nå har et år gått, og nå var det lettere å la ting gå. Det ligger mye følelser i ting.
Det har vært travlet også, og det gjør at bunkene og haugene man skulle ”ta siden” bare har økt. Til nå.
Når man prøver å begrense det å trøstespise eller roe ned systemet med et glass vin, så står det alltid nye trøstefristelser på lur. Kjøpelindring! Kjøp deg glad! Noen butikksentre bruker i fullt alvor noen av disse uttrykkene, jeg tror det var kjøpeglede?
Så jeg har nok litt i overkant ofte prøvd å kjøpe lykken. Det blir det fullt i skapet av. Jeg falt sogar for å kjøpe en bluse i den størrelsen jeg ville være i om min vekttapskurve fortsatte i 14 dager til. Det gjorde den ikke. Men blusen var fin og jeg sparer på den. Fattighuset fikk i stedet en annen bluse som ikke var helt vellykket.
Jeg leste en gang det rådet at en skulle tenke når en kjøpte noe: Hva må jeg kaste for å kunne ta med denne hjem? Det hjelper meg faktisk. Og så lønner det seg nok å kjøpe dyrere kvalitetsklær, så lenge man ikke kaster de gamle klærne for å kunne kjøpe seg kvalitetsklær. Men så mye penger har heldigvis ikke jeg.
De har begynt å sy små, male satengbånd bak i gensere så de ikke skal falle av hengeren i butikken. Disse må man klippe av. En stund samlet jeg dem i en pose. De måtte da kunne brukes til noe? Vet dere hva? Det kan de ikke.
Maren m venninne var innom nettopp og befridde meg for 5 kolli som skulle til Fattighuset. Det hjalp litt på rotet, men selvfølelsen ble ynkelig. Er JEG en sånn som gir til ”de fattige” det jeg ikke vil ha selv? Øverst i den ene esken jeg bar ut stod det til og med på en bærepose: ”Soaked in luxury”. Jeg gremmes.
For det første skulle vi borgere ha så tilnærmelsesvis like mye at vi ikke skulle hatt noe fattighus. Men byttemarked, selvfølgelig. Og så er jeg vokst opp med å få brukte klær fra mer velbemidlede, og det var ingen udelt glede. Man skulle være takknemlig. Hah! Takknemlig for å ta over ting folk ikke orket å ha selv og som de slapp å gremme seg over å kaste?
Men nå har jeg også blitt en kjøper og hamstrer. Hvordan ble det sånn?
Jeg født rett etter krigen, født så rett etter at det er bare en krig som er Krigen: 2. verdenskrig. Da var det rasjonering på mat i Norge, og folk lærte seg å være nøysomme. I tillegg vokste jeg som sagt opp med dårlig råd, og dessuten på landet der det var mange rom og mengder av tomme uthusrom. Og dessuten kunne en alltids få sette et møbel på låven hos naboen et par år, skulle da mangle. Det eneste vi ikke kunne, var å gi til de fattige, for de fattige, det var jo vi, det!
Vi var forresten ikke fattigere enn at mor og far satte litt penger i banken av og til for å ha litt reserve. Å prioritere nye vinterjakker til oss når vi faktisk kunne arve dem, tror jeg ikke falt dem inn. Men det som er viktig nå, er at vi ungene (og halve bygda) trodde vi var fattige.
Når en har vokst opp med å spare og ta vare på, så er den positive tingen at en kan det der med å skifte glidelås og stoppe sokker og lime sammen møbler. Det negative er at en får en grunnleggende aversjon mot å kaste selv det som er søppel. Faren min gjemte på gamle gummistøvler for å klippe biter fra skaftet og lime på andre støvler der det hadde slitt hull i bretten. Han gjemte på gammel sprengtråd, på små biter fra ting som hadde gått i stykker. ...Og hvordan ser verktøykassa mi ut? Der er det en egen eske med løse deler som nok kan komme til nytte en gang. Men gjør det det? For det som fungerte for faren min, det fungerer ikke i vårt samfunn der sirkulasjonen av Ting er så stor at man ikke finner igjen den lille duppeditten når en trenger den, husker kanskje ikke engang på at en har den.
De små rundstokkene fra Viljas gamle lekegrind har jeg forresten hatt mye nytte av. Jeg er glad jeg gjemte på dem. Og alle krokene fra nøkkelbånd har vært nyttige, enkelt å klipse refleksbrikker og annet på og av... Men jeg tror det var en god dag da jeg kastet fire melkekartonger fulle av lysestumper som jeg ikke skulle støpe lys av. Og av en eller annen grunn begynte jeg å samle på korkene fra Santa Claustaler¬flasker. Jo flere jeg hadde, jo mer ”synd” var det å kaste dem. Mellom sesongene lå de i julepynten. Nå hviler de stille i konteineren for metallavfall, om RfD ikke har tømt den.
Jeg sydde mye før i tida, og har fortsatt gjemt på stoffrester. De minste lappene har jeg sortert etter farge og lagt i poser i påvente av et år jeg får lyst til å gå løs på nytt dorullnisseprosjekt. Jeg gir dem noen år til. Men noen stoffer skal jeg nok donere videre neste gang jeg endevender den kista.
Fra 96 til 2007 hadde jeg en leilighet der loftsboden var like stor som leiligheten. Kjellerboden kom i tillegg. Min eks og jeg lagret alle våre tidligere brukte gardiner der, sammen med et jevnt tilsig av ekssvigermors avlagte. Området dekket nesten all den bodplassen en moderne leilighet disponerer. Ut av bunken plukket jeg fire fag beig- og brunstripete gardiner kjøpt på IKEA til 15 kr meteren i 1981. ( Svarer til 5 kr meteren med våre tekstilpriser). Gardinene fyller knapt en bærepose når de ikke er i bruk. Resten ble mye bra filleryemateriale til Fretex da jeg flyttet.
Så deler jeg med mange andre den skjebne at jeg skifter mellom to størrelser med klær. Det er alltid greit å ha tilgang til enten en litt romsligere bukse rett over jul eller en smalere en når en har vært flink og gått ned. Noen sier at tøy en ikke har brukt på et år, skal man kaste. Det er ikke min erfaring. Jeg har stor glede av å finne igjen tøy som har ”hvilt” litt. For fem år siden ga jeg bort alle de svarte klærne mine, og tre år etter begynte jeg i kor, og koruniformen var: Svarte klær. Sukk.
De blå frokosttallerknene mine kom absolutt til heder og verdighet igjen etter å ha hvilt i kjelleren i 11 år, og så har vi det vesle klappbordet: Jeg fikk det gratis av Marens gamle husvert, så fikk mor det av meg, og så arvet jeg det tilbake og nå skal Maren arve det. Brødristeren min var Stian sin, så var den Marens, og hvis jeg er så heldig at jeg får den rålekre røde brødristeren til jul som jeg ønsker meg, så: Hvem vil ha en helt grei brødrister?
Jeg har i et og et halvt år hatt en diger eske med CDer i boden i tilfelle Spotify var for godt til å være sant. Jeg kan da ikke kaste nesten alle CD-ene mine????
I det siste året har rotet hopet seg veldig opp. Travelhet, stress og tømming av to dødsbo har preget familien. To-tre familiemedlemmer har bodd midlertidig trangt men i påvente av større bolig. Da er det ikke bare å kaste fra dødsboene. Og de som ikke bor trangt, har hatt sitt eget dødsbo å rydde.
Moren min døde i jula i fjor. Jeg har spart på unyttige ting fra hennes hus, samt penkjolen hennes. Det var nok fordi jeg følte at jeg ikke ville gi helt avkall på mor og hjemmet hennes så brått. Men nå har et år gått, og nå var det lettere å la ting gå. Det ligger mye følelser i ting.
Det har vært travlet også, og det gjør at bunkene og haugene man skulle ”ta siden” bare har økt. Til nå.
Når man prøver å begrense det å trøstespise eller roe ned systemet med et glass vin, så står det alltid nye trøstefristelser på lur. Kjøpelindring! Kjøp deg glad! Noen butikksentre bruker i fullt alvor noen av disse uttrykkene, jeg tror det var kjøpeglede?
Så jeg har nok litt i overkant ofte prøvd å kjøpe lykken. Det blir det fullt i skapet av. Jeg falt sogar for å kjøpe en bluse i den størrelsen jeg ville være i om min vekttapskurve fortsatte i 14 dager til. Det gjorde den ikke. Men blusen var fin og jeg sparer på den. Fattighuset fikk i stedet en annen bluse som ikke var helt vellykket.
Jeg leste en gang det rådet at en skulle tenke når en kjøpte noe: Hva må jeg kaste for å kunne ta med denne hjem? Det hjelper meg faktisk. Og så lønner det seg nok å kjøpe dyrere kvalitetsklær, så lenge man ikke kaster de gamle klærne for å kunne kjøpe seg kvalitetsklær. Men så mye penger har heldigvis ikke jeg.
De har begynt å sy små, male satengbånd bak i gensere så de ikke skal falle av hengeren i butikken. Disse må man klippe av. En stund samlet jeg dem i en pose. De måtte da kunne brukes til noe? Vet dere hva? Det kan de ikke.
Abonner på:
Innlegg (Atom)