Å oppfylle gamle drømmer.

…som også handler om fatigue, å male møbler og om det indre barnet eller kanskje heller den indre førti-femtiåringen.

Har du en drøm som aldri ble oppfylt? Et sted du ikke kom til, en kjæreste du ikke fikk eller boka du aldri skrev?

Noen ganger forandrer betingelsene seg, og man finner ut at drømmen endelig lar seg gjennomføre: Man får råd til å reise til – la oss si - New York, drømmemannen har åpenbart sluttet å lete etter drømmekvinnen og virker faktisk interessert, eller man får kanskje noen til bords i et selskap som gjerne vil være medforfatter på Boka. Så må vi vurdere om drømmen fortsatt er aktuell.

Riktignok har ingen av disse tingene hendt meg, men jeg har hatt andre drømmer. 

De fleste som leser denne bloggen vet vel at jeg var nokså syk i mange år. I to-tre år var hendene mine så svake at selv det å skrive mitt tredelte navn krevde to pauser om det skulle se ut som det skulle. Dessuten var jeg alltid trett. Ikke søvnig, så mye, men trett som etter en natt med alt for lite søvn eller som når man står opp første dagen etter er skikkelig influensa. Eller noe midt i mellom. Fatigue, er det medisinske navnet på tilstanden.

Noen sier (måtte eksperter korrigere meg) at en enkel måte å skille depresjon fra fatigue på, er at den deprimerte har ikke lyst til så mye, synes det meste er håpløst, mens personen med fatigue som symptom sitter og ivrer etter å gjøre både det ene og det andre og kan til og med ha en del uferdige prosjekter man så inderlig gjerne ville gjøre at man prøvde, selv om kreftene viste seg ikke å strekke til. 

Det passer i hvert fall på meg. Jeg lå der og drømte om alt jeg skulle gjøre om jeg ble bedre. Selv om jeg etter hva legene sa ikke hadde så veldig mye grunn til optimisme.

Jeg hadde nettopp flyttet inn i min egen leilighet etter å ha bodd til leie i flere år da jeg ble syk. Heldigvis rakk jeg å male alt unntatt entreen før jeg ble syk. Dvs. jeg burde nok ikke malt ferdig, men det visste jeg ikke før flere måneder etter at jeg var ferdig, og min stå-på-iver var nok en medvirkende årsak til at jeg ble så svak i hendene i lang tid etterpå.

Så ble jeg jo litt bedre, heldige meg. Og da kom er periode på ti år da jeg malte litt småtteri. Først et par vinduskarmer. Alle veggene i stua, (et strøk i samme farge som sist for å slippe to strøk). Og jeg brukte en hel sommer på det, siste veggen tok jeg i september. Året før det malte jeg en soveromsvegg med hjelp av en datter. Da hadde vi levd i år med en farge som ble veldig feil. 

Jeg gjorde akkurat det jeg måtte, og med mange pauser. Og drømte om å sy, male entreen, male møbler. I ukeblader er det mange bilder av hvor fint det kan bli når man maler møbler fra loppemarked. Femten år før, hadde jeg holdt på litt med sånt. Jeg visste det var morsomt. 

Så vant jeg i helselotto og ble aldri verre og bare bedre av den skremmende sykdommen min. Og nå maler jeg.

I fjor var jeg nokså forsiktig, og fikk til og med en venninne til å male første strøket på soverommet, mens jeg tok noen kjøkkenskapdører. Må jeg ta neste strøk til våren, får jeg leve med det, tenkte jeg. Men det gikk helt greit. 

At det gikk greit betyr ikke at jeg ikke var stiv i skulderen etterpå og måtte ta magnesium utover anbefalt maxdose. (Legen har vurdert at det tåler jeg.) Men så var det bare å hvile og gå på igjen. 

Og dette har vært en drømmesommer! Jovisst har det vært regn og kaldt, og ikke har jeg reist bort, heller. Men jeg har malt! 

Jeg har malt min andel av borettslagets stakitt, og vel så det. Og jeg har malt verandaen min, slik alle i borettslaget skulle gjøre i år. Vindussprosser og det hele. ( Takk, magnesium.) Kanskje jeg skal takke regnværet også, for at jeg har fått tatt de pausene jeg skulle. 

Men jeg har kost meg og kjent at noe har falt på plass inni meg. Riktignok bor jeg nå i et helt annet borettslag enn da jeg var så syk. Der hadde jeg så lyst til å gjøre noe med gjerdet ut mot veien. Det så for ille ut. 

Jammen, driver jeg og oppfyller drømmer som har gått ut på dato, da? 

Slikt bør man absolutt spørre seg om. Har jeg programmer liggende på vent i hjernen som skulle vært slettet fordi de ikke er aktuelle lenger? 

Jeg tror ikke det. Stakittet her og nå trengte også maling. Det burde vært malt dobbelt så langt stakitt, men det var det ikke nok andelseiere som ville eller kunne i år. 

Hos oss får vi tilbakebetalt 200 kr i måneden om vi gjør dugnadsarbeid, og de som ikke vil, har tid eller kan, får det ikke. Veldig rimelig. Jeg skulle ønske det var sånn der jeg bodde da jeg ikke kunne bruke armene (men gikk greit på beina mine). Da var jeg «en som skulket dugnaden». Det er ingen sykmelding på dugnadsarbeid, og jeg vil forresten betakke meg for et styre som skal sitte og vurdere hvem som har en verdig grunn til å slippe. 200 kr måneden for å slippe å bli sett stygt på og å beholde følelsen av å ta sin del av ansvaret er greit.

Nå skriver jeg meg bort igjen, godtfolk. Jeg holdt på med å begrunne at jeg gledet meg over at jeg denne gangen var en som fikk vært med å gjøre dugnad og bidro til å ha et pent gjerde foran huset.

Nå maler jeg pinnestoler, og det er et pirkearbeid. (My kunne skrevet en hel bloggpost om det å male en rundstokk. Helt rundt. Men jeg avstår.) Og det koster penger med maling, (måtte ha heftgrunning også), god kost og alt annet. Jeg kunne trolig kjøpt tre stoler fra IKEA så billig at jobben med å male ikke ville være verdt pengene.

I skrivende stund, der tre stoler er grunnet og to malt, og My er sliten og støl, er jeg særs bevisst på dette regnestykket. Det hadde vært fint å sykle langs elva i dette godværet.

Men så er det mer:

Pinnestolene kommer fra mors og fars hjem, det gjør det litt koselig å ha akkurat dem. Og ikke liker jeg bruk-og-kast, heller. Og framfor alt: jeg har drømt så lenge om å male møbler. 

Vi har så mange rare lag i bevisstheten vår. Inni oss er vi både fem, femten og førti-femti. ( Vel det siste gjelder noen av oss). 

Og akkurat som jeg har en femåring som husker hvor dumt det var når de voksne… , så har jeg en femtiåring som så gjerne vil male møbler, men hun klarer det ikke, og hun tror ikke hun noen gang vil bli så frisk at hun kan klare det mer i livet.

Det er ikke alltid femåringen inni oss vet med hele seg at nå er hun voksen og kan bestemme selv og ta igjen. Og femtiåringen inni oss er ikke alltid bedre oppdatert på sine greier.

Det er også litt henne jeg maler for.  Og det er et viktig arbeid, for da blir hun minnet om at jeg er frisk, nå.

Finans-My

Å være flink med penger kan være så mye. 

Jeg har levd nesten uten inntekt for mange år siden og greide å lage god og sunn mat av billige råvarer, samtidig som jeg sydde bukser til min eldste datter av beina på mine avlagte slengbukser osv. Så sånn sett er jeg flink.

Å la være å bruke penger når jeg har dem, er jeg muligens mindre flink til, men jeg kan om jeg vil.

Å selge og kjøpe leiligheter har jeg hatt litt dreisen på, bortsett fra at det jeg har tjent på det gikk med til de ekstra utgiftene det var å bytte leilighet en gang mer enn jeg burde. 

Men noen stor forretningskvinne er ikke My. Flink til å selge i betydningen å få folk begeistret for en sak. Men jeg vil ikke stå i en butikk og juge om hvor bra ting er. Og selge truser, pastiller og whatnot som mersalg. Og jeg har aldri hatt aksjer, for da ville jeg ikke fått sove om natta.

Men nå snakker de om å binde renta på lån. Det MÅ lønne seg, sier de,  siden renta ikke har vært så lav som nå på innmari lenge. Det høres logisk ut. Det ville jeg virkelig trodd. Men.

Når man binder renta, går man med på å betale litt mer i rente mot en forsikring om at den ikke vil stige på et visst antall år. Du vedder på en måte med banken om hvor mye og hvor fort renten vil stige, og har du mer greie på sånt enn banken, så tjener du på avtalen. Eller du bare betaler for at renten skal være forutsigbar fordi du vet du ikke vil greie å sette litt penger (det beløpet du vil betale mer i rente hver måned) i banken som buffer.

Siden jeg for min del klarer å sette det beløpet i banken, og siden jeg ikke kan tenke meg at jeg er bedre enn banken til å spå om renteutviklinga, så er jeg skeptisk til å binde renta på det lille lånet mitt. Enda alt jeg kan forstå om penger og marked tilsier at renta ikke kan gå nedover, bare oppover.

Hva er det banken skjønner, som gjør at den mener det vil lønne seg for den å binde renta mi? Og som jeg ikke skjønner? For det er ingen som pålegger banken å gjøre en slik avtale. Vel?

Men har jeg bundet renta, så kan jeg vel ikke flytte lånet? Er det DET? At det kan lønne seg så mye for banken å gi meg ei rente de på noen år kan tape litt på for at jeg ikke skal flytte lånet mitt til en konkurrent? 

Da vil jeg sannelig vurdere akkurat det: Sjekke lånebetingelsene et annet sted. Kanskje et sted der de ikke tilbyr å fryse renta? 

Så innmari smart!

Det er bare det at når en har tenkt ut noe innmari smart om et område en ikke kan en døyt om… så er det gjerne en viktig faktor eller to inne i bildet som man ikke vet noe om og dermed ikke har tatt med i beregninga.

Men snart er det sikkert ti-kroners marked på dagligvare-butikken. Der har jeg full oversikt. Det er mye lettere å vurdere holdbarheten på en boks makrell i tomat enn om banken med de gode betingelsene vil kunne gå konkurs.

....hvis banken min går konkurs, slipper jeg å betale tilbake lånet mitt, da?

Så var de i gang igjen, da!

Frisk augustmorgen med duskregn i lufta og i følge Nitimen og avisa er det nå striskjorte og havrelefse igjen fra i dag. Familiens unge går i gang med et nytt semester og det store flertall av venner og bekjente skal på jobben. 

Det er på sånne dager jeg føler meg Ufør. Kunne vært en slang for Uttafør.

Om sommeren kan vi som ikke er verken på jobb eller skole bli lokket til å tro at vi bare har en veldig lang sommerferie, men den 20. august nytter ikke det. 

Men hvorfor kan jeg ikke Bare… 

Rådene er fortsatt overraskende mange om hvordan jeg kan komme tilbake til yrkeslivet 59 år gammel. Noen av dem hadde fungert om jeg ikke hadde vært borte i ca 15 år. ( Hvem skulle trodd jeg etter hvert skulle bli så frisk som nå? ) Noen bærer preg av klokkertro på at de snublesteiner jeg har støtt på sikkert bare er en illusjon. Selv utenfor NAV kan man komme til å møte forestillingen at om man egentlig ikke er motivert. 

Men, kanskje er jeg ikke det, heller?

Jeg har denne uførepensjonen som jeg klarer meg på, og har ingen dragning til lekkert-luksus-og-imponere-venna. Den er tilstrekkelig til at jeg ikke motiveres til å gjøre flere stunt i NAVs regi, der NAV vel strengt talt heller ikke er særlig motivert for et felles prosjekt i den hensikt å gi meg en strukturert aktivitet som i tillegg til lønn bringer meg ut av huset, gir meg noen å spise lunsj med og er en mulighet til å gi av det jeg måtte ha av ressurser til beste for samfunnet. 

Hos dem er det nok alderen min som står i veien for en hver velvillighet. Hva meg selv angår, skyldes uviljen tidligere erfaring med at jeg har kunnet bruke ressursene mine nettopp fordi jeg ikke må delta på håpløse sysselsettingstiltak og motivasjonskurs med selvfølgeligheter jeg har lært meg og integrert i ti-år tilbake. Eller har solid bakgrunn for å være uenig i. 

Å spise lunsjen alene, har jeg vennet meg til, og da prater jeg med folk på Internett i stedet. Ut av huset kan jeg komme ved å gå på trening eller på andre vis. Det er en mer strukturert tilværelse som frister.

Eller for å være dønn ærlig: En strukturert tilværelse ikke bare frister, men den oppleves som absolutt nødvendig. 

I Det Frivillige, der vi uføre ofte er sysselsatt med løse avtaler og engasjementer av ulik varighet, er det nettopp den løse strukturen som dominerer. Man kan ha noen deadliner. Hvorfor tror du ellers jeg sitter her og blogger, om jeg ikke skulle ha adresselista til sangkoret ferdig til i kveld, siden jeg er assisterende sekretær i Sangkoret?

Men man kommer ikke vandrende inn på kontoret om morgenen, der man starter arbeidsøkta med å rydde fram lista på skrivebordet og gå i gang med den fordi det er den tingen man åpenbart bør gjøre i dag. Jeg går ikke forbi lederen og hun andre sekretæren og konfronteres med deres oppgaver som jeg kunne avlastet dem med om lista mi snart var ferdig. 

For ikke å snakke om at jeg kunne avsløres i å blogge i arbeidstida. Noe jeg uansett ikke ville funnet på.

Så da må man bare Være Strukturert, Ha Viljestyrke og Ansvarsfølelse, så går det så bra, så. Kan du ikke Bare…, sier de kloke, da. Du må Bare. 

Og jeg prøver. 

I USA finnes en hjemmeside mest for husmødre som har falt helt av lasset og vasser rundt i sitt eget kaos. Flylady, heter den. Den er for fremmedkulturell til at den er dirkete anvendbar, og henvender seg nok i hovedsak til personer som har et større kaos i sitt liv enn undertegnede, i tillegg til at hovedstrukturen er bygd opp omkring å være hjemme og stelle for Hubbie.

Og for noen av oss er en struktur avhengig av at den er linket til andres struktur for at store deler av den ikke skal forvitre. Og nå er jeg halvveis til lunsj (en struktur jeg har klart å innarbeide) uten å ha gjort annet vettugt enn… Kortversjonen er: Ikke mye. 

Jeg får trøste meg med at noen har en blogg de skulle ha postet på, det er alt for lenge siden de har… Der er jeg ikke, gitt!

...

Ha-ha! 

Nå fikk jeg en sms fra lederen i sangkoret, en generell en om at nå møtes vi i kveld. Hvis jeg skynder meg litt, nå, så kan jeg skrive i svaret: «Jeg er snart ferdig med lista. Eller noe sånn. Takk og pris for mobil og Internett. 

Mer om ustruktur og utsettelsesatferd siden. 

Jeg må jobbe!

Falske referanser.

Det hender noen faller for fristelsen å styrke sine utsagn ved å referere ukorrekt til autoriteter. 

Gjør man det i det offentlige rom, vil det oftest føre til konfrontasjoner og korrigeringer, slik at resultatet blir mer i retning vanære enn det å imponere med ny og interessant informasjon, eller fungere som en god begrunnelse for ens valg. Dette gjør nok fenomenet mindre utbredt utenfor kommentarfeltenes mer særegne kultur.

Men i enda engere forsamlinger, i det private rom, er fenomenet mer utbredt. Noen vil kanskje bare være den som vet best, eller man ønsker ( ubevisst) ikke at fakta skal gripe forstyrrende inn i ens valg av handlinger og holdninger. 

Før kjente jeg en som pleide referere legen sin, og det kan kanskje være utbredt. Som sykepleier var det av og til lett å si at dette kan han ikke ha sagt om han er ved sine fulle fem, fordi… , eller «sa han det, er det brudd på taushetsplikt/ tjenesteforsømmelse da kan du melde han!» Men om de sluttet å referere til legen om sine underlige forestillinger om helse eller det bare var jeg som fikk slippe å høre det, tør jeg ikke si, gitt!

Jeg tror ikke alltid fenomenet handler om løgn og uhederlighet. Man husker feil, eller føler seg så overbevist om at det er sånn at man dikter opp en referanse for å bli ferdig med diskusjonen. For eksempel når man diskuterer med tanteMy, som har en stygg tendens til å henge seg opp i detaljer. 

Vi har vel opplevd det alle, skulle jeg tro. For 30 år siden drakk jeg appelsinjuice til frokost på grunn av C-vitaminene. Økonomien min var trang, og juice var dyrt, men C-vitaminene kunne forsvare det. Det tok tid før jeg trodde på informasjonen om at det ikke er så mye C-vitaminer i juice på kartong…

I vårt moderne samfunn er det lettere å sjekke fakta. Man trenger ikke vente til det kommer svar på avisartikkelen neste uke, eller til man treffer noen som jobber med emnet: TanteMy søker på Google. 

Dette tjener flere gode ting: Først og fremst kan man sjekke om opplysningen faktisk er sann, eller om man er utsatt for fenomenet jeg beskrev ovenfor. Det kan være greit. Jeg elsker faktisk å skravle om trivialiteter, men har jeg i samtalens løp fått høre at kaffetrakteren ble så mye renere når man etter å ha brukt rensemiddel også kjørte den gjennom med eddik, så vil jeg det skal være sant.

(Eksemplet er funnet på av meg her. Og jeg kan informere dere om at det er stikk motsatt. Eddik renser dessverre ikke like godt som rensemiddelet man får kjøpt i dyre, små poser. Referanse: Forsøk på eget kjøkken uten kontrolltest.)

Dessuten kan det være behagelig for ens ego om man har måttet akseptere en rekke påstander man sterkt betviler, om man i det minste på tomannshånd med sin Google etterpå kan få bekreftet sine antagelser. Det kan også hjelpe meg til raskere å komme til «jasså-sier-du-det-stadiet» i samtalen. Er det så nøye, da? Jeg sjekker etterpå for egen del. Dette kan bidra til fred og fordragelighet. Med mindre man ender opp som spesielt utvalgt for å høre disse påstandene.

Men har man smarttelefon og vil være grei (eller slem?), kan en jo ta det med en gang, og sette den irriterende personen på plass med et vennlig: «Jeg skal sjekke det, jeg, så slipper vi å lure.» 

Unge mennesker som opplever dette og skjønner nok at det er godt ment og hindrer utvikling av en uvane alle andre enn de selv er oppmerksomme på. 

Når mennesker har gjort dette i årevis, er nok vanene så uløselig knyttet til deres personlighet at man skal være i en terapeutsituasjon for over hode å overveie en slik konfrontasjon. Ellers kan vedkommende gå rett i psykose. Det har jeg lest en vitenskapelig artikkel om av en velrennomert psykiater. 

NEIDA! Lurte deg! Det har jeg ikke!

Er tetrakter noe å trakte etter, tro?

Jeg misunner dere kaffedrikkere!

Ikke akkurat den svarte guffa dere slurper i dere mens vi tedrikkere kan bøtte nedpå kopper med aromatisk, gyllengul væske. Jeg har virkelig problemer med å forstå hvordan man kan putte sånt som kaffe ned i en nyvåken mage. For meg er dette noe man til nød nipper til sammen med en god sjokoladekake eller en is. Og da helst i varianten 3 deler koffeinfri og en del koffeinholdig for ikke å bli hyper. 

Men dere kommer så lett til ting, dere kaffedrikkere. Det er liksom kaffe som gjelder over alt. 

Til og med kortet med stempel hos Narvesen og Seven-i-leven kalles kaffekort. Selv om jeg bare har vært borti baker Klausen i Drammen som med en oppgitt mine avviser kortet mitt: «Du kan da ikke stemple te på et Kaffekort? Det heter jo Kaffekort, ikke sant?» Kreps med skytteascendant som jeg er, prøvde jeg vennlig å forklare Damen bak Disken at det faktisk stemples for te i alle kiosker og kaffehus unntatt hos dem, men jeg er redd eksemplaret bak disken hadde lagt større glede av å være Den som Bestemmer enn å lære noe om verden utenfor Gullskogen senter. 

Hadde dette vært tedrikkerens eneste traume, skulle jeg ikke kostet på meg en bloggpost i sakens anledning. Men det er mer.  

Og da tenker jeg ikke på det at en termokanne som det har vært te på lar seg vaske så kaffedrikkeren kan bruke den etterpå. Men, jo! La oss ta det også: 

Måtte ingen få tilgang til Kantina på jobben, Kjøkkenet på samfunnshuset, bedehuset eller partikontoret uten å høytidelig skrive under på at de aldri skal helle kaffe på ei termokanne reservert for te. Men la meg derved ikke spre rykter om SV Drammen sitt partikontor. Der er tekanna som den skal. Der respekterer de jo så klart minoritetene.

Men den kaffetørste kan nemlig fylle kaffetrakteren om kvelden med vann og kaffe, og så kan de svinge innom kjøkkenet på vei til badet og trykke på knappen. Rett fra dusjen kan så kaffedrikkeren trekke inn den –for kafferdrikkeren – liflige duft av nylaget kaffe. 

Mens tedrikkeren… Hun kan gjerne ha fylt vannkokeren i går kveld og trykke på knappen på vei til badet, hun også, men når hun kommer ut fra badet er vannet blitt kaldt igjen, og teen ligger tørt og godt i teboksen. Eller hun kan vente med dusjen til hun har helt vann over teen, men da er teen for sterk og dessuten for kald når morgenens renselsesprosedyre er til ende. Atter andre, kanskje særlig de som ikke skal på jobben, kan forsinkes i sitt morgentoalett fordi de blir heftet med bryggingen og drikkingen av morgenens varme drikk. Det blir uansett ugreit. 

I dag syklet tanteMy forbi Elkjøp og kom i skade for å rusle inn og «se på ting». Der hadde de elektrisk tebrygger!

Nå er tanteMy grunnet et lengre livs erfaringer en anelse skeptisk av natur. Hvis dette fungerte, i vår tid der man lager elektriske apparater for de mest umulige ting, som egne sjokoladesmeltere, dyrere enn en billig mikrobølgeovn (som i tillegg kan desinfisere kjøkkenkluten og dessuten varme og koke mat), muffinsjern ( egentlig munkejern, så klart, men muffins er et ord som selger bedre)gafler som snurrer spaghettien til tonen av den italienske nasjonalsangen og kakespader som synger bursdagssangen. Egne kaffetraktere som bare vil lage kaffe av noen rådyre småbegre med kaffe tilpasset hver enkelt maskin, men det vil de til gjengjeld med glede… 

Hvor var vi? Jo, elektriske duppeditter. Mange av dem, og til de utroligste formål.

Men hvorfor hadde ingen da funnet opp tetrakteren? Før nå? 

TanteMy åpnet esken og fisket fram brukanvisningen. Var dette dagen da man for 299kr kunne få orden på sine morgenritualer ( «Never a morning fool») en gang for alle?

 Og dette var lovende: Den kunne lage tynn te, middels og sterk. Det måtte bety at den kunne fremstille noe skvip som enkelte kaller te, men i tillegg noe som var litt sterkere. TanteMy satset 299 kroner med skjelvende plastkort.

Først måtte man kjøre igjennom en liter vann for å få vekk fabrikkstøv og dampe av litt plastaroma. Greit nok, det må en med alle vannkokere. 

Neste gjennomkjøring frambragte en væske som var vesentlig brunere enn vann. Den smakte kun plast. 

My prøvde med teposer, 3 stk for å få sterk te. Da den elektriske tekanna antydet at bryggingen var ferdig, var væsken klar og teposene klamme. OK, det var jeg som ikke hadde satt røret i midten skikkelig på plass. Men lukten av varm, ny plast begynte nå å bli mindre gjennomtrengende, så aldri så galt… 

Vi lesser på med 3 ss Kee Mun-te, passer på at alle deler er der de skal og kjøyr! 

Denne gangen greide tebryggeren å frembringe noe som minnet om sånn te man får om man dypper en tepose 4-5 ganger opp og ned i en kopp varmt vann og så legger den til side. ( Om vi ser bort fra det lille hintet av plast.)  En del mennesker vil kalle dette te. Disse menneskene vil nok ha tid til å vente på at teen trekker i en kopp, mens de strekker seg etter ei skål å legge posen på. 

Er det lov å lage og selge sånt? 

I morgen skal jeg prøve å lage te med teposer igjen. Bare for å ha gjort det med røret riktig plassert i kolben. Men en av de første dagene skal jeg pakke tebryggeren ned i esken sin, feste den forsvarlig i kurven foran på sykkelen min og tråkke i vei til Elkjøp, medbringende kvitteringen. 

Antakelig er den beste måten å få te kjapt om morgenen å trekke teen om kvelden, sette den tildekket i kjøleskapet natten over, og så varme den til drikketemperatur på induksjonsovnen om morgenen. Den blir i hvert fall mange hakk bedre enn i den elektriske tebryggeren.

Eller bo sammen med noen som står opp en halv time før en. Og kan lage te. Men det hørtes nokså komplisert ut.

Fett, altså,

… er jammen ikke lett å bli klok på.

Da jeg fikk skolekjøkken i sjuende (i det Herrens og Fruens år 1967) sa frøken Lannem at vi ikke måtte bruke for mye fett i maten, og at gamle oppskrifter inneholdt for mye fett. 

Det var første gang jeg lærte noe om fett, og Magrest Mulig var en sannhet som holdt seg i mange år, selv om vi snart fikk høre at soyamargarin var bedre enn Melange, for Melange, fikk man hjerteinfarkt av. Og av smør, om man ikke var antroposof. 

Antroposofene, som sier mye både klokt og sprøtt, lå minst 25 år foran alle andre i å snakke om at herding av fett, som i soyamargarin var enda skumlere enn smør, som var naturlig stivt. (Hva som er riktig i skrivende stund, slåss de lærde om, tror jeg, men mer om det etter hvert.)

Så tidlig var det bare mettet, umettet og flerumettet fett som var inndelingen. I tillegg til at det var viktig med mengden, som helt til Atkins og Hexeberg kom på banen skulle være liten, selv om man etter noen år lot oss få vite at om vi ikke fikk i oss et minimum sunt fett, dannet kroppen fett av karbohydrater, og det var av den slemme typen som leiret seg i blodåreveggen.

Ser dere: De forandrer på det Hele Tiden. 

Det begynner å bli noen år siden «Omegaen kom». Man kunne kategorisere fettet etter hvordan fettsyrene i fettet kjedet seg sammen. Omega 3 var bra, omega 9 danner kroppen selv, om man ikke heter Udo, og omega 6 (unntatt alfalinolensyren, selvfølgelig!) var betennelsesdannende i de mengdene vi brukte i vårt modere kosthold, og her falt den tidligere så lovpriste soyamargarinen fra sin pidestall med et fett klask. 

Eller gjorde den det? 

Det som skjedde later til å ha fulgt den samme lovmessighet som protestantismen da den katolske kirken mistet monopolet sitt. Det dannet seg små grupper av ivrige rettroende som innbyrdes var sterkt uenige: Smør, Brelett, kolesterolsenkende margarin og «ingenting» på brødskiva. Og i steikepanna helte noen olivenolje, men ikke jomfruolje, for når den ble varm, ble den verre enn verst, mens rapsolje, derimot, i hvert fall den som var foredlet så den tålte oppvarming, kunne man bruke.

De fleste brød seg søtten og dessuten gjaldt nok ikke gatekjøkkenmat, for der skjedde stekingen uten ens kontroll, og kunne følgelig ikke lastes en og da sikkert heller ikke belaste ens kropp. 

TanteMy hadde akkurat lært seg å ikke steike maten i olivenolje, men i rapsolje og å helle den dyreste og fineste jomfruolja i suppa etter at den var kommet i tallerkenen, og jeg trodde neste prosjekt handlet om å finne ut hva den melkeintolerante kroppen likte best: Smør eller melkefri margarin med rapsolje og «vegetabilsk olje». 

Da kom neste slag, og det er det som akkurat nå holder på å gjøre meg helt Klin Kokos.
( Ja, jeg vet den var billig, men jeg bare måtte!)

 

Kokosfett!

Kokosfett omtales som både det mest erkesunne og mest farlige av alt fett som finnes i menneskeføde. Og hva er hva?

Hvis man skal stole på Internett, (og det skal man selvfølgelig ikke), så er palmeolje laget av oljepalmen, og ikke av kokosnøtter, som jeg hittil har trodd. Og som vel alle vet nå, er nesten alt som deklareres som «vegetabilsk olje» palmeolje.  Hm.. Vegetabilsk, det høres jo vitterlig ut som noen som kommer fra grønnsaker, hva? Ikke gulrøtter, kanskje, for gulrøtter er ikke så fett, men tenk avokado… Men som sagt: Glem det!

Men det betyr at jeg må finne en annen melkefri margarin enn det blå begeret de har på Meny til mitt prosjekt: Smør eller margarin?

Men hva er forskjellen på Delfiafett og Cocosa? Bortsett fra prisen og konsistensen? 

Dette har jeg lest meg fram til om kokosfett:


IKKE ta det jeg sier for god fisk. Dette er tross alt Internett, ikke sant! Der folk slåss for å slippe å kvitte seg med troingen og overbevisningene sine med alt de har av virkemidler, der skråsikker gjengivelse av info fritt etter hukommelsen og lettere justert for å passe med den sannheten man føler seg komfortabel med, framstår som både mer lettlest og hyggelig enn mer tørre gjengivelser av ernæringsfysiologi, i varierende grad finansiert av og tro mot offentlige eller kommersielle interesser.

Datt du av, nå?

Jeg sa bare at det er mange påstander på Internett du ikke må stole på. Men hittil ser det sånn ut for meg:

Cocosa skal være veldig skånsomt presset, uten oppvarming. Delfiafett er mye mer herdet. Noen sier det er masse transfett i delfiafett, noen sier at det er noe. 

Noen sier at når en varmer opp olje til steiking i panna, blir den så forandret og skadelig at det er bedre å bruke delfiafett, mens de fleste (i juli 2012) fortsatt mener at delfiafett er verst.

Det finnes en Cocosavariant noen anbefaler til steiking, men den dyreste blir ødelagt av steiking.

Det som overrasker meg mest, er at jeg ikke finner noe særlig om Delfiafett på nettet. Ingen produktinfo med innholds-deklarasjon, heller. Og selv om ernæringsfysiologene sikkert er både tørrere og kjedeligere, så finner jeg lite fra dem også. Kanskje er det et mye brukt søkeord jeg har glippet?

Er jeg heldig nå, så får jeg noen kildehenvisninger her i kommentarfeltet eller på Fac e book, Google+ eller Twitter?

F Paulun er en svensk ernæringsfysiolog som ser ut til å vite mye og er flink til å forklare, men han ser nesten alt i et fettforbrenningsperspektiv, og det gjør han litt tunglest likevel om man for eksempel primært leter etter fett som ikke stimulerer betennelsestilstander. Og så selger han visst noen produkter? Og masse bøker. 

(Jeg liker best kilder som ikke selger noe. Men hva er å selge? Noen forskere shopper ære og berømmelse.)

Her skriver han om kokosfett, og han er positiv, gutten! http://www.paulun.se/page5504412.aspx

Og da sier han for eksempel: «Vanligt kokosfett som du köper i block i mejerikylen har också god kvalitet och är mycket prisvärt.» Og det tror jeg betyr at delfiafett er billig og greit.

Og han er av dem som sier at alle de sunne oljene blir ødelagt i panna når du steiker.  Han virker imidlertid helt uinteressert i foredlingsprosessen og hva den gjør med fettet. Det som gjør at Delfiafettet utvinnes i større mengder enn Cocosa og at det er stivt. Hadde han sagt at det ikke er så farlig, så var det en vurdering av en ernæringsfysiolog å ta med seg. Og da måtte han vel lagt på litt info om hvorfor. Men nei. Han bare sier ikke noe om det. Hopper over temaet.

Så tanteMy føler at hun kanskje ikke har fått et godt nok argument for å begynne å steike i Delfiafett.

Men så har vi den lille ekle erfaringen med legemidler: Når et veldig billig preparat plutselig viser seg å være riktig bra mot noe, så er det ingen som vil verken forske eller markedsføre, for det er jo ingen penger i det! Kan det være sånn med Delfiafett?

Du må da ikke kaste den fine der!

Jeg er født 8 år etter 2. verdenskrig og av foreldre med en grunnholdning om å ta vare på og spare. 

Pappa lappet gummistøvler med lapper fra gamle gummistøvler han sparte på. 

Mamma gjemte på gamle klær, gamle melkespann og, som noen har lest på den andre bloggen min, My sitt kjøkken, tapet hun til og med sprekken i plastboksen til margarin ut fra en gammel sannhet om at det alltid lønte seg å reparere framfor å kjøpe nytt.

Og jeg liker heller ikke å kaste ting. Da jeg for noen år tilbake flyttet fra en leilighet med et loft som dekket hele leiligheten hadde jeg spart på alle mine og svigermors gamle gardiner fra minst 20 år tilbake og kunne plukke ett par ut av haugen til eget bruk før resten gikk til Fretex. For i mellomtiden var tekstiler blitt så billige, og den nyetablerte ungdommen ville dessuten heller ha et svart fleecepledd klippet i to til soveromsgardiner enn en av 25 fag fra mors loft. Og det forstår jeg egentlig godt.

Når jeg skal kvitte meg med ting, gir jeg det heller til loppemarked, Fretex eller når det gjelder det beste: til Fattighuset. Men det er vel når man finner ut at ingen av disse vil ha sakene at man innser at man lagrer en del søppel. 

Ellers er vi en familie der mange liker gjenbruk, og spisebordet jeg fikk brukt i 2004, har vært kjøkkenbord hos både meg og min mor, skrivebord hos meg igjen, spisebord hos datteren min før det endte i den nye stua mi. OK, jeg skal slipe det litt og sette det inn med møbelvoks, men da kommer det til å bli fint sammen med de tre pinnestolene fra kjøkkenet hos mor og far.

Mor og fars Hackmannbestikk fra 60-årene er det hyggelig å se i skuffen hos datteren, så blir ikke det hverdagslige fra mors hjem helt borte. Men obs, det er visst blitt kult igjen, også!

Jeg fortsetter jeg å lagre relativt mye, for jeg har jo erfart at etter 10 år er det ting man glemte å gi til loppis som kommer til heder og verdighet igjen i egen stue fordi det enten er blitt moderne igjen eller man har forandret mening om det på annet vis. 

For 12-13 år siden ga skjebnen meg noen få nådeår på universitetet. Det kom ikke så mye ut av ex phil og mitt grunnfag i sykepleievitenskap som det burde (les om NAV andre steder på bloggen min), men det var en lykkelig tid da jeg fikk vokse og strekke meg. 

Og notatene har jeg enda. Selv om det meste er skrevet på PC er det printet ut på papir og med blyantnotater i margen igjen. Jeg får ikke bruk for det, og mye av det har nok gått ut på dato også, men en stor eske med permer fulle av papir opptar verdifull bodplass og har overlevd to flyttinger og en mellomlanding på datterens gjesterom med nøye utvalgte ting på Eurobox. Av og til leser jeg litt og finner ting jeg ser jeg trygt kan kaste. I volum tilsvarende et par damemagasiner.

Men ellers også, sparer jeg på gamle ting. 

Mammas sukkersekk, spart under Krigen, i bomull med trykket tekst kan nok mange forstå at jeg sparer, selv om planen om å lage sofapute av den ikke fungerer med den sofaen jeg har nå. Du får kjøpt etterligninger til 285 kr stykket eller mer. Uten innerpute.

Men plastlokk fra bokser med appelsinmarmelade, smøreost og geitost… 

Jeg er nok en av få som vet at det blå, runde lokket til ekte geitost, 750 gram passer perfekt på de billige Pokal kaffeglassene fra IKEA som finnes i mange hjem. Holder teen/kaffen varm. Og at lokket til de runde plasteskene det har vært soyaost i dekker 350-tekoppene fra samme firma. Hvis jeg kan avstå et. De boksene rommer nemlig perfekt tre riskaker, så de ikke blir knust i håndveska. Og selvfølgelig middagrester. Og ananasringer. Både lokket og boksen tåler oppvaskmaskin. Og et annet plastlokk dekker akkurat de små ildfaste skålene som kan settes fram og tilbake på et pent dekket bord. 

Men de plastlokkene som følger med hermetikkboksene med nøtter kastet jeg nylig sju av. De passer ikke på noe jeg har, og jeg får stadig nye. Da jeg var liten, ville man fått et sånt lokk i butikken første gangen man kjøpte nøtter, og så spart på det, og boksen kom bare med folielokket.

Selvfølgelig sparte jeg skaftet til den gamle langkosten. Litt penger sparte jeg på å ikke kjøpe skaft til den nye verandakosten, og så er et slitt skaft mye bedre å holde i.

Jeg tror jeg hopper over å skrive om skoesker som lever i beste velgående 20 år etter at barnet brukte cherroxstøvler str 28. Og tomme isbokser der 5-10 oppi hverandre ikke fyller mye i det øverste kjøkkenskapet eller boden, tar vel alle med litt praktisk sans vare på. 

Men kanskje det bare er meg som kan velge den ene pastasausen framfor den andre fordi jeg ser at glasset er litt videre enn de vanlige syltetøyglassene og akkurat har åpning stor nok til til en halv løk. Du kan ikke oppbevare en halv løk i kjøleskapet i annet enn et slikt glass. Likeså sitron. Men ikke bland glassene. Løklukt kan til og med overleve oppvaskmaskinen.

De som sier at man sparer på en del ting for å holde tida litt fast, har helt rett. Den flyr så fort forbi at jeg tror det kan være både hyggelig og innsiktsgivende å kunne hente litt av den tilbake og se på den med det perspektivet 10-15 års tilbakeblikk gir. 

Men de 15 yoghurtbegrene som står på fryseren i boden, skal jeg kaste i plastavfallet når jeg er ferdig med å male, sammen med de tre gule plastbrettene det har vært kyllingfilet på før de tok turen i oppvaskmaskinen. I mens har noen av dem de vært nyttige å legge malerkosten på.