Jeg har vokst opp med vedovn.
Et sted vi bodde, hadde vi panelovn på soverommet, for de ekstremt kalde dagene da man trengte å lunke litt på soverommet før en la seg. Jeg mener mor og far syntes en manglende ovn (underforstått vedovn) på soverommet var en like stor mangel ved det huset som at man måtte hente vann i brønnen. Før jeg flyttet hjemmefra, fikk far og mor panelovn på kjøkkenet som de brukte meget forsiktig. Vedfyring var førstevalg.
Siden hadde jeg vedovn av og til fram til 93, og nå har jeg fått det igjen.
Det er åpenbart at vedfyringskompetansen min har lidd under årene med elvarme. Det er ikke som med å sykle, at har du først lært det, kan du det for alltid. Jeg stabler vedskier, blåser, banner og sverter, bokstavelig talt. Før hadde vi et spann med parafinflis, nå har jeg kjøpt små, hvite tennbrikker, helt nødvendige.
Høsten er kommet, og jeg må få litt lunk i rommet. Jeg har ikke satt på varmekablene på badet en gang. En må jo begynne med å legge i ovnen!
Barnelærdom sitter hardt i. Alle har sine eksempler på irrasjonelle prioriteringer som bare kan begrunnes med at det var en ubestridelig sannhet da vi var små. For det er dyrere å fyre med, det forurenser mer, det er tungvint og ikke alltid så effektivt.
Men vedovn gir en egen, god varme i huset. Nå, når det endelig knitrer i ovnen og den har begynt å gi fra seg litt varme. – Men så holder det på å slukke, jeg må ha opp trekken litt. Nå har jeg blitt en sånn som ikke greier å passe ovnen! Før var det en metafor på ikke å ha ting på stell, å være en upraktisk soseladd, uansvarlig eller kanskje fra Byen.
Det er ikke så vanskelig å rydde opp i gamle læresetninger når man bare blir bevisst om dem, og jeg tror heller ikke mine uoppdaterte holdninger om folk som ikke har passing av en vedovn som en automatisk refleks har ødelagt noen relasjoner. Men tenk på alt annet vi har inni oss som vi ikke vet om? Ting vi skulle snudd litt på, sjekket om det fortsatt har gyldighet eller er så viktig.
Psykologer og kanskje enda mer selvutviklingsfolk snakker mye om Det Lille Barnet vi har inni oss. Det som fortsatt er for eksempel fem år. Det lille barnet vårt, kan nok bli litt urolig når sannheter går ut på dato. Det er vel min femåring jeg trøster litt med å legge i ovnen en hustrig søndagsmorgen i oktober. Det kan hun vel få.
søndag 9. oktober 2011
fredag 23. september 2011
Denne gangen har jeg ikke tatt meg tid til å prøve å få det velskrevet. Har lagt inn teksten under som status på ansikt sbo ka, og prøvd å gjøre det delbart og linkbart, men får ikke til.
Dette er et kjempeproblem for mange mennesker som sliter med å tale sin egen sak, samt mange som faktisk også pleier å kunne det ganske bra. Vær så snill, dere som vet hvordan og på noen måte kan, få denne saken tatt opp med politikere og NAV. Problemet er at de ressurssterker som blir hørt på står så langt fra problemstillinga at de tydeligvis ikke ser hvordan mange mennesker mister penger og sliter og stresser i en hverdag som er krevende nok fra før.
Dette skrev jeg:
Kan en eller flere som har troverdighet og tid skrive i media om NAV sitt krav om meldekort? Ny stygg meldekortsak i Finnmark. Har bare hørt det på radio i dag, kan noen poste en link til saken? Kvinne som ikke mestret utfyllinger ble politanmeldt. NAVsystemet tar generelt ikke høyde for alle de med kognitive eller andre helsemessige problemer som ikke kan fylle ut meldekort. Systemet svikter.
Når det gjelder fritak fra meldekort, har ikke NAV verken skjema eller system for å fange opp fritak fra å sende inn meldekort, selv om de få som er så heldige å ha ressurspersoner som kan hjelpe en med å søke om fritak kan få et slikt fritak. Manglende innsending av meldekort fører til at utbetaling av arbeidsavklaringspenger reduseres. Og dette er til folk som har lite fra før. Feil i utfyllinga, som nå hos Finnmarkskvinnen, kan føre til politianmeldelse og fengsling.
Om fritak gis, vil det i alle brev fra NAV til disse personene likevel fortsette å komme informasjon om at meldekort må sendes inn. For den teksten ligger fast i systemet til NAV. Nav har flere slike automatiske meldinger, samtidig som det får store konsekvenser om man ikke følger opp det NAV sier – og har ment å si. Forskjellen må man forstå selv.
Kjære, snille dere som har en posisjon som gjør at NAV og Bjurstrøm og andre finner dere troverdige på og tar det dere sier på alvor: Dere har et moralsk ansvar for å gjøre noe med dette. «Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.»
Dette er et kjempeproblem for mange mennesker som sliter med å tale sin egen sak, samt mange som faktisk også pleier å kunne det ganske bra. Vær så snill, dere som vet hvordan og på noen måte kan, få denne saken tatt opp med politikere og NAV. Problemet er at de ressurssterker som blir hørt på står så langt fra problemstillinga at de tydeligvis ikke ser hvordan mange mennesker mister penger og sliter og stresser i en hverdag som er krevende nok fra før.
Dette skrev jeg:
Kan en eller flere som har troverdighet og tid skrive i media om NAV sitt krav om meldekort? Ny stygg meldekortsak i Finnmark. Har bare hørt det på radio i dag, kan noen poste en link til saken? Kvinne som ikke mestret utfyllinger ble politanmeldt. NAVsystemet tar generelt ikke høyde for alle de med kognitive eller andre helsemessige problemer som ikke kan fylle ut meldekort. Systemet svikter.
Når det gjelder fritak fra meldekort, har ikke NAV verken skjema eller system for å fange opp fritak fra å sende inn meldekort, selv om de få som er så heldige å ha ressurspersoner som kan hjelpe en med å søke om fritak kan få et slikt fritak. Manglende innsending av meldekort fører til at utbetaling av arbeidsavklaringspenger reduseres. Og dette er til folk som har lite fra før. Feil i utfyllinga, som nå hos Finnmarkskvinnen, kan føre til politianmeldelse og fengsling.
Om fritak gis, vil det i alle brev fra NAV til disse personene likevel fortsette å komme informasjon om at meldekort må sendes inn. For den teksten ligger fast i systemet til NAV. Nav har flere slike automatiske meldinger, samtidig som det får store konsekvenser om man ikke følger opp det NAV sier – og har ment å si. Forskjellen må man forstå selv.
Kjære, snille dere som har en posisjon som gjør at NAV og Bjurstrøm og andre finner dere troverdige på og tar det dere sier på alvor: Dere har et moralsk ansvar for å gjøre noe med dette. «Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.»
torsdag 15. september 2011
Hvor frisk på en skala fra en til ti?
Hurra, den siste penicillintabletten! Snart er det slutt på kløe og dårlig ånde - det siste krever nok en liten innsats for å bygge opp normalfloraen.
Det er utrolig slik det kan snu seg på elleve dager. Da hadde jeg hovent kinn, frysing og svetting og et nervesystem som likte seg særdeles dårlig.
Spesielt det siste var skremmende. Hadde infeksjonen gått direkte løs på mitt allerede hardt beskattede CNS, eller var det min påtvungne følgesvenn MS som bare(?) fikk mot og kraft til å vise seg fra sin verste side på grunn av en infeksjon et sted i kroppen? Vi som har dratt på denne MS-følgesvennen noen år, vet at det siste også er tilfelle. Infeksjon og feber gjør mange nevrologiske symptomer verre. Det er ikke uvanlig å oppdage en UVI først på økte spasmer f. eks.
Da kandidaten, fastlegen herself og en ØNH-lege alle tre hadde sett på meg dagen etter, var jeg noe nølende trygg på at jeg ikke holdt på å dø eller miste motoriske ferdigheter eller evnen til å huske nettbankkoden, og at penicillin var rett og tilstrekkelig remedium for å snu helsetilstanden. Samt neseskylling. ØNH-gutten sa at det kunne godt hende hyppig neseskylling var mer effektivt enn penicillin, men vi syntes nok begge det var safest å kjøre dobbelt.
To dager etterpå var ikke bare hevelse, press og fryse-svettetokter vesentlig redusert. Det meste av sommeren hadde jeg gått rundt med hodet i en sørpe hvor alle mer utfordrende tanker ofte måtte tenkes på full styrke mens jeg presset en mental snøplog foran for å få dem gjennom. I hvert fall når jeg var trøtt. Og det var jeg mye.
Nå føltes det som sørpa var borte. Helt fullstendig borte. Hjernen kjentes så krystallklar at man kunne fristes til å gå løs på en doktorgrad. Snart.
De som kjenner meg vet jeg er temmelig opptatt av fenomener som å tenke gjennom sørpe og alt annet man på fagspråket kaller kognitive problemer. Problemløsningene handler stort sett om bedre strategier og taktisk sortering av utfordringene- der det går. Til nød kan man bruke medisiner som i varierende grad kan forventes å redusere ens sykdom, men intet «Lurium» kan få tankeprosessen til å gå fortere eller klarere.
Men penicillin, du!
Ikke alle er så glad i penicillin, og sykepleiere, de være seg i aktiv tjeneste eller ikke, er det enda mindre enn gjennomsnittsbefolkningen. Men nå stappet jeg gladelig i meg disse klumpene av noen tabletter og fant meg gladelig i både litt kløe (En Aerius ekstra og null peanøtter, pyttsann.) og en ikke særlig behagelig smak i munnen. (Munnvanndråper og probiotika så ordner det seg.)
Etter ei uke var det fortsatt mange tabletter igjen, og jeg hadde vennet meg til at jeg greide meg uten snøplogen når jeg skulle ut og tenke Vanskelige Tanker som «Hvordan feste den løse delen på kjøkkenventilatoren» eller «Hva skjer egentlig i Libya og hvorfor». Men lynskarpe var jo ikke tankene mine blitt. Det var vel heller litt som han som satt og dunket seg i hodet fordi det var så deilig når han holdt opp. Med andre ord: Jeg hadde det mye bedre enn før, da det hadde vært nokså ille.
Den dårlige ånden var ikke lenger bare en foretrukken erstatter for feber, smerte og nevrologiske symptomer, men en Ubehagelig Bivirkning. Penicillinet var gått fra å være et oppmuntrende symbol på tilfriskningen til noe man pliktskyldigst stappet i seg. Men nå er siste ekle tablettkoloss svelget, lydig og flinkt. Man må jo ikke slutte når man er symptomfri, men ta hele kuren så man blir helt frisk.
Hva er svaret på hvor bra bihulebetennelsen inklusive dens innvirkning på mitt nervesystem nå er på en skala fra 1 til 10?
Jeg er fortsatt mer øm i høyre kinn når jeg bare klemmer lett, men rent subjektivt opplevde jeg det som helt smertefritt, og hadde ikke kommet på å kjenne etter en gang. Hvis jeg ikke holdt på å skrive en bloggpost om dette.
Hvor bra vi har det, er jo ikke en enkel målbar verdi. Har vi hatt det veldig ille, kan normalt hverdagsbra være himmerike en stund. Litt handler det om endorfiner, der produksjonen får et løft av smerter og ubehag. Rett etter at en sterk redsel eller smerte har gått over, kan en føle seg rent salig en stund fordi det fortsatt er mye endorfin i kroppen. Det er omtrent sånn det virker. Det er flere årsaker også, med mer psykologisk forklaring. Jeg kunne googlet og tenkt etter og fått det mer medisinsk korrekt, men som sagt: Lynkjapt er ikke tenkeapparatet mitt likevel, og dessuten har jeg så mye annen tenking jeg ligger etter med.
Men jeg har likevel prioritert å tenke på dette: Når målet ikke er subjektivt velbefinnende, men å vurdere om en behandling har virket, og legen spør pasienten rett etter at noe veldig ubehagelig har endret seg, kan hun komme til å synes at hun er helt symptomfri. For sånn føles det. Og om vi «er blitt litt verre igjen» noen dager seinere, så har vi kanskje ikke blitt det, vi er bare ikke lykksalige lenger over å ikke være så innmari sjuke som vi var innledningsvis.
Og så har jeg jammen kostet på meg å tenke på en ting til: Det er jo bra vi er laget sånn at vi venner oss til at ting ikke er helt bra. Da har vi det bedre i livet vårt. Det snakker de som studerer mestring mye om.
Men i en del sammenhenger er det viktig å være bevisst på om man vil vite noe om mestring eller bedring. Tenker jeg.
Det er utrolig slik det kan snu seg på elleve dager. Da hadde jeg hovent kinn, frysing og svetting og et nervesystem som likte seg særdeles dårlig.
Spesielt det siste var skremmende. Hadde infeksjonen gått direkte løs på mitt allerede hardt beskattede CNS, eller var det min påtvungne følgesvenn MS som bare(?) fikk mot og kraft til å vise seg fra sin verste side på grunn av en infeksjon et sted i kroppen? Vi som har dratt på denne MS-følgesvennen noen år, vet at det siste også er tilfelle. Infeksjon og feber gjør mange nevrologiske symptomer verre. Det er ikke uvanlig å oppdage en UVI først på økte spasmer f. eks.
Da kandidaten, fastlegen herself og en ØNH-lege alle tre hadde sett på meg dagen etter, var jeg noe nølende trygg på at jeg ikke holdt på å dø eller miste motoriske ferdigheter eller evnen til å huske nettbankkoden, og at penicillin var rett og tilstrekkelig remedium for å snu helsetilstanden. Samt neseskylling. ØNH-gutten sa at det kunne godt hende hyppig neseskylling var mer effektivt enn penicillin, men vi syntes nok begge det var safest å kjøre dobbelt.
To dager etterpå var ikke bare hevelse, press og fryse-svettetokter vesentlig redusert. Det meste av sommeren hadde jeg gått rundt med hodet i en sørpe hvor alle mer utfordrende tanker ofte måtte tenkes på full styrke mens jeg presset en mental snøplog foran for å få dem gjennom. I hvert fall når jeg var trøtt. Og det var jeg mye.
Nå føltes det som sørpa var borte. Helt fullstendig borte. Hjernen kjentes så krystallklar at man kunne fristes til å gå løs på en doktorgrad. Snart.
De som kjenner meg vet jeg er temmelig opptatt av fenomener som å tenke gjennom sørpe og alt annet man på fagspråket kaller kognitive problemer. Problemløsningene handler stort sett om bedre strategier og taktisk sortering av utfordringene- der det går. Til nød kan man bruke medisiner som i varierende grad kan forventes å redusere ens sykdom, men intet «Lurium» kan få tankeprosessen til å gå fortere eller klarere.
Men penicillin, du!
Ikke alle er så glad i penicillin, og sykepleiere, de være seg i aktiv tjeneste eller ikke, er det enda mindre enn gjennomsnittsbefolkningen. Men nå stappet jeg gladelig i meg disse klumpene av noen tabletter og fant meg gladelig i både litt kløe (En Aerius ekstra og null peanøtter, pyttsann.) og en ikke særlig behagelig smak i munnen. (Munnvanndråper og probiotika så ordner det seg.)
Etter ei uke var det fortsatt mange tabletter igjen, og jeg hadde vennet meg til at jeg greide meg uten snøplogen når jeg skulle ut og tenke Vanskelige Tanker som «Hvordan feste den løse delen på kjøkkenventilatoren» eller «Hva skjer egentlig i Libya og hvorfor». Men lynskarpe var jo ikke tankene mine blitt. Det var vel heller litt som han som satt og dunket seg i hodet fordi det var så deilig når han holdt opp. Med andre ord: Jeg hadde det mye bedre enn før, da det hadde vært nokså ille.
Den dårlige ånden var ikke lenger bare en foretrukken erstatter for feber, smerte og nevrologiske symptomer, men en Ubehagelig Bivirkning. Penicillinet var gått fra å være et oppmuntrende symbol på tilfriskningen til noe man pliktskyldigst stappet i seg. Men nå er siste ekle tablettkoloss svelget, lydig og flinkt. Man må jo ikke slutte når man er symptomfri, men ta hele kuren så man blir helt frisk.
Hva er svaret på hvor bra bihulebetennelsen inklusive dens innvirkning på mitt nervesystem nå er på en skala fra 1 til 10?
Jeg er fortsatt mer øm i høyre kinn når jeg bare klemmer lett, men rent subjektivt opplevde jeg det som helt smertefritt, og hadde ikke kommet på å kjenne etter en gang. Hvis jeg ikke holdt på å skrive en bloggpost om dette.
Hvor bra vi har det, er jo ikke en enkel målbar verdi. Har vi hatt det veldig ille, kan normalt hverdagsbra være himmerike en stund. Litt handler det om endorfiner, der produksjonen får et løft av smerter og ubehag. Rett etter at en sterk redsel eller smerte har gått over, kan en føle seg rent salig en stund fordi det fortsatt er mye endorfin i kroppen. Det er omtrent sånn det virker. Det er flere årsaker også, med mer psykologisk forklaring. Jeg kunne googlet og tenkt etter og fått det mer medisinsk korrekt, men som sagt: Lynkjapt er ikke tenkeapparatet mitt likevel, og dessuten har jeg så mye annen tenking jeg ligger etter med.
Men jeg har likevel prioritert å tenke på dette: Når målet ikke er subjektivt velbefinnende, men å vurdere om en behandling har virket, og legen spør pasienten rett etter at noe veldig ubehagelig har endret seg, kan hun komme til å synes at hun er helt symptomfri. For sånn føles det. Og om vi «er blitt litt verre igjen» noen dager seinere, så har vi kanskje ikke blitt det, vi er bare ikke lykksalige lenger over å ikke være så innmari sjuke som vi var innledningsvis.
Og så har jeg jammen kostet på meg å tenke på en ting til: Det er jo bra vi er laget sånn at vi venner oss til at ting ikke er helt bra. Da har vi det bedre i livet vårt. Det snakker de som studerer mestring mye om.
Men i en del sammenhenger er det viktig å være bevisst på om man vil vite noe om mestring eller bedring. Tenker jeg.
søndag 21. august 2011
Sant og nært på nett.
Jeg liker å snakke med folk på Internett. Et kort twitring til alle, og så responderer den som kjenner for det, som interesserer seg for saken. En treffer flere, men bryr færre.
Fje sbok a er litt likedan. Der har jeg en begrensing til venner. Jeg skjønner aldri de FBreglene helt, og der er jeg nok i godt selskap, men det man skriver kan vel uansett spres uten ens kontroll, så jeg regner det også som nokså åpent.
Noen ganger ønsker en å snakke med mange, men samtidig unngå andre. Ungdommer har det ofte slik. Hvordan sikre seg at mødre og andre ikke leser det de skriver? Det er visst ikke vanntette systemer, har jeg latt meg fortelle.
En digresjon: For en fire-fem år siden fant jeg ei lita gruppe på FB som het: «Den dagen mora mi er på FB går jeg ut.» Jeg (50+)meldte meg straks inn, i protest. Etter et par måneder, hadde de gått ut av gruppa alle, så jeg kunne forlate den jeg og. Såpass må en få lov å ta igjen, vel?
Tilbake til saken:
Noen ganger vil jeg diskutere noe som kan provosere noen. Akkurat da vil jeg kanskje ikke bruke krefter på en del av dem som er svært uenige. Jeg er kanskje ikke ferdig med å tenke, og vil ha argumenter fra noen som tenker i samme baner som meg. Av og til er situasjonen slik at man der og da ønsker seg innspill fra en som ikke argumenterer intenst f. eks. fra et ståsted som berører helt andre grunnleggende verdier eller som er ekstremt emosjonelt berørt av saken. Og enda oftere er det hensynet til den andre som avholder en fra å provosere.
Et annet eksempel: Hvis jeg som sykepleier skulle mistenke eller vite fra offentlig informasjon at en kjent person har en sykdom, og jeg hadde faglige tanker omkring det, er heller ikke Internett stedet man kan snakke om slikt.
I blant har en behov for å samtale om emner som berører andre mennesker uten at det er sladring. Det kan bli ubehagelig på nett. «En tidligere kollega» eller «en venninne» kan vel være greit nok om det som nevnes ikke er for spesielt. Men hvis en av mine døtre snakket om «mora mi», så har de bare ei mor, og alle ville vite det var meg. Ting de i en vennegjeng eller i familiekrets ellers kunne sagt om meg på en måte jeg ville hatt stor forståelse for, kunne vært tungt å svelge om en så det på nett. Jeg iler med å forsikre om at dette var et tenkt eksempel. Jeg har bare to døtre, og de er identifiserbare… Dobbelteksempel!
Og noen ganger er jeg sliten i hodet og ordene kommer ikke så perfekt ut. Jeg kan ha lyst til å si noe likevel. Det blir som forskjellen på hva man kan si rundt lunsjbordet, for ikke å si frokostbordet, til forskjell fra på et møte. Jeg har lyst til å si noe, kanskje til og med helst skrive, men ikke ut i det offentlige, og så sitter jeg her i min husstand bestående av en person. Å sette ord på egne tanker, og få litt respons på dem, er for mange av oss en viktig del av tenkingen. Det må en få gjort, akkurat som en må bevege kroppen, trekke frisk luft, se nye steder, smake nye ting…
Hvor i huleste skriver en det da?
Jeg har noen ganger prøvd meg med fellesmailer. ( Med adressene i blindfeltet, men med opplysning om at det var en fellesmail.) Jeg gjorde mer av det før, da jeg og andre ikke var på Twitter og FB og et par forum. Men hvis jeg gjør det nå, og selv om folk vet det er en fellesmail, så kan noen komme til å føle en forpliktelse til å svare. Det ville vel være nokså urettferdig dersom jeg sendte noe til 12 stk, og så skulle hver av dem sette seg ned med et individuelt svar. I tillegg er det nok mange som synes en mail kommer mer innenfor privatsfæren og føler at de må lese grundig, ta inn over seg og at dette er rettet spesielt til dem. Så å prate i fellesmailer var lettere før.
Jeg har ikke funnet noe svar på hvor en kunne skrive dette som er mellom den lukkede samtalen og den offentlige.
Blogg er absolutt ikke tingen. Selv i blogger som pleier å omhandle både personlige og familiære ting, så er det ting en aldri nevner. Du kan gå bakover og lete så grundig du vil i min blogg, men det står ikke noe om den kjæresten som det ble slutt med. (Det er greiere for meg å bruke eksemplet nå, når det har gått lang tid.) «Fimbulvinteren» i familien vår, som er tida mellom desember 2009 og våren 2010, er heller ikke mye nevnt. Da døde to nære familiemedlemmer i løpet av kort tid, og rett etter handlet det om alvorlig sykdom og en sterkt berørt familie. Men det ville vært helt umulig å skrive noe om dette.
Dette gjør at våre bevegelser ute på nettet vil gi et veldig sensurert bilde også av oss som blogger og twitrer om det trivielle og nære. Det kan bli som disse bloggene om innredning. Vi ser bilder av vinduskarmen og den stylede enden av sofaen, men bare av og til kan vi ane på grunn av ting som skimtes i bakgrunnen eller gjenstander vi har sett på andre bilder at vi ser ikke hele historien. Vi ser taklampa til 20 000, men det er ikke meningen vi skal se skjøteledningene som må til fordi familien ikke tok seg råd til elektriker… Eller vi kan tilfeldig oppdage ved å se mange bilder etter hverandre at noen på et tidspunkt har flyttet ut av leiligheten.
Har andre noe med det, da? Innredningsdetaljer er jo like fine med eller uten historien om skilsmissen. Forargelsen over NAV-systemer kan være like godt begrunnet uten at man får vite hvem og hva slags sykdom.
Og så kom jeg på en annen ting om informasjon man ikke alltid får: Jeg skrev ovenfor at to nære familiemedlemmer døde. I virkeligheten var den ene min eksmann og døtrenes far, og egentlig ikke et familiemedlem av meg. Dette er et eksempel på en unøyaktighet som man kan velge fordi det gir et strammere og mer lettlest språk og er presist nok til at man får fram poenget.
Du får vite det vi forteller. Og nå forteller jeg deg at jeg fikk tid til å skrive denne bloggposten fordi jeg ble sittende i pyjamas og strikkejakke og skrive straks jeg kom på det, og at jeg burde innledet dagen med helt andre ting. Og så vet jeg godt at jeg allerede egentlig har fortalt at jeg i blant sitter alene og savner et oppvakt menneske å snakke med, selv om jeg først nå kom på at det kunne være en fin illustrasjon å si det med rene ord.
Fje sbok a er litt likedan. Der har jeg en begrensing til venner. Jeg skjønner aldri de FBreglene helt, og der er jeg nok i godt selskap, men det man skriver kan vel uansett spres uten ens kontroll, så jeg regner det også som nokså åpent.
Noen ganger ønsker en å snakke med mange, men samtidig unngå andre. Ungdommer har det ofte slik. Hvordan sikre seg at mødre og andre ikke leser det de skriver? Det er visst ikke vanntette systemer, har jeg latt meg fortelle.
En digresjon: For en fire-fem år siden fant jeg ei lita gruppe på FB som het: «Den dagen mora mi er på FB går jeg ut.» Jeg (50+)meldte meg straks inn, i protest. Etter et par måneder, hadde de gått ut av gruppa alle, så jeg kunne forlate den jeg og. Såpass må en få lov å ta igjen, vel?
Tilbake til saken:
Noen ganger vil jeg diskutere noe som kan provosere noen. Akkurat da vil jeg kanskje ikke bruke krefter på en del av dem som er svært uenige. Jeg er kanskje ikke ferdig med å tenke, og vil ha argumenter fra noen som tenker i samme baner som meg. Av og til er situasjonen slik at man der og da ønsker seg innspill fra en som ikke argumenterer intenst f. eks. fra et ståsted som berører helt andre grunnleggende verdier eller som er ekstremt emosjonelt berørt av saken. Og enda oftere er det hensynet til den andre som avholder en fra å provosere.
Et annet eksempel: Hvis jeg som sykepleier skulle mistenke eller vite fra offentlig informasjon at en kjent person har en sykdom, og jeg hadde faglige tanker omkring det, er heller ikke Internett stedet man kan snakke om slikt.
I blant har en behov for å samtale om emner som berører andre mennesker uten at det er sladring. Det kan bli ubehagelig på nett. «En tidligere kollega» eller «en venninne» kan vel være greit nok om det som nevnes ikke er for spesielt. Men hvis en av mine døtre snakket om «mora mi», så har de bare ei mor, og alle ville vite det var meg. Ting de i en vennegjeng eller i familiekrets ellers kunne sagt om meg på en måte jeg ville hatt stor forståelse for, kunne vært tungt å svelge om en så det på nett. Jeg iler med å forsikre om at dette var et tenkt eksempel. Jeg har bare to døtre, og de er identifiserbare… Dobbelteksempel!
Og noen ganger er jeg sliten i hodet og ordene kommer ikke så perfekt ut. Jeg kan ha lyst til å si noe likevel. Det blir som forskjellen på hva man kan si rundt lunsjbordet, for ikke å si frokostbordet, til forskjell fra på et møte. Jeg har lyst til å si noe, kanskje til og med helst skrive, men ikke ut i det offentlige, og så sitter jeg her i min husstand bestående av en person. Å sette ord på egne tanker, og få litt respons på dem, er for mange av oss en viktig del av tenkingen. Det må en få gjort, akkurat som en må bevege kroppen, trekke frisk luft, se nye steder, smake nye ting…
Hvor i huleste skriver en det da?
Jeg har noen ganger prøvd meg med fellesmailer. ( Med adressene i blindfeltet, men med opplysning om at det var en fellesmail.) Jeg gjorde mer av det før, da jeg og andre ikke var på Twitter og FB og et par forum. Men hvis jeg gjør det nå, og selv om folk vet det er en fellesmail, så kan noen komme til å føle en forpliktelse til å svare. Det ville vel være nokså urettferdig dersom jeg sendte noe til 12 stk, og så skulle hver av dem sette seg ned med et individuelt svar. I tillegg er det nok mange som synes en mail kommer mer innenfor privatsfæren og føler at de må lese grundig, ta inn over seg og at dette er rettet spesielt til dem. Så å prate i fellesmailer var lettere før.
Jeg har ikke funnet noe svar på hvor en kunne skrive dette som er mellom den lukkede samtalen og den offentlige.
Blogg er absolutt ikke tingen. Selv i blogger som pleier å omhandle både personlige og familiære ting, så er det ting en aldri nevner. Du kan gå bakover og lete så grundig du vil i min blogg, men det står ikke noe om den kjæresten som det ble slutt med. (Det er greiere for meg å bruke eksemplet nå, når det har gått lang tid.) «Fimbulvinteren» i familien vår, som er tida mellom desember 2009 og våren 2010, er heller ikke mye nevnt. Da døde to nære familiemedlemmer i løpet av kort tid, og rett etter handlet det om alvorlig sykdom og en sterkt berørt familie. Men det ville vært helt umulig å skrive noe om dette.
Dette gjør at våre bevegelser ute på nettet vil gi et veldig sensurert bilde også av oss som blogger og twitrer om det trivielle og nære. Det kan bli som disse bloggene om innredning. Vi ser bilder av vinduskarmen og den stylede enden av sofaen, men bare av og til kan vi ane på grunn av ting som skimtes i bakgrunnen eller gjenstander vi har sett på andre bilder at vi ser ikke hele historien. Vi ser taklampa til 20 000, men det er ikke meningen vi skal se skjøteledningene som må til fordi familien ikke tok seg råd til elektriker… Eller vi kan tilfeldig oppdage ved å se mange bilder etter hverandre at noen på et tidspunkt har flyttet ut av leiligheten.
Har andre noe med det, da? Innredningsdetaljer er jo like fine med eller uten historien om skilsmissen. Forargelsen over NAV-systemer kan være like godt begrunnet uten at man får vite hvem og hva slags sykdom.
Og så kom jeg på en annen ting om informasjon man ikke alltid får: Jeg skrev ovenfor at to nære familiemedlemmer døde. I virkeligheten var den ene min eksmann og døtrenes far, og egentlig ikke et familiemedlem av meg. Dette er et eksempel på en unøyaktighet som man kan velge fordi det gir et strammere og mer lettlest språk og er presist nok til at man får fram poenget.
Du får vite det vi forteller. Og nå forteller jeg deg at jeg fikk tid til å skrive denne bloggposten fordi jeg ble sittende i pyjamas og strikkejakke og skrive straks jeg kom på det, og at jeg burde innledet dagen med helt andre ting. Og så vet jeg godt at jeg allerede egentlig har fortalt at jeg i blant sitter alene og savner et oppvakt menneske å snakke med, selv om jeg først nå kom på at det kunne være en fin illustrasjon å si det med rene ord.
lørdag 6. august 2011
De villfarne
En av de bra tingene som skjer etter 22. juli, er at noen villfarne mennesker våkner opp.
Nei! Jeg er ikke ute etter å villfarenerklære mennesker med annet syn enn jeg selv, eller mer spesifikt de høyreekstreme. Men noen mennesker har selv våkent opp og sett at de har vært i en boble. Nå skjems de eller forskrekkes på annet vis og gjør en forandring.
Noen voksne har fortsatt å leke politi og røver i voksen alder og kost seg med det. Noen har kanskje fått en lindring fra avmakts- eller underlegenhetsfølelse eller gitt uttrykk for sinne og frustrasjon ved å snakke som om det var sant at de kunne tenke seg å sperre politikere inne og bombe dem eller selv direkte henrette dem..
Ok, de har kanskje fremdeles sitt islamfiendtlige syn. (Jeg vil ikke kalle det islamofobisk. Det er å sykeliggjøre et synspunkt annerledes enn ens eget. ) Men de våkner opp og blir seg bevisst at de faktisk har sagt at de har til ønske om å begå massemord på sine meningsmotstandere, og NOEN HAR TATT DEM PÅ ALVOR.
I prinsippet, men med mer omseggripende konsekvenser blir det som å si «jeg elsker deg» når man mener «jeg vil i buksa på deg». Den som kommer med slike unøyaktige ytringer har kanskje en forestilling om at den andre forstår like godt som en selv at det er en metafor, et språkbilde, en lek. Men der kan man ta sørgelig feil.
Også før 22. juli har mennesker latt seg hisse opp av andres snakk og utført vold og drap og blitt overrasket over at man faktisk ikke fikk støtte der de hadde ventet det. Men denne gangen fikk det er uhyggelig større omfang.
Noen «villfarne barn», som Ole Paus kaller dem, stopper faktisk opp og innser at de har lekt en lek som var farligere enn de forestilte seg. Menneskesinnene er så forskjellige. Og tenk om de hadde blitt trukket inn i sin egen metafor?
Det er mye vi håper på nå i tida etter 22. juli. En av de tingene jeg håper vil vare, er at mange av de sinte og frustrerte guttungene av begge kjønn og i alle aldre slutter å la sin frustrasjon få utløp ved å snakke om alle de skal drepe.
Nei! Jeg er ikke ute etter å villfarenerklære mennesker med annet syn enn jeg selv, eller mer spesifikt de høyreekstreme. Men noen mennesker har selv våkent opp og sett at de har vært i en boble. Nå skjems de eller forskrekkes på annet vis og gjør en forandring.
Noen voksne har fortsatt å leke politi og røver i voksen alder og kost seg med det. Noen har kanskje fått en lindring fra avmakts- eller underlegenhetsfølelse eller gitt uttrykk for sinne og frustrasjon ved å snakke som om det var sant at de kunne tenke seg å sperre politikere inne og bombe dem eller selv direkte henrette dem..
Ok, de har kanskje fremdeles sitt islamfiendtlige syn. (Jeg vil ikke kalle det islamofobisk. Det er å sykeliggjøre et synspunkt annerledes enn ens eget. ) Men de våkner opp og blir seg bevisst at de faktisk har sagt at de har til ønske om å begå massemord på sine meningsmotstandere, og NOEN HAR TATT DEM PÅ ALVOR.
I prinsippet, men med mer omseggripende konsekvenser blir det som å si «jeg elsker deg» når man mener «jeg vil i buksa på deg». Den som kommer med slike unøyaktige ytringer har kanskje en forestilling om at den andre forstår like godt som en selv at det er en metafor, et språkbilde, en lek. Men der kan man ta sørgelig feil.
Også før 22. juli har mennesker latt seg hisse opp av andres snakk og utført vold og drap og blitt overrasket over at man faktisk ikke fikk støtte der de hadde ventet det. Men denne gangen fikk det er uhyggelig større omfang.
Noen «villfarne barn», som Ole Paus kaller dem, stopper faktisk opp og innser at de har lekt en lek som var farligere enn de forestilte seg. Menneskesinnene er så forskjellige. Og tenk om de hadde blitt trukket inn i sin egen metafor?
Det er mye vi håper på nå i tida etter 22. juli. En av de tingene jeg håper vil vare, er at mange av de sinte og frustrerte guttungene av begge kjønn og i alle aldre slutter å la sin frustrasjon få utløp ved å snakke om alle de skal drepe.
lørdag 11. juni 2011
om å lyve
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4145195.ece
Aftenposten har en artikkel om å lyve.
Den har vel kommet opp etter at en del profilerte menn har blamert seg offentlig og har prøvd å lyve seg fra det. Og i noen tilfeller vet man vel ikke sikkert hva som var sant, heller.
Det refereres i all rettferdighets navn også i teksten til kvinner som har løyet, men akkurat de nyeste sakene er om sånt som om Strauss-Kahn og Svenskekongen.
Det er mange grunner til at folk lyver, og ofte blir det verre enn verst når folk blir tatt på fersk gjerning og fortsetter hjelpeløst å lyve videre. Men det er klart: Har ikke folk bevis, så kan en komme langt med å blånekte. Men man mister kanskje tillit likevel selv om det mangler bevis eller utsagn står mot utsagn. Men man slipper den forsmedelige innrømmelsen.
Folk som lyver mye, har det ofte som livsstil. Ofte er det en unødvendig uvane i likhet med neglebiting. Disse menneskene venner seg til å si “Dette har jeg ordnet” når man blir minnet om en forglemmelse, og straks skal ta tak i den. Man sier “Dette har jeg gjort” når det er en annen som har stått for slitet eller åndsevnene. Man underbygger sin påstand med å henvise til en autoritet man slett ikke har forhørt seg med, eller – man legger på litt for å gjøre en historie morsommere eller ens bragd litt større.
Det mange av disse siste ikke har forstått, er at når det gjelder småting, gidder ikke folk konfrontere. Det blir så pinlig. Det er ikke verdt det. Alle på jobben, i vennekretsen eller hvor det nå enn finnes en liten småløgner vet så godt at man må trekke fra litt når vedkommende person ytrer seg. Den som gjerne vil gjelde for autoritet, vil muligens merke at han eller hun ikke spørres så ofte som de selv gjerne vil, noen får nokså lite kred for bragder de faktisk har utført uten vitner, fordi de andre i all stillhet eller seg i mellom mistenker en for å ha løyet dem på seg, og noen blir kanskje dobbeltsjekket på informasjonen sin. Om det er så viktig at folk gidder.
Men de underholdende skrønefortellerne kan vel komme til å oppleve det samme som Ambjørnsens Elling: Sykepleieren hadde avslørt at alt var oppspinn, men Kjell Bjarne sa: “Det driter vel jeg, i, fortell det en gang til, da!”
Jeg kjenner vel en fire-fem personer som konsekvent lyver nokså mye om småting. ( I tillegg kommer de jeg aldri avslører.) Jeg skjønner ikke helt at de gidder. Det er vel et behov for å være flinkere, morsommere, klokere. Da handler det jo om sårbarhet. Så da sier jeg i hvert fall ikke noe.
Aftenposten har en artikkel om å lyve.
Den har vel kommet opp etter at en del profilerte menn har blamert seg offentlig og har prøvd å lyve seg fra det. Og i noen tilfeller vet man vel ikke sikkert hva som var sant, heller.
Det refereres i all rettferdighets navn også i teksten til kvinner som har løyet, men akkurat de nyeste sakene er om sånt som om Strauss-Kahn og Svenskekongen.
Det er mange grunner til at folk lyver, og ofte blir det verre enn verst når folk blir tatt på fersk gjerning og fortsetter hjelpeløst å lyve videre. Men det er klart: Har ikke folk bevis, så kan en komme langt med å blånekte. Men man mister kanskje tillit likevel selv om det mangler bevis eller utsagn står mot utsagn. Men man slipper den forsmedelige innrømmelsen.
Folk som lyver mye, har det ofte som livsstil. Ofte er det en unødvendig uvane i likhet med neglebiting. Disse menneskene venner seg til å si “Dette har jeg ordnet” når man blir minnet om en forglemmelse, og straks skal ta tak i den. Man sier “Dette har jeg gjort” når det er en annen som har stått for slitet eller åndsevnene. Man underbygger sin påstand med å henvise til en autoritet man slett ikke har forhørt seg med, eller – man legger på litt for å gjøre en historie morsommere eller ens bragd litt større.
Det mange av disse siste ikke har forstått, er at når det gjelder småting, gidder ikke folk konfrontere. Det blir så pinlig. Det er ikke verdt det. Alle på jobben, i vennekretsen eller hvor det nå enn finnes en liten småløgner vet så godt at man må trekke fra litt når vedkommende person ytrer seg. Den som gjerne vil gjelde for autoritet, vil muligens merke at han eller hun ikke spørres så ofte som de selv gjerne vil, noen får nokså lite kred for bragder de faktisk har utført uten vitner, fordi de andre i all stillhet eller seg i mellom mistenker en for å ha løyet dem på seg, og noen blir kanskje dobbeltsjekket på informasjonen sin. Om det er så viktig at folk gidder.
Men de underholdende skrønefortellerne kan vel komme til å oppleve det samme som Ambjørnsens Elling: Sykepleieren hadde avslørt at alt var oppspinn, men Kjell Bjarne sa: “Det driter vel jeg, i, fortell det en gang til, da!”
Jeg kjenner vel en fire-fem personer som konsekvent lyver nokså mye om småting. ( I tillegg kommer de jeg aldri avslører.) Jeg skjønner ikke helt at de gidder. Det er vel et behov for å være flinkere, morsommere, klokere. Da handler det jo om sårbarhet. Så da sier jeg i hvert fall ikke noe.
lørdag 7. mai 2011
Om å bli tråkket på
Noen har tråkket stygt på en venninne av meg. En meget ansvarsbevisst og på ingen måte lat person som har fått uførepensjon fordi hun er så uheldig å ha blitt såpass plaget av sin MS at hun ikke kan jobbe, blir i vennelag servert en sukkersøt oppfordring om å “ta tak i livet sitt”. -Tror jeg det var. Jeg var ikke der. Jeg vet bare at hun er dypt såret.
Nå sitter hun der og kan ikke “ta igjen”. For man blir ofte såpass paff og slått i bakken når noen brått og uventet sparker en så ettertrykkelig der det gjør mest vondt, at man får ikke servert den optimalt høflige og samtidig pedagogisk riktige uttalelsen som får den andre til å skjønne at hun eller han har vært langt mer uforskammet enn man har lov å være i pent selskap.
Og hvordan sier man fra etterpå? Hvordan sier man generelt sett fra etterpå at noen i sin uforstand har påført en annen et dypt sår i sjela? For “de” burde jo få vite om det?
For selv om Sokrates var noe i overkant optimistisk da han sa at om mennesket visste hva som var godt, så ville det også gjøre det, så er det vel et snev av sannhet i det at man er snillere om man vet at det man gjør er slemt, man søker mer informasjon før man handler eller uttaler seg, om man innser at ens innsikt i den aktuelle sak er nokså begrenset, man viser mer empati med andre om man har lært at en sak kan se annerledes ut fra et annet perspektiv enn ens eget. Vel?
Jeg ble for en tid siden selv ettertrykkelig tråkket på av noen som jeg tror var mennesker med evne til empati. Disse var helsearbeidere, og selv om jeg ikke vet hva som utløste den vanvittige situasjonen, regner jeg med tidspress og underbemanning må ha vært medvirkende. Og kanskje et behov for å parkere en pårørende ettertrykkelig på sidelinja fordi hun etterspurte tjenester man hadde knapphet på, og gjorde det på en slik måte at de ble konfrontert med hvor lite de strakk til. Et høflig “Jeg skjønner dere har lite folk” og “Hvis dere vil kan jeg gjerne…” av en pårørende med fagkunnskaper kan antagelig være vel så provoserende som en usaklig kjeftesmelle, fordi man innerst inne ikke like lett kan forsvare seg mot det og avfeie det som etterspørres som unødvendig.
Uansett, min venninne og jeg og mange med oss, vi sitter der og har fått nok et ettertrykkelig spark i en hverdag som var utfordrende nok fra før, og det på grunn av andre menneskers uforstand.
Eller ER det uforstand? For jeg tenker at både min situasjon og min venninnes handler kanskje like gjerne om at utøveren har et bilde av verden som man ønsker å beholde for en hver pris?
Uten myten om trygdemisbrukerne, kan man ikke like lett kreve skattelette og et politisk styre med mindre offentlig velferd, for eksempel. Og uten myten om den pårørende som en fiende man må “sette grenser for” i stedet for å samarbeide med, kan en helsearbeider tvinges til et mer nyansert og krevende bilde av sin pasient, og dermed i enda større grad konfronteres med hvordan knappe ressurser tvinger en til faglig utilstrekkelighet.
Uansett er det sånn at det ikke er lett å forsvare seg. Å kreve et nytt og konfronterende møte med den som begikk overgrepet er krevende for den som føler seg angrepet, og ville i de fleste tilfeller bli oppfattet som melodramatisk, og dermed neppe tjene til sin hensikt.
Å ta saken opp i offentligheten er heller ikke lett. Blir man konkret, blir det “sosialporno”, noe i hvert fall verken min venninne eller jeg ønsker. Blir det generelt, er det en utfordring å få belyst saken slik at den forstås av andre enn dem som allerede er enige.
Nå sitter hun der og kan ikke “ta igjen”. For man blir ofte såpass paff og slått i bakken når noen brått og uventet sparker en så ettertrykkelig der det gjør mest vondt, at man får ikke servert den optimalt høflige og samtidig pedagogisk riktige uttalelsen som får den andre til å skjønne at hun eller han har vært langt mer uforskammet enn man har lov å være i pent selskap.
Og hvordan sier man fra etterpå? Hvordan sier man generelt sett fra etterpå at noen i sin uforstand har påført en annen et dypt sår i sjela? For “de” burde jo få vite om det?
For selv om Sokrates var noe i overkant optimistisk da han sa at om mennesket visste hva som var godt, så ville det også gjøre det, så er det vel et snev av sannhet i det at man er snillere om man vet at det man gjør er slemt, man søker mer informasjon før man handler eller uttaler seg, om man innser at ens innsikt i den aktuelle sak er nokså begrenset, man viser mer empati med andre om man har lært at en sak kan se annerledes ut fra et annet perspektiv enn ens eget. Vel?
Jeg ble for en tid siden selv ettertrykkelig tråkket på av noen som jeg tror var mennesker med evne til empati. Disse var helsearbeidere, og selv om jeg ikke vet hva som utløste den vanvittige situasjonen, regner jeg med tidspress og underbemanning må ha vært medvirkende. Og kanskje et behov for å parkere en pårørende ettertrykkelig på sidelinja fordi hun etterspurte tjenester man hadde knapphet på, og gjorde det på en slik måte at de ble konfrontert med hvor lite de strakk til. Et høflig “Jeg skjønner dere har lite folk” og “Hvis dere vil kan jeg gjerne…” av en pårørende med fagkunnskaper kan antagelig være vel så provoserende som en usaklig kjeftesmelle, fordi man innerst inne ikke like lett kan forsvare seg mot det og avfeie det som etterspørres som unødvendig.
Uansett, min venninne og jeg og mange med oss, vi sitter der og har fått nok et ettertrykkelig spark i en hverdag som var utfordrende nok fra før, og det på grunn av andre menneskers uforstand.
Eller ER det uforstand? For jeg tenker at både min situasjon og min venninnes handler kanskje like gjerne om at utøveren har et bilde av verden som man ønsker å beholde for en hver pris?
Uten myten om trygdemisbrukerne, kan man ikke like lett kreve skattelette og et politisk styre med mindre offentlig velferd, for eksempel. Og uten myten om den pårørende som en fiende man må “sette grenser for” i stedet for å samarbeide med, kan en helsearbeider tvinges til et mer nyansert og krevende bilde av sin pasient, og dermed i enda større grad konfronteres med hvordan knappe ressurser tvinger en til faglig utilstrekkelighet.
Uansett er det sånn at det ikke er lett å forsvare seg. Å kreve et nytt og konfronterende møte med den som begikk overgrepet er krevende for den som føler seg angrepet, og ville i de fleste tilfeller bli oppfattet som melodramatisk, og dermed neppe tjene til sin hensikt.
Å ta saken opp i offentligheten er heller ikke lett. Blir man konkret, blir det “sosialporno”, noe i hvert fall verken min venninne eller jeg ønsker. Blir det generelt, er det en utfordring å få belyst saken slik at den forstås av andre enn dem som allerede er enige.
Abonner på:
Innlegg (Atom)