I Østfold fantes det for en del år siden en bilsakskyndig som var kjent for å være litt røff og kontant, men visstnok real. Jeg aner ikke hva han het, og det er ikke viktig, heller.
En gang kom en kvinne med en viss sosial posisjon og skulle ta sertifikat. Da hun vil håndhilse og presentere seg, sier Bilsakkyndige: ”Jeg gir f... i hvem du er, sett deg inn i bilen og kjør!”
???
Historien er selvfølgelig ikke sann. Greit at den bilsakkyndige var en barsk mann, men dette ville vært drøyt i overkant. Men hvordan har historien oppstått? Historien hadde til hensikt å illustrere hvor real denne bilsakkyndige var, og ble fortalt meg av en som trodde på den og som kommer fra samme samfunnsklasse som jeg selv.
I miljøet der jeg vokste opp, var nok reglene for skikk og bruk like strikte som i andre miljøer, men man legger ikke alltid vekt på de samme tingene. Hos oss var det ikke vanlig å si ”De” og heller ikke å håndhilse eller presentere seg. Jeg husker mor var alltid nervøs om vi skulle i større selskaper. ”Tror du det er håndhilsing der? ” Håndhilsing ble sett på som en særs ubehagelig ting, noe vanskelig som en måtte utføre korrekt. Elementet kroppskontakt var neppe en del av det som stresset, men presentasjonen, som ofte fulgte denne hersens håndhilsinga ble oppfattet som ekstra kompliserende. Det hensiktsmessige med at en seinere slapp å lene seg fram til en annen slektning en kjente godt og hviske: ” Ho med den blomstrete kjolen, er det kjerringa te’ bror hans”, framstod ingenlunne som åpenbart.
Samtidig var det udiskutablet sånn at det var ”de høyere samfunnsklasser”, representert ved innflyttede lærere, presten og hyttefolk fra byen som bestemte hvilke regler som gjaldt, og vi andre måtte prøve å tilpasse oss deres vaner. Dette oppfattet jeg som en ydmykelse som ble påført oss, og hvis egentlige hensikt var å få oss til å føle oss usikre og dumme. Om noen tiltalte far som ”Storlien”, var det ensbetydende med at han ikke nærte noe ønske om å bli nærmere kjent med far, og mest sannsynlig nærte fiendtlige følelser.
Begynner du nå å forstå hvordan vandrehistorien om ”Den reale bilsakskyndige” har oppstått og blitt populær? Noen oppfattet det som om damen gjorde seg til og prøvde å vise at hun var mer verdt enn andre da hun håndhilste og sa navnet sitt.
Alt dette kom jeg på da jeg på radioen hørte en dame snakke bokmål på den måten de gjør det i Oslo 3. Jeg grep meg i å tenke at hun prøvde å gjøre seg viktig. Flyvetanken falt raskt død til jorden, siden jeg nå gjennom livet har møtt en mengde snille, hyggelige og sogar empatiske mennesker som snakker denne ”dialekten”. (Sosiolekt, heter det visst, forresten.) Men da jeg var barn, trodde jeg fullt og fast at folk snakket slik i den hensikt å få ”alminnelige folk” til å føle seg utilpass.
Selv om vi ikke har store klasseforskjeller i Norge, og ikke hadde det på 50- og 60-tallet, heller, så florerer det med forestillinger om ”de andre”. Kjenner du noen fra Bærum? Spør om de har fått slengt etter seg ordet ”Blærum”. Det skal visst være bæringer som sier de er fra Asker, for å slippe unna.
Og, ja da, det finnes absolutt underlige forestillinger om ”bermen” i de mer eleverte klassene også. Det fenomenet er nok mer kjent og erkjent. Og bare for ikke å gjøre bloggposten for lang, skal jeg her helt droppe å gå inn på innvandrere, innbyrdes og i forhold til dem som har bodd her noen generasjoner.
Oppfatningen om at ”de andre” sin atferd er fiendtlig ment må jo tjene en hensikt? Det er sikkert noen filosofer som har skrevet noe om det. Opplys meg gjerne, det vil ikke bli tolket som du synes du er bedre enn jeg om du kommer med et slikt eksempel.
Jeg tror jeg bare bråavslutter med å sitere Eleanor Roosevelt ”Ingen kan få deg til å føle deg underlegen uten din tillatelse.”
...men hvordan skal jeg omskrive det sitatet til en fortelling om noe han der Bilsakkyndige brukte å smelle ut av seg?
lørdag 10. juli 2010
lørdag 3. april 2010
Folkeopplysning.
Som en ekte kreps med ascendanten i skytten ( bare hopp over denne setningen om du ikke har greie på astrologi), så er jeg opptatt av at de som ikke vet og forstår enkelte ting i hverdagen skal få hjelp.
For de vil vel ha hjelp? De har vel et grunnleggende ønske om å forstå viktige ting i hverdagen sin, så de kan slippe å rote seg borti situasjoner mer opplyste mennesker unngår fordi de VET?
Jeg er ikke helt sikker lenger. Jeg tror at om sannheten om hva man har rett til, hva ting koster, hva det kan kreves av en er litt ubehagelig, er det noen som tror at om man bare gjentar den ønskede versjonen med høy stemme eller til tilstrekkelig mange mennesker som ikke får seg til å protestere, så blir den da sann til slutt?
Uttrykkene ”Skyt ikke budbringeren” eller den mer ironiske ”Forvirr meg ikke med fakta” har nok ikke oppstått ut av svarte natta.
Så sitter man der med den optimale pedagogisk tilpassede framstillingsmåten sin og skjønner ikke at det fortsatt hersker tvil om de sørgelig ubestridelige fakta.
Og dersom man faktisk prøver å besvare spørsmål som ”hvordan kunne jeg vite at” med ”jeg skrev det jo ned til deg i fjor, og sa at du bare måtte spørre om det var noe du ikke forstod”, innser man at spørreren står med hendene imaginært for ørene og inni seg roper. ”la-la-la-la, jeg hører ikke hva du sier”.
Og det skulle ikke forundre meg om de i verste fall går til VG og gråter over hvordan de er blitt lurt. For VG forstår dem nok, i motsetning til vi som med Sokrates tror at om mennesket bare vet det rette, så vil det også gjøre det.
Nå skal jeg straks tilføye at jeg ikke er tilhenger av å pådytte folk konklusjoner og meninger om hva som er det rette. Jeg ønsker meg et tenkende folk, og jeg liker folk som ikke marsjerer i takt. Men konklusjoner må basere seg på visse basale fakta om verden slik den er. Solid bakgrunn for egne meninger, som jeg pleier å kalle det.
Hvis jeg har fortalt deg før påske at på påskeaften stenger de fleste butikkene litt tidligere enn andre lørdager, så klarer jeg ikke å synes synd på deg om du står der og sier at du har gått tom for kaffe fordi du ikke visste om det.
Men det verste er at trolig låner jeg deg litt av kaffen min likevel. Og det handler om meg.
For de vil vel ha hjelp? De har vel et grunnleggende ønske om å forstå viktige ting i hverdagen sin, så de kan slippe å rote seg borti situasjoner mer opplyste mennesker unngår fordi de VET?
Jeg er ikke helt sikker lenger. Jeg tror at om sannheten om hva man har rett til, hva ting koster, hva det kan kreves av en er litt ubehagelig, er det noen som tror at om man bare gjentar den ønskede versjonen med høy stemme eller til tilstrekkelig mange mennesker som ikke får seg til å protestere, så blir den da sann til slutt?
Uttrykkene ”Skyt ikke budbringeren” eller den mer ironiske ”Forvirr meg ikke med fakta” har nok ikke oppstått ut av svarte natta.
Så sitter man der med den optimale pedagogisk tilpassede framstillingsmåten sin og skjønner ikke at det fortsatt hersker tvil om de sørgelig ubestridelige fakta.
Og dersom man faktisk prøver å besvare spørsmål som ”hvordan kunne jeg vite at” med ”jeg skrev det jo ned til deg i fjor, og sa at du bare måtte spørre om det var noe du ikke forstod”, innser man at spørreren står med hendene imaginært for ørene og inni seg roper. ”la-la-la-la, jeg hører ikke hva du sier”.
Og det skulle ikke forundre meg om de i verste fall går til VG og gråter over hvordan de er blitt lurt. For VG forstår dem nok, i motsetning til vi som med Sokrates tror at om mennesket bare vet det rette, så vil det også gjøre det.
Nå skal jeg straks tilføye at jeg ikke er tilhenger av å pådytte folk konklusjoner og meninger om hva som er det rette. Jeg ønsker meg et tenkende folk, og jeg liker folk som ikke marsjerer i takt. Men konklusjoner må basere seg på visse basale fakta om verden slik den er. Solid bakgrunn for egne meninger, som jeg pleier å kalle det.
Hvis jeg har fortalt deg før påske at på påskeaften stenger de fleste butikkene litt tidligere enn andre lørdager, så klarer jeg ikke å synes synd på deg om du står der og sier at du har gått tom for kaffe fordi du ikke visste om det.
Men det verste er at trolig låner jeg deg litt av kaffen min likevel. Og det handler om meg.
tirsdag 26. januar 2010
Livskvalitet, rettsikkerhet og aktiv dødshjelp.
Jeg er redd for debatten om aktiv dødshjelp. Den er sikkert nødvendig, og som med alt som ikke kan avklares må den nok tåle gjentakelse også. Men den er farlig.
Ustabile mennesker er den farlig for av flere årsaker. Noen mennesker tiltrekkes av livet slik det fremstilles i media og føler trang til å legge momenter derfra inn i sitt liv for å føle at livet deres blir mer virkelig. Men farligere er det kanskje for dem som i debatten mener å lese en legitimitet til å hjelpe til å gjøre en slutt på livet til mennesker de selv ikke mener har livskvalitet.
Men hvem kan avgjøre om et annet menneskes liv har livskvalitet? Jeg kjenner mange mennesker som lever et liv der de har måttet gi avkall på funksjoner og frihet, for ikke å snakke om penger, karriere, familieliv. Men så forandrer perspektivet seg og personen opplever likevel at livet er verdifullt, stikk i strid med hva han selv tidligere har ment.
Jeg kjente en gang en mann som var alvorlig bekymret da debatten gikk omkring Sandsdalensaken, det var vel på tidlig nittitall. Mannen jeg kjente var sterkt fysisk funksjonshemmet og følte at hans rettsikkerhet kunne komme i fare. Om noen fikk for seg at de skulle drepe han, kunne de ved å påberope seg barmhjertighetsdrap få mildere straff?
Debatten er også farlig for dem som selv ønsker å dø og som mener at dette er en helt grei ting å be andre om hjelp til. Greit er det i hvert fall ikke. Å hjelpe noen til å dø, mener jeg for min del er et offer i klasse med å risikere sitt eget liv for at noen skal leve.
Nå går det en sak i avisene igjen. En kvinne har drept sin mann som var kreftsyk, og når jeg skriver dette vet vi ikke om det fantes noe dokument som viste klart at dette hadde mannen villet selv. Mannen var velutdannet og opplyst, og ville nok visst at dette måtte han sørge for i så fall. Hvis et slikt dokument ikke foreligger og kvinnen får redusert straff, vil jeg også bekymre meg for om mennesker som noen kan stille spørsmål ved livskvaliteten til har full rettsbeskyttelse i Norge.
TILFØYELSE 29. januar. Sakenjeg henviser til var feil framstilt i media. Mannen hadde ikke kreft, og det er ingen opplysninger om manglende dokumentasjon. Uansett snakker jeg om prinipper og ikke denne saken.
Ustabile mennesker er den farlig for av flere årsaker. Noen mennesker tiltrekkes av livet slik det fremstilles i media og føler trang til å legge momenter derfra inn i sitt liv for å føle at livet deres blir mer virkelig. Men farligere er det kanskje for dem som i debatten mener å lese en legitimitet til å hjelpe til å gjøre en slutt på livet til mennesker de selv ikke mener har livskvalitet.
Men hvem kan avgjøre om et annet menneskes liv har livskvalitet? Jeg kjenner mange mennesker som lever et liv der de har måttet gi avkall på funksjoner og frihet, for ikke å snakke om penger, karriere, familieliv. Men så forandrer perspektivet seg og personen opplever likevel at livet er verdifullt, stikk i strid med hva han selv tidligere har ment.
Jeg kjente en gang en mann som var alvorlig bekymret da debatten gikk omkring Sandsdalensaken, det var vel på tidlig nittitall. Mannen jeg kjente var sterkt fysisk funksjonshemmet og følte at hans rettsikkerhet kunne komme i fare. Om noen fikk for seg at de skulle drepe han, kunne de ved å påberope seg barmhjertighetsdrap få mildere straff?
Debatten er også farlig for dem som selv ønsker å dø og som mener at dette er en helt grei ting å be andre om hjelp til. Greit er det i hvert fall ikke. Å hjelpe noen til å dø, mener jeg for min del er et offer i klasse med å risikere sitt eget liv for at noen skal leve.
Nå går det en sak i avisene igjen. En kvinne har drept sin mann som var kreftsyk, og når jeg skriver dette vet vi ikke om det fantes noe dokument som viste klart at dette hadde mannen villet selv. Mannen var velutdannet og opplyst, og ville nok visst at dette måtte han sørge for i så fall. Hvis et slikt dokument ikke foreligger og kvinnen får redusert straff, vil jeg også bekymre meg for om mennesker som noen kan stille spørsmål ved livskvaliteten til har full rettsbeskyttelse i Norge.
TILFØYELSE 29. januar. Sakenjeg henviser til var feil framstilt i media. Mannen hadde ikke kreft, og det er ingen opplysninger om manglende dokumentasjon. Uansett snakker jeg om prinipper og ikke denne saken.
onsdag 20. januar 2010
Det er PCøren, hva kan vi hjelpe med i dag, frue?
Jeg klipper meg stort sett jevnlig. Akkurat nå lar jeg det gro litt fordi frisøren jeg har brukt en stund klippet det veldig mye kortere enn jeg hadde tenkt og – mener jeg – hadde sagt. Sånt skjer når det er hun som kan faget og terminologien og jeg bare har en mer eller mindre klar forestilling om resultatet.
Så akkurat nå er det noe smårusk i nakken jeg har tenkt å be noen klippe av mens jeg lurer på hva jeg skal gjøre på sikt. Greit nok.
Jeg måker heller ikke all snøen rundt huset mitt og til bilveien. Der har vi en proff kar som tar det meste og så tar de som kan sånt i borettsalget rundt huset og stikkveien. Det er ikke sånn at når det har snødd mye, så sitter jeg og ser fortvilet på snøen og håper det kommer noen på besøk som kan handtere skyffel og spade.
Og sånn er det med mye. Posten tar med seg ting jeg skulle ha avlevert rundt i landet for en rimelig sum. Timebussen kjører mellom Drammen og Oslo til forutsigbare tider og tar velvilligst med seg folk de ikke kjenner for en rimelig penge og uten at man trenger å frykte ”stygge menner”. Det er kort sagt mye en ikke trenger å gjøre sjøl eller be venner og hjelp til.
Men med PCen er det ikke sånn.
Jeg kan enda mindre om PCens indre liv enn jeg kan om å klippe hår, men går jeg til en PCør? Nei.
Det var ikke lett å finne frisør da jeg flyttet til en ny by, og med et litt oppgitt blikk på fjonene vet jeg sannelig ikke om jeg har klart å finne meg en fast frisør enda, slik jeg en stund trodde.
Men det var i hvert fall salonger over alt og om jeg spurte jentene i sangkoret, så fikk jeg tips hvor de klippet seg. Det var ikke bare: ”Jeg har en niese som er så flink og som klipper meg”, eller ”broren min pleier å ta seg av det når han er innom” og slett ikke ”nå har jeg hår helt ned på ryggen for svigersønnen som pleier å klippe meg har flytta til Nordnorge”. Folk går til noen og får håret skikkelig overhalt, og så betaler man nesten en halv tusenlapp for det om man ikke skal ha gjort noe ekstra og det er greit. Og det gjør man hver 6. til 8. uke!
Men hvor er det en flink PCør? En som jobber med det og har timebestilling? En som ikke lurer meg og ruinerer meg og som kan det han sier han kan? En som bare ordner opp og stort sett skjønner hva jeg er ute etter?
”Hvorfor hakker Dagsrevyen når jeg ser den på nett? Kan min PC vise den like fint som PCen til venninna mi kan?” ”Jeg skulle gjerne hatt en mail som virker sånn at jeg kan behandle mailen min på den bærbare også, eller hvis jeg er på besøk hos noen og låner PCen, går det an, tror du?” En som smiler vennlig av slike enkle spørsmål, og svarer på et språk jeg kan forstå, det trenger jeg.
( Nå valgte jeg med vilje to spørsmål jeg aner svaret på, men jeg vet at slike spørsmål kan damer på mitt teknologiske nivå komme til å spørre.)
Personer på mitt teknologiske nivå vil ofte sette stor pris på noe annet PCøren kan: Finne støv. Ordentlig støv fra den virkelige verden, ikke noe elektronisk som de har kalt opp etter ting her ute og som kan forvirre fletta av oss ikke-teknologiske. Som klipp og lim, for eksempel. Neida, PCøren kan finne støvet og fjerne det uten å raske med seg små chips - der har vi det igjen, det er noe annet enn potetgull - og andre småsaker. Hvor var vi? Jo! Støvet! Det kan bli brann i støvet, nemlig, ordentlig Real Life-brann som brannmuren på PCen din ikke har noe å stille opp mot.
Og skulle det seinere vise seg at PCøren har sletta Spotify eller noe annet rart du har, så er det bare å koble det inn igjen, man trenger ikke vente i tre måneder til den vokser ut. Du må bare huske kodene. Ja, PCøren kan nok ordne dette også.
Idé 1: Tenk om frisøren kunne solgt en ekstern hårdisk der man kunne legge inn alt håret og så laste det tilbake om hun tok for mye? Den hadde jeg garantert kjøpt, selv om den kostet mer enn den vesle dingsen jeg har til PCen.
Idé 2: Hva om vi kunne lage en kode og et passord når frisøren endelig hadde klippet en frisyre man var fornøyd med, sånn at det bare var å gå dit og med hennes hjelp få gjenopprettet den?
Tilbake til min trege PC. Det må bli vanlig med PCører. Jeg kjenner en flink en, men han har full jobb fra før. Og gode amatører som er innom heimen med meget tilfeldige mellomrom.
Jeg vil bestille time, og så kan det godt koste, og så må PCøren kunne si at han ikke tar flere kunder, sånn som man ikke kan si ved vennehjelp. Men da finnes det sikkert en annen PCørsalong.
Så akkurat nå er det noe smårusk i nakken jeg har tenkt å be noen klippe av mens jeg lurer på hva jeg skal gjøre på sikt. Greit nok.
Jeg måker heller ikke all snøen rundt huset mitt og til bilveien. Der har vi en proff kar som tar det meste og så tar de som kan sånt i borettsalget rundt huset og stikkveien. Det er ikke sånn at når det har snødd mye, så sitter jeg og ser fortvilet på snøen og håper det kommer noen på besøk som kan handtere skyffel og spade.
Og sånn er det med mye. Posten tar med seg ting jeg skulle ha avlevert rundt i landet for en rimelig sum. Timebussen kjører mellom Drammen og Oslo til forutsigbare tider og tar velvilligst med seg folk de ikke kjenner for en rimelig penge og uten at man trenger å frykte ”stygge menner”. Det er kort sagt mye en ikke trenger å gjøre sjøl eller be venner og hjelp til.
Men med PCen er det ikke sånn.
Jeg kan enda mindre om PCens indre liv enn jeg kan om å klippe hår, men går jeg til en PCør? Nei.
Det var ikke lett å finne frisør da jeg flyttet til en ny by, og med et litt oppgitt blikk på fjonene vet jeg sannelig ikke om jeg har klart å finne meg en fast frisør enda, slik jeg en stund trodde.
Men det var i hvert fall salonger over alt og om jeg spurte jentene i sangkoret, så fikk jeg tips hvor de klippet seg. Det var ikke bare: ”Jeg har en niese som er så flink og som klipper meg”, eller ”broren min pleier å ta seg av det når han er innom” og slett ikke ”nå har jeg hår helt ned på ryggen for svigersønnen som pleier å klippe meg har flytta til Nordnorge”. Folk går til noen og får håret skikkelig overhalt, og så betaler man nesten en halv tusenlapp for det om man ikke skal ha gjort noe ekstra og det er greit. Og det gjør man hver 6. til 8. uke!
Men hvor er det en flink PCør? En som jobber med det og har timebestilling? En som ikke lurer meg og ruinerer meg og som kan det han sier han kan? En som bare ordner opp og stort sett skjønner hva jeg er ute etter?
”Hvorfor hakker Dagsrevyen når jeg ser den på nett? Kan min PC vise den like fint som PCen til venninna mi kan?” ”Jeg skulle gjerne hatt en mail som virker sånn at jeg kan behandle mailen min på den bærbare også, eller hvis jeg er på besøk hos noen og låner PCen, går det an, tror du?” En som smiler vennlig av slike enkle spørsmål, og svarer på et språk jeg kan forstå, det trenger jeg.
( Nå valgte jeg med vilje to spørsmål jeg aner svaret på, men jeg vet at slike spørsmål kan damer på mitt teknologiske nivå komme til å spørre.)
Personer på mitt teknologiske nivå vil ofte sette stor pris på noe annet PCøren kan: Finne støv. Ordentlig støv fra den virkelige verden, ikke noe elektronisk som de har kalt opp etter ting her ute og som kan forvirre fletta av oss ikke-teknologiske. Som klipp og lim, for eksempel. Neida, PCøren kan finne støvet og fjerne det uten å raske med seg små chips - der har vi det igjen, det er noe annet enn potetgull - og andre småsaker. Hvor var vi? Jo! Støvet! Det kan bli brann i støvet, nemlig, ordentlig Real Life-brann som brannmuren på PCen din ikke har noe å stille opp mot.
Og skulle det seinere vise seg at PCøren har sletta Spotify eller noe annet rart du har, så er det bare å koble det inn igjen, man trenger ikke vente i tre måneder til den vokser ut. Du må bare huske kodene. Ja, PCøren kan nok ordne dette også.
Idé 1: Tenk om frisøren kunne solgt en ekstern hårdisk der man kunne legge inn alt håret og så laste det tilbake om hun tok for mye? Den hadde jeg garantert kjøpt, selv om den kostet mer enn den vesle dingsen jeg har til PCen.
Idé 2: Hva om vi kunne lage en kode og et passord når frisøren endelig hadde klippet en frisyre man var fornøyd med, sånn at det bare var å gå dit og med hennes hjelp få gjenopprettet den?
Tilbake til min trege PC. Det må bli vanlig med PCører. Jeg kjenner en flink en, men han har full jobb fra før. Og gode amatører som er innom heimen med meget tilfeldige mellomrom.
Jeg vil bestille time, og så kan det godt koste, og så må PCøren kunne si at han ikke tar flere kunder, sånn som man ikke kan si ved vennehjelp. Men da finnes det sikkert en annen PCørsalong.
lørdag 9. januar 2010
Naive konklusjoner om sykefravær.
Folk som har dårlig helse, orker ikke i like grad som andre å klatre på en karrierestige. Det vet jeg mye om. Ikke bare fra egen sure erfaring. Jeg kjenner mange mennesker med MS, og i tillegg en del andre med helseproblem.
Ikke rart, egentlig?
Men når folk begynner å snu opp-og-ned på alle konklusjoner og mener at det er sykefraværet som sådan som gjør at folk ikke avanserer, og ikke ÅRSAKEN BAK SYKEFRAVÆRET, så kan man begynne å lure.
OK, jeg modifiserer. Sløvinger som liker seg godt under dyna eller foran TV eller PC i stedet for å gå på jobben avanserer ikke de heller. Men slutte å tulle med at om MS-syke Kari eller Reumatiske Per hadde kreket seg på jobben når hensynet til sykdommen tilsier at de bør ta det pent i en aktiv fase av sykdommen, så hadde karrrieren deres fått et løft... Sorry, folkens det er ikke slik det fungerer. Dessverre tror jeg det kunne ført til økt uførhet i stedet. Men det er klart, slik får man oss ut av sykefraværsstatistikken.
Og nå hopper jeg over temaet tilpasset arbeid osv. Det tar vi en annen gang.
Ikke rart, egentlig?
Men når folk begynner å snu opp-og-ned på alle konklusjoner og mener at det er sykefraværet som sådan som gjør at folk ikke avanserer, og ikke ÅRSAKEN BAK SYKEFRAVÆRET, så kan man begynne å lure.
OK, jeg modifiserer. Sløvinger som liker seg godt under dyna eller foran TV eller PC i stedet for å gå på jobben avanserer ikke de heller. Men slutte å tulle med at om MS-syke Kari eller Reumatiske Per hadde kreket seg på jobben når hensynet til sykdommen tilsier at de bør ta det pent i en aktiv fase av sykdommen, så hadde karrrieren deres fått et løft... Sorry, folkens det er ikke slik det fungerer. Dessverre tror jeg det kunne ført til økt uførhet i stedet. Men det er klart, slik får man oss ut av sykefraværsstatistikken.
Og nå hopper jeg over temaet tilpasset arbeid osv. Det tar vi en annen gang.
søndag 3. januar 2010
En av tre jukser til seg trygd
.... sier de i Dagbladet i dag. Man har helt enkelt spurt folk om de KJENNER NOEN som får trygd på uriktig grunnlag, og 35 % sier ja. Men det betyr vel bare at en av tre TROR at noen de kjenner jukser med trygden? Ja, se DET tror jeg på! For det er ikke alltid lett å se på folk om de er syke eller funksjonshemmede, og mange mistror på det grunnlaget sine naboer og bekjente.
Og hva fører denne oppfatningen til, som politikere og den fjerde statsmakt sammen er så flinke til å spre? At de som faktisk jukser til seg trygd beskjemmet kommer seg i jobb? Ånei, du. Men jeg tror nok det får noen friske og arbeidsføre mennesker som ikke er så glad i å gå på jobben eller som har mulighet og samvittighet til å jobbe svart til å prøve å få "sin del av kaka".
Jeg tror jo også på at det er for mange trygdemisbrukere, men ikke så mange,og jeg blir så lei disse kvikke konklusjonene....
Dette innlegget er litt omskrevet den 6. januar, da jeg nok ikke var eksplisitt nok til at alle forstod hva jeg mente.
Og hva fører denne oppfatningen til, som politikere og den fjerde statsmakt sammen er så flinke til å spre? At de som faktisk jukser til seg trygd beskjemmet kommer seg i jobb? Ånei, du. Men jeg tror nok det får noen friske og arbeidsføre mennesker som ikke er så glad i å gå på jobben eller som har mulighet og samvittighet til å jobbe svart til å prøve å få "sin del av kaka".
Jeg tror jo også på at det er for mange trygdemisbrukere, men ikke så mange,og jeg blir så lei disse kvikke konklusjonene....
Dette innlegget er litt omskrevet den 6. januar, da jeg nok ikke var eksplisitt nok til at alle forstod hva jeg mente.
søndag 13. desember 2009
Gi meg flanellfølelsen – nå!
I fjor var det elektrisk ryggmassasjepute vi stresset rundt og skulle kjøpe til hverandre. I år har de valgt en annen vinkling: Flanell!
Når vi løper gjennom gatene, vekslende svette og varme inni butikkene og hutrende ute i kulda, tyggende på tre hveteboller med rosiner fra kiosken, som får bli dagens middag, blir blikket fanget at et beroligende og stemingsfullt bilde: Det er der vi skulle vært! Kanskje vi kommer dit snart? Når vi bare har vært snille gutter og jenter lenge nok?
Bildet er omtrent som så: En reklameplakat av en ung, vakker, slank og profesjonelt stylet dame i rød og rødrutete flanellspysj. Rødt ullpledd (nå kun kr 499) ligger bak henne i stolen, og hun har myke, tykke laddesokker på føttene. Hun sitter kanskje ved peisen og dessuten nipper hun til en kopp kakao. Trolig en av årets få, når vi ser på hennes slanke skikkelse.
Men hun utstråler fred. Fred og ro. God tid. Tid til å nyte. Tid til å la roen synke inn, og har hun ei bok liggende på bordet ved siden av seg, er vi sikre på at hun får lest den.
Vi vil dit. Snart!
Klart vi kan komme dit!
Pysjen er til salgs til egen julepris, og dessuten har alle butikkjedene en egen variant. Minst en. Laddesokker og pledd også.
Pledd har jeg forresten hjemme, rødt ullpledd… Faktisk er det til og med penere enn det på bildet. Og pysj… min er ikke rød, men god å ha på seg og jeg har en diger tykk rød strikkejakke å ta på utenpå sånn tidlig om morgen når jeg nettopp har satt opp varmen. Deilige laddesokker har jeg da også hjemme, hjemstrikket av Svigerinnen. Og te (som jeg foretrekker for kakao).
Men jeg vet disse tingene virker litt langt borte. Det skal bakes pepperkaker og pakkes inn gaver og strykes julegardiner. Vaskes og ryddes aldri så lite. Planlegge julens aktiviteter og finne dager da alle ikke alt er bedt et annet sted.
Jeg skjønner at mens man har koblet inn kjøpeprogrammet i hodet sitt, så kan man lett fristes til å få en følelse av at når man spør seg om man mangler noe mer nå, så kan føttene automatisk føre en inn der plakaten av jenta i flanellspysjen henger.
Snu! Gå hjem nå. Så rekker du kanskje en buss tidligere hjem og får tid til en halv time med beina på en krakk. I eller uten pysj.
Når vi løper gjennom gatene, vekslende svette og varme inni butikkene og hutrende ute i kulda, tyggende på tre hveteboller med rosiner fra kiosken, som får bli dagens middag, blir blikket fanget at et beroligende og stemingsfullt bilde: Det er der vi skulle vært! Kanskje vi kommer dit snart? Når vi bare har vært snille gutter og jenter lenge nok?
Bildet er omtrent som så: En reklameplakat av en ung, vakker, slank og profesjonelt stylet dame i rød og rødrutete flanellspysj. Rødt ullpledd (nå kun kr 499) ligger bak henne i stolen, og hun har myke, tykke laddesokker på føttene. Hun sitter kanskje ved peisen og dessuten nipper hun til en kopp kakao. Trolig en av årets få, når vi ser på hennes slanke skikkelse.
Men hun utstråler fred. Fred og ro. God tid. Tid til å nyte. Tid til å la roen synke inn, og har hun ei bok liggende på bordet ved siden av seg, er vi sikre på at hun får lest den.
Vi vil dit. Snart!
Klart vi kan komme dit!
Pysjen er til salgs til egen julepris, og dessuten har alle butikkjedene en egen variant. Minst en. Laddesokker og pledd også.
Pledd har jeg forresten hjemme, rødt ullpledd… Faktisk er det til og med penere enn det på bildet. Og pysj… min er ikke rød, men god å ha på seg og jeg har en diger tykk rød strikkejakke å ta på utenpå sånn tidlig om morgen når jeg nettopp har satt opp varmen. Deilige laddesokker har jeg da også hjemme, hjemstrikket av Svigerinnen. Og te (som jeg foretrekker for kakao).
Men jeg vet disse tingene virker litt langt borte. Det skal bakes pepperkaker og pakkes inn gaver og strykes julegardiner. Vaskes og ryddes aldri så lite. Planlegge julens aktiviteter og finne dager da alle ikke alt er bedt et annet sted.
Jeg skjønner at mens man har koblet inn kjøpeprogrammet i hodet sitt, så kan man lett fristes til å få en følelse av at når man spør seg om man mangler noe mer nå, så kan føttene automatisk føre en inn der plakaten av jenta i flanellspysjen henger.
Snu! Gå hjem nå. Så rekker du kanskje en buss tidligere hjem og får tid til en halv time med beina på en krakk. I eller uten pysj.
Abonner på:
Innlegg (Atom)