tanteMy

Kommentarfeltets underlige verden

2012-01-26T07:30:00.000-08:00

I høst ble det satt fokus på at vi vanlig opplyste mennesker bør gå mer inn i kommentarfeltene og skrive der. Alt for mange hadde trukket seg unna denne egentlig fantastiske anledningen til å la folkets røst høres. De flyktet på grunn av innlegg preget av usaklighet, hets og interne diskusjoner om hvem som hadde skrevet det dummeste innlegget og hvem som burde brenne hvor. Ved at de mer dialogføre trakk seg tilbake, var kommentarfeltet blitt en kloakk, og man fryktet at de gjenstående kloakkvasserne derfor trodde seg å representere det ganske folk.

Ta del i kommentarene! lød oppfordringene. Øk Folkets Opplysning! Ta kommetarfeltet tilbake!

Og noen av oss listet oss nølende rundt hjørnet til kommentarfeltet, både i den hensikt å være samfunnsnyttige natteravner på Nettet og gi vårt bidrag til En Bedre Verden, men sannelig også fordi vi var like prekesjuke som dem som til vanlig frekventerte disse spaltene og hadde en egeninteresse i å rødde opp.

Så ikke!

Mitt første besøk sendte meg hodestups tilbake til den trygge gruppa med følgere på Twitter. Hvordan snakker man til voksne folk som kommer med kjønnede karakteristikker av for dem helt ukjente mennesker som bare hadde et annet synspunkt enn dem selv? Jeg har alltid vært opptatt av å snakke et språk mottakeren kan forstå, men jeg får meg faktisk ikke til å si til en fremmed person at kanskje han er redd for at tissefanten hans er noe i minste laget, siden han er så motstander av…. ettellerannet. Selv om det på hans språk bare betydde: «Jeg kan ikke si meg enig i det der. Har du tenkt på at….»

Siden har jeg bare gått inn og lest litt, sånn for å se om noen har vært modigere og flinkere enn jeg og har gått inn og fått aksept for en kommunikasjonsform bittelittegrann mer i retning av læreboknormalen og skikk og bruk. Det har ikke sett lyst ut.

Så ble et viktig tema tatt opp i en kronikk i en herværende dagsavis. Kronikken var et svar på en artikkel skrevet av velutdannede mennesker, som, om enn noe usaklig, var så pen i språket og så rimelig i mange av sine påstander at jeg forventet at kronikken kunne ha et kommentarfelt selv tanteMy orket å lese i. Kanskje skrive i?

Men kanskje kommentarfeltet som kommunikasjonsform ikke kan reddes? Så langt består halvparten av innleggende i dette kommentarfeltet av svar og gjensvar fra en person som så fryktelig gjerne vil at a skal være b, og som for eksempel bruker uttrykk som «det er helt sikkert at» om ting man i en normal diskusjon kunne satt henne til veggs med og fastslått uriktigheten av. Men slik fungerer ikke kommentarfeltets naturlover for kommunikasjon. Den ene( My-self) og andre prøver å forklare ting, men det går åpenbart ikke inn. Man ender opp med en gjeng folk som forklarer og forklarer til kommentarfeltet er langt som et vondt år. ( Riktignok forklarer noen så bra og ryddig at My kunne holdt kjeft i utgangspunklet, og i det minste gjort kommentarfeltet ti linjer kortere). Men det hjelper ikke. Det hjelper ikke å forklare noe for folk som har bestemt seg for at a er b.

Vår folkekjære dikter Alf Prøysen døde før har kunne oppleve kommentarfeltets forbannelse , men ikke desto mindre har han beskrevet fenomenet godt: «æille tala sjøl om sitt å ingen høre på».

Kanskje man heller kunne tatt de sinte inn i sin stue? (De som ikke er av den typen som truer med uslettelse og gir kjønnede karakteristikker. ) Man kunne gitt dem en kopp te og sagt:

- Du høres så bestemt ut, når du hevder dette. Har du opplevd noe i forhold til det? … -Ja, naboen din, sa du. … -Mmm …-Og hun gjorde det bare for å være ekkel mot deg, altså? Hvorfor tror du det? … -Det var sikkert ubehagelig for deg, uansett. …- Hvordan vet du det? …Jeg har ikke hørt om en slik studie, men jeg vet om en som viser det motsatte, du kan godt får lå- … -Ikke det, nei. … Ja, du føler deg sikker på at det vil vise seg at du har rett…. - Men foreløpig så… - Ja, men da er vi enige om at dette tror du, men du vet det ikke, ikke sant? Da skriver jeg det i kommentarfeltet, jeg, at vi har snakket sammen In Real Life, og du skulle bare så veldig gjerne ønske at dette var sant?

Au, min fineste tekanne! I tusen knas…

Å pakke for katastrofen.

2012-01-20T01:31:00.000-08:00

Uka hadde vært masete. Hysterisk masete, og da snakker jeg bokstavelig. De siste gangene noe dukket opp, ble jeg hysterisk av stress og tretthet, og måtte snakke beroligende til meg selv. Da det ikke hjalp, heller, og jeg begynte å kaste innholdet i ryggsekken min ut over golvet i desperasjon for å finne - åh, jeg hadde glemt hva jeg bare måtte finne!- snappet jeg opp et råd fra en klokere del av meg, nesten overdøvet av kaotiske førstetanker og et nervesystem bunnskrapet for viktige transmittor-substanser:

«Rydd den dømrade sekken! Det tar ikke lenger tid, og du trenger alt sammen om du snart må forlate den halvtømte tekoppen og løpe av sted til denellerannen som trenger deg neste gang.» Mitt Beroligende Jeg måtte ha fått lagt inn replikken i en pause mens Hysteriske Jeg trakk pusten, for jeg fanget opp rådet, sugde det begjærlig til meg og begynte å rydde sekken.

Jeg ryddet den grundig og relativt fornuftig. La til en del gjenstander som kunne være gode om det oppstod uforutsette katastrofer, og det kjentes godt. Jeg tømte håndveska også og koordinerte innholdet med sekken. ( Jeg veksler mellom å bruke veske og sekk.) Gutta på transmittorsubstansproduksjonen nikket anerkjennende med hodet og bestemte seg for å kjøre full produksjon av snille og nyttige ting som serotonin og sånn.

Re opp sengen? Ja! Nei! Pakke en kurv med alt jeg trenger for å kunne styrte ut av huset og Redde Noen. Det var lurt. Det var faktisk lurt. Da jeg hadde gjort dette ble jeg enda mer rolig, og resten av morgenens aktiviteter ble så normale, at jeg skal ikke trette dere med dem.

Det var først dagen etter, da jeg stussende løftet på kurven med «styrte-ut-av-huset-remedier» at jeg fikk reflektert over hva jeg hadde gjort dagen før.

Det hadde vært så mye travelhet, hjelping av andre, ispedd brått oppstått behov for håndverker i egen bolig, at det hadde fått mitt ubevisste mentale jeg til å tro at dette bare ville fortsette, mest sannsynlig også eskalere. Ved å pakke «styrte-av-sted-kurven» og sørge for en ryddig håndveske, snakket jeg beroligende til den delen av meg selv som var så hysterisk at hun ikke hadde evnen til å lytte til andre meldinger som: «Syk Pike1 har det bra og ingen ting skjer før til uka, Syk Pike2 har det ikke bra, men det eneste fornuftige er å vente en liten stund mens hun hviler, Frisk Pike kan unnvære meg i dag, varmtvannstanken er byttet, og det verste som skjer om jeg ikke får tak i snekker i dag, er at jeg ikke får tak i oppbevaringsboksene i plastikk før over helga.» Hysteriske Jeg ville ikke hørt annet enn: «Jeg er ikke interessert i problema dine, dette går så bra, så».

Men nå ble det: «Hurra, hun har hørt oss, hun forbereder seg på katastrofen, på praktisk detaljnivå». Da kan vi gå og legge oss litt, og Hun kan ta seg en kopp te til. Urtete.

Hadde jeg ikke oppdaget denne responsen, ville jeg ikke visst at mitt ubevisste jeg bare ventet på katastrofer. Det så til de grader at jeg ikke lenger hadde gode evner til planlegging i her og nå situasjonene slik de faktisk var.

Nei, dette er ikke et generelt råd til alle om å pakke små beredskapskurver for tenkte katastrofer å sette rundt i huset. Sjansen er sikkert stor for at det bare fører deg til nærmeste DPS.

---
... På forespørsel: Jeg tror ikke det vil bringe den som trenger det raskere til lenge ønsket DPS. Faren er sikkert at DPS når du endelig kommer ditt vil fokusere på at alle problemer i bunnen og grunnen kommer fra tvangsatferden å pakke katastrofekurver.

Trangsyn og vidsyn på voiden.

2012-01-08T02:48:00.000-08:00

Einstein sa at det eneste som var uendelig, var universet og den menneskelige dumhet. Og så modererte han seg hva universet angikk. Der var han ikke sikker likevel.

Men vi gjør vel så godt vi kan, vi små mennesker. Vi prøver å forstå ved å legge våre tidligere erfaringer til grunn. Jo mer vi lærer, leser og opplever, jo større er sjansen for at vi oppdager noe som er så vanskelig at vi i hvert fall ikke selv forstår det og heller ikke finner noen som har svaret. Vi lærer at ikke alle svar ligger rundt neste sving. Og vi oppdager at svar vi har lært eller tenkt oss fram til og kanskje trodd på i lang tid, viser seg ikke å stemme. Det kan være ubehagelig for vårt ego, men sannelig også ganske lærerikt om vi velger å ta det inn over oss. Noen ganger må vi ta det inn over oss nesten om vi vil eller ikke, fordi omgivelsene gjør det, og vi ledes med.

Av og til står vi på vårt, likevel, spesielt de klokeste og de dummeste av oss, for å si det forenklet. Det kan handle om et behov for trygghet, manglende overskudd til å gjøre plass for nye tanker eller kanskje til og med at man har investert penger eller omdømme i den foreldede kunnskapen. Eller at man har den indre styrke man trenger for å ikke la seg suggerere av massen. Hva er hva her? Kanskje det bestemmes den allmenne konsensus, og så endres det med tida?

Det som har fått meg til å gruble over den menneskelige dumhet i dag, er all skråsikker-heten omkring 22.juli-terroren. Dette kan jeg trygt blogge om uten å frykte for en ubehagelig intellektuell kuvending med et første. Media er full av hån ovenfor psykiatrikyndige som synser i vei uten å ha møtt terroristen. Beredskaps-erfarne som vurderer akuttberedskapen ut fra en oversikt vi har nå, men som de ikke hadde da, får også hoderystende kommentarer. De mindre bastante motforestillingene, er kanskje de som havner i bakgrunnen, enda det er dem vi trenger mest.

Men samme media er også talerør for de skråsikre ytringene som ikke er fra kunnskapsrike og reflekterte folk, men også små verdensmestere som har lagt sine egne erfaringer til grunn og ikke ser noen grunn til å tro at det finnes korrigerende kunnskap eller informasjon der utenfor den mentale hageporten. Jeg kaller dem «Ingen-skal-komme-og-fortelle-meg-mennesker». Og man håper selvfølgelig at man selv ikke inkluderes i gruppen.

Fenomenet er ikke nytt. Jeg husker dem alt som voksne fra oppveksten, derpå klassekamerater, kolleger og andre rundt meg. Og jeg husker da også egne bestemte standpunkter, helst fra da jeg både var ungdom og bodde i ei trang, lita bygd. Menn¬esket greier vel ikke å kjenne igjen egne dumheter før årene har falmet dem noe.
I ei trang bygd med manglende tilgang til informasjon er det ikke rart at selv velmenende mennesker som gjorde så godt de kunne, endte opp med holdninger og oppfatninger som med tida ble enkle å harselere med for den etterpåkloke.

I vår tid, har jeg forstått at de trangeste bygdene befinner seg på Internett.

Vi har fått verden inn i stua, og verden har blitt skremmende stor. Vi må bygge opp skillevegger og lage trygge rom i dette kontorlandskapet av en verden. Og vi lager forumer og grupper, og vi har venner og følgere. Ofte lykkes vi å bygge opp igjen et greit og oversiktelig virtuelt nabolag. Med omsorg, nærhet og informasjonsutveksling. Sladder og intriger. Vennlige hei og arrogante jeg-ser-deg-ikke. Lesing høyt fra avisen for hverandre (også kalt linker). Nye bekjente og vedlikehold av sosialt nettverk, gjerne til bruk i Real Life.

I mye skiller dette seg stort fra min barndoms grønne skogbygd: Man kan bosette seg i mange ulike grender og delta i et vell av sanitetsforeninger og ungdomsgjenger samtidig, og uten at noen bryr seg nevneverdig med om man omgås folk de andre ikke kjenner eller om en «har glømt å’n kommer fra», som min far uttrykte det. Noen har også ulike identiteter og lever i ulik grad flere parallelle liv samtidig oftest uten at dette er grunnlag for hverken kritikk eller straff.

Men man kan velge hovedsakelig å holde seg i et veldig trangt virtuelt bygdelag der man er garantert å ikke bli utfordret i sine oppfatninger av forstyrrende informasjon.

Krisemøte i Redaksjonen til Inger Johannes Juletidende

2011-12-29T13:49:00.000-08:00

Det er langt uti Romjula og det er innkalt til krisemøte i Redaksjonen. Redaktøren har spretta kveldens andre Santa Claustaler, og VinKorkNissen er bekymra. Han har hengt seg på den nye bølgen med Hvit Jul, men har nok ikke fått med seg at detta ølet er alkoholfritt.

«Jammen», sier VKNissen med fortvilelse i røsten, «voffer har a ikke sendt ut Juletidenen sin, da? Ikke en! Den var jo helt færdi og jæ har sjøl sakt på Fjert… æh, nei Feisboka atte det var færdi, jo!» Redaktøren mente at dette var en sannhet med mange modifikasjoner, for Redaksjonen hadde produsert er pdf-format som IJ skal ha sendt de aller fleste på mail, og dessuten hadde altså søsteren fått et utskrevet eksemplar, riktignok med tekst på bare en side, 8 ark.

-«Jammen, atte, hu er jo så innmari åpptatt a detta heftet sitt. Tell å me da hu tok detta grunnfaget sitt å hadde exxamen rett føre jul, fikk a heftet av sted før julaften, selv om det kanskje kom fram litt uti romjula tell en del» VinKorkNissen var så oppjaget at han hang over kanten på ølglasset til Redaktøren og gulpet i seg en stor slurk. «Blubb-glubb-æh, (Bank mæ i ryggen a Reddaktør!) Jammen tenk åm atte hu er SJUK, da!!! Vi må gjørra no’!»

Men Redaktøren mente at Inger Johanne aldri hadde vært friskere. I hvert fall ikke på mange år. «Husker du ikke hva nevrologen hennes sa til henne, da, Nisse?»
-«Atte, klart atte jæ husser det. Denna vederstyggelsen ta en sjukdom hadde liksom ståppe opp, og kåm ikke tell å gjørra mer ugang, sa dåktern. Og etterpå røska tannlegern ut den tanna hu hadde feber i å. Nå har a ikke att no’ å værra sjuk i! Men åssen kann a værra sjuk da?»

Redaktøren snudde ettertenksomt SantaClaustalerflasken opp ned, men den var tom. Hel-tom, som det heter på tenk positivt-språket. Her måtte vi over på langt sterkere stoffer, som for eksempel Marsipan. Rett ut av rullen IJ hadde gått til innkjøp av i fall hun skulle overmannes av lyst til å rulle ut marsipan. Men det hadde hun tydeligvis heller ikke hatt lyst til. «Hent marsipanrullen, Nisse!»

Med marsipaninntaket steg blodsukkeret og da kom redaksjonsmedlemmene heldigvis fram til at dette med forsinket utsendelse av Inger Johannes Juletidende måtte være et sunnhetstegn, intet mindre. Hun hadde bestemt seg for å ha det BRA, dama.

Trøstet av denne erkjennelsen tok Redaktøren og VinKorkNissen seg en ny bit marsipan og fikk kraft og mot til å gå på jakt etter Nye Problemer. Skulle de gå for hungernødrammede i land langt borte, folk i Norge som fikk julebakstsmøret for seint eller de arme sjeler som ikke fikk sin Juletidende til Jul. Valget falt på det siste. (Marsipanrus kan være lumske saker.)

«Tenk deg nå», sa Redaktøren med skjelvende røst, «når familien samles ved middagbordet. Det eldste barnet spør med håpefull røst om Juletidenden har kommet i dag, og kan han få lese først? Men nei, da, ingen Juletidende!»

-«Eller en gammal krok såm har kjørt fire killometer på sparkstøttingen sin får å hente julepåsten, å alt såm atte hu finner, er julekårt me dompapper, onger me nisseluer og og ei å anna pakke. Men gamla setter sæ ner på sparken sin å hulker hjelpeløst ut i natten, får atte Juletidenden ikke er med»

-«Og ikke har hun internett, heller, så hun kan få lest det på skjermen i romjula», føyer Redaktøren til.

-«Joa, klart atte a har internett, får atte hun har fått sæ sånn Anne-Roys mobbil me skjerm på, men hun gråter likkavæl, får hun villl ha Tidenden på pappir!»

Men nå var heldigvis marsipanrullen oppspist og nykterheten la seg atter over Redaksjonen. Redaktøren var den som samlet seg først:
-«Hun vet jo hvem som helst vil Inger Johannes Juletidende på papir, og vet hun det ikke, så finner hun det ut. Det er jo noen som sparer på dem. Først trodde vi det med sparingen var et rykte satt ut av IJ selv, men det medfører visst riktighet.»

Etter at de hadde bekymret seg litt over om IJ virkelig ville finne ut hvem som syntes pdf var like greit som papir og om noen hadde fått jula ødelagt av årets sterkt forsinkede postutsendelse og seint varslede mailutsending, krøllet VKNissen sammen masipanplasten og puttet i RfD sin pose for plastavfall, redaktøren puttet tomflaskene i posen med pant og så satte de på «Voggesang til jul» og bestemte seg for at de også skulle ha det bra.

Og det håper de abonnentene også har.

30 000 kroner feil i året.

2011-11-09T08:51:00.000-08:00

Politikerne og NAV er bekymret. Mange uføre kan få 30 000 kr eller mer for lite i pensjon fordi de tidligere har redusert arbeidsinntekten sin på eget initiativ.

Noen ganger har de visst at de var syke eller skadet, andre ganger har dette blitt påvist etterpå. Ikke desto mindre har de enten gått ned i stillingsbrøk eller søkt en mindre utfordrende stilling på et lavere lønnstrinn for å kunne fortsette å jobbe med helseproblemene de hadde. Slik har grunnlaget for uførepensjonen blitt for lavt!

Skrev jeg at politikerne og NAV var bekymret? Ja, jeg vet jo ikke det, men de har i hvert fall vært veldig bekymret når regnestykket er slik at noen kan få mer enn om de hadde jobbet. Jeg vet ikke hvor mange dette siste gjelder for, men gruppa jeg innledet med å beskrive er mange.

Men både politikere og NAV er jo til for å sørge for at alt blir best mulig i samfunnet for alle borgere, og da er det vel rimelig at de er bekymret når mange uføre borgere får lavere pensjon fordi de har tilpasset seg arbeidslivet på egenhånd?

Om myter og mytedreping

2011-10-31T08:35:00.000-07:00

Har sett på konferansen «Sykt aktiv» på webkamera i dag.
Jeg skal heller legge inn linker fra selve konferansen etter hvert. Av alt jeg har lært i livet er en ting at jeg trenger ikke gjøre alt helt alene, og det gjelder ikke bare å redde verden, men også prosjektets delmål og referat fra tiltak for dette.

Men i en liten krok av denne konferansen, fanget jeg opp en kommentar på twitter som bekymret meg. Det var en som sa at kronikerne ( ikke «kronikerne», men kronikerne, for øvrig) selv var med på å skape myter om seg selv.

Siden jeg ikke hadde den erfaringen selv, verken fra dem jeg har møtt i egen jobb og samlinger av personer på tvers av diagnoser, ble jeg først irritert. Men jeg forstod at denne personen mente det på alvor, og en annen sa at det er klart at kronikere ( fortsatt uten anførseltegn) skaper myte om seg selv, så tenkte jeg: Her må jeg finne ut på mer enn 140 tegn hvor denne personen hadde disse erfaringene fra. Og forresten er jeg fortsatt ikke sikker på at det er sant.

Nå kjenner jeg pmMS (personer med MS) best, og i vår organisasjon MS-forbundet, satte de til og med mytedrepingen i system en stund, med kursing av egne MS-ambassadører, men det ble det ikke gjort mer med etter en stund, for de fant ut at mytedrepingen var så aktivt tatt tak i at det skjedde av seg selv.

Men det var MS-forbundet.

Men hva er det en del mennesker gjør som skaper myter om dem selv i deres rolle som langtidssyke? Eller er det muligens sånn at det er andres tolkning av oss, slik vi framstår som oss selv som langtidssyke som skaper mytene?

Jeg har et eksempel der det var sånn:
Da jeg begynte å skrive om mine kognitive problemer, var det noen som ikke likte det. Folk kunne komme til å tro at vi som hadde MS var rare og uintelligente og det kunne skape myter om personer med MS. Så viste det seg at det blant annet jeg gjorde, bidro til at når noen med MS snakket langsomt og slepende eller mistet oversikten om noe skjedde for brått, så var det flere enn før som forstod at dette ikke handlet om å være treg, uintelligent eller mistroisk til nye ting. Dette var faktisk akkurat en myte om pmMS som har vært ganske seiglivet og som kom av andres uforstandige feiltolking.

Det finnes sikkert enkeltpersoner av langtidssyke som gjør dumme ting. Det gjør medlemmer av sanitetsforeningen og akademikere og folk som synger i sangkor. Man kan ikke generalisere ut fra det.

Det jeg er ute etter, er: Finnes det ting som gjøres av en større gruppe kronisk syke som fører til at det oppstår myter om dem. Hva er dette for noe?

Jeg er ikke superflink med alle funksjoner på Internett. Hvordan skal jeg få spurt dem hvor de hadde erfaringene sine fra? Kan de ha misforstått noe? Er det noe jeg ikke vet?

Men kanskje jeg kan spørre her?

Hva My tenker omkring lavkarbo. Men mest omkring Folkeopplysning.

2011-10-15T13:02:00.000-07:00

Jeg har forsømt meg, og iler til med å beklage. Mens alle andre som ytrer seg ut over middagsbordet og kaffekoppen pliktskyldigst har redegjort for sitt forhold til å øke fettmengden og redusere ting som grovbrød, bønner og gulrøtter fra sin diett, har jeg nøyd meg til å lese litt om saken og mumle noe om at jeg syntes Fedon sine ideer holder seg godt.

Men det holder ikke. Å bare mumle og la bloggen tie om saken, mener jeg.

Unnfallenheten krever en lang innledning. Dette er tross alt tanteMy sin blogg, ikke sant? Vennlig råd: er du veldig opptatt av lavkarbo kan du prøve å gå til slutten og skrolle oppover til «Lavkarbo?»

Mange vet at tanteMy er opptatt av Folkeopplysning. Hun har tenkt at når noen ikke vet noe, så kan man fortelle dem det på en pedagogisk, morsom eller oversiktlig måte, og da blir de glade. Særlig hvis det tilpasses den enkeltes foretrukne måte å motta informasjon på. Noen vil ha det lettvint og morsomt. Noen trenger repetisjoner. Noen må ha det skriftelig og med hovedpunktene fremhevet i en ingress eller egen liste. Andre må ha det mer detaljert og med linker eller referanser, og de lærde bør få viktige ord oversatt til akademiske uttrykk innledningsvis,så de raskt føler tillit til det skrevne og forstår hva en mener.

My har vært på kommunikasjonskurs og lært om «Hvem er målgruppa?» og «Når er det allmenn interesse for et Viktig Tema». Der behandlet de også det med at hva som er et viktig tema er en subjektiv faktor, men da var kanskje My på do.

My har i sin menneskekjærlige opplysningsiver mang en gang gått sørgelig på trynet, og etter nye optimistiske forsøk med andre virkemidler atter gått på trynet, og er nå kommet til at det muligens – jeg gjentar MULIGENS - finnes en større mengde mennesker som ikke har det ringeste ønske om å lære om det rette, for dermed i tråd med Sokrates å gjøre det rette.

Jeg er veldig opptatt av at alle skal trekke egne slutninger, og bare skal få solid bakgrunn for egne meninger, som Aftenposten i sin tid kalte det. Jeg mener et godt stykke ned i bevisstheten at jeg ikke har det endelige svaret og at i et godt demokrati er det mangfold og frihet som gjelder. Dessuten kan vi ha sett ulike deler av elefanten. (Se lignelsen under)

Fem personer med bind for øynene hadde sitt første møte med en elefant. Avhengig av om det var ørene, buken, føttene, støttennene eller halen, ga de alle en grundig, men helt forskjellig beskrivelse av elefanten.( Det var egentlig seks personer, men den sjette ble trampet i hjel fordi hun ikke stod stille og bare undersøkte en del. For ikke å skape uro, er denne delen av historien vanligvis fjernet.)

Derfor har jeg ofte prøvd å begrense meg til å oppklare ubestridte feil i folks opplysningsnivå, som at eiendomsmegleren ikke kan garantere mot rentestigning og hvilke krav og begrensninger Lov om burettslag gir et styre, eller forskjellene på Omega 3 og tran som de opplyste ikke er uenige om, og at NAVs pengesekk ikke er uendelig og en støtte fra NAV sine midler til en udokumentert behandling vil føre til at annen behandling ikke kan få støtte.

At følelsesmessig trygghet ikke vil få tankeprosesser til å gå trådløst uavhengig av ødelagt nervevev, er også en opplysning som ikke uten – og kanskje ikke engang med - besvær lar seg formidle verken via pedagogikk med bilder og metaforer eller solide referanser til vitenskapelige undersøkelser.

Ubehagelig ofte har My hatt den sørgelige opplevelsen at personen hun så uegennyttig og menneskekjærlig prøver å opplyse, på sin indre bane sier «la-la-la-la-la, jeg hører ikke hva du sier» mens de mentalt holder seg for ørene med sine inderlige ønsker om hva den ubestridelige sannheten skulle være.

For det er så ubehagelig å måtte innse at man har vært dum og har latt seg lure, at man ikke får det man så inderlig vil, eller at man har oppført seg hensynsløst mot noen fordi man ikke visste bedre. Selv om man ikke har fått kritikk, og selv om man får servert rett i fanget kunnskap nok til enten ikke å gjenta fadesen eller til av og til faktisk å få skaffet seg en mindre del av den håpløse drømmen sin.

Av og til har ikke bare My gått på trynet, men endatil fått seg en på trynet fordi hun ikke klarte å holde kjeft og la fordummingen suse videre. Ingen ting er så fortærende som folk som har rett i noe eller som vet eller gjør ting andre føler at de også burde visst og gjort. Og i vårt opplysningssamfunn, kan det vi synes vi skulle visst og gjort være veldig mye.

De som ikke kjenner meg, kan ut fra dette tro at jeg lever et hybelkaninfritt liv med tellekanter, daglig hjemmelagede grønnsaksmiddager, 30 minutter frisk gåtur hver morgen, har en høyt respektert stilling i samfunnet og hver uke får lest det mest interessante i Morgenbladet.

Saken er vel heller at jeg fordi jeg ikke har alle trådene jeg skulle sendt nervesignaler gjennom trenger en større orden i enkelte ting enn andre, og fordi det blir Virkelig Ubehagelig når jeg ikke fikser dette, så har jeg noen systemer som det er veldig orden på. Og fordi jeg har en veldig detaljfokusert hjerne, så er det en del detaljer jeg kan som andre aldri har orket å sjekke. Men dermed kan man framstå som Provoserende Prektig. For dem som ikke har vært i nærkontakt og sett kaoset som My har i samme grad som de fleste.

Lavkarbo?
Så, så jeg kommer dit straks.

Korrekt utført Lavkarbodiett er en ting, holdt jeg på å si, men det ser ut til å være flere varianter. Jeg har ikke finlest noe som helst, av samme grunn som jeg ikke er kjent i Egersund sentrum eller vet hvordan man lager bernaise. Man kan ikke gå i detalj om alt. Det jeg vet og mener er:

Lavkarbodietten kan brukes til å få folk til å gå ned i vekt, og særlig effektivt har den vist seg å være for svært overvektige. Da er overvekten et så stort problem at helsegevinsten ser ut til å overstige ulempen ved det i utgangspunktet usunne kostholdet.

Det kan trolig også få vekk ti-femten sørgelige kilo fra folk som ikke har karakterstyrke til andre dietter, men liker denne maten så godt at det fungerer, evt har de lav toleranse for å være sultne, men med denne dietten blir de ikke sultne.

Vi som er glade i sukkerkick, trives mindre godt med den. Det blir som å ta en Aass Uten for tørsten, og måtte innse at man faktisk hadde lyst til å bli pils-brisen. Riktignok kan begge disse erfaringene gi nyttig bevisstgjøring.

Men skal lavkarbometoden fungere, må man forstå dietten. Man må følge en diett som helhet og ikke plukke biter. Man må ikke tenke at «bacon er så sunt», nå skal jeg spise mye lavkarbomat, hurra. Med loff til.

Er folk så dumme, slæsj lettlurte?

Dersom du begynte med å lese innledningen på denne bloggposten, så har du hørt om min erfaring med at mange mennesker av bekvemmelighetsårsaker er lettlurte, og i tillegg går de langt for å tviholde på den feilaktige informasjon de har valgt å ta til seg. Andre er helt enkelt dumme, og det er et alvorlig handikap man ikke kan noe for, og som man kanskje bør bli møtt med mer forståelse for. Og i begge disse gruppene finnes det folk som spiser mer usunt enn noensinne, nå med den illusjon at de har slankelegers velsignelse til å gjøre det.

Noen holder også lavkarbodietten gjennom hele frokosten, før de sprekker til lunsj eller i hvert fall ettermiddagskaffen. Men i morgen er det ny frisk og ei pakke til med bacon.

Hvor mange kjenner du som har klart å gå ned med lavkarbo’n? Og da er det uinteressant dersom de ikke har holdt vektreduksjonen i –skal vi si tre måneder- for å være romslige.

-Ikke det, nei.

Nei, tanteMy er ikke motstander av lavkarbo. Hun tror bare ikke det kommer til å redde den norske folkehelsa.

Men kanskje landbruket?

Utsettelsesatferd kalles ofte prokrastinering

2011-10-09T12:19:00.000-07:00

...etter det engelske ordet procrastination. På svensk: uppskjutarbeteende.

Utsettelsesatferd er et karaktertrekk som 1 av 5 har. Det handler om å utsette ting en åpenbart bør gjøre, og ofte gjøre mindre nødvendige ting i stedet. Der og da kan en oppleve det en gjør som rasjonelt, men etterpå ser en gjerne klart at en har lurt seg sjøl. Det er visst vanlig at studenter aldri har det så nyvasket hjemme som rett før et arbeid skal leveres inn eller man skal ta en eksamen.

Altså handler ikke dette om latskap. Skal dere ha det helt vitenskapelig og med referanser får dere google sjøl, se alle ord innledningsvis. Men da jeg googlet rundt i stedet for å støvsuge her om dagen, fant jeg ut litt av dette og litt har jeg tenkt sjøl:

Noen sier det handler om karaktertrekk hos personen, gjerne utviklet ved å ha autoritære foreldre. Det skal også handle om å ikke ha noen forventning om å mestre. Noen oppsøker spenningen ved å være veldig seint ute, men det er nok ikke alle. Og noen er veldig redde for ansvar, og flykter fra ansvaret med å utsette eller til slutt ikke mestre. De som sier de mestrer best under press, tar ofte feil, har noen funnet ut. Argumentet er bare en av de irrasjonelle begrunnelsene for å utsette. Resultatet blir dårligere. Men noen har aldri faktisk opplevd å få til ting uten press. Men da handler det om er/er ikke og ikke om kvaliteten på det en gjør.

I tillegg handler det om situasjoner som gjør det verre. Studenter og andre med fri arbeidstid, men med deadline, kommer lettere inn i en vane med å prokrastinere, og da sier noen at den personens prokrastinerende atferdstrekk forsterkes. Andre med samme utgangspunkt klarer seg fordi situasjonen rundt dem ikke legger til rette for å utsettelsesatferd

Da er det vel snakk om to typer årsaksfaktorer, og når noen er disponert og situasjonen ligger til rette, så blir det skikkelig galt.

How-to-bøker snakker om planlegging og å gjøre det viktigste først, men det er vel som med slankekurene: Problemet er stort og kundegruppen dermed ditto, men vis meg en som har fått det til å fungere med planlegging mot prokrastinering. De fleste som utsetter vet veldig godt at de bare har tida og veien og at den grundige ryddingen til bunns i kjøkkenskapet med stort hell kan tas etterpå.
Et råd som tiltalte meg, var å utsette utsettelsen litt. Da spiller man kanskje på lag med karakterbristen sin. Ja, jeg skal sette over en brøddeig før jeg går på nettbanken, men jeg skal bare finne fram alle regningene først. Og gå inn og ta et overblikk, før jeg begynner bakinga.. Og kanskje jeg kan betale regningene og lese de siste brevene fra banken når jeg først er der inne. Ting blir gjort, men man reduserer kanskje ikke karakterbristen?

Er det å bli overveldet en prokrastinering? Når man er så overveldet av sitt eget kaos at man ikke vet hvor man skal begynne? Hvis rotet er stort eller egen evne til å strukturere kaos er liten, er det uansett ubehagelig å ta tak i saken, og man fristes til å gjøre noe annet i stedet. Jeg går nok inn i utsettelsesatferd dersom jeg skal ta tak i kaosrydding. Strategien som fungerer for meg da er å Ta Bare 3 små ting, helt uten prioritering. (Internt forkortet til TB3.) Prøver du å prioritere, blir det for komplisert, og man ender opp med å ikke få gjort noe. Ved å gjenta TB3, har man tynnet ut i haugen med kaos, og den resterende haugen er ofte etter hvert mulig å få overblikk over.

Hvis man er sliten, enten det er på grunn av tunge oppgaver i hverdagen eller kreftene er redusert av helsemessige årsaker, kan det hjelpe å dele oppgaven opp i korte intervaller.

Dette kan hjelpe mot ulyst også. I fem minutter kan man alltid tvinge seg til nokså mye ubehagelig. Ved ulyst kan man også prøve om det hjelper å si at om jeg er like lei etter fem minutters full innsats, så har jeg lov å ta en pause. For noen er da bøygen overvunnet.

Hvis utsettelsesatferden er angstrelatert, forteller en svensk dame om god erfaring med strategien å stadig eksponere seg for det som skaper angsten. Det kan vel passe med det å tvinge seg i 5 minutter.

Denne bloggposten har jeg utsatt å skrive i mange dager. Jeg har hatt viktigere ting å gjøre først. Men jeg har kjent på fristelsen.

Fyre med ved

2011-10-09T02:23:00.000-07:00

Jeg har vokst opp med vedovn.

Et sted vi bodde, hadde vi panelovn på soverommet, for de ekstremt kalde dagene da man trengte å lunke litt på soverommet før en la seg. Jeg mener mor og far syntes en manglende ovn (underforstått vedovn) på soverommet var en like stor mangel ved det huset som at man måtte hente vann i brønnen. Før jeg flyttet hjemmefra, fikk far og mor panelovn på kjøkkenet som de brukte meget forsiktig. Vedfyring var førstevalg.

Siden hadde jeg vedovn av og til fram til 93, og nå har jeg fått det igjen.

Det er åpenbart at vedfyringskompetansen min har lidd under årene med elvarme. Det er ikke som med å sykle, at har du først lært det, kan du det for alltid. Jeg stabler vedskier, blåser, banner og sverter, bokstavelig talt. Før hadde vi et spann med parafinflis, nå har jeg kjøpt små, hvite tennbrikker, helt nødvendige.

Høsten er kommet, og jeg må få litt lunk i rommet. Jeg har ikke satt på varmekablene på badet en gang. En må jo begynne med å legge i ovnen!

Barnelærdom sitter hardt i. Alle har sine eksempler på irrasjonelle prioriteringer som bare kan begrunnes med at det var en ubestridelig sannhet da vi var små. For det er dyrere å fyre med, det forurenser mer, det er tungvint og ikke alltid så effektivt.

Men vedovn gir en egen, god varme i huset. Nå, når det endelig knitrer i ovnen og den har begynt å gi fra seg litt varme. – Men så holder det på å slukke, jeg må ha opp trekken litt. Nå har jeg blitt en sånn som ikke greier å passe ovnen! Før var det en metafor på ikke å ha ting på stell, å være en upraktisk soseladd, uansvarlig eller kanskje fra Byen.

Det er ikke så vanskelig å rydde opp i gamle læresetninger når man bare blir bevisst om dem, og jeg tror heller ikke mine uoppdaterte holdninger om folk som ikke har passing av en vedovn som en automatisk refleks har ødelagt noen relasjoner. Men tenk på alt annet vi har inni oss som vi ikke vet om? Ting vi skulle snudd litt på, sjekket om det fortsatt har gyldighet eller er så viktig.

Psykologer og kanskje enda mer selvutviklingsfolk snakker mye om Det Lille Barnet vi har inni oss. Det som fortsatt er for eksempel fem år. Det lille barnet vårt, kan nok bli litt urolig når sannheter går ut på dato. Det er vel min femåring jeg trøster litt med å legge i ovnen en hustrig søndagsmorgen i oktober. Det kan hun vel få.

2011-09-23T01:26:00.000-07:00

Denne gangen har jeg ikke tatt meg tid til å prøve å få det velskrevet. Har lagt inn teksten under som status på ansikt sbo ka, og prøvd å gjøre det delbart og linkbart, men får ikke til.

Dette er et kjempeproblem for mange mennesker som sliter med å tale sin egen sak, samt mange som faktisk også pleier å kunne det ganske bra. Vær så snill, dere som vet hvordan og på noen måte kan, få denne saken tatt opp med politikere og NAV. Problemet er at de ressurssterker som blir hørt på står så langt fra problemstillinga at de tydeligvis ikke ser hvordan mange mennesker mister penger og sliter og stresser i en hverdag som er krevende nok fra før.

Dette skrev jeg:
Kan en eller flere som har troverdighet og tid skrive i media om NAV sitt krav om meldekort? Ny stygg meldekortsak i Finnmark. Har bare hørt det på radio i dag, kan noen poste en link til saken? Kvinne som ikke mestret utfyllinger ble politanmeldt. NAVsystemet tar generelt ikke høyde for alle de med kognitive eller andre helsemessige problemer som ikke kan fylle ut meldekort. Systemet svikter.

Når det gjelder fritak fra meldekort, har ikke NAV verken skjema eller system for å fange opp fritak fra å sende inn meldekort, selv om de få som er så heldige å ha ressurspersoner som kan hjelpe en med å søke om fritak kan få et slikt fritak. Manglende innsending av meldekort fører til at utbetaling av arbeidsavklaringspenger reduseres. Og dette er til folk som har lite fra før. Feil i utfyllinga, som nå hos Finnmarkskvinnen, kan føre til politianmeldelse og fengsling.

Om fritak gis, vil det i alle brev fra NAV til disse personene likevel fortsette å komme informasjon om at meldekort må sendes inn. For den teksten ligger fast i systemet til NAV. Nav har flere slike automatiske meldinger, samtidig som det får store konsekvenser om man ikke følger opp det NAV sier – og har ment å si. Forskjellen må man forstå selv.

Kjære, snille dere som har en posisjon som gjør at NAV og Bjurstrøm og andre finner dere troverdige på og tar det dere sier på alvor: Dere har et moralsk ansvar for å gjøre noe med dette. «Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.»

Hvor frisk på en skala fra en til ti?

2011-09-15T07:52:00.000-07:00

Hurra, den siste penicillintabletten! Snart er det slutt på kløe og dårlig ånde - det siste krever nok en liten innsats for å bygge opp normalfloraen.

Det er utrolig slik det kan snu seg på elleve dager. Da hadde jeg hovent kinn, frysing og svetting og et nervesystem som likte seg særdeles dårlig.

Spesielt det siste var skremmende. Hadde infeksjonen gått direkte løs på mitt allerede hardt beskattede CNS, eller var det min påtvungne følgesvenn MS som bare(?) fikk mot og kraft til å vise seg fra sin verste side på grunn av en infeksjon et sted i kroppen? Vi som har dratt på denne MS-følgesvennen noen år, vet at det siste også er tilfelle. Infeksjon og feber gjør mange nevrologiske symptomer verre. Det er ikke uvanlig å oppdage en UVI først på økte spasmer f. eks.

Da kandidaten, fastlegen herself og en ØNH-lege alle tre hadde sett på meg dagen etter, var jeg noe nølende trygg på at jeg ikke holdt på å dø eller miste motoriske ferdigheter eller evnen til å huske nettbankkoden, og at penicillin var rett og tilstrekkelig remedium for å snu helsetilstanden. Samt neseskylling. ØNH-gutten sa at det kunne godt hende hyppig neseskylling var mer effektivt enn penicillin, men vi syntes nok begge det var safest å kjøre dobbelt.

To dager etterpå var ikke bare hevelse, press og fryse-svettetokter vesentlig redusert. Det meste av sommeren hadde jeg gått rundt med hodet i en sørpe hvor alle mer utfordrende tanker ofte måtte tenkes på full styrke mens jeg presset en mental snøplog foran for å få dem gjennom. I hvert fall når jeg var trøtt. Og det var jeg mye.

Nå føltes det som sørpa var borte. Helt fullstendig borte. Hjernen kjentes så krystallklar at man kunne fristes til å gå løs på en doktorgrad. Snart.

De som kjenner meg vet jeg er temmelig opptatt av fenomener som å tenke gjennom sørpe og alt annet man på fagspråket kaller kognitive problemer. Problemløsningene handler stort sett om bedre strategier og taktisk sortering av utfordringene- der det går. Til nød kan man bruke medisiner som i varierende grad kan forventes å redusere ens sykdom, men intet «Lurium» kan få tankeprosessen til å gå fortere eller klarere.

Men penicillin, du!

Ikke alle er så glad i penicillin, og sykepleiere, de være seg i aktiv tjeneste eller ikke, er det enda mindre enn gjennomsnittsbefolkningen. Men nå stappet jeg gladelig i meg disse klumpene av noen tabletter og fant meg gladelig i både litt kløe (En Aerius ekstra og null peanøtter, pyttsann.) og en ikke særlig behagelig smak i munnen. (Munnvanndråper og probiotika så ordner det seg.)

Etter ei uke var det fortsatt mange tabletter igjen, og jeg hadde vennet meg til at jeg greide meg uten snøplogen når jeg skulle ut og tenke Vanskelige Tanker som «Hvordan feste den løse delen på kjøkkenventilatoren» eller «Hva skjer egentlig i Libya og hvorfor». Men lynskarpe var jo ikke tankene mine blitt. Det var vel heller litt som han som satt og dunket seg i hodet fordi det var så deilig når han holdt opp. Med andre ord: Jeg hadde det mye bedre enn før, da det hadde vært nokså ille.

Den dårlige ånden var ikke lenger bare en foretrukken erstatter for feber, smerte og nevrologiske symptomer, men en Ubehagelig Bivirkning. Penicillinet var gått fra å være et oppmuntrende symbol på tilfriskningen til noe man pliktskyldigst stappet i seg. Men nå er siste ekle tablettkoloss svelget, lydig og flinkt. Man må jo ikke slutte når man er symptomfri, men ta hele kuren så man blir helt frisk.

Hva er svaret på hvor bra bihulebetennelsen inklusive dens innvirkning på mitt nervesystem nå er på en skala fra 1 til 10?

Jeg er fortsatt mer øm i høyre kinn når jeg bare klemmer lett, men rent subjektivt opplevde jeg det som helt smertefritt, og hadde ikke kommet på å kjenne etter en gang. Hvis jeg ikke holdt på å skrive en bloggpost om dette.

Hvor bra vi har det, er jo ikke en enkel målbar verdi. Har vi hatt det veldig ille, kan normalt hverdagsbra være himmerike en stund. Litt handler det om endorfiner, der produksjonen får et løft av smerter og ubehag. Rett etter at en sterk redsel eller smerte har gått over, kan en føle seg rent salig en stund fordi det fortsatt er mye endorfin i kroppen. Det er omtrent sånn det virker. Det er flere årsaker også, med mer psykologisk forklaring. Jeg kunne googlet og tenkt etter og fått det mer medisinsk korrekt, men som sagt: Lynkjapt er ikke tenkeapparatet mitt likevel, og dessuten har jeg så mye annen tenking jeg ligger etter med.

Men jeg har likevel prioritert å tenke på dette: Når målet ikke er subjektivt velbefinnende, men å vurdere om en behandling har virket, og legen spør pasienten rett etter at noe veldig ubehagelig har endret seg, kan hun komme til å synes at hun er helt symptomfri. For sånn føles det. Og om vi «er blitt litt verre igjen» noen dager seinere, så har vi kanskje ikke blitt det, vi er bare ikke lykksalige lenger over å ikke være så innmari sjuke som vi var innledningsvis.

Og så har jeg jammen kostet på meg å tenke på en ting til: Det er jo bra vi er laget sånn at vi venner oss til at ting ikke er helt bra. Da har vi det bedre i livet vårt. Det snakker de som studerer mestring mye om.

Men i en del sammenhenger er det viktig å være bevisst på om man vil vite noe om mestring eller bedring. Tenker jeg.

Sant og nært på nett.

2011-08-21T02:58:00.000-07:00

Jeg liker å snakke med folk på Internett. Et kort twitring til alle, og så responderer den som kjenner for det, som interesserer seg for saken. En treffer flere, men bryr færre.

Fje sbok a er litt likedan. Der har jeg en begrensing til venner. Jeg skjønner aldri de FBreglene helt, og der er jeg nok i godt selskap, men det man skriver kan vel uansett spres uten ens kontroll, så jeg regner det også som nokså åpent.

Noen ganger ønsker en å snakke med mange, men samtidig unngå andre. Ungdommer har det ofte slik. Hvordan sikre seg at mødre og andre ikke leser det de skriver? Det er visst ikke vanntette systemer, har jeg latt meg fortelle.

En digresjon: For en fire-fem år siden fant jeg ei lita gruppe på FB som het: «Den dagen mora mi er på FB går jeg ut.» Jeg (50+)meldte meg straks inn, i protest. Etter et par måneder, hadde de gått ut av gruppa alle, så jeg kunne forlate den jeg og. Såpass må en få lov å ta igjen, vel?

Tilbake til saken:
Noen ganger vil jeg diskutere noe som kan provosere noen. Akkurat da vil jeg kanskje ikke bruke krefter på en del av dem som er svært uenige. Jeg er kanskje ikke ferdig med å tenke, og vil ha argumenter fra noen som tenker i samme baner som meg. Av og til er situasjonen slik at man der og da ønsker seg innspill fra en som ikke argumenterer intenst f. eks. fra et ståsted som berører helt andre grunnleggende verdier eller som er ekstremt emosjonelt berørt av saken. Og enda oftere er det hensynet til den andre som avholder en fra å provosere.

Et annet eksempel: Hvis jeg som sykepleier skulle mistenke eller vite fra offentlig informasjon at en kjent person har en sykdom, og jeg hadde faglige tanker omkring det, er heller ikke Internett stedet man kan snakke om slikt.

I blant har en behov for å samtale om emner som berører andre mennesker uten at det er sladring. Det kan bli ubehagelig på nett. «En tidligere kollega» eller «en venninne» kan vel være greit nok om det som nevnes ikke er for spesielt. Men hvis en av mine døtre snakket om «mora mi», så har de bare ei mor, og alle ville vite det var meg. Ting de i en vennegjeng eller i familiekrets ellers kunne sagt om meg på en måte jeg ville hatt stor forståelse for, kunne vært tungt å svelge om en så det på nett. Jeg iler med å forsikre om at dette var et tenkt eksempel. Jeg har bare to døtre, og de er identifiserbare… Dobbelteksempel!

Og noen ganger er jeg sliten i hodet og ordene kommer ikke så perfekt ut. Jeg kan ha lyst til å si noe likevel. Det blir som forskjellen på hva man kan si rundt lunsjbordet, for ikke å si frokostbordet, til forskjell fra på et møte. Jeg har lyst til å si noe, kanskje til og med helst skrive, men ikke ut i det offentlige, og så sitter jeg her i min husstand bestående av en person. Å sette ord på egne tanker, og få litt respons på dem, er for mange av oss en viktig del av tenkingen. Det må en få gjort, akkurat som en må bevege kroppen, trekke frisk luft, se nye steder, smake nye ting…

Hvor i huleste skriver en det da?

Jeg har noen ganger prøvd meg med fellesmailer. ( Med adressene i blindfeltet, men med opplysning om at det var en fellesmail.) Jeg gjorde mer av det før, da jeg og andre ikke var på Twitter og FB og et par forum. Men hvis jeg gjør det nå, og selv om folk vet det er en fellesmail, så kan noen komme til å føle en forpliktelse til å svare. Det ville vel være nokså urettferdig dersom jeg sendte noe til 12 stk, og så skulle hver av dem sette seg ned med et individuelt svar. I tillegg er det nok mange som synes en mail kommer mer innenfor privatsfæren og føler at de må lese grundig, ta inn over seg og at dette er rettet spesielt til dem. Så å prate i fellesmailer var lettere før.

Jeg har ikke funnet noe svar på hvor en kunne skrive dette som er mellom den lukkede samtalen og den offentlige.

Blogg er absolutt ikke tingen. Selv i blogger som pleier å omhandle både personlige og familiære ting, så er det ting en aldri nevner. Du kan gå bakover og lete så grundig du vil i min blogg, men det står ikke noe om den kjæresten som det ble slutt med. (Det er greiere for meg å bruke eksemplet nå, når det har gått lang tid.) «Fimbulvinteren» i familien vår, som er tida mellom desember 2009 og våren 2010, er heller ikke mye nevnt. Da døde to nære familiemedlemmer i løpet av kort tid, og rett etter handlet det om alvorlig sykdom og en sterkt berørt familie. Men det ville vært helt umulig å skrive noe om dette.

Dette gjør at våre bevegelser ute på nettet vil gi et veldig sensurert bilde også av oss som blogger og twitrer om det trivielle og nære. Det kan bli som disse bloggene om innredning. Vi ser bilder av vinduskarmen og den stylede enden av sofaen, men bare av og til kan vi ane på grunn av ting som skimtes i bakgrunnen eller gjenstander vi har sett på andre bilder at vi ser ikke hele historien. Vi ser taklampa til 20 000, men det er ikke meningen vi skal se skjøteledningene som må til fordi familien ikke tok seg råd til elektriker… Eller vi kan tilfeldig oppdage ved å se mange bilder etter hverandre at noen på et tidspunkt har flyttet ut av leiligheten.
Har andre noe med det, da? Innredningsdetaljer er jo like fine med eller uten historien om skilsmissen. Forargelsen over NAV-systemer kan være like godt begrunnet uten at man får vite hvem og hva slags sykdom.

Og så kom jeg på en annen ting om informasjon man ikke alltid får: Jeg skrev ovenfor at to nære familiemedlemmer døde. I virkeligheten var den ene min eksmann og døtrenes far, og egentlig ikke et familiemedlem av meg. Dette er et eksempel på en unøyaktighet som man kan velge fordi det gir et strammere og mer lettlest språk og er presist nok til at man får fram poenget.

Du får vite det vi forteller. Og nå forteller jeg deg at jeg fikk tid til å skrive denne bloggposten fordi jeg ble sittende i pyjamas og strikkejakke og skrive straks jeg kom på det, og at jeg burde innledet dagen med helt andre ting. Og så vet jeg godt at jeg allerede egentlig har fortalt at jeg i blant sitter alene og savner et oppvakt menneske å snakke med, selv om jeg først nå kom på at det kunne være en fin illustrasjon å si det med rene ord.

De villfarne

2011-08-06T10:45:00.000-07:00

En av de bra tingene som skjer etter 22. juli, er at noen villfarne mennesker våkner opp.

Nei! Jeg er ikke ute etter å villfarenerklære mennesker med annet syn enn jeg selv, eller mer spesifikt de høyreekstreme. Men noen mennesker har selv våkent opp og sett at de har vært i en boble. Nå skjems de eller forskrekkes på annet vis og gjør en forandring.

Noen voksne har fortsatt å leke politi og røver i voksen alder og kost seg med det. Noen har kanskje fått en lindring fra avmakts- eller underlegenhetsfølelse eller gitt uttrykk for sinne og frustrasjon ved å snakke som om det var sant at de kunne tenke seg å sperre politikere inne og bombe dem eller selv direkte henrette dem..

Ok, de har kanskje fremdeles sitt islamfiendtlige syn. (Jeg vil ikke kalle det islamofobisk. Det er å sykeliggjøre et synspunkt annerledes enn ens eget. ) Men de våkner opp og blir seg bevisst at de faktisk har sagt at de har til ønske om å begå massemord på sine meningsmotstandere, og NOEN HAR TATT DEM PÅ ALVOR.

I prinsippet, men med mer omseggripende konsekvenser blir det som å si «jeg elsker deg» når man mener «jeg vil i buksa på deg». Den som kommer med slike unøyaktige ytringer har kanskje en forestilling om at den andre forstår like godt som en selv at det er en metafor, et språkbilde, en lek. Men der kan man ta sørgelig feil.

Også før 22. juli har mennesker latt seg hisse opp av andres snakk og utført vold og drap og blitt overrasket over at man faktisk ikke fikk støtte der de hadde ventet det. Men denne gangen fikk det er uhyggelig større omfang.

Noen «villfarne barn», som Ole Paus kaller dem, stopper faktisk opp og innser at de har lekt en lek som var farligere enn de forestilte seg. Menneskesinnene er så forskjellige. Og tenk om de hadde blitt trukket inn i sin egen metafor?

Det er mye vi håper på nå i tida etter 22. juli. En av de tingene jeg håper vil vare, er at mange av de sinte og frustrerte guttungene av begge kjønn og i alle aldre slutter å la sin frustrasjon få utløp ved å snakke om alle de skal drepe.

om å lyve

2011-06-11T08:24:00.000-07:00

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4145195.ece
Aftenposten har en artikkel om å lyve.
Den har vel kommet opp etter at en del profilerte menn har blamert seg offentlig og har prøvd å lyve seg fra det. Og i noen tilfeller vet man vel ikke sikkert hva som var sant, heller.
Det refereres i all rettferdighets navn også i teksten til kvinner som har løyet, men akkurat de nyeste sakene er om sånt som om Strauss-Kahn og Svenskekongen.

Det er mange grunner til at folk lyver, og ofte blir det verre enn verst når folk blir tatt på fersk gjerning og fortsetter hjelpeløst å lyve videre. Men det er klart: Har ikke folk bevis, så kan en komme langt med å blånekte. Men man mister kanskje tillit likevel selv om det mangler bevis eller utsagn står mot utsagn. Men man slipper den forsmedelige innrømmelsen.
Folk som lyver mye, har det ofte som livsstil. Ofte er det en unødvendig uvane i likhet med neglebiting. Disse menneskene venner seg til å si “Dette har jeg ordnet” når man blir minnet om en forglemmelse, og straks skal ta tak i den. Man sier “Dette har jeg gjort” når det er en annen som har stått for slitet eller åndsevnene. Man underbygger sin påstand med å henvise til en autoritet man slett ikke har forhørt seg med, eller – man legger på litt for å gjøre en historie morsommere eller ens bragd litt større.
Det mange av disse siste ikke har forstått, er at når det gjelder småting, gidder ikke folk konfrontere. Det blir så pinlig. Det er ikke verdt det. Alle på jobben, i vennekretsen eller hvor det nå enn finnes en liten småløgner vet så godt at man må trekke fra litt når vedkommende person ytrer seg. Den som gjerne vil gjelde for autoritet, vil muligens merke at han eller hun ikke spørres så ofte som de selv gjerne vil, noen får nokså lite kred for bragder de faktisk har utført uten vitner, fordi de andre i all stillhet eller seg i mellom mistenker en for å ha løyet dem på seg, og noen blir kanskje dobbeltsjekket på informasjonen sin. Om det er så viktig at folk gidder.
Men de underholdende skrønefortellerne kan vel komme til å oppleve det samme som Ambjørnsens Elling: Sykepleieren hadde avslørt at alt var oppspinn, men Kjell Bjarne sa: “Det driter vel jeg, i, fortell det en gang til, da!”
Jeg kjenner vel en fire-fem personer som konsekvent lyver nokså mye om småting. ( I tillegg kommer de jeg aldri avslører.) Jeg skjønner ikke helt at de gidder. Det er vel et behov for å være flinkere, morsommere, klokere. Da handler det jo om sårbarhet. Så da sier jeg i hvert fall ikke noe.

Om å bli tråkket på

2011-05-07T07:41:00.000-07:00

Noen har tråkket stygt på en venninne av meg. En meget ansvarsbevisst og på ingen måte lat person som har fått uførepensjon fordi hun er så uheldig å ha blitt såpass plaget av sin MS at hun ikke kan jobbe, blir i vennelag servert en sukkersøt oppfordring om å “ta tak i livet sitt”. -Tror jeg det var. Jeg var ikke der. Jeg vet bare at hun er dypt såret.
Nå sitter hun der og kan ikke “ta igjen”. For man blir ofte såpass paff og slått i bakken når noen brått og uventet sparker en så ettertrykkelig der det gjør mest vondt, at man får ikke servert den optimalt høflige og samtidig pedagogisk riktige uttalelsen som får den andre til å skjønne at hun eller han har vært langt mer uforskammet enn man har lov å være i pent selskap.
Og hvordan sier man fra etterpå? Hvordan sier man generelt sett fra etterpå at noen i sin uforstand har påført en annen et dypt sår i sjela? For “de” burde jo få vite om det?
For selv om Sokrates var noe i overkant optimistisk da han sa at om mennesket visste hva som var godt, så ville det også gjøre det, så er det vel et snev av sannhet i det at man er snillere om man vet at det man gjør er slemt, man søker mer informasjon før man handler eller uttaler seg, om man innser at ens innsikt i den aktuelle sak er nokså begrenset, man viser mer empati med andre om man har lært at en sak kan se annerledes ut fra et annet perspektiv enn ens eget. Vel?
Jeg ble for en tid siden selv ettertrykkelig tråkket på av noen som jeg tror var mennesker med evne til empati. Disse var helsearbeidere, og selv om jeg ikke vet hva som utløste den vanvittige situasjonen, regner jeg med tidspress og underbemanning må ha vært medvirkende. Og kanskje et behov for å parkere en pårørende ettertrykkelig på sidelinja fordi hun etterspurte tjenester man hadde knapphet på, og gjorde det på en slik måte at de ble konfrontert med hvor lite de strakk til. Et høflig “Jeg skjønner dere har lite folk” og “Hvis dere vil kan jeg gjerne…” av en pårørende med fagkunnskaper kan antagelig være vel så provoserende som en usaklig kjeftesmelle, fordi man innerst inne ikke like lett kan forsvare seg mot det og avfeie det som etterspørres som unødvendig.
Uansett, min venninne og jeg og mange med oss, vi sitter der og har fått nok et ettertrykkelig spark i en hverdag som var utfordrende nok fra før, og det på grunn av andre menneskers uforstand.
Eller ER det uforstand? For jeg tenker at både min situasjon og min venninnes handler kanskje like gjerne om at utøveren har et bilde av verden som man ønsker å beholde for en hver pris?
Uten myten om trygdemisbrukerne, kan man ikke like lett kreve skattelette og et politisk styre med mindre offentlig velferd, for eksempel. Og uten myten om den pårørende som en fiende man må “sette grenser for” i stedet for å samarbeide med, kan en helsearbeider tvinges til et mer nyansert og krevende bilde av sin pasient, og dermed i enda større grad konfronteres med hvordan knappe ressurser tvinger en til faglig utilstrekkelighet.
Uansett er det sånn at det ikke er lett å forsvare seg. Å kreve et nytt og konfronterende møte med den som begikk overgrepet er krevende for den som føler seg angrepet, og ville i de fleste tilfeller bli oppfattet som melodramatisk, og dermed neppe tjene til sin hensikt.
Å ta saken opp i offentligheten er heller ikke lett. Blir man konkret, blir det “sosialporno”, noe i hvert fall verken min venninne eller jeg ønsker. Blir det generelt, er det en utfordring å få belyst saken slik at den forstås av andre enn dem som allerede er enige.

Jeg leter etter en ny leilighet.

2011-04-30T09:47:00.000-07:00

Jeg forstår ikke hvordan folk klarer å bestemme noe så viktig så kjapt som mange gjør. Mange bruker kortere tid på å se på bolig enn på ny TV, sies det. Men man ser vel ikke ser all researchen folk gjør utenom visningen. Men likevel.
Tida en har til disposisjon til å finne noe av interesse, er ikke lang, i hvert fall ikke om en har solgt. Og når ikke har solgt, vet en jo oftest ikke hvor mye en har å kjøpe for.
Selv er jeg i den situasjonen at jeg bor midlertidig etter boligsalget, og kan dermed hengi meg uhemmet til boligkjøpets grublerier og undersøkelser. At jeg i tillegg har eid to andre leiligheter i samme størrelse og prisklasse, samt bodd til leie i flere enn de fleste, gir vel en viss bakgrunn for egne meninger, selv om det også kan få en til å henge seg opp i uvesentlige detaljer, mye lik en kroniker (eller hypokonder også) som søker opp mengder av medisinsk kunnskap på Internett uten å ha basal faglig utdannelse.
Nå sitter jeg her igjen med en liten, grei leilighet jeg kan by på. Jeg har råd, det er grenser for hvor dyrt det kan bli, selv om vi skulle bli fler som byr og det blir budrunde. Er det ikke rart, forresten, at en budrunde kan oppleves så ulikt avhengig av om en selger eller kjøper?
Etter en rekke visninger der jeg alltid endte med å ikke finne noen av leilighetene som gode nok, har jeg måttet innse at jeg må fire på noen krav for å finne noe. Gjennomtenkt firing på krav på generelt grunnlag, er jo greit nok. Hvis annen etasje skal være eneste aktuelle alternativ i blokk uten heis, så må man kanskje ville fullrenovere badet? Eller omvendt. Det er bare å bestemme seg for hva som er viktig.
Skal jeg bo mer sentralt, må jeg i hvert fall gå ned i antall soverom, den er grei. Og det skal uansett være gode boder og ryddig borettslag.
Men så kommer disse små tingene som en ikke har tenkt over, fordi de bare dukker opp i enkelttilfeller. Samtidig har man en konkret leilighet som lokker med sitt tilbud om å bli et hjem, og tenk så koselig å kunne… og der kunne jeg ha en sånn… og så greit med… KABOOOM, så dukker den lille filledetaljen opp. ER det så liten filledetalj? Den vil påvirke min hverdag i mange år. Men så er man så lei, og det frister å dytte alle betenkeligheter til side og slå til og Være Ferdig.
Jeg blir veldig obs på det her jeg sitter og skriver på min PC. Jeg prøvde å finne ut en del om PC-er, selv om dette ikke er noe jeg kan særlig mye om. Men sånn burde den være, og ikke sånn… Så bråbestemte jeg meg likevel, fordi det lokket slik å endelig få meg en PC jeg kunne ta med meg ut i stua og alt det andre som skulle bli så bra, og denne var på tilbud. Æsj. Den var ikke bra! Tenk om jeg gjør sånn med en leilighet? At jeg blir så lei at jeg bare bråbestemmer meg og tar en dårlig?
Nå har jeg vært etdøgnsforelsket i to ulike leiligheter der jeg har forlatt den overbevist om at jeg ville prøve å få kjøpt den og skiftet mening etter å ha sovet på det.
Det er godt at man ikke må slå til på stedet. Like dumt som om en straks skulle tatt med seg hjem en trivelig kar en treffer om en aldri så mye får en umiddelbar følelse av å ha møtt en tvillingsjel.
Å gjennomskue disse tingene som lokker oss uten saklig grunn, er ikke alltid lett. Hvorfor blir jeg så sjarmert av terrasso i trappeoppgangen? Jeg tror det er fordi de hadde det på den barneskolen jeg gikk på. Men terrasso er solid også, så det er jo ikke farlig. Men kanskje noe ved kjøkkeninnredningen minner om en hyggelig venninnes kjøkken? Kan dette få en til å overse fuktighetsmerker i kanten av bunnplata under oppvaskkummen? Svaret er ja. Selv vi som overser den lekre sofaen og for vårt indre blikk prøver å få plass til den vi selv har (samt god stol!), og husker ting som sidebord og vedkurv osv, lar vi oss nok lure vi også, gjerne av en assosiasjon til noe emosjonelt vi ikke er bevisst på. Eller at vi faktisk glemmer å sjekke en detalj fordi vi har sett på så mange leiligheter og sjekket den detaljen fjorten ganger før. Kanskje er det enda skumlere om en har gjennomskuet en del ting, fordi en tror en er flink og kan tenke på alt.
Jeg prøver å ha is i magen, men det kjennes for å være ærlig mest ut som en dobbel softis.

Visning av bolig. Andres perspektiv.

2011-01-30T01:12:00.000-08:00

Jeg har nettopp solgt leiligheten min, og den ble selvfølgelig ryddet og ordnet slik at de som kom og så på den fikk et greit inntrykk av den.

Men det har jo gått sånn inflasjon i rydding for visning at det helst ikke skal være tegn til levd liv i boligen. Do-kosten bør man hensynsfullt gjemme i likhet med andre koster til tenner og oppvask, dersom disse skulle ha en synlig plassering til daglig. Familiebilder skal det ikke være, og det skal være tomme, rene flater.
Jeg ble litt sprø av det en stund.

I begynnelsen var det veldig greit. Både flytteforberedende rydding i kott og skap og denne “stylingen” fikk vekk smårusk og somlerask som for lengst skulle vært ryddet på plass, kastet eller bragt videre. Det ble på mange måter mye finere.

Så medførte visningsmoduset at jeg måtte ha et par hyller og kurver der jeg raskt kunne stappe bort ting som til en hver tid viste at det faktisk ble levd et liv i denne boligen. Stikk i strid med hva man skulle tro, ble dermed en del ting borte fordi jeg ryddet for mye. Jeg har nemlig aldri vært noen overflaterydder, jeg. I skuffer og skap er det alltid et visst grunnsystem. Å bare stappe ting vekk så det skal se bra ut utenpå har jeg således lite trening i.

Det er ikke bare for å kaste folk blår i øynene, heller. Ja, for det gjør man: når det skal være så mye tomme flater, så får en jo veldig mye illusjon av lys og luft, da. Husk det når du er på visning. Skriv en liste over de småtingene du alltid har framme, og tenk: Hvor har de det? Kurven med skjerf og votter. Oppvaskkluten. Skittentøykurven? Alle har jo sånt. Har faktisk disse tingene en grei, skjult plass i denne boligen, eller er det stappet innerst i skapet eller bak julepyntesken i boden?

På en annonsert visning, rydder en jo ekstra grundig, men hva gjør man når man på en times varsel blir bedt om å vise boligen dagen etter den annonserte visningen og det henger vått og nyvasket tøy på badet? Jeg lot de minste tingene henge og stappet resten i to bæreposer og la det i skatollet, hvor ingen skulle se. Man kan jo ikke få noe godt visuelt inntrykk av et bad fullt av håndklær? Og med en genser til tørk aldri så diskret bak spisebordet i stua?

Eller da noen kom dagen før annonsert visning, det også med kort varsel. Samme kveld skulle noen komme og hente ting jeg skulle gi bort. Men hvor mye får du sett av et gjesterom med ei lagerhylle stående midt i rommet? Jeg fant et sted i kjelleren de potensielle kjøperne ikke skulle gå, og dro den ned dit, sammen med et par halvpakkede esker. Jeg bor heldigvis et sted der folk ikke stjeler.

Helga etter var det ikke visning, men vips, så kunne det vel komme noen likevel. Derfor måtte lys, blomster og andre duppeditter stå sånn at det så greit ut for dem som skulle s mitt hjem fra utenfraperspektivet. Hvorfor tror du ellers en epleallergiker som jeg har røde epler i keramikkbollen på kjøkkenbordet? De matcher kjøkkengardinene, så nemlig!

Siden jeg skal flytte, så rydder jeg jo litt i gamle gjemmer også og finner mye fint. Men jeg hadde jo så lyst til å henge en nyoppdaget kopi av intervjuet av min venninne i Klassekampen fra 1979 på korktavla på gjesterommet sammen med en tegning min datter lagde som femåring og en gammel, kjær, men for en stund glemt “Knøttenestripe” For ikke å snakke om hvor fint det hadde vært å flytte tavla ut i gangen et par uker, bytte den ut med bildet som henger der. Det var helt utenkelig, enda så koselig det hadde vært å ha å se på litt.

Jeg får litt for mye utenfraperspektiv i eget hode også, og det er jammen det verste. Jeg lurer på om det ser kulere ut å ha Morgenbladet på sofabordet framfor ukebladet jeg nettopp har lest i. Og det er mer sprøtt enn noe, for for det første har jeg også utenom visningsmoduset et helt greit sted å legge bort både ukeblader og aviser, og dessuten er det mer sannsynlig at målgruppa leser ukebladet framfor Morgenbladet og slett ikke lar seg imponere av mitt intellektuelle alternativ til VG.

Jeg lar være å henge inn den dyre linskjorta mi på soverommet, mens velurdressen som er grei å ha på til jeg har drukket morgenteen min, blir rullet sammen og stappet ned i trådkurven. Foran og med retta ut, så det skal se fint ut om noen skal se inni skapet.
Det bør visst også synes at en har ryddig og ikke for anstrengt økonomi. Mine gamle BBB-reoler er slitt og til og med litt flisete et par steder. De har flyttet MANGE ganger siden 1975-79. Men jeg har ingen styling-måte som kan vise folk at jeg hadde kunnet byttet dem ut om jeg ville, men at jeg faktisk er litt glad i dem. I hvert fall har jeg vært det til nå. Men fra 2. posisjon ser de litt stusselige ut, de gjør det… Kanskje jeg bør skaffe meg nye når jeg kommer i ordnede former igjen?

Hjelp! Kunne noen være så snille å kjøpe leiligheten min snart før jeg ble rar! Jeg var ikke i tvil om at handelen ville gå greit selv om ingen avtale var gjort etter ei uke. Det tok lengre tid sist, og jeg var riktig fornøyd med handelen til slutt. Så der stresset jeg ikke. Selgermoduset mitt hadde jeg det bra i. Utflyttingen min vil nok også foregå i rolige og etter måten ustressa former.

Men da jeg fikk solgt etter under to uker, og ble befridd fra å leve lenger i et hjem ordnet etter utenfraperspektiv, ble jeg nesten mer lettet over det siste enn over at jeg fikk en grei pris for boligen.

Nå HAR jeg flyttet oppslagstavla ut i gangen og hengt opp noen av “nostalgi-tingene” som jeg vil se på til jeg pakker alt ned om ei uke eller to. Men den nye vanen med å svinse innom alle rom og “se over” og plukke smårot før jeg setter meg ned, forlater huset eller går til ro, DEN vil jeg være glad om jeg kan holde på.

Overhjelpsom teknologi. / Skrive-ut -julehefte-blues.

2010-12-21T09:02:00.000-08:00

Hvert år skriver jeg et julehefte, ”Inger Johannes Juletidende” ,som en del folk setter veldig pris på å få i posten, ikke på mail. Og de er glade for å få det før julaften.

Det pleier ikke å være noe problem. Jeg sender aldri Tidenden innen den 16. som Posten så inntrengende tigger om, men takket være alle dere som faktisk gjør det, så går det bra.

I år vet jeg sannelig ikke. Jeg hadde tenkt å sende det den 20., og så kom det ting i veien som har å gjøre med styremøte i borettslaget, et par mannfolk som skulle snakke i hele avsnitt for å gi et ja/nei-svar, ( fordi de ikke visste helt, tenker jeg, eller ikke gadd å høre etter hva jeg egentlig spurte om), to på samme dagen var i overkant, spør du meg. Og en buss som ikke kom. Men likevel den vanlige forj.....heten som ligger utenfor ens kontroll og som en alltid tar høyde for.

Så jeg rakk ikke posten i tide, men i dag skulle også gå bra.. Dermed utsatte jeg like godt printinga til den påfølgende morgen, for å printe ut 6-8 sider av et julehefte har jeg gjort så ofte nå at jeg kan det. Jeg har fått ny PC og har en relativt ny skriver, men jeg har skiftet før, og det har ikke pleid å by på problemer.

Så ikke nuh!
Word 2010-systemet hadde så inderlig gjerne villet at jeg skulle lage oppsettet til juleheftet mitt etter en automatikk som Redaktøren av Inger Johannes Juletidende ingenlunne var forberedt på å lære seg i denne søte førejuletid. Jeg lovte dyrt og hellig å lære meg det på nyåret, og gikk i gang med gamle fakter. Du vet: egne avsnitt og overskrift laget ved å sette fet skrift og litt større typer. En liten WordArt innimellom for moro skyld.
Men det var som om Wotti ( som jeg kaller skriveprogrammet mitt, det høres litt mer ut som den vesle udresserete valpen det oppfører seg som) ikke greide å tro helt på det at jeg ikke ville ha mer hjelp. Han kunne jo så mye rart, hadde en masse kunnskaper om marger, avsnitt og automatikk som han ivret og logret for å få lov å vise meg. Nesten som en likemann som ikke har vært på likemannskurs eller en mamma med alt for dårlig jeg-du-sortering. Eller som en treeåring som skal ”hjelpe mor” og tømmer melposen utover golvet.
Dessverre kom jeg på å legge inn ei tom side først, for å se hvordan det ble med de sidene som kom mot hverandre på papirutgaven. Men Wotti var ikke helt bekvem med dette trikset, så da jeg prøvde å ta bort den siden igjen, forskjøv han både marger og avsnitt. Så da måtte jeg la den være der, da...
Ja, ja, så derfor var det bare å starte utprintinga på side 2 og ta det derfra: Side 2,4,6,8 og i 10 eksemplarer. Og så snur vi bunken, og skriver ut side 3,5,7,9 på baksiden. Men riktig side opp, det er peanuts, det er mange år siden noen sist fikk julehefte stiftet i toppen fordi baksida kom feil vei.

Wotti var skriveprogrammet sitt med solid bakgrunn for egne meninger og en forbausende god hukommelse. Han foreslo både det ene og det andre, men jeg sa bestemt: ”Nei, Wotti, Dekk!” Å si ”dekk” via en Cannon printer skjer ved at du napper arkene rett ut av holderen, og dermed slutter den å skrive, og på PC-skjermen kommer det et vindu som forteller deg at du er tom for papir, og at du skal legge i papir og trykke på OK-knappen på skriveren. Men det jeg liker aller best, er at det også er et valg om å annullere utskrift. Den har jeg brukt mye. Jeg liker denne måten, for da trenger jeg ikke bruke så mye teknologi, nappe og trykke inn knapper, det er greiene sine, det!

Men Wotti hadde ikke gitt opp! Han våknet med et glad byks: Hurra, hun skal skrive ut noe på to sider her! Det er jeg god på! Ja, spør meg ikke hva han tenkte, jeg har gitt opp, jeg la inn en veldig utvetydig kommando om at jeg faktisk bare skulle ha utskrift på en side, ikke skjønner jeg hvordan han ferska hva jeg holdt på med. Men det gjorde han! Men siden jeg da hadde lagt inn en bunke ark med utskrift på baksida, så kom teksten oppå. Og sidetallene kom også hurramegrundt.

Til slutt lyktes det meg å overliste Wotti og få satt det hele opp på min måte.
Det måtte jeg jo! Med den ulykksalige side 1 blank, ville Wotti sin metode føre til at hele juletidenden begynte med en tom side. Og et ekstra ark i konvolutten, ble det også. Det ville ikke blitt noe fint, men det kunne jo ikke Wotti forstå, stakkars. Han bare knistret og pep og var lei seg fordi jeg ikke ville følge rådene hans. Tror jeg. Jeg fikk i hvert fall mer og mer følelsen av et levende vesen som hadde inntatt min PC.

Nå har jeg i hvert fall overlistet han. (For sikkerhets skyld skriver jeg dette på en annen PC, og jeg legger ikke ut bloggposten før jeg er ferdig, jeg tror Wotti har forbindelse med Wiki Leaks!)

Jeg ber om bare ei side om gangen, riktignok i flere eksemplarer. Intet annet. Da funker det. Bortsett fra at når har Wotti blitt sur, skikkelig, som en sur unge, vet dere. Ja, han skal gjøre som jeg ber om, men det gjøres i sneglefart. For hvert ark han ber skriveren skrive ut, skal det sendes inn igjen i skriveren og snus. Det kommer med baksida ut til slutt. Og først da går han motstrebende med på å skrive ut ett ark til, og hvert ark tar, jeg gjetter på et minutt å skrive ut.

Jeg er ikke helt sikker på om det var Wotti eller jeg som vant, men ca 1/3 av dem som skulle ha juletidende i posten fikk det før klokka 17 i dag, og de fleste utenfor Østlandet fikk det i den gule kassa som tømmes klokka 15:45.

Hvis det finnes en kode på PCen som heter: Hvis du ikke ligger dønn stille nå og lar være å bry deg, så avinnstallerer jeg deg, så gi meg gjerne et tips!

Pynte til jul

2010-12-12T04:01:00.001-08:00

Jeg og mitt alter ego redaktøren av Inger Johannes juletidende er begge i krigs¬humør på søndagsformiddagen. Det er 12. desember, og Lucia har ikke vært ennå. Merk dere det: Lucia har ikke vært ennå!!!! I dag er det tredje søndag i advent, og ikke er det noen sein advent, heller. Og i forgår forstod jeg at jeg raskt ville bli bedømt som SJUSKE om ikke julepynten min kom opp snart.

I går lå jeg sofabundet med øm ribbe, (og da snakker vi om mine egen ribbein), men i dag har jeg løpt rundt i pysjen og hengt opp og ordnet og styrt med alt som kan sees utenfra. Til og med CH-nissen, som med årene har resignert og innsett at han får ikke komme fram før bittelille julaften, har tatt plass i vinduet i arbeidsrommet mitt for å sende et beroligende signal til forbipasserende om at hun som bor her ikke har glømt at det var jul. (Når det BLIR, jul skal han få komme i stua som før, riktig nok.)

Hvorfor sur? Det er bare det at jeg pleier å glede meg til og kose meg med å pynte til jul, jeg. Hele adventstida bruker å gå med til å pusle og rydde i skap og skuffer og få det reint og fint. Hyller der to-do-bunker med papirer har ligget, blir tømt og gjennom¬gått, og det er plass til nisser og engler der fra og med ca 20. desember.

Jeg pleide å pynte lille julaften før, evt bittelille, litt avhengig av om jentene var hos pappa. Men det skjer noe med samfunnet, og jeg har ikke fått det raskt nok med meg. Det kan skyldes at 2007 var jeg nyinnflyttet og uten sofa, og det meste ble litt forenklet, og det var greit. Et 15 cm høyt juletre i tre tronet på toppen av papp¬kartong¬stabelen, f. eks. Trivelig de dagene jeg var hjemme i jula.
2008 hadde jeg kjæreste som hadde bodd i Australia mesteparten av livet. Der pynter de til advent, for 2. juledag drar de på sommerferie, og da må pynten ned. Så for hans skyld, slengte jeg fram litt rød duk og sånt alt til Lucia. Jeg følte at det var et av de større kompromissene man gjør i et forhold, men man er jo voksen og raus, ikke sant?
I fjor hoppet vi jo stort sett over jula hos oss.
Og i vår tid går ting fort. Nå er det plutselig ingen som venter til jul med å pynte, og man blir SÆR om man ikke har rød advent. Og jeg innså det litt for seint, selv om jeg nok var på glid. Det er grenser for hvor annerledes en orker å være og hvor utmeldt av fellesskapet. Det holder i grunnen lenge med å være uførepensjonert, ikke-lutheraner og dessuten basalt sær.

Så leser jeg sannelig meg en leder i den ellers utmerkede Drammens Tidende om en som tenker på sin stakkars venninne fra barndommen der juletreet først kom opp på lillejulaften og det var på alle måter stusselig. Samt at det var dysfunksjonalitet på andre vis, da. Men alt ble nevnt i samme slengen.

Så derfor løper jeg. Henger opp, rydder fram, bytter lilla med rødt. I morgen skal jeg kjøpe ny elektrisk pynt i det ene vinduet, så det lyser av jul ut til alle naboer. Og litt inn. Nå skal jeg bare henge opp hjerter i kjøkkenvinduet og stryke det røde skjerfet mitt, og så skal koret vårt synge julesanger. DET gleder jeg meg til.

Plutselig tenker jeg. Er det flere som tvangspynter? Kanskje verre enn for meg, for jeg vil jo ha pynten, bare jeg kunne fått gjøre det på min måte... Men det er sikkert noen som føler et konformitetspress i forhold til hele denne julesaligheten vi andre har.

Men de av dem som har råd, drar vel til Thailand.

Knappesamlingen

2010-12-10T05:58:00.000-08:00

Se forrige blogginnlegg.
Da jeg var liten, elsket jeg å få lov å leke med knappene til mor. Mor sprettet alltid knapper ut av plagg gør de ble kastet. Knapper var dyrt, og det er det ofte nå også, forresten!

Da mor døde, insisterte jeg på å arve knappesamlingen, og selv har jeg også en ikke ubetydelig sådan. Det er jeg i slekt med fjomsedyret, faren til Sniff i mummitrollet. Eller var det Sniff selv. Husker ikke...

Av og til har jeg kunnet fikse opp et plagg ved å skifte knapper i det. Og av og til holder det jo at en knapp er bare nesten lik.

Jeg tror jeg skal koste på meg å fortsette å ha en knappesamling. Litt eksentrisk må en få være.

Rydde, sortere, kaste.

2010-12-10T05:44:00.000-08:00

Jeg prøver å rydde i huset mitt. Jeg trenger å sortere skuffer med absolutt diverse, papirbunker som kun er sortert etter hovedkategori og med ”haster” øverst og i egen mappe, og få plass til ting i en bod som holder på å strømme over.

Maren m venninne var innom nettopp og befridde meg for 5 kolli som skulle til Fattighuset. Det hjalp litt på rotet, men selvfølelsen ble ynkelig. Er JEG en sånn som gir til ”de fattige” det jeg ikke vil ha selv? Øverst i den ene esken jeg bar ut stod det til og med på en bærepose: ”Soaked in luxury”. Jeg gremmes.

For det første skulle vi borgere ha så tilnærmelsesvis like mye at vi ikke skulle hatt noe fattighus. Men byttemarked, selvfølgelig. Og så er jeg vokst opp med å få brukte klær fra mer velbemidlede, og det var ingen udelt glede. Man skulle være takknemlig. Hah! Takknemlig for å ta over ting folk ikke orket å ha selv og som de slapp å gremme seg over å kaste?

Men nå har jeg også blitt en kjøper og hamstrer. Hvordan ble det sånn?

Jeg født rett etter krigen, født så rett etter at det er bare en krig som er Krigen: 2. verdenskrig. Da var det rasjonering på mat i Norge, og folk lærte seg å være nøysomme. I tillegg vokste jeg som sagt opp med dårlig råd, og dessuten på landet der det var mange rom og mengder av tomme uthusrom. Og dessuten kunne en alltids få sette et møbel på låven hos naboen et par år, skulle da mangle. Det eneste vi ikke kunne, var å gi til de fattige, for de fattige, det var jo vi, det!
Vi var forresten ikke fattigere enn at mor og far satte litt penger i banken av og til for å ha litt reserve. Å prioritere nye vinterjakker til oss når vi faktisk kunne arve dem, tror jeg ikke falt dem inn. Men det som er viktig nå, er at vi ungene (og halve bygda) trodde vi var fattige.

Når en har vokst opp med å spare og ta vare på, så er den positive tingen at en kan det der med å skifte glidelås og stoppe sokker og lime sammen møbler. Det negative er at en får en grunnleggende aversjon mot å kaste selv det som er søppel. Faren min gjemte på gamle gummistøvler for å klippe biter fra skaftet og lime på andre støvler der det hadde slitt hull i bretten. Han gjemte på gammel sprengtråd, på små biter fra ting som hadde gått i stykker. ...Og hvordan ser verktøykassa mi ut? Der er det en egen eske med løse deler som nok kan komme til nytte en gang. Men gjør det det? For det som fungerte for faren min, det fungerer ikke i vårt samfunn der sirkulasjonen av Ting er så stor at man ikke finner igjen den lille duppeditten når en trenger den, husker kanskje ikke engang på at en har den.

De små rundstokkene fra Viljas gamle lekegrind har jeg forresten hatt mye nytte av. Jeg er glad jeg gjemte på dem. Og alle krokene fra nøkkelbånd har vært nyttige, enkelt å klipse refleksbrikker og annet på og av... Men jeg tror det var en god dag da jeg kastet fire melkekartonger fulle av lysestumper som jeg ikke skulle støpe lys av. Og av en eller annen grunn begynte jeg å samle på korkene fra Santa Claustaler¬flasker. Jo flere jeg hadde, jo mer ”synd” var det å kaste dem. Mellom sesongene lå de i julepynten. Nå hviler de stille i konteineren for metallavfall, om RfD ikke har tømt den.

Jeg sydde mye før i tida, og har fortsatt gjemt på stoffrester. De minste lappene har jeg sortert etter farge og lagt i poser i påvente av et år jeg får lyst til å gå løs på nytt dorullnisseprosjekt. Jeg gir dem noen år til. Men noen stoffer skal jeg nok donere videre neste gang jeg endevender den kista.

Fra 96 til 2007 hadde jeg en leilighet der loftsboden var like stor som leiligheten. Kjellerboden kom i tillegg. Min eks og jeg lagret alle våre tidligere brukte gardiner der, sammen med et jevnt tilsig av ekssvigermors avlagte. Området dekket nesten all den bodplassen en moderne leilighet disponerer. Ut av bunken plukket jeg fire fag beig- og brunstripete gardiner kjøpt på IKEA til 15 kr meteren i 1981. ( Svarer til 5 kr meteren med våre tekstilpriser). Gardinene fyller knapt en bærepose når de ikke er i bruk. Resten ble mye bra filleryemateriale til Fretex da jeg flyttet.

Så deler jeg med mange andre den skjebne at jeg skifter mellom to størrelser med klær. Det er alltid greit å ha tilgang til enten en litt romsligere bukse rett over jul eller en smalere en når en har vært flink og gått ned. Noen sier at tøy en ikke har brukt på et år, skal man kaste. Det er ikke min erfaring. Jeg har stor glede av å finne igjen tøy som har ”hvilt” litt. For fem år siden ga jeg bort alle de svarte klærne mine, og tre år etter begynte jeg i kor, og koruniformen var: Svarte klær. Sukk.

De blå frokosttallerknene mine kom absolutt til heder og verdighet igjen etter å ha hvilt i kjelleren i 11 år, og så har vi det vesle klappbordet: Jeg fikk det gratis av Marens gamle husvert, så fikk mor det av meg, og så arvet jeg det tilbake og nå skal Maren arve det. Brødristeren min var Stian sin, så var den Marens, og hvis jeg er så heldig at jeg får den rålekre røde brødristeren til jul som jeg ønsker meg, så: Hvem vil ha en helt grei brødrister?

Jeg har i et og et halvt år hatt en diger eske med CDer i boden i tilfelle Spotify var for godt til å være sant. Jeg kan da ikke kaste nesten alle CD-ene mine????

I det siste året har rotet hopet seg veldig opp. Travelhet, stress og tømming av to dødsbo har preget familien. To-tre familiemedlemmer har bodd midlertidig trangt men i påvente av større bolig. Da er det ikke bare å kaste fra dødsboene. Og de som ikke bor trangt, har hatt sitt eget dødsbo å rydde.

Moren min døde i jula i fjor. Jeg har spart på unyttige ting fra hennes hus, samt penkjolen hennes. Det var nok fordi jeg følte at jeg ikke ville gi helt avkall på mor og hjemmet hennes så brått. Men nå har et år gått, og nå var det lettere å la ting gå. Det ligger mye følelser i ting.

Det har vært travlet også, og det gjør at bunkene og haugene man skulle ”ta siden” bare har økt. Til nå.

Når man prøver å begrense det å trøstespise eller roe ned systemet med et glass vin, så står det alltid nye trøstefristelser på lur. Kjøpelindring! Kjøp deg glad! Noen butikksentre bruker i fullt alvor noen av disse uttrykkene, jeg tror det var kjøpeglede?

Så jeg har nok litt i overkant ofte prøvd å kjøpe lykken. Det blir det fullt i skapet av. Jeg falt sogar for å kjøpe en bluse i den størrelsen jeg ville være i om min vekttapskurve fortsatte i 14 dager til. Det gjorde den ikke. Men blusen var fin og jeg sparer på den. Fattighuset fikk i stedet en annen bluse som ikke var helt vellykket.

Jeg leste en gang det rådet at en skulle tenke når en kjøpte noe: Hva må jeg kaste for å kunne ta med denne hjem? Det hjelper meg faktisk. Og så lønner det seg nok å kjøpe dyrere kvalitetsklær, så lenge man ikke kaster de gamle klærne for å kunne kjøpe seg kvalitetsklær. Men så mye penger har heldigvis ikke jeg.

De har begynt å sy små, male satengbånd bak i gensere så de ikke skal falle av hengeren i butikken. Disse må man klippe av. En stund samlet jeg dem i en pose. De måtte da kunne brukes til noe? Vet dere hva? Det kan de ikke.

En kjapp sjekk av NAVs grunnleggende rutiner skulle være nok .

2010-11-20T23:30:00.000-08:00

Dette bygger på hva jeg postet i går:

Jeg tror ikke jeg vet alt om å reformere NAV og redde de velbemidlede fra økonomisk tap på grunn av alle som etter hvert får pensjon. Jeg vet vel nok til å vite at ingenting er så enkelt som det ser ut utenfra.

Likevel kan jeg ikke slutte å undres over at alle de godt skrevne artiklene og innleggene om NAVs dårlige funksjon og enkeltmenneskers urimelige erfaringer ikke fører til mer forståelse hos politikere. De burde se at det ligger en grunnleggende holdning og mangel på kunnskap i bunnen hos NAV som må endres først. Det hjelper ikke å skape nye systemer som hviler på et morkent og skjevt grunnlag.

Man leser jo om dårlig fungerende rutiner, uheldige standardformularer m.m. som i seg selv viser at de er skapt på basis av en holdning til folketrygdens medlemmer som er gjennomsyret av en tro på at de fleste som henvender seg til NAV enten er bedragere eller har falt ut av arbeidslivet fordi de har mistet troen på seg selv.

Så skulle man tro at ved å sammenligne statistikker fra helsetjenesten med NAV sine, så ville man oppdage at det er flere syke enn det NAV tror, blant annet visse grupper NAV i sin helsefaglige kunnskapsløshet helt har glemt å tenke på, og man kunne gå raskt over til å jobbe med den grunnleggende mistro hos de NAV-ansatte.

Det burde vel også være et grunnleggende krav til dem man ansetter at de kan bruke et visst skjønn, om ikke til å ta en selvsterndig avgjørelse utenom skjema, så til å sende folk videre til en mer kompetent saksbehandler når man ser at saken ikke er i nærheten av å la seg krysse av.

Det skulle ikke forundre meg om disse fotfolkene i utgangspunktet både var i stand til å tenke selv og hadde brukbare holdninger, men i et system som ikke har gode rutiner for å gi respons oppover i systemet, så gir en vel opp.

Det krasseste og samtidig mest saklige angrepet på NAV hittil, og med solid dokumentasjon

2010-11-20T13:14:00.000-08:00

… skulle man gjerne ha skrevet. Eller sett noen skrive.
Men hva er vitsen? NAVs unnfallenhet, maktarroganse, uvitenhet og generelle mistro til folketrygdens medlemmer er allerede så godt beskrevet, og av intelligente, taleføre og velopplyste mennesker. – Skulle det å være så ressurssterk være en betingelse for å bli hørt, forresten? –
Men hjelper det?

I rettstaten Norge har man et utskudd av en etat som er en bananrepublikk verdig. Hvorfor gjør man ingenting?

Jeg forstår at det finnes borgere som tror fullt og fast på at den som er ufør og for eksempel kan gå på sine bein uten å halte skulle vært fratatt trygden, og så ville de nok innfunnet seg på en jobb når sulten begynte å gnage i tarmene og døra til leiligheten var plombert.

Det finnes også borgere som er tilhenger av å gi unger juling, rive hijaben av unge jenter eller tvangsknytte den på dem. Dødsstraff, fri hasj og gratis bensin.
Men nå snakker jeg om vanlige, fornuftige folk som vil andre menneskers beste og som i mange tilfeller heller ikke er så blendet av egne privilegier at de foreslår å dele ut kaker når folket mangler brød.

Og noen synes NAV er så bra fordi de fikk sykmeldingen sin, og kanskje til og med en litt mer tilpasset jobb. For noen får jo det. Selv har jeg også møtt flere vennlige personer i NAV som skjønner hva jeg spør om og svarer på en måte så en kan forstå hva de sier. Men som jeg lærte på ex phil: Man kan ikke slutte fra det spesielle til det generelle.

Noen politikere med makt til å gjøre noe er oppvakte, opplyste og med normal empati. De leser vel ikke alle disse historiene folk skriver, men hver historie er det jo noen som leser. De som har mye makt og dårlig tid, har til og med folk som leser historiene og ytringene for seg og viser dem de beste eller mest representative. Eller et utdrag.

Det skulle vært nok. Det skulle sannelig min hatt vært mer enn nok.
Hvordan kan det være sånn at bananetaten blindt snubler videre, da?

Er det virkelig så vanskelig å forstå at ikke alle på arbeidsavklaringspenger er i stand til å holde styr på et meldekort? Og da trekker jeg fra eventuelle gliddeløse rotekopper. Tilbake står en mengde folk som virkelig ikke er i stand til dette. Kanskje halvparten av disse vil riktignok framstå som giddeløse rotekopper for den som ikke har de relevante kunnskaper i psykiatri, nevropsykologi m.m., men det er jo ikke en som ikke har denne spesialkompetansen som skal gjøre disse faglige vurderingene uansett. Eller?

Når noen på grunn av alvorlig sykdom må få andre til å ta vare på barna sine, er personen ikke sjelden også for syk til å ringe selv til NAV og si at nå skal man ikke ha barnetrygd for tiden. Kanskje ber man en venn eller slektning om å ringe og forklare saken. Det kan føre til et temmelig krast brev fra NAV, for det blir registrert som at opplysningen er kommet dem i hende av andre, som et slags angiveri, og at denne syke har unndratt seg å melde fra selv. Og- ja, selv om denne andre har sagt hvorfor man ringer for sin syke venn.

Er denne vennen litt naiv og tror på tingenes rettferdighet, ringer han kanskje enda en gang til NAV og sier at dette er da både hensynsløst og ubetenksomt. Da vil NAV mene at siden dette er et standardformular, har man ingen ting å være bestyrtet over. Det betyr jo at mange får slike brev, og kanskje mener Bananetaten at felles skjebne må være felles trøst?

Jeg vil bare avrunde med å si at historien om han som måtte møte på informasjonsmøte hos NAV for arbeidssøkende til tross for at han alt hadde fått jobb og måtte be seg fri, ikke er en vandrehistorie. Det er nemlig ikke en “han” men “dem”, for bare jeg vet om to forskjellige.

Kunne en løsning være at hver politiker som jobber på stortings- og regjeringsnivå med helse og velferd tilbød seg å være hjelper og ledsager for en person som slet med å komme seg gjennom NAV-kverna. Anonymt for NAV selvfølgelig. Noen få trengende ville få høyst tiltrengt hjelp, og et tilsvarende antall politikere ville gå inn i en akutt depresjon og slutte i politikken av hensyn til familien.

Sykmelding i uføre(t).

2010-09-16T09:12:00.000-07:00

Jeg har hatt det vanvittig travelt i høst. Ingen er uunnværlig sies det, og hvem var det som sa at “kirkegården er full av uunnværlige mennesker”? Men noen ganger vet man at ens innsats eller kunnskap gjør en forskjell som ikke andre kunne bidratt med slik situasjonen nå engang er, og da strekker en seg vel litt lengre.

At noen (i helsetjenesten) burde ha bidratt med noe av denne forskjellen, er én sak, og en gang når alt er stillere og helsa mi tåler det, skal jeg nok vite å si det til dem som ikke gjorde jobben sin. Og for at ikke det mangehodede trollet Helsetjenesten skal få avkappet alle sine hoder, får jeg ile med å si at noen der har gjort det de skulle og sliter som jeg med å rydde etter andres unnfallenhet.
Og tanken på DET var nok til at det prikker i fingertuppene og bruser i hodet og tante My må ta seg en pause…

… men det ville ikke dere merket, og det er det som er så fint med en blogg, selv de som ikke orker stort, kan presentere en lengre, sammenhengende utlegning om et tema. Men jeg orker vanligvis i ett strekk, jeg, da.

Jeg er så uheldig og heldig at man ikke greier å få plassert meg i arbeidslivet, selv om jeg har ressurser og krefter til å være produktiv, om ikke full dag 5 dager i uka.

Hellet gjør at jeg kan ta meg av syke slektninger, andre trengende, styreverv i borettslaget og alt det der jeg lurer på hvem kommer til å ta seg av om NAV ble så flinke at de klarte å finne en jobb til de fleste av oss.

Uhellet er at min produktivitet ikke har noe vern som sykmelding, verneombud eller fagforening. Noen ganger har man det som minner om kolleger som kan ta over for en eller komme med råd om hvordan man får lagt fra seg ansvar. Nå har jeg ikke hatt det, heller.

Jeg er uførepensjonert fordi jeg har MS, en sykdom som får en del til å skvette høyt og tro jeg innen kort tid kommer til å bli veldig syk og hjelptrengende. Men det håper jeg da ikke. Mange som har MS klarer seg nokså godt, men det er alle det synes på som folk har som referanse.

Men når det prikker eller blir litt følelsesløst i fingertuppene og likeså rundt munnen, samtidig som jeg ikke kommer på navnet til sjampoen min hos frisøren og må være morgenuthvilt for å finne fram på et sykmeldingsskjema fra NAV, da ringer alarmbjellene.

Jeg kan forresten garantere at hjernen min ikke inneholder plastkomponenter! Hadde den det, vil jeg tro folk i min nærhet hadde kjent den ekle lukten man får i nesa når en har lagt fra seg brødposen litt for nær en varm ovnsplate eller har prøvd å tørke ei skjorte med en gammel hårføner uten varmestopp.

Så ikke her. Men fingrene er numne, og det skyldes ikke tastingen.

Det går bedre nå, messer jeg som et mantra, og litt sant er det. Jeg kan hvile og redusere innsatsen, og noen prøver å gjøre en viktig del av det som må gjøres. Men det skal mindre og mindre til før det kunne luktet brent plast.

Jeg vet at mindre verbale personer enn jeg sier dette på en mye enklere måte. “Nå må jeg ha mer hjelp”, sier de.

Men vet du egentlig hvor travelt folk har det nå for tiden? Det måtte i så fall være om jeg fikk tak i noen uføre med litt mer såkalt “restarbeidsevne” enn det NAV finner å kunne utnytte. Og så med litt spesialkunnskaper.

Jeg vet bare om en, og hun later til å være i innmari dårlig form om dagen. Tante My, heter hun.

Jeg tror heller jeg setter på en Poirot-dvd til henne.

Veloppdragenhet som hersketeknikk? (1)

2010-07-10T02:17:00.000-07:00

I Østfold fantes det for en del år siden en bilsakskyndig som var kjent for å være litt røff og kontant, men visstnok real. Jeg aner ikke hva han het, og det er ikke viktig, heller.
En gang kom en kvinne med en viss sosial posisjon og skulle ta sertifikat. Da hun vil håndhilse og presentere seg, sier Bilsakkyndige: ”Jeg gir f... i hvem du er, sett deg inn i bilen og kjør!”

???

Historien er selvfølgelig ikke sann. Greit at den bilsakkyndige var en barsk mann, men dette ville vært drøyt i overkant. Men hvordan har historien oppstått? Historien hadde til hensikt å illustrere hvor real denne bilsakkyndige var, og ble fortalt meg av en som trodde på den og som kommer fra samme samfunnsklasse som jeg selv.

I miljøet der jeg vokste opp, var nok reglene for skikk og bruk like strikte som i andre miljøer, men man legger ikke alltid vekt på de samme tingene. Hos oss var det ikke vanlig å si ”De” og heller ikke å håndhilse eller presentere seg. Jeg husker mor var alltid nervøs om vi skulle i større selskaper. ”Tror du det er håndhilsing der? ” Håndhilsing ble sett på som en særs ubehagelig ting, noe vanskelig som en måtte utføre korrekt. Elementet kroppskontakt var neppe en del av det som stresset, men presentasjonen, som ofte fulgte denne hersens håndhilsinga ble oppfattet som ekstra kompliserende. Det hensiktsmessige med at en seinere slapp å lene seg fram til en annen slektning en kjente godt og hviske: ” Ho med den blomstrete kjolen, er det kjerringa te’ bror hans”, framstod ingenlunne som åpenbart.

Samtidig var det udiskutablet sånn at det var ”de høyere samfunnsklasser”, representert ved innflyttede lærere, presten og hyttefolk fra byen som bestemte hvilke regler som gjaldt, og vi andre måtte prøve å tilpasse oss deres vaner. Dette oppfattet jeg som en ydmykelse som ble påført oss, og hvis egentlige hensikt var å få oss til å føle oss usikre og dumme. Om noen tiltalte far som ”Storlien”, var det ensbetydende med at han ikke nærte noe ønske om å bli nærmere kjent med far, og mest sannsynlig nærte fiendtlige følelser.

Begynner du nå å forstå hvordan vandrehistorien om ”Den reale bilsakskyndige” har oppstått og blitt populær? Noen oppfattet det som om damen gjorde seg til og prøvde å vise at hun var mer verdt enn andre da hun håndhilste og sa navnet sitt.

Alt dette kom jeg på da jeg på radioen hørte en dame snakke bokmål på den måten de gjør det i Oslo 3. Jeg grep meg i å tenke at hun prøvde å gjøre seg viktig. Flyvetanken falt raskt død til jorden, siden jeg nå gjennom livet har møtt en mengde snille, hyggelige og sogar empatiske mennesker som snakker denne ”dialekten”. (Sosiolekt, heter det visst, forresten.) Men da jeg var barn, trodde jeg fullt og fast at folk snakket slik i den hensikt å få ”alminnelige folk” til å føle seg utilpass.

Selv om vi ikke har store klasseforskjeller i Norge, og ikke hadde det på 50- og 60-tallet, heller, så florerer det med forestillinger om ”de andre”. Kjenner du noen fra Bærum? Spør om de har fått slengt etter seg ordet ”Blærum”. Det skal visst være bæringer som sier de er fra Asker, for å slippe unna.

Og, ja da, det finnes absolutt underlige forestillinger om ”bermen” i de mer eleverte klassene også. Det fenomenet er nok mer kjent og erkjent. Og bare for ikke å gjøre bloggposten for lang, skal jeg her helt droppe å gå inn på innvandrere, innbyrdes og i forhold til dem som har bodd her noen generasjoner.

Oppfatningen om at ”de andre” sin atferd er fiendtlig ment må jo tjene en hensikt? Det er sikkert noen filosofer som har skrevet noe om det. Opplys meg gjerne, det vil ikke bli tolket som du synes du er bedre enn jeg om du kommer med et slikt eksempel.

Jeg tror jeg bare bråavslutter med å sitere Eleanor Roosevelt ”Ingen kan få deg til å føle deg underlegen uten din tillatelse.”
...men hvordan skal jeg omskrive det sitatet til en fortelling om noe han der Bilsakkyndige brukte å smelle ut av seg?

Folkeopplysning.

2010-04-03T05:38:00.000-07:00

Som en ekte kreps med ascendanten i skytten ( bare hopp over denne setningen om du ikke har greie på astrologi), så er jeg opptatt av at de som ikke vet og forstår enkelte ting i hverdagen skal få hjelp.

For de vil vel ha hjelp? De har vel et grunnleggende ønske om å forstå viktige ting i hverdagen sin, så de kan slippe å rote seg borti situasjoner mer opplyste mennesker unngår fordi de VET?

Jeg er ikke helt sikker lenger. Jeg tror at om sannheten om hva man har rett til, hva ting koster, hva det kan kreves av en er litt ubehagelig, er det noen som tror at om man bare gjentar den ønskede versjonen med høy stemme eller til tilstrekkelig mange mennesker som ikke får seg til å protestere, så blir den da sann til slutt?

Uttrykkene ”Skyt ikke budbringeren” eller den mer ironiske ”Forvirr meg ikke med fakta” har nok ikke oppstått ut av svarte natta.

Så sitter man der med den optimale pedagogisk tilpassede framstillingsmåten sin og skjønner ikke at det fortsatt hersker tvil om de sørgelig ubestridelige fakta.

Og dersom man faktisk prøver å besvare spørsmål som ”hvordan kunne jeg vite at” med ”jeg skrev det jo ned til deg i fjor, og sa at du bare måtte spørre om det var noe du ikke forstod”, innser man at spørreren står med hendene imaginært for ørene og inni seg roper. ”la-la-la-la, jeg hører ikke hva du sier”.

Og det skulle ikke forundre meg om de i verste fall går til VG og gråter over hvordan de er blitt lurt. For VG forstår dem nok, i motsetning til vi som med Sokrates tror at om mennesket bare vet det rette, så vil det også gjøre det.

Nå skal jeg straks tilføye at jeg ikke er tilhenger av å pådytte folk konklusjoner og meninger om hva som er det rette. Jeg ønsker meg et tenkende folk, og jeg liker folk som ikke marsjerer i takt. Men konklusjoner må basere seg på visse basale fakta om verden slik den er. Solid bakgrunn for egne meninger, som jeg pleier å kalle det.

Hvis jeg har fortalt deg før påske at på påskeaften stenger de fleste butikkene litt tidligere enn andre lørdager, så klarer jeg ikke å synes synd på deg om du står der og sier at du har gått tom for kaffe fordi du ikke visste om det.

Men det verste er at trolig låner jeg deg litt av kaffen min likevel. Og det handler om meg.

Livskvalitet, rettsikkerhet og aktiv dødshjelp.

2010-01-26T07:30:00.001-08:00

Jeg er redd for debatten om aktiv dødshjelp. Den er sikkert nødvendig, og som med alt som ikke kan avklares må den nok tåle gjentakelse også. Men den er farlig.

Ustabile mennesker er den farlig for av flere årsaker. Noen mennesker tiltrekkes av livet slik det fremstilles i media og føler trang til å legge momenter derfra inn i sitt liv for å føle at livet deres blir mer virkelig. Men farligere er det kanskje for dem som i debatten mener å lese en legitimitet til å hjelpe til å gjøre en slutt på livet til mennesker de selv ikke mener har livskvalitet.

Men hvem kan avgjøre om et annet menneskes liv har livskvalitet? Jeg kjenner mange mennesker som lever et liv der de har måttet gi avkall på funksjoner og frihet, for ikke å snakke om penger, karriere, familieliv. Men så forandrer perspektivet seg og personen opplever likevel at livet er verdifullt, stikk i strid med hva han selv tidligere har ment.

Jeg kjente en gang en mann som var alvorlig bekymret da debatten gikk omkring Sandsdalensaken, det var vel på tidlig nittitall. Mannen jeg kjente var sterkt fysisk funksjonshemmet og følte at hans rettsikkerhet kunne komme i fare. Om noen fikk for seg at de skulle drepe han, kunne de ved å påberope seg barmhjertighetsdrap få mildere straff?

Debatten er også farlig for dem som selv ønsker å dø og som mener at dette er en helt grei ting å be andre om hjelp til. Greit er det i hvert fall ikke. Å hjelpe noen til å dø, mener jeg for min del er et offer i klasse med å risikere sitt eget liv for at noen skal leve.

Nå går det en sak i avisene igjen. En kvinne har drept sin mann som var kreftsyk, og når jeg skriver dette vet vi ikke om det fantes noe dokument som viste klart at dette hadde mannen villet selv. Mannen var velutdannet og opplyst, og ville nok visst at dette måtte han sørge for i så fall. Hvis et slikt dokument ikke foreligger og kvinnen får redusert straff, vil jeg også bekymre meg for om mennesker som noen kan stille spørsmål ved livskvaliteten til har full rettsbeskyttelse i Norge.

TILFØYELSE 29. januar. Sakenjeg henviser til var feil framstilt i media. Mannen hadde ikke kreft, og det er ingen opplysninger om manglende dokumentasjon. Uansett snakker jeg om prinipper og ikke denne saken.

Det er PCøren, hva kan vi hjelpe med i dag, frue?

2010-01-20T01:26:00.000-08:00

Jeg klipper meg stort sett jevnlig. Akkurat nå lar jeg det gro litt fordi frisøren jeg har brukt en stund klippet det veldig mye kortere enn jeg hadde tenkt og – mener jeg – hadde sagt. Sånt skjer når det er hun som kan faget og terminologien og jeg bare har en mer eller mindre klar forestilling om resultatet.
Så akkurat nå er det noe smårusk i nakken jeg har tenkt å be noen klippe av mens jeg lurer på hva jeg skal gjøre på sikt. Greit nok.

Jeg måker heller ikke all snøen rundt huset mitt og til bilveien. Der har vi en proff kar som tar det meste og så tar de som kan sånt i borettsalget rundt huset og stikkveien. Det er ikke sånn at når det har snødd mye, så sitter jeg og ser fortvilet på snøen og håper det kommer noen på besøk som kan handtere skyffel og spade.

Og sånn er det med mye. Posten tar med seg ting jeg skulle ha avlevert rundt i landet for en rimelig sum. Timebussen kjører mellom Drammen og Oslo til forutsigbare tider og tar velvilligst med seg folk de ikke kjenner for en rimelig penge og uten at man trenger å frykte ”stygge menner”. Det er kort sagt mye en ikke trenger å gjøre sjøl eller be venner og hjelp til.

Men med PCen er det ikke sånn.
Jeg kan enda mindre om PCens indre liv enn jeg kan om å klippe hår, men går jeg til en PCør? Nei.

Det var ikke lett å finne frisør da jeg flyttet til en ny by, og med et litt oppgitt blikk på fjonene vet jeg sannelig ikke om jeg har klart å finne meg en fast frisør enda, slik jeg en stund trodde.

Men det var i hvert fall salonger over alt og om jeg spurte jentene i sangkoret, så fikk jeg tips hvor de klippet seg. Det var ikke bare: ”Jeg har en niese som er så flink og som klipper meg”, eller ”broren min pleier å ta seg av det når han er innom” og slett ikke ”nå har jeg hår helt ned på ryggen for svigersønnen som pleier å klippe meg har flytta til Nordnorge”. Folk går til noen og får håret skikkelig overhalt, og så betaler man nesten en halv tusenlapp for det om man ikke skal ha gjort noe ekstra og det er greit. Og det gjør man hver 6. til 8. uke!

Men hvor er det en flink PCør? En som jobber med det og har timebestilling? En som ikke lurer meg og ruinerer meg og som kan det han sier han kan? En som bare ordner opp og stort sett skjønner hva jeg er ute etter?

”Hvorfor hakker Dagsrevyen når jeg ser den på nett? Kan min PC vise den like fint som PCen til venninna mi kan?” ”Jeg skulle gjerne hatt en mail som virker sånn at jeg kan behandle mailen min på den bærbare også, eller hvis jeg er på besøk hos noen og låner PCen, går det an, tror du?” En som smiler vennlig av slike enkle spørsmål, og svarer på et språk jeg kan forstå, det trenger jeg.
( Nå valgte jeg med vilje to spørsmål jeg aner svaret på, men jeg vet at slike spørsmål kan damer på mitt teknologiske nivå komme til å spørre.)

Personer på mitt teknologiske nivå vil ofte sette stor pris på noe annet PCøren kan: Finne støv. Ordentlig støv fra den virkelige verden, ikke noe elektronisk som de har kalt opp etter ting her ute og som kan forvirre fletta av oss ikke-teknologiske. Som klipp og lim, for eksempel. Neida, PCøren kan finne støvet og fjerne det uten å raske med seg små chips - der har vi det igjen, det er noe annet enn potetgull - og andre småsaker. Hvor var vi? Jo! Støvet! Det kan bli brann i støvet, nemlig, ordentlig Real Life-brann som brannmuren på PCen din ikke har noe å stille opp mot.

Og skulle det seinere vise seg at PCøren har sletta Spotify eller noe annet rart du har, så er det bare å koble det inn igjen, man trenger ikke vente i tre måneder til den vokser ut. Du må bare huske kodene. Ja, PCøren kan nok ordne dette også.

Idé 1: Tenk om frisøren kunne solgt en ekstern hårdisk der man kunne legge inn alt håret og så laste det tilbake om hun tok for mye? Den hadde jeg garantert kjøpt, selv om den kostet mer enn den vesle dingsen jeg har til PCen.
Idé 2: Hva om vi kunne lage en kode og et passord når frisøren endelig hadde klippet en frisyre man var fornøyd med, sånn at det bare var å gå dit og med hennes hjelp få gjenopprettet den?

Tilbake til min trege PC. Det må bli vanlig med PCører. Jeg kjenner en flink en, men han har full jobb fra før. Og gode amatører som er innom heimen med meget tilfeldige mellomrom.

Jeg vil bestille time, og så kan det godt koste, og så må PCøren kunne si at han ikke tar flere kunder, sånn som man ikke kan si ved vennehjelp. Men da finnes det sikkert en annen PCørsalong.

Naive konklusjoner om sykefravær.

2010-01-09T11:38:00.001-08:00

Folk som har dårlig helse, orker ikke i like grad som andre å klatre på en karrierestige. Det vet jeg mye om. Ikke bare fra egen sure erfaring. Jeg kjenner mange mennesker med MS, og i tillegg en del andre med helseproblem.

Ikke rart, egentlig?

Men når folk begynner å snu opp-og-ned på alle konklusjoner og mener at det er sykefraværet som sådan som gjør at folk ikke avanserer, og ikke ÅRSAKEN BAK SYKEFRAVÆRET, så kan man begynne å lure.

OK, jeg modifiserer. Sløvinger som liker seg godt under dyna eller foran TV eller PC i stedet for å gå på jobben avanserer ikke de heller. Men slutte å tulle med at om MS-syke Kari eller Reumatiske Per hadde kreket seg på jobben når hensynet til sykdommen tilsier at de bør ta det pent i en aktiv fase av sykdommen, så hadde karrrieren deres fått et løft... Sorry, folkens det er ikke slik det fungerer. Dessverre tror jeg det kunne ført til økt uførhet i stedet. Men det er klart, slik får man oss ut av sykefraværsstatistikken.

Og nå hopper jeg over temaet tilpasset arbeid osv. Det tar vi en annen gang.

En av tre jukser til seg trygd

2010-01-03T01:57:00.000-08:00

.... sier de i Dagbladet i dag. Man har helt enkelt spurt folk om de KJENNER NOEN som får trygd på uriktig grunnlag, og 35 % sier ja. Men det betyr vel bare at en av tre TROR at noen de kjenner jukser med trygden? Ja, se DET tror jeg på! For det er ikke alltid lett å se på folk om de er syke eller funksjonshemmede, og mange mistror på det grunnlaget sine naboer og bekjente.

Og hva fører denne oppfatningen til, som politikere og den fjerde statsmakt sammen er så flinke til å spre? At de som faktisk jukser til seg trygd beskjemmet kommer seg i jobb? Ånei, du. Men jeg tror nok det får noen friske og arbeidsføre mennesker som ikke er så glad i å gå på jobben eller som har mulighet og samvittighet til å jobbe svart til å prøve å få "sin del av kaka".

Jeg tror jo også på at det er for mange trygdemisbrukere, men ikke så mange,og jeg blir så lei disse kvikke konklusjonene....

Dette innlegget er litt omskrevet den 6. januar, da jeg nok ikke var eksplisitt nok til at alle forstod hva jeg mente.

Gi meg flanellfølelsen – nå!

2009-12-13T01:38:00.001-08:00

I fjor var det elektrisk ryggmassasjepute vi stresset rundt og skulle kjøpe til hverandre. I år har de valgt en annen vinkling: Flanell!

Når vi løper gjennom gatene, vekslende svette og varme inni butikkene og hutrende ute i kulda, tyggende på tre hveteboller med rosiner fra kiosken, som får bli dagens middag, blir blikket fanget at et beroligende og stemingsfullt bilde: Det er der vi skulle vært! Kanskje vi kommer dit snart? Når vi bare har vært snille gutter og jenter lenge nok?

Bildet er omtrent som så: En reklameplakat av en ung, vakker, slank og profesjonelt stylet dame i rød og rødrutete flanellspysj. Rødt ullpledd (nå kun kr 499) ligger bak henne i stolen, og hun har myke, tykke laddesokker på føttene. Hun sitter kanskje ved peisen og dessuten nipper hun til en kopp kakao. Trolig en av årets få, når vi ser på hennes slanke skikkelse.
Men hun utstråler fred. Fred og ro. God tid. Tid til å nyte. Tid til å la roen synke inn, og har hun ei bok liggende på bordet ved siden av seg, er vi sikre på at hun får lest den.

Vi vil dit. Snart!

Klart vi kan komme dit!
Pysjen er til salgs til egen julepris, og dessuten har alle butikkjedene en egen variant. Minst en. Laddesokker og pledd også.

Pledd har jeg forresten hjemme, rødt ullpledd… Faktisk er det til og med penere enn det på bildet. Og pysj… min er ikke rød, men god å ha på seg og jeg har en diger tykk rød strikkejakke å ta på utenpå sånn tidlig om morgen når jeg nettopp har satt opp varmen. Deilige laddesokker har jeg da også hjemme, hjemstrikket av Svigerinnen. Og te (som jeg foretrekker for kakao).

Men jeg vet disse tingene virker litt langt borte. Det skal bakes pepperkaker og pakkes inn gaver og strykes julegardiner. Vaskes og ryddes aldri så lite. Planlegge julens aktiviteter og finne dager da alle ikke alt er bedt et annet sted.

Jeg skjønner at mens man har koblet inn kjøpeprogrammet i hodet sitt, så kan man lett fristes til å få en følelse av at når man spør seg om man mangler noe mer nå, så kan føttene automatisk føre en inn der plakaten av jenta i flanellspysjen henger.

Snu! Gå hjem nå. Så rekker du kanskje en buss tidligere hjem og får tid til en halv time med beina på en krakk. I eller uten pysj.

Alle som har samme diagnose skal være like lenge sykmeldt, sier statsministeren.

2009-11-18T10:23:00.001-08:00

Har det rablet for Jens? Herregud, er det ingen som kan si det til han, da? Han har jo ei søster som er lege. Kan ikke hun si det, da? Kjære vene, her sitter mannen og styrer et land, og så skjønner han ikke noe så basalt! Nå ble jeg nesten like redd som om Frp hadde vunnet stortingsvalget.

Jeg trodde vi hadde et håp om at når NAV bare hadde kommet seg ørlittegrann m hodet over vannet, så ville de ansatte der bli såpass skolerte at de ville slutte å tro at når man hadde en diagnose på et medlem av folketrygden, så visste man akkurat hvor syk den personen var. Jeg har MS. Etter dette systemet er jeg VELDIG SYK. Ok, det gjorde at jeg fikk uførepensjon da jeg måtte, og jeg har hatt lett for å bli trodd på plager. Dessverre ikke ditto fulgt opp den tida jeg klamret meg til det å være yrkesaktiv.

Det er jo ille, men vi har ristet litt på hodet og nærmest ledd litt også av de naive NAV-ansatte, for vi trodde jo ikke dette skulle fortsette i all evighet.

Men nå…

Nå sier landet statsminister at han vil at alle med samme diagnose automatisk skal ha like lang sykmelding. Jeg skjønner at noen kan tro det er lurt. De som ikke vet noe om medisin, men som har skjønt at noen fastleger er for slepphendte med sin sykmelding, ser nok et poeng. Og klart det er fint om alle som er like syke får lik sykmelding. Men dette kan man da ikke lese ut fra en diagnose! Og selv om han ikke skjønner det sjøl, så må da vel noen kunne si det til han? Han har da rådgivere.

Nei nå ble jeg redd. Ikke bare for dette. Men tenk på alle ting i et land denne mannen bestemmer, og så setter han seg SÅ dårlig inn i ting. Jeg skal ALDRI MER stemme på noen som samarbeide med den fyren der.

En helt vanlig, middelmådig prinsesse

2009-11-09T08:39:00.000-08:00

Av og til under jeg på om jeg tilhører en gruppe mennesker der uvanlig mange interesserer seg for det oversanselige. Engler og auraer og underbevisstheten og det der.
Enten er det slik, eller så tilhører journalister en gruppe der interessen for og kunnskapen om dette er uvanlig skrint til stede.

”Lysfontene”, sa prinsessa vår, og straks kastet hele mediaverdenen seg rundt og brukte ordet for alt det var verdt. Skulle tro de trodde prinsessa hadde funnet på ordet selv. Vet dere, jeg tror mange trodde det.

Jeg tror ikke det er så farlig å bruke ord som lysfontene. Man må bare ikke være prinsesse. Den arme dama har nok egentlig lært seg fra barnsben at det er mange ting personer i hennes situasjon ikke må si fordi det blir vridd på. Men jenta var forelska på den tida, og det har vi vel alle lært på så ymse vis, at en forelskelse nedsetter den kritiske sansen.

Prinsessa prøver nå å livnære seg på sin interesse for new age og sine åndelige åpenbaringer. Det er hun sannelig ikke alene om. Det drøsser av middelmådige ”terapeuter”, coacher og healere. Innimellom finnes det noen veldig dyktige eller begavede også. Det er vel ikke noen grunn til å tro at prinsessa tilhører den siste gruppa. Men mange har nok fått mye glede av konsultasjoner eller leksjoner hos de mer middelmådige også. Men hva er galt med at prinsessa kanskje ikke er av landets ypperste?? MÅ man være superb i all sin ferd bare fordi man er prinsesse?

De fleste av oss er vel middelmådige? Middelmådige leger og sykepleiere, middelmådige politikere, middelmådige saksbehandlere, middelmådige foreldre. Og det går så bra så.

Men fordi denne damen er prinsesse, strømmer folk til skolen hennes, foredragene hennes, hun kommer på Skavlan osv.

Skulle hun droppet prinsessetittelen sin? Hadde det gjort noen forskjell? - Hvem er hun der uten etternavn? - Nei, aner ikke, jeg, men hun driver visst en engleskole… Vi veit det ikke ville vært sånn. Det ville kanskje fungert med barn av skuespillere og store navn i næringslivet, men Märta Louise har vært vist fram så mye gjennom hele livet at alle selvsagt ville fått med seg hvem hun er, med eller uten prinsessetittel.

Er det urettferdig at hun får så mye gratis oppmerksomhet på produktet sitt? Jeg synes ikke det. Hun fikk ikke være i fred i russetida, hun har hatt journalister i buskene når hun har møtt kjærester osv osv, dette synes jeg sannelig er en grei kompensasjon, jeg.

OK, hun rappet merkenavn fra en bekjent av meg uten å sjekke om det var brukt fra før. Sikkert ikke å lett å venne seg til å være en av folket og følge reglene som da gjelder. Men vi får håpe hun har lært.

Det eneste som bekymrer meg, er om en del av de tingene hun snakker om blir noe forenklet og forflatet framstilt nå når akkurat prinsessa har blitt så mye talerør for det framfor folk med en enda bedre innsikt og formidlingsevne. Det er en del folk som kan dette bedre enn Märta. Men på den annen side. Nå når hun fram til folk som aldri ville hørt om det uten henne.
Til slutt har jeg to ønsker. (I eventyrene er det tre, men jeg er litt beskjeden). Jeg ønsker at media skal sette ørlitegrann kvalifiserte journalister på saken. Og så ønsker jeg henne lykke til og alt godt.

Er det Gud som er død?

2009-10-15T03:08:00.000-07:00

Nietche hevdet jo at ”Gud er død”. Og en vittig sjel har for øvrig i ettertid føyd til under det sitatet: ”Nietche er død. Gud.”

Tidligere i livet var jeg mye i Luthersk-kristent miljø. Og før det igjen var jeg både døpt og konfirmert der. Siden var jeg der mest sånn på siden, riktignok, men har man en sterk fornemmelse av noe religiøst og ønsker kontakt med det, er det i Norge ikke så uvanlig å oppsøke Den norske (og lutherske) kirke.

Og jeg tror nok at Gud er der. Særlig fordi jeg tror Gud er overalt. Men også fordi der hvor mennesker er sammen om det å få kontakt med Gud, der må det være mye Gud.

Men når det har gått en tid siden jeg har hatt kontakt med tradisjonelt kristent miljø, skvetter jeg litt når jeg konfronteres med visse formuleringer man møter der. En julaften for ca 25 år siden, satte vi på TV-andakten på julaften. Den ble raskt skrudd av, men femåringen vår gikk likevel halve julaften og sa: ”Gud har mistet menneskene” Det hadde presten sagt. (Sant. Jeg hørte det selv.)

For litt siden var jeg på kor-seminar. Mange av sangene vi trente på var kristne sanger, blant annet en afrikansk som het Siyahamba. Veldig fin. Men så skulle vi synge den på norsk. ”Vi marsjerer i vår herres lys”. Da skvatt jeg igjen, gitt. Det hørtes så – militært og voldelig ut. Egentlig blasfemisk. Men da jeg tenkte tilbake i tida, så var det jo mye Guds hær og Guds stridsmann og jeg vet ikke hva. Og at Gud er Herren. Jo… jeg er med på det at Gud er noe som er større og mektigere enn jeg, men jeg tror jeg langt foretrekker å si Gud Moder og Gud fader.

OK, kanskje man skulle moderere seg på kritikk av ordet Herren? Bildet er jo fra en tid med mye klasseskille og der allmuen var uopplyst og trengte styring og ledelse. Ikke alle Herrer hold folk nede for å beskytte sine privilegier. Men noen gjorde det. Kanskje de fleste i utgangspunktet beskyttet privilegiene sine, om enn ikke alltid med brutalitet og utbytting. Men dermed synes jeg ikke metaforen passer så godt på Gud / Det guddommelige fordi en Herre var en som var av samme slag, bare heldigere i utgangspunktet. På grunn av disse privilegiene.

Nei… Jeg holder på det at jeg ikke vil kalle Gud en Herre. Selv ikke en god og rettferdig Herre. Frue er for øvrig ingen god sammenligning, for i den tiden der disse metaforene er hentet fra, var en Frue ikke det samme som en Herre, ofte helt annerledes i forhold til rolle og makt

Når verden forandrer seg, vil også ord og uttrykk endre seg og få en annen valør. Plutselig blir kulturskatter som bøker og sanger ”feil”. Slik er det jo også med barnelitteratur om ”negerkonger” osv, samt Margrethe Munthe og annet. Det er klart det blir et kulturtap. Man mister kultur fordi den går ut på dato, om papiret den er skrevet på er beskyttet etter alle kunstens regler og teksten også finnes digitalt. Særlig må dette ofte og merkbart gjelde i forhold til religiøsitet, som ofte passer så godt å bli uttrykt via metaforer.

For så betyr metaforen plutselig noe helt annet enn det man ville uttrykke!

Nei, Gud er ikke død. Men metaforene står nok og råtner på rot.

VG-da! Dere juger og narrer!

2009-10-12T13:52:00.000-07:00

Her om dagen leste jeg noe meget foruroligende på forsiden av VG. Det stod at statsministerens kone var alvorlig skadet i en hjemmeulykke.

Jeg har sett bilder av damen og lest intervju med henne, og da berører det en nok mer enn når det har skjedd med en ukjent kvinne.

Men i tillegg var dette kona til han som nettopp skulle i gang med å lede regjeringen i fire nye år framover. Han hadde en viktig jobb foran seg, og så var altså kona han skikkelig dårlig. Kanskje hun ville dø? Satt han på sykehuset hos henne? Eller satt han på statsministerens kontor og hoppet i stolen når telefonen ringte? ( Eller når sekretæren kom inn, kanskje?) Stakkars mann! Og hvordan kunne dette berøre styringen av landet?

Jeg var temmelig kjapp med å få på PC-en da jeg kom hjem. Hvordan gikk det med henne?

Uff! Typisk! Etter litt leting nedover på avissiden, fant jeg ”nyheten”. Det viste seg altså at dette lå et par måneder tilbake i tid. Og skikklig hjernerystelse hadde hun fått, men ikke verre enn at hun hadde vært og stemt ved valget.

Jeg vet nok om hodetraumer til å vite at dette ikke var en pyttsann-historie, men likevel føler jeg meg lurt. Statsministeren som hadde en viktig og travel tid foran seg var ikke under dobbelt press. Dette var bevisst villedende informasjon. Ikke for første gang. Men ærlig talt, VG, er dere ikke flaue en gang? ALLE skjønner jo at dere gjorde det med vilje.

Hvis jeg hadde løpt for å varsle en brann, og noen hadde gitt meg en tilsvarende villedende informasjon om hvor jeg fant en brannalarm eller telefon, tror jeg de kunne blitt straffet dersom dette førte til at brannen fikk bedre tak. Når det er åpenbart at informasjonen var gitt i bevisst villedende hensikt, er det like godt med løgn.

Folk fortsetter å kjøpe VG. Eller tilsvarende aviser som med vilje narrer oss. Er vi blitt helt dumme, som aksepterer slikt?

Omega 3 er visst ikke så nyttig ved MS. Men skal dette hemmeligholdes, eller?

2009-09-23T00:34:00.000-07:00

I går var jeg på et foredrag med en av de norske spesialistene på MS. Hun refererte fra et par internasjonale kongresser om temaet og interessante ting ble fortalt. Det mest interessante var at Omega 3 tydeligvis ikke har noen effekt i forhold til å bremse og forebygge MS.

Det er en ting mange mennesker med MS, og det medisinske miljøet, selvfølgelig, har ventet på en stund nå, denne forskningen som er gjort om omega 3 i litt høye doser. Studien ble utført sammen med en legemiddelprodusent for et av betainterferonpreparatene ( Det er den medisinen de utviklet for å bremse MS tidlig på nittitallet). Jeg tror det var sånn at de ga bare omega 3 i et halvt år eller var det tre måneder? Og så fikk man i tillegg betainterferon til omega 3-en.

Det har drøyd og drøyd før vi fikk resultatene. Det viste seg at studien ikke var ferdig enda likevel. Så skulle ting skrives, og det er jo etterarbeid på et forskningsarbeid, man skal telle opp og skrive og rapportere, for å si det enkelt.

Så vi har ventet tålmodig og tenkt at ekspertene vet så mange vanskelige ting vi små ikke vet, og de kommer vel med informasjon så fort de kan. De vet vi venter.

Så det opplevdes som litt av en bombe hun slapp på det lille møtet i Øvre Eiker. Ingen hadde hørt om det verken i aviser, på Internett eller TV. Ikke på hjemmesiden til MS-forbundet, en gang, dit jeg til og med henviser sykepleierstudenter og sier de finner det mest oppdaterte. Dagsrevyen og TV2 er muligens mer opptatt av å fortelle om ting som muligens virker dersom det har virket på en gjeng rotter, men vi har da seriøse formidlingskanaler for almuen?

Ikke nok med det: Deltagerne i denne OFAMS studien hadde ikke fått vite det, de heller. Og de har ventet på informasjon, veldig! Og det VET forskningsmiljøet. At de heller intet visste, fant jeg ut da jeg snakket om det på Forumet om MS (det jeglinker til på sida her). Men til min store forskrekkelse, kunne en der innen si at det at omega 3-ikke hadde innfridd forventningene, hadde hun hørt en annen nevrolog et annet sted i landet fortelle alt for 3 uker siden.

Dette er rart. Hvorfor informerer de ikke om sånt med en gang og til alle? Hva er det jeg ikke har forstått? Og hva mer er det vi ikke får vite? ( sa hun, lettere paranoid)

Etterskrift:
Jeg har fått referert at det medisinske miljøet venter på noen under-analyser. Dermed er det ikke publisert fakta. Det er visst slik at en ikke kan skrive noe, men tydeligvis snakke om dette. ( Og det JEG skriver, kommer nok inn under "snakke", he he...
Om de har brukt veldig lang tid på subanalysene sine, det har jeg ikke kompetanse til å vurdere. Se ikke bort fra at jeg kommer tilbake til saken, evt også med prinsippielle funderinger.

Når mat ikke er naturlig

2009-09-20T09:20:00.000-07:00

Naturlig kosthold er for det første et paradoks. Vil man bare spise i vei, uten å måtte tenke over noe som helst og bare ta det man får lyst på og som faller en inn, så får man ”vaffal” ikke i seg naturlig mat. Det som får overtaket da, er reklamen og tilvenning til kjappe smaksopplevelser, (først og fremst store mengder sukker). Så vil man ha i seg sunn mat, mat kroppen egentlig skulle hatt en naturlig trang til å etterspørre, så må man tenke mye og bruke en god del viljestyrke. Pluss penger og tid i mange butikker.

Så har noen av oss tilleggsutfordringer. Jeg synes sannelig det virker som om temmelig mange av oss har tilleggsutfordringer.

Jeg er allergisk mot en del matvarer: Rå epler, gulrøtter pærer og poteter, dessuten valmuefrø, paranøtter, erter, kirsebær… og av og til hasselnøtter og mandler. Valnøtter har jeg tålt godt til i dag. Oh… det klør i ørene, nå er det snart bare solsikkefrø det går bra med, men de inneholder mye muggsoppsporer som kanskje trigger trøttheten min selv om jeg ikke klør… Hjelp!
Nevnte jeg melkeintoleransen og at magen egentlig aldri har det bra med for mye hvete?

I tillegg til det, vil jeg svært gjerne spise ren og organisk dyrket mat, helst med mindre sukker enn det ferdigmat inneholder. Og ikke så mye fett og i hvert fall ikke det transfettet som er i kjøpte kjeks. Og så skal det ikke legge seg på buken, snarere få bukfett til å forlate åstedet.

For å toppe det hele drikker jeg te i stedet for kaffe. ( Når noen har fått satt på tevann, er kaffepausen over…)
…? Nei. Da får jeg migrene. 

Da har jeg ikke nevnt at den for tiden hjemmeboende datteren er vegetarianer. Og melkeintolerant, men det siste er jo ”naturlig” i vårt hjem.

Så har vi barnebarnet som er kresen. Ikke verre enn andre på seks år, men det er så det holder, det! Og nesten-veggis er hun. Men drikker ku-melk, (med kalsium og B12 som alle små barn trenger og som vi dermed må huske å kjøpe).

Det er når jeg tenker på alt dette, at det er lite oppløftende å lese at unge diabetikere har mer nervøs anoreksi enn gjennomsnittet fordi de må tenke så mye over hva de spiser, og det er visst ikke bra for dem.

Livet blir dessuten tungvint som mat-sær.
Man kan ikke stikke innom og bare kjøpe med seg noe som helst for å bli sunt og kjapt mett. Er det fritt for melk og ost, så er det garantert erter i det, eller så har det et fettinnhold på nivå med wienerpølser.

Jo, jeg kan en linsesuppe som går fort, og en fiskesuppe når Datteren ikke skal ha mat. Men man kan ikke ha det hver dag. Eller kanskje man kan ha suppe hver dag?

Og havregrøt. Det er min faste frokost. Barnebarnet elsker takk og lov havregrøt med usøtet eplemos. En Grei Ting. Nå har jeg fått lokket henne til å spise litt rå gulrot, selv om det ikke er favorittmaten, og holder tomlene for at hun ikke har arvet mormors gulrotallergi.

Om jeg har prøvd å bare blåse i alt sammen og spise uten å tenke så mye?

Jeg HAR det, ja. Bortsett fra melk, det går bare alt for dårlig med mer enn litt ost av rette slaget og i små mengder.
En natt hadde jeg så vondt i magen etter all hveten og pizzaosten at jeg nesten ikke sov. Allergien gikk det bedre med, jeg bare doblet dosen allergitabletter. Men jeg la på meg og trigget sukkersuget mitt så jeg sliter med det enda.

Så savner man barndommens klassikere, og det er derfor ”jukse ost” , soya-yoghurt og havrefløte kommer inn i bildet.

Det blir forresten stadig mer naturlig å spise sær mat. Man får soyamelk på kafeene og speltbunn og glutenfri bunn på pizzeriaen. Snart har de nok soyapølser og speltmel på Kiwi og Rema, Kanskje det bare handler om å holde ut.

Jeg velger meg chinchilla. Unnskyld tante Bassa...

2009-08-07T03:11:00.000-07:00

Jeg har noen uker passet to marsvin. Alice og Tante Bassa. Det var et styr.

Det mest dramatiske var da disse to små vesnene barket i hop i en slosskamp så vi først måtte plassere tante Bassa i en trådkurv med vaffelrista oppå natta over, for seinere å opprette et krisesenter i en pappeske. (Betzy II kalte vi pappesken, siden krisesenteret i Drammen heter Betzy etter byens store kvinne Betzy Kjeldsberg.)

Er det forresten ikke typisk at det er den voldsutsdatte som må forlate området, mens den voldelige plutselig råder grunnen, drikkeflaska og huset å gjemme seg i helt alene.

Men det er ikke bare det...

I fjor passet jeg en chinchilla ved navn Yoda. I følge folk som har greie på chinchillaer var hun sky og uselskapelig. Jo, jo, hun likte ikke å bli klappet, men da hun etter noen dager innså at jeg var Hun Med Rosinen, fikk jeg masse positiv oppmerksomhet. Hun hoppet opp på kanten og viste med hele sitt kroppsspråk at hun altså ikke hadde fått en eneste rosin på ukevis! ( Ikke helt sant, siden det skjedde hver morgen. ) Men ikke sant. Jeg følte at jeg Var Noen.

Ikke så med de små redde marsvina. Hver gang jeg nærmet meg buret med nyplukkede løvetann og andre lekkerbiskner, spratt de av sted og gjemte seg i huset, eller bak det, og det så ut so m de sa: "Hjelp! Nå kommer hun! Farlig! Farlig!"

Jeg mener: Denslags er jo direkte ødeleggende for selvtilliten til et stakkars menneske!

Nei, jeg vil heller være "Hun med Rosinen". Greit nok at jeg er ufør, singel og en uberømt forfatter med all min produksjon på harddisken eller i en eske i bua. Men YODA liker meg!

Å være avhengig av andres hjelp til å flytte seg.

2009-08-04T10:36:00.000-07:00

Dagbladet forteller
http://www.dagbladet.no/2009/08/04/nyheter/innenriks/helse_norge/hjemmesykepleie/7501628/

Under en krangling forlot hjemmesykepleien kvinnen som var avhengig av hjelp for å få lagt seg. Hun hadde vært ufin, det benekter hun ikke. Hun ble sint fordi hun ikke ble hørt på i vurderingen om hun trengte å legges med heis. Så forlot de henne. Da hun ringte og spurte om de hadde tenkt å komme tilbake, sa det nei. Da ringte hun alarmsentralen og fikk hjelp til å legge seg. Senere sa hjemmesykepleien at de hadde tenkt å komme tilbake.

Å forflyttes med heis eller ikke er en ikke sjelden årsak til konflikt, og den aktuelle situasjonen her kan ingen utenforstående vurdere. Jeg synes også det er lov å gå ut om man blir skjelt ut. Men å si at man ikke kommer tilbake, det er maktmisbruk mot en hjelpeløs person.

Jeg tenkler også på alle de som blir behandlet ufint av hjemmesykepleien. ( For det skjer. ) De har ingen mulighet til å "gå ut av situasjonen til den andre har roet seg". )

Uff, det het selvfølgelig ikke Ball Teddy Woman…

2009-07-29T02:18:00.000-07:00

Jeg har fått Spotify på PCen. Det betyr at man helt lovlig kan høre på all mulig musikk fra nettet. All mulig, ja. Jeg har funnet Eve of destruction og Hootenanny singers, for å si noe om bredden. Og Hep Stars, som jeg hørte på i sekstiåra. Jeg har en nokså grei høyttaler, det høres i hvert fall ikke ut som en overdimensjonert mobiltelefon om jeg sitter rett foran PCen. Så jeg koser meg.

Det var ikke alltid så lett å høre hva de egentlig synger, og trykte tekster var ikke alltid så lette å få tak i. Derfor glapp mye av teksten.

Jeg hadde engelsk på skolen fra 63, men det er ikke sånn som nå, da man hører engelsk over alt. Mine to barnebarn på 6 har allerede riktig uttale når de bruker engelske ord. Da jeg var liten kalte vi all corn flakes for flikkflakk og Henry den 8. het Henrik i skolebøkene. ( Jeg er født i 53.)

Nå skal jeg ikke late som det var nå jeg skjønte at det het Bald Headed Woman, det var nok i søttiåra. Men her jeg sitter og hører på gamle plater, oppdager jeg hvor lite jeg hørte på teksten Den Gang Da. Det vil si, det var vel tekstbrokker og intensiteten i sanguttrykket, ikke bare melodien som fenget. Som i Eve of destruction.

Og så er det litt stas, da, å høre på Björn Ulvaeus synge ”om nu du kunde mej se, tro jag att du skulle le” i en svensk versjon av Green green grass of home. Den engelske versjonen hadde jeg aldri hørt den gangen, for ikke å snakke om Abba, som lå trygt gjemt i framtida. Man føler seg litt overmodig. Klok. Du verden hva man ikke visste…

Nåja, om tjue år er dette framtida. Hva vil vi le av da tro, i forbindelse med ”Internett, som man kalte det. Og det var en stor revolusjon.”

Nei, tilbake til nostalgien. Hva skal jeg prøve å finne nå? Anna Lena Lövgren eller One two six med Asa Krogtoft?

Kor e alle heltar hen?

2009-07-09T07:43:00.000-07:00

Da jeg var lita, var faren min den sterkeste jeg visste om, sikkert den sterkeste i bygda. Langt innpå den klokeste også.

Frøken var også veldig klok. Og snill.

Om man støtte på problemstillinger utenfor disse heltenes kunnskapsområde kunne man sende inn spørsmål til ukebladets Klara Klok, noe det var godt å tenke på at man hadde i bakhånd.

Men med åra har det tynnet seg ut i helterekka, samtidig som nevnte personers heltestatus ble noget modifisert.

Som relativt fersk sykepleier spurte og grov jeg om alle ting, og jeg er redd det tok litt lenger tid enn det trengte å ta, før jeg oppdaget at mange av mine mer erfarne kolleger slett ikke visste svar på mine spørsmål. Ja, ikke bare det: De ble etter hvert nokså irritert over denne ivrige kollegaen som stilte plagsomme spørsmål om problemstillinger de aldri hadde skjenket en tanke.

Karrieremessig endte jeg opp på en avdeling der vi utviklet spisskompetanse, dvs. var de som skulle kunne mest i Norge om et særskilt emne. ( Traumatiske hodeskader. ) Det var en lettelse, for pr. def. var det stadig ting vi ikke visste svaret på og som vi ikke kunne vente at andre visste heller. Vi måtte være heltene sjøl. (En gang prøvde vi å bygge på amerikanske forhold da vi skulle lære pasientene selv å huske å ta sin medisin. Det måtte vi gi opp. Ikke at Norge var så mye flinkere, men USA hadde andre lover som gjorde erfaringen derfra ubrukelig.)

Men ellers i livet så jeg gjerne at det fortsatt fantes noen helter. Noen man kan gå til med sine praktiske problemer og sorger og bekymringer.. .

For noen år siden hadde jeg et par individualtimer hos en psykolog. Det var meningen vi skulle ha en samtalegruppe omkring det å ha blitt kronisk syk og dette var innledninga. Det var veldig fint å sitte å snakke om seg sjøl til en som hadde greie på følelser og reaksjoner. Et par ganger kom jeg til og med inn på ganske viktige ting i mitt indre liv som jeg aldri hadde vært oppmerksom på. Begge gangene penset psykologen meg bort fra temaet. Det var overraskende. Overraskende og interessant.

Siden jeg selv er ”omsorgssnakker”, spurte jeg på slutten av timen om jeg kunne få spørre om noe, og spurte så hva som var strategien bak dette. Mindre tillitsfulle lesere enn jeg har allerede skjønt det: Han ble forvirret og småsur. Saken var jo at det ikke hadde skjedd med hensikt. Supersnakker’n hadde slett ikke oppdaget at han nærmet seg noe som helst. Og han likte tydeligvis ikke å ha omsorgssnakkere med kommunikasjonskurs i pasientstolen sin. I likhet med psykologer flest.

Jeg har også gått på noen selvutviklingskurs gjennom åra, og endt opp med å bli oppgitt over kursholderne i det fleste tilfellene. De kunne for lite og manglet basal selvinnsikt. Man må ikke prøve å hjelpe andre om en ikke skjønner seg sjøl, har jeg tenkt da. Men det kan nok være enklere. Mindre konfronterende.

Hvor er de sanne heltene, da?

Det er ikke så mange kloke tanter å gå og sette seg på fanget til når man er fylt 50. OK, nærmer seg 60.
Uansett: Nå tenker ikke jeg på undertegnedes tendens til overvekt og reelle tanters presumptive benskjørhet, men mer på det faktum at det er ikke så mange steder å gå og få råd og trøst lenger. Det beste man kan håpe på, er at noen vil være kontainer og Høre På og muligens bidra med visse til sakens relevans faktaopplysninger de måtte ha.

Likedan er det med praktiske råd: Internett er det morsomste og beste leksikon jeg noen gang har hatt. Det står Alt. Hvordan avkalke kaffetrakteren med eddik og hvordan pusse vinduer. Gode råd for flyttingen. Hvordan fjerne teflekker fra en hvit genser. Du veit.

Problemet er bare… ehm…*rødme* halvparten minst av alle de rådene jeg finner kan jeg korrigere, legge til opplysninger om eller modifisere.

Klart det er fint å ha levd så lenge at en ikke trenger å slå opp alt mulig på Internett. Sparer masse tid. Men jeg skulle så gjerne hatt en helt, om ikke annet, så for kosen og den deilige, trygge følelsens skyld.

Tenk å kunne koste alle ned fra fanget sitt og gå og krype Opp i et fang selv.

Men jo! Internett og alt i faget dervedrørende kan være redningen likevel: For når jeg ikke skjønner bæra av PC-en, DA må jeg ha hjelp. Og da er det bare å tillitsfullt stole på heltene. Takk og pris!

. . . Føler meg litt aleine i dag, jeg… Har vært så mange omsorgsoppgaver og folk som drar meg i jakka. Hosta ikke PC-en min litt da jeg skrudde den på? Er ikke kabinettet litt varmere enn det pleier. Har’n fått virus?

Nei, jeg har ikke anlegg for å bli PC-hypokonder, og dessuten er alle PC-heltene på ferie. Jeg tenker vi får ta til takke med ”Tante-Gør-det-sjøl”….

Ensomt, nei….

2009-05-31T04:13:00.000-07:00

Det var en deilig kveld i går. Jeg satt på min terrasse, som etter ett og et halvt år fortsatt er en salighet av en luksus, nede på bakken, tre ganger så stor som balkongen på Nesodden og med tak over.

Lydbok, beina på en stol, et aldri så lite glass hvitvin av merket Dutyfree. Rundt meg høres glad pludring fra enkelte terrasser og kanskje hager. Det er pinseaften, sommeren er kommet til Norge. Folk er glade, og det er jeg også.

Den søte, eldre damen som bor over meg stopper utenfor terrassen. I blomstrete sommerkjole med en lett jakke over har hun nettopp sett gjestene sine vel av gårde. ”Men, sitter du her alene, du?” Hun får et alvorlig drag i ansiktet, og jeg skjønner hun blir bekymret for meg. Har jeg det bra?

( Jo, de er sånn i mitt borettslag. De bryr seg – om.)

Men jeg, som nettopp har vært i tre-fire dager på Island med et reisefølge der det var sosialt hele tiden og med guideprat, naturopplevelser og stadige forsøk på å knekke koden i det islandske språket. Jeg som nettopp har vært ute og reist med – til tross for forståelsesfullt reisefølge – full konsentrasjon på å holde oversikt over bagasjebånd, hvor er taxfree-en, skal-de-se-boardingpass-eller-passet-nå? og alt det andre som går så fort, så fort.

Jeg sitter nå så deilig alene på min terrasse og fordøyer reiseinntrykk, lar all informasjon stille synke ned og på plass i sine respektive cerebrale arkivhyller. Kan jeg ha en bedre Pinseaften?

Min snille nabo ser nok det. Hun har levd i mange år og har lest så mange ansikter i sin ferd gjennom livet at hun tydeligvis tror meg og ser nå avslappet ut. ( Jeg har lest ansikter noen år selv etter hvert…) Så vi småprater litt og sier godnatt.

I år var stillheten og roen rundt meg ekstra kjærkommen. Men det er sannelig ikke den eneste pinseaften jeg har sittet alene. Jeg har ofte en tendens til å ende opp med det på disse Dagene. 17. mai er jeg sammen med moren min, fordi det gleder henne, og fordi jeg ikke har behov for noe annet. Jeg synes myldring er litt slitsomt, jeg. Julaften sørger min bror for at jeg har det bra i familiens skjød, noe jeg setter svært pris på. Men det er ekstrabonus. Jeg ville ikke grått over å sitte alene.

Jeg er ikke alene om dette. Men vi er så usynlige, vi som ikke er sammen med andre på alle disse dagene der det er tradisjon for å samle sine nærmeste rundt seg. Om avisene husker på oss, så er det med en oppfordring om å ta seg av oss og huske på oss. En dame jeg kjenner sa en gang. ”Før dro jeg til venner på julaften for ungenes skyld når de var hos pappaen, men nå koser jeg meg alene.”

Handler det om reven og rognebærene? ”Høyt henger de, og sure er de?”

Kanskje ikke akkurat, men det kan nok handle litt om hva en er vant til. Halve poenget for mange, er at man gjør noe som gjentar seg hvert år. Jeg tror også det er godt for mennesker med ritualer. Men det kan like gjerne være en mer triviell sak.

En fjernere venninne og jeg spiste i flere år lunsj en gang hver sommer på Aker Brygge. Ellers så vi hverandre sjelden. Men dette var så hyggelig, en av de tingene man gjorde hver sommer. Nå har hun flyttet, så det blir nok ikke noe i år. Men siden det ikke finnes noen offentlig ”Gå-ut-med-en-fjern-venninne-dag”, så vil ikke dette skape et savn av tradisjon. Det blir sommer selv uten henne og meg på Herbern. Det er en av fordelene med de egenopprettede ritualene. Hyggelig å ha dem, men når de er borte er det ikke offentlig fokus på dem og det kan ofte være helt greit uten.

Men mange har nok lagt mange av sine ritualer på disse Dagene, og da kan det sikkert blir trist å sitte alene. Og så er et nok mange som er mer opptatt av å gjøre slik alle andre gjør enn det jeg er. Jeg tilhører dessuten de helgige som trives i mitt eget selskap. Det må være ille å ikke gjøre det.

En annen grunn til at jeg er mye alene i påske og pinse osv, er at jeg alltid ligger håpløst etter med mange av mine prosjekter, og på slike dager kan man drive uforstyrret på med sying av gardiner, dypdykk i roteskuffen og gjenoppretting av en viss orden i boden.

Eller altså bare en lydbok og et glass Dutyfree. Og livet rusler deilig langsomt.

Hvis jeg gidder, skal jeg så basilikum i dag.

Trist, men leit

2009-05-10T06:37:00.000-07:00

• Mat som inntas etter klokken 22 inneholder også kalorier.

• Mat du setter inn igjen i kjøleskapet fordi den ser litt gammel ut, er ikke blitt bedre i morgen

• Når han ikke har ringt deg på tre uker, er det ikke fordi han har glemt telefonnummeret ditt

• Når noen forvrenger stemmen når de siterer noen, er det sannsynlig at de også forvrenger innholdet

• Vin fordamper ikke fra vinkartonger.

• Utenfor Norges grenser, regnes også vi som utlendinger.

• Når en kvinne ligger på ryggen, vil puppene bare peke rett opp om det er silikon i dem.

• Livet begynner ikke ved 50.

Forumorro

2009-04-25T05:06:00.001-07:00

I dag er jeg SUR.

Vi hadde et forum om MS som hadde vart i 4 år, til webmaster ikke orket mer.
Jeg og fire andre bestemte oss for å redde både informasjonen og det sosiale miljøet, og fikk forumet opp å gå på en annen adresse. Bare en var kompetent til å være webmaster. Forumet var gratis. Trodde vi.

Når vi hadde jobbet temmelig mye både med layout og kjøreregler og fått det opp å gå med mange medlemmer. Gratis, så klart. Ikke er vi friske, heller. Men vi gjør det for alle sin skyld, alle som brukte Forumet. Prøver å gjøre alle fornøyde. Ikke at det alltid har vært så lett, heller, men det er en annen historie. Det gikk vel greit til slutt, det.

Så trår de ”@**X”¤%& folka som eier forumotion til og legger inn en diger blinkende reklame øverst i forumet. Dette har de **X”¤%& med ikke sagt noe om. Unnskyld fransken.

Jeg har til tider vært kjempesliten mens vi holdt på med dette, men jeg trodde så veldig på det å få et forum opp å gå som ikke var styrt av sponsorer eller andre økonomiske interesser. Er jeg naiv, eller?

Nå trodde jeg vi kunne ta det litt roligere og at ting fungerte. Vår datakyndige idealist har greid å få vekk reklamen dersom man er logget inn, men alle som logger seg inn for første gang vil måtte se på dette. Og alle de som ikke vil at de skal bli automatisk pålogget. Hvis vi ikke finner en løsning.

Jeg er desillusjonert, sur, sliten og lei meg.

Bestemor ser deg.

2009-04-19T07:27:00.000-07:00

Dette tok Drammens Tidende inn i dag, og siden de ikke har disse innleggene på nettsida si, så legger jeg det her. Det er jeg selv som har skrevet det, får jeg presisere.

Her en dag kom jeg i snakk med en ung jente. I blant får hun juling av jentegjenger, sa hun. Det var selvfølgelig sjokkerende å høre for en snill, liten middelaldrende dame som jeg, som egentlig vil tro at de fleste er greie og at rettferdigheten rår. Denne jenta er intelligent og med stor integritet. På noen virker slikt provoserende. En godt voksen dame som meg har jo lært seg såpass mye om menneskene at jeg vet at hos dem som har et sterkt hierarkisk verdensbilde og der makt er den eneste sanne verdi, så er det naturlig at man går på andre som har sin egen form for styrke.

Mer sjokkerende var det å få vite at hun hadde opplevd å bli banket opp på offentlig sted der voksne mennesker bare snudde seg og ikke grep inn på noe vis. Ikke en gang noen ”pen” middelaldrende dame som snudde seg og så våkent og interessert på det som skjedde, og dermed kunne fått de voldelige småjentene til å besinne seg.

Og det er ille, for i motsetning til hva mange vil tro, er det ingen som er så beskyttet trygg i vårt samfunn som ”pene”, middelaldrende damer. Undertegnede får rett som det er utlevert honnørbilletten på bussen før jeg har rukket å vise fram honnørbeviset. En 20-åring vil kunne oppleve å bli mistenkt for å ha forfalsket honnørbeviset sitt, og jeg har sogar hørt om en som ble avvist da hun hadde et bevis utstedt i en annen kommune. Dette er ett eksempel på hvor ulikt man respekteres. .

”Pene” middelaldrende damer får også stort sett gå i fred på gata, i butikker får vi god service og vennlig behandling, og på kafeer kan vi sitte lenge og lese over en enkelt tekopp uten å møte krav om ny bestilling. På NAV kan vi komme med en mildt korrigerende bemerkning til funksjonæren uten å frykte sanksjoner. Om vi rapporterer noe til politiet, blir vi trodd.

Hva er det jeg vil fram til? ”Pene” middelaldrede damer har stor og forpliktende makt. Hvis en ”pen” middelaldrende dame viser interesse for hva en jentegjeng gjør (det er visst mest jentegjenger i Drammen har jeg latt meg fortelle), så kan det ha en bremsende effekt på voldsutøvelse mot den langt svakere gruppen av våre medsøstre på under 20. Bestemor ser deg! Nå er det nok samfunn der respekten for ”bestemor” er større enn hos oss, men selv i Norge – selv i Drammen – kan det hjelpe at du snur deg den rette veien og viser at du legger merke til hva som skjer. Det faktum at du vil være et troverdig vitne ved en anmeldelse, kan få en jentunge til å bremse volden sin. Er det riktig galt, kan du kanskje hindre henne i å bli morder, og i hvert fall kan du hindre at den angrepne blir utsatt for både fysiske og psykiske ettervirkninger.

Det er ikke så lett for oss som ikke kan kodene å se hva som er et internt oppgjør og hva som er et angrep på en utenforstående på samme alder som er like redd og sårbar som oss selv. Eller, som jeg altså hevder: mer sårbar. For mange av oss ”pene” middelaldrende damer ser de søkk like ut, disse ungdommene.
Jeg husker forresten første gang jeg så en ”sægger” (gutt med buksa langt ned på baken). Jeg trodde han hadde det vanskelig hjemme, at ting gikk litt på halv tolv, som vi sier det i min generasjon, og at han ikke hadde annet å ta på seg enn buksene til storebroren. Nå mange år etterpå kan jeg le av meg selv, men jeg gjør sikkert fremdeles tilsvarende feiltolking av kleskoder hos ungdom.

Kjære medsøster i godt voksen alder og beskyttet av din sosiale status som vanlig, kjedelig, men respektabel kjerring: Kjenn ansvaret ditt. Brukt makten din. Stopp opp og se. Du trenger ikke snakke til dem. Du trenger ikke ta bilde av dem med mobiltelefonen din. Bare vis at du ser. Så stopper sikkert flere respektable, kjedelige, små gamle damer uten selvforsvarskurs også opp og ser. Det kan holde det.

Og har du lyst til å gjøre mer, kan du selvfølgelig kreve at det blir satt inn tiltak som hjelper disse barna. Det er også en viktig måte å se dem på.

Om MS og kognitive problemer, 2. Dårlig konsentrasjon handler ikke først og fremst om sorg

2009-04-07T22:13:00.000-07:00

Dette skrev jeg om til ms.no, men nå får man ikke åpnet teksten der. Her har jeg forandret litt på det også..

Før har mange vært vettskremte når de hører at ting som dårlig konsentrasjon, manglende evne til å gjøre flere ting på en gang eller dårlig synsoppmerksomhet kan følge med MS-en. Mange har trodd at man blir svært plaget, at det er snakk om å bli forvirret eller dum. Har du lest noe av det jeg har skrevet før, så vet du nå at det ikke er sånn.
Ordet ”kognitiv” er forresten nytt for mange. Men det er da ikke vanskeligere enn ”interferon”?

Jeg vil gjerne sette lyset på en utbredt misforståelse om kognitive problemer og MS:
Kognitive problemer kommer ikke først og fremst som en følelsesmessig reaksjon på diagnosen.
Kognitive problemer kommer av plakk på nerver, akkurat som gangproblemer, vannlatingsproblemer, nummenhet og annet. Det er en fysisk årsak

Konsentrasjon og alt det andre kognitive kan selvfølgelig forverres av tristhet, sorg og motgang og av tretthet og fatigue. Men anerkjente forskere (bl.a. Stephen Rao) har funnet ut at dette ikke er hovedårsaken.

Mange har hørt om høyre og venstre hjernehalvdel som har ulik måte å fungere på. Dette er likevel bare en grovinndeling. Jo mer man lærer om hjernen, jo mer forstår man at det er komlisert og bittesmåtte og finurlig inni der. Nå husker jeg ikek hvem som sa at om hjernen skulle vært så enkel at vi kunne fortstått den, så hadde vi blitt alt for dumme til å forstå den…
Forskjellige kognitive funksjoner kan knyttes til ulike områder i hjernen. Når pmMS ( person med MS) har kognitive problemer, så passer disse problemene med funksjoner i de områdene i hjernen der man på MR-undersøkelse kan påvise plakk. Man har også påvist sammenheng mellom å bli verre kognitivt og at man ser økt plakk på MR.
Slik ville det ikke vært dersom problemene skyldes redsel for å få et problem, eller at man var i en krise.
Likevel kan man ikke se på MR og si helt presis hva den enkelte vil ha problemer med i virkeligheten. Der er en nevro-psykologisk test mer nøyaktig enn MR.

Grunnen til at jeg er opptatt av å snakke om dette, er at mange som har MS fortsatt får høre at de kognitive problemene deres er en reaksjon på den følelsesmessige belastningen det er å få en kronisk lidelse.
Ikke bare leger sier dette, men også noen psykologer. Dette kommer kanskje av at nevropsykologi er en spesialitet innen psykologien som ikke alle psykologer har så grundige kunnskaper om? Og at det ikke først og fremst er legen, men nevropsykologen som kan mest om dette og kan fastslå om man har kognitive problemer eller ikke.

Jeg synes det er leit at mennesker som har en skade i nervesystemet får inntrykk av at om de hadde vært mer psykisk balanserte, bearbeidet ubehagelige ting fra barndommen eller på annen måte hatt en bedre kontakt med følelsene sine, så ville et område innen deres funksjonshemming forsvunnet eller minsket betraktelig.
Slikt kan man faktisk få skyldfølelse av. Dessuten kan det hindre at man retter oppmerksomheten mot de beste tiltakene som kunne gjort hverdagen lettere.

Før jeg visste at jeg hadde MS, prøvde jeg å arbeide med meg selv, øke selvtilliten, bearbeide ubehagelige opplevelser, men uten at det hjalp på det egentlige problemet.
Marie Cardinal har i sin bok: ”Gjennom ordene” skrevet noe som jeg synes dekker den håpløsheten man kan føle i en slik situasjon:
”Jeg trodde jeg var kommet på avveier på grunn av min slette natur. Jeg trodde at jeg med litt mot, litt viljestyrke og ved å lytte til rådene man hadde ødslet bort på meg, kunne vært blant de gode. Men av feighet, av middelmådighet, av ynkelighet hadde jeg valgt feil side og var falt i redningsløs fortapelse.”

For å jobbe med den følelsemessige siden av oss selv hjelper oss ikke mer med det kognitive enn det hjelper oss med gangfunksjonen.

Selvfølgelig skal vi søke hjelp for følelsene våre, og mange flere enn de som slipper til, vil nok ha nytte av å snakke med en psykolog. Noen har sorg å bearbeide, noen tvinges av sin MS til å gjøre noe med en altfor tjenestevillig natur fordi de aldri stoler på at de er flinke nok. Andre har isolert seg i skam og fortvilelse og trenger støtte for å ta seg ut i livet igjen.
Selvfølgelig skal man søke hjelp da. Noen trenger en psykolog og andre kommer langt med et forståelsesfullt menneske å snakke med.
Og har man slike problemer i tillegg, så vil man mest sannsynlig fungere dårligere ellers også.

Men det kan hende du fortsatt vil måtte bruke Filofaxen din mer enn før, eller at du fortsatt blir desperat om damen på trygdekontoret snakker som en foss. Det er ikke sikkert du får igjen retningssansen din selv om du legger barndommen bak deg og konsentrerer deg om fremtiden.

Men det er så viktig at vi får lov til å snakke om at det er sånn, får lov å sette ord på at MS i seg selv kan gi kognitive problemer. Da kan vi også appellere til helsetjenesten om til å bli flinkere til å utvikle strategier og hjelpemidler for oss.
Hadde ikke det vært fint, da?

Om MS og kognitive problemer. Noe er galt. Hvor får vi hjelp og råd?

2009-04-07T21:18:00.000-07:00

Dette er en artikkel jeg skrev en gang til ms.no. Nå har de tatt den bort, men siden jeg har fått mye positiv respons på den, og også selv synes jeg har fått satt fingeren på noe viktig, så legger jeg den her, slik at jeg kan linke til den. Den har også stått i CP-bladet nr 4 20005

Mennesker som har MS er vant til at det ikke finnes så mye som hjelper mot sykdommen i seg selv og gjør oss friske. Likevel opplever mange en viss velvillighet når det gjelder hjelpemidler og annet som avlaster ved fysiske funksjonstap.
Men i forhold til et problemområde er det lite hjelp å få. Ca halvparten av alle som har MS, har problemer med slikt som oppmerksomhet, konsentrasjon, hukommelse, mentalt tempo. Kognitive problemer er et mer dekkende ord, men det ordet er ukjent for mange.
Jeg har selv noen kognitive problemer. Dette har jeg fått hjelp av en nevropsykolog til å teste ut.
Men det er faktisk ingen selvfølge at mennesker med MS får fastslått sine kognitive problemer og bevarte kognitive ressurser. Ofte må man selv be om en slik test. Dette kan bare gjøres av en nevropsykolog. Hurtigtester til legens bruk er altfor unøyaktige.
Hva skal man så med en test som gjør at både vi selv og andre kan se svart på hvitt alt som vi ikke får til? Er det liksom nødvendig å «gni det inn», som ungdommen sier?
For det første vil jeg påpeke at en test også viser hva du ikke har problemer med og hvor du faktisk er ganske god. Ofte kan mennesker som har kognitive problemer ha en tendens til å undervurdere seg selv generelt, bare fordi noe ikke fungerer som før. Dette kjenner jeg igjen fra egen erfaring. For ikke å nevne hva andre rundt oss kan tro.
Dessuten er kognitive problemer ofte så usynlige at de ikke tas med i vurdering av hva vi trenger av hjelpetiltak eller hvordan attføringen skal være. Usynligheten kan få noen til å tro at vi er vrange og late.
I tillegg kan mennesker uten kunnskap komme til å tro at dersom én kognitiv funksjon er blitt dårligere, så er alle andre også dårlige. Det er feil!
Noen tror også vi konsentrerer oss dårlig fordi vi er så triste eller sjokkerte over at vi har fått MS. Det er vanligvis ikke sant. Av og til er det sant. Det kan også være en grunn til å få gjort en test. Slippe å bekymre seg uten grunn, eller vite hvilket problem man skal rette oppmerksomheten mot.
Men når man da har fått henvisning til nevropsykolog og etter en viss ventetid har fått komme og ta testen, hva så?
Da skal du ha en forklaring på hva nevropsykologen fant ut. Dette må nevropsykologen være i stand til å forklare deg i grove trekk uten å bruke uttrykk du ikke forstår. Har du vært hos en flink nevropsykolog, så får du nok en slik forklaring.
Men hvis du for eksempel får vite at du har middels store problemer med «å forstå og handle i rom», så er vel ikke det så verdifullt i seg selv om du ikke får svar på ditt neste spørsmål: «Hva vil det si i praksis?» «Kan du nevne noen situasjoner i dagliglivet der dette byr på problemer for meg?» Kanskje du til og med vil si til nevropsykologen: «Jeg holder akkurat på å få nye arbeidsoppgaver på jobben min så jeg skal greie meg bedre. Viser denne testen noe vi må legge vekt på?»
Du lurer kanskje også på om det er noen ting det er lurt å gjøre på en mer hensiktsmessig måte, når man har slike problemer. Er det en bedre måte å holde orden på papirer? Er det lurt å kjøpe og lære seg å bruke en elektronisk almanakk, eller er det bedre å bygge på den gamle papiralmanakken du alt kan? Eller kan du få noe fra hjelpemiddelsentralen?
Dette kan det nok hende nevropsykologen din ikke har tid til å forklare deg. Det tar nemlig tid. Han må da vite litt om jobben, skolen eller hjemmesituasjonen din og sammenligne dette med testresultatene. Kanskje er ikke alt dette hans spesialfelt, heller.
Han kunne kanskje trengt å stå i samarbeid med ergoterapeut, sykepleier og spesialpedagog?
Derfor får de fleste MS-ere ikke svar på slike spørsmål.
Andre kommer ikke engang på at de skal spørre.
De trenger kanskje ro omkring seg og tid til å tenke seg om, før de lurer på slikt. Andre skynder seg og kjøpe hjelpemidler som de ved nærmere ettertanke finner ut at de ikke får til å bruke.
Begge disse måtene å reagere på, kan være et resultat av de kognitive problemene i seg selv.
Det lar seg gjøre å hjelpe oss med gode strategier og tilpassede hjelpemidler. Vi kan nok ikke få hjelp til å bli som før. Noe må vi innse at vi ikke kan gjøre like godt lenger. Men ofte kan vi lære å greie oss mye bedre. Og det er viktig, for kognitive problemer er den viktigste grunnen til at mennesker med MS slutter å jobbe og til at vi får dårlig livskvalitet. (Det har forskningen vist for mange år siden!)
De kognitive problemene er så ulike fra det ene Mennesket som har MS til det andre. Noen har skåret svakt et sted på testen, mens andre har problemer med noe annet. Derfor må den enkelte få råd som passer for seg.
De som har fått seg rullestol, vet at man ikke bare kan bestille en rullestol fra hjelpemiddelsentralen uten å tilpasse den til brukeren. Og rådene den ene fikk hos fysioterapeuten, kan kanskje ikke følges av en annen. Slik er det med kognitive problemer også. Vi må ha individuell tilpasning.
Men hvis våre hjelpere i helsetjenesten skal se behov for og få mulighet til å lære seg om dette så de kan tilby oss slik hjelp, så må det komme klart fram at vi har disse problemene. Det kommer fram ved at vi snakker om det, slik mange har blitt ganske flinke til, og så må vi passe på at det blir kartlagt og skrevet i journalen vår. Når man får laget individuell plan, er dette svært viktig.

Helsearbeideren som møter mennesker med MS, må nå forvente at de kan bli møtt med spørsmålet: «Jeg har kognitive problemer. Hvilke råd har du til meg?»
- Og like viktig: De må være forberedt på å tilby hjelp til dem som ikke selv klarer eller orker å mase om å få hjelp. Å ikke klare å vinne fram i forhold til hjelpeapparatet, er faktisk for mange en plagsom konsekvens av kognitiv funksjonssvikt.

Teknologiombudet, vær så god!

2009-04-07T00:31:00.000-07:00

Hadde velferdssamfunnet utviklet seg, ville vi nå hatt et teknologiombud der alle som hadde legeattest på at de ikke var i stand til å tilegne seg vanlig, moderne teknologi kunne få hjelp.

Der kunne alle som ikke er i stand til å bruke internett få hjelp til å utføre utvalgte tjenester som å sjekke rutetider for offentlige transportmidler, se på pollenvarselet, bytte fastlege, sjekke skattelistene for naboens inntekt( skal eldre være prektigere enn andre, de får jo lov å kjøpe Se og hør uten aldersgrense) eller slå gratis opp i telefonkatalogen. ( Unnskyld, dere som mister jobben på nummeropplysningen, men dere kan sikkert få jobb på teknologiopplysningenværsågod.)

Og det måtte være mulig å komme fram uten å måtte takle en automatisk telefonsvarer. Min gamle mor er nå avskåret fra å ringe til legen sin, for der kommer det en telefonsvarer, og hun hører ikke hva den sier. av samme grunn er hun avskåret fra selv å bestille pasienttransport. I det siste tilfellet holdt det på å bli helt galt, for telefonsystemets evne til å akseptere at døtre fra andre fylker prøver å ordne opp har en rigiditet på nivå med et middels NAV-kontor.

Teknologiopplysningenværsågod kunne kanskje også hatt en underavdeling som hjalp eldre med å finne fram i nye produkter og gamle produkter med ny logo, men egentlig løser vel det problemet seg med at kassadamene på Rema er velvillige og lette å spørre. Men kanskje de kunne utvide og formalisere det med at man kunne avtale gratis følgetjeneste til avtalt tid? Så slapp eldre damer å være redd for å være til bry. Nei, forresten, for da ville man raskt få problemet med å komme rett fram på telefonen når en skulle avtale...

Og så lurer jeg på om vinninga går opp i spinninga når de hos eldre bytter ut de velkjente medikamentene med noe som koster 20 kroner mindre pr 100 stk, når det medfører at den eldre mister oversikten og må ha hjelp til å fylle medisindosetten sin.

Gruer jeg meg til å bli gammel?

Forumet er reddet!

2009-03-25T11:28:00.000-07:00

Vi har ikke alle detaljene på plass enda, men MS-forumet som jeg linker til på denne bloggen kommer til å komme opp og gå igjen og ingen ting av det som ligger der blir borte.

Tida er ikke den samme. Lasse og Geir.

2009-02-27T14:25:00.000-08:00

Jeg har nettopp sett filmen Lasse og Geir, for øvrig helt i tråd med min tendens til å løpe etter trikker som har gått. Jeg er like gammel som de to hovedrolleinnehaverne, men jeg fikk aldri sett filmen den gangen i 76. Jeg fryktet nok at den skulle være for urolig den gangen.

Jeg var vel ikke noen tilhenger av the Establishment sjøl, men jeg likte å Tenke nøye over saken og vurdere ting Seriøst, gjerne fra sidelinja selv i forhold til der jeg følte meg litt mer hjemme, blant unge antroposofer.

Men denne filmen slapp meg aldri. Det er blitt så referert til at jeg tenkte jeg hadde mistet noe. Og så må jeg også få tilstå at det faktum at jeg gikk forbi da de gjorde innspilling av en scene oppe på Bogerud, gjorde at jeg følte en viss personlig tilknytning til filmen. ”Så spennende! De spiller inn En Film.” Ung nok da til å være offer for den misoppfatning at den verden som eksponeres i media er den mest virkelige.

Så lånte jeg filmen på biblioteket til slutt.
Hoverollene spilles av to unge gutter med intelligente og følsomme ansikter. De snakker noe som for meg virker som vestkant med lett Club7-preg. De ble seinere lyrikere begge to, vet jeg som kikker på dem med framtidas overlegne mulighet til å google dem over 30 år etter. De var amatørskuespillere, ikke ble de skuespillere seinere, heller. Kunne ikke Wam og Wennerød funnet noen gutter fra Bøler med litt karakter fra Livet i ansiktene? Da kunne dessuten kanskje en filminnspilling gitt de guttene en mulighet de ikke ville fått ellers til å gjøre noe interessant med et liv som stod i fare for å gå i vranglås? Disse guttene ser ut som frikersoss som leker slemme. Og Geir klarer det ikke engang, han høres ut som en sosialarbeider som prøver å infiltrere et miljø av belasta ungdom. For den som ser på han 30 år etter.

Filmreplikkene er mye sitert, og jeg spør meg hvorfor? Er ”snurp smella osv” morsomt for andre enn dem som sitter og ser på en film på et vorspiel der en sitter og venter på at alkoholen skal ha virket tilstrekkelig til at det skal oppleves meningsfylt på byen?

Men den gangen var det ikke dvd, og filmen ble godt tatt imot. Så kanskje ”snurp smella” var morsomt da? Glemselens slør og livserfaringens forvrenging gjør det vanskelig for meg å forstå det i dag.

Litt underlig i forhold til det råe i filmen er det også med den langsomme dvelingen det var ved scenene i filmer den gangen. Lasse bruker en evighet på å ta mat ut av kjøleskapet og smøre ei skive. Selv en voksen dame som jeg blir utålmodig og spoler litt på filmen. Hva har tida gjort med oss? Vi er omprogrammert til raske skifter nå for å kunne ta inn den økende informasjonsstrømmen.

Når jeg hørte hvordan faren til Geir snakket til han, kom jeg på at voksne snakket nokså respektløst til ungdom før. Gjør de det nå også? VI, mener jeg…

Jeg fryktet at filmen skulle være for rå den gangen. Nå skulle det ikke mye klipping til før man kunne vist den på barnetv.

Er det tida som har forandret seg sånn?

Jeg er visst for BREIAL. rødme

2009-02-20T05:53:00.000-08:00

Jeg skriver en del i det forumet på Nettet som jeg har linket til her. Jeg får av og til noen hint om at jeg tar for mye plass der. – Tenk, lille meg på 1,55 cm ta for mye plass, og nå som jeg har gått ned 3 kg også…

Neida, jeg har fatta poenget. Og det er noe i kritikken. Jeg skal jobbe hardt med saken og tar det mer høytidelig enn det høres ut som nå.

Men KJÆRE ALLE (?) LESERE av bloggen min. Kan dere ikke flere legge inn noen kommentarer av og til? Jeg liker så godt den nettpraten en gjør utenom mail, der flere deltar. Av og til kan det skje på fjesboka så lenge jeg er der, og når en ”gammel dame” fatter teknologien, så skal jeg legge meg inn på twitter også. Hadde en artig tre-kvinns dialog om Enneagrammet, for eksempel på fjesboka. De to andre kjente ikke hverandre. Om jeg får til å skravle på bloggen, så kan jeg holde meg til korte og sakelige innlegg på "Øistein's".

Jeg tror det handler litt om at jeg sitter for mye på PCen også, får skjerpe meg der og få lest bøker og en rimelig del av ukas Morgenbladet.

Men nå altså: Skravle, anyone?

NAV

2009-02-13T11:54:00.000-08:00

Alle er enige som at NAV fungerer elendig. Nåja, ikke alle, men forferdelig mange. Jeg er blant dem, og jeg har en sterk tro på at om at om NAV for lenge siden hadde brukt mindre krefter på å unnskylde påstander om arroganse og kunnskapsløshet og i stedet forsøkt å se med åpne øyne på saken, kunne kanskje noe vært gjort før finanskrisen. Kanskje til og med før den omorganiseringen som de har gitt skylda for all misfungeringa og som har fått dem til å oppfordre medlemmene av folketrygden om å være litt rause og avstå fra noen år med brukbar trygdetjeneste så de fikk områdd seg litt.
(Jo, du, det har de gått ut og bedt om...)

Men jeg synes synd på mange av dem som jobber i NAV, og jo lenger ned i systemet de jobber, jo mer synd synes jeg på dem. Mitt inntrykk er at de ikke blir hørt særlig mye, og at opplæringen er dårlig. Eller… er den det? Kanskje det handler om utgangspunktet til mange som jobber der?

Hva gjorde i sin tid at den enkelte trygdefunksjonær ble ansatt. At hun kjente noen? At hun kunne skrive på maskin? At hun måtte slutte i en jobb som var fysisk tung? Av dem som ble ansatt for en del år siden, har jeg hørt om mange tilfeller der det var sånn. Nå vet jeg det ofte blir ansatt saksbehandlere med juridiske fag eller annen relevant udanning, og derfor er det et rent lotteri å få tildelt en saksbehandler i den etaten.

Men hva med en ikke alt for velutdannet og ikke alt for intelligent person som har jobbet innenfor et system der en del av kulturen er en overordnet mistro ovenfor folketrygdens medlemmer? Hvor mye kan vi vente at hun skal være i stand til å forstå? Når hun er lært opp til å vurdere alle med samme diagnose likt, og ikke har noen medisinsk kunnskap, så har kanskje den som har Den Fryktede Sykdommen Multippel Sklerose (Dagbladets meget brukte betegnelse) en fordel, men stakkars den som har vondt i ryggen, for dem har hun i alle år hørt er juksemakere.
(Jeg har selv hørt hvordan de som har ryggplager blir omtalt i møter hos trygdeetaten. Noen ”glemte at det var brukerrepresentanter til stede”.)

Det kan godt hende ryggplager er lett å overdrive. Noen sier det er vanskelig å bevise at folk ikke har ryggplager. Hvis det er sant, da… Men skal alle med vond rygg kollektivt straffes fordi det kan være brodne kar i gruppa?

Jeg er forresten glad jeg ikke er sigøyner og har en vanskelig diagnostiserbar sykdom som fibromyalgi eller ME. DA tror jeg du har tapt, for i det vesle sigøynermiljøet har nå noen kreative damer resirkulert babyer og folkeregistrert dem flere ganger. Hva med å kreve DNA-test for alle babyer som er født uten helsepersonell til stede? I stedet for å gjøre omtrent det samme som disse damene, å resirkulere historiene om lurendreierne så folk tror at det er sånn de fleste som søker ytelser fra folketrygden er.

En ting mange tydeligvis ikke har tenkt på, er at jo mer man snakker i media om folk som utnytter trygdesystemet, jo mer legitimerer man for en del borgere å prøve seg på juks, for å få ”sin rettferdige del”.

Men en form for trygdesvindel er temmelig akseptert: I høst opererte jeg øyelokkene mine. Jeg ble oppfordret til det av øyelegen, for jeg hadde nokså mye synsfeltutfall på begge sider, og etter noen år med ”omvendt jåleri” (skulle ikke ha noen skjønnhets¬operasjon, nei) innså jeg at det var lurt. Men jeg skjønte jo fort på helsepersonellet på klinikken at de trodde jeg gjorde det av kosmetiske årsaker. Det kom til uttrykk på en vennlig og aksepterende måte, for all del. Men det må bety at det er nokså mange som får gjort kosmetiske inngrep på folketrygdens regning mens man begrunner det med funksjonsproblemer. Sigøynere er ikke overrepresentert her, for øvrig.

Og så er det en ting til som har forundret meg: De samme menneskene som klager over ”trygdemisbrukerne” kan prestere å si ting som ”jeg tar denne regninga, jeg, så skriver jeg det som arbeidslunsj” når de er ute med en venn. Skattesnyteri er tydeligvis OK. Er ikke det å lure til seg offentlige midler, da?

Nå har NAV i tillegg sendt en hel gjeng ”ærlige slitere” på sosialen. Da ble det mer bråk enn vanlig, gitt! Dels fordi det skjedde med så mange på en gang. Og sikkert ikke minst fordi dette er friske folk som orker å bli forbanna og protestere høyt. De av dem som ikke er knekt av det traumet det er å miste jobben.

Problemet er at det er så ille i NAV at folk som ikke har opplevd systemet tror ikke at det kan være sant. Og så fortsetter det.

Bevisstløs bruk av skjellsord.

2009-02-11T08:58:00.000-08:00

Mange voksne ville bli svært provosert dersom de selv eller deres døtre blir kalt ”hore” av barn og yngre ungdommer. Men nå har faktisk nesten det samme skjedd med ordet ”hore” som med ”dame”. Det har mistet sin opprinnelige betydning. ”Hore” brukt av ungdommer er fortsatt et nedsettende uttrykk, men det er ikke en påstand om at man mener den angjeldende har utvist usømmelig seksuell aktivitet, evt. i ervervs øyemed.

Hvis en voksen person kalte meg hore, ville jeg muligens meldt han for ærekrenkende atferd. Om en ungdom sa det, ville jeg satt det i klasse med ”drittkjerring”, Ikke så hyggelig, men ingen påstand om annet enn at vedkommende ikke likte meg.

Det ser ut som ungdom har ikke alltid noe forhold til hva ord egentlig betyr. Det vanligste skjellsordet på gutter er ”homo”. Dette er kanskje mer bekymringsfullt, for egentlig betyr det: ”Jeg liker deg ikke og vil si noe stygt til deg, jeg later som jeg tror din seksuelle preferanse er for ditt eget kjønn.” Og det underforståtte budskapet er da at det er en fornærmelse å bli oppfattet som homofil.

Vi som er glad i språk og synes at det er interessant at Åsmund og Espen er to dialektformer av samme navnet og at Åmot betyr elvemøte, synes det er klønete og litt stakkarslig å bruke ord feil slik barn og yngre ungdom bruker ”hore” og ”homo”, og noen av oss har tenkt at: stakkars de er så små og uskyldige at de ikke vet hva det de sier betyr. Men det er muligens ikke slik. Det er kanskje slik at de gir en god dag i noe vi synes er viktig.
Så har skjedd før…

Nå har barn og ungdom begynt å bruke ”Jøde” som skjellsord også. Men de mener ikke noe vondt med det…

Jeg har sagt det før, jeg begynner å bli ei gammel dame som er redd for ungdommer som uten å ville andre noe vondt heller Plumbo i trusa på en kamerat og nå også mental Plumbo på folk.
Og jeg ER fortsatt bekymra for at sånne får lov å gå ut på veien alene

Masse fint på salg

2009-01-03T16:08:00.000-08:00

Jeg har vært i byen og det er salg. Du verden hva man kan få kjøpt! Julepynt, pyjamas, veldig fine footless strømpebukser og frokosttallerkener til halv pris. Gensere, brune kordfløyelsbukser og skjerf i de fineste farger.

Et eldorado for mennesker som nettopp har mistet alt de har i brann eller for flyktninger som nettopp har kommet til landet, (bare de har noe å kjøpe for). Vi andre har stort sett det vi trenger. I alle fall de som er på min alder.

Tekanna og den kjekke kasserollen og den billige, varme boblejakka og den greie off-hvite langermede bomullsgenseren… vi har kanskje ikke akkurat maken, men vi har i alle fall noe som ligner såpass mye at det er helt unødvendig å kjøpe en til.

Jeg har gått gjennom Oslo sentrum inklusive Aker Brygge, Byporten og Oslo City med penger nok på kontoen til å kjøpe et og annet om jeg trengte noe, og det eneste jeg kjøpte var et par isbrodder. Og en pose rød løk.

Jeg blir nesten urolig, jeg… I vår travle tid er det sjelden man er à jour med noe som helst, men nå har jeg tydeligvis ALT.

Da er det vel sånne som meg som skaper arbeidsledighet, da? Enda godt jeg er ufør, så kan noen andre ta den sykepleierjobben jeg skulle hatt…

Juleselskap

2008-12-22T03:39:00.000-08:00

Dette er fra Inger Johannes Juletidende, en "blogg" på papir som har vært utgitt i elleve år.

I 2006 ble jeg syk, og måtte droppe juleselskapet jeg ofte holder. I fjor var det helt umulig å få det til hos meg, siden flyttingen kom så tett på jula. Og nå har jeg innsett at dette har jeg ikke krefter til. Derfor funferer denne artikkelen om juleselskap som kokebøker er for folk som ikke har tid til å lage mat. Man får lese og skrive om det i stedet.

Det er rart med ord. Det knytter seg assosiasjoner til dem, og alle Juletidendens lesere har neppe en sammenfallende assosiasjon til begrepet juleselskap. Noen tenker kanskje hvit duk og langbord, mens andre tenker på mer uformell hygge. Noen tenker gamle tanter (og et par av leserne tenker kanskje på meg som en sånn en oh…) og andre tenker på venner, med eller uten barn. For noen er det sur plikt, for noen er det pur glede. Noen treffer dem man aldri ser ellers i året, mens andre tenker på dem man ser mest som de selvfølgeligste gjester.
Etter Orderudsaken fikk ordet juleselskap en noe odiøs klang, men nå har vi sluttet å omskrive fenomenet til å se folk i jula eller ha folk hjemme hos oss i jula og føler at begrepet juleselskap igjen er noenlunde nøytralt.

Nøytralt? Ikke den beste benevnelsen likevel. For i jula ligger jo følelsene våre så utenpå at mange av oss slett ikke forholder oss så nøytralt til særlig mye, innerst inne. Men det hjelper å ha et bevisst forhold til det. Som jeg har skrevet i en tidligere årgang av Inger Johannes Juletidende: Hvem er det som reagerer nå? Er det ditt 52 år (f. eks.) gamle ”jeg” eller er det femåringen, tolvåringen, syttenåringen du har inni deg? Husk at Du er Her Nå. Emnet kan utdypes IRL.
Tilbake til Juleselskapet.
Jeg brukte å ha et Juleselskap for familien. Min mor, mine søsken og mine døtre. Alle tar med barn og kjærester/ ektefeller. Det er lav (og utendørs) sigarføring og løs snipp og enkel kost og likevel litt slitsomt. Enda det er ingen problemer med folk som egentlig er uvenner og ikke må sitte ved siden av hverandre eller som ikke kommer om den og den kommer, (det måtte i så fall handle om en generell aversjon mot alle som heter Storlien og i så fall ville jeg ikke orket å forholde meg til det,)

Plassen har vært liten hos meg. Folk med litt god plass kan jo minnes sin studenttid for å huske hvordan det er å klemme 12 personer inn på 66 kvadrat, da medregnet do og soverom. Det har i grunnen gått greit. Leiligheten på Nesodden var stor nok til seks gjester og meg sjøl. Alt over det ble ta-det-som-det-er. Men jeg har en ta-det-som-det-er-familie, så det har gått så greit så. Trikset har vært å huske å sette opp det vesle vinduet innerst i kroken samt kjøkkenvinduet hvis noe skulle varmes i stekeovnen og plassere bestemor Reidun innerst i den kroken der trekken da ikke kommer. Det går på automatpilot.
Så er det maten. Det mest avanserte der er maispai (en slags quiche,) eller å koke ei bayonneskinke. Oooops, der begynner det. Vi har hatt tre fullveggiser, hvorav en til to nylig frafalne, og veggiser spiser jo ikke kjøtt. Det er nå greit. Men de synes det er omtrent like lekkert som en bærsjebleie å plassere kjøtt der de skal spise mat, i hvert fall et helt fat, så kjøttfatet må stå litt til siden, gjerne med lokk over. Ja, skal vi kanskje like godt ta de ulike gruppene først?
1. Veggiser
1-3 fullveggiser. Dessuten to-tre som synes veggismat er greit, kanskje til og med å foretrekke. Sistnevnte gruppe er grei, for kommer det nok sånne kan jeg droppe skinke. Men så har vi
2. Kjøttetere.
Dette er folk som synes et måltid savner noe vesentlig om det ikke serveres kjøtt til, særlig i jula. Referansegruppe: En vesentlig del av Norges befolkning. Så no hard feelings, dere mine gjester som sukker lettet når dere se fatet med bayonneskinke eller noe annet som har hatt en mamma.
3. Melkeintolerante
Nå snakker vi ikke om intoleranse på tanke- eller følelsesmessig grunnlag av typen: ”Lær muslima å spise svin eller la dem dra hjem dit de kommer fra”, men når magen faktisk nekter å fordøye visse typer mat. Redaktøren er den eneste melkeintolerante som er kommet ut av (kjøle)skapet i så måte, men familien har flere.
4. Diabetikere
Her har vi også mer enn en.
5. Allergikere
Kun Redaktøren er veldig matallergisk, og jeg har oversikten og kan velge det som går bra. Andre må si fra..
6. Hveteintolerante.
Egentlig bare Redaktøren, men der gir jeg dem spelt alle, for det smaker godt.
7. Folk som passer vekta. Dette veksler nok like mye i min familie som ellers, og i likhet med hos dere andre, så er gruppa litt mindre i denne søte juletid. Greit nok? Det er ikke det du spiser mellom jul og nyttår du blir feit av, men det du spiser mellom nyttår og jul!
8. I vår familie må vi også legge til ”Interessegruppa-for-at-Inger-Johanne-skal-servere-¬Maispai-i-alle-større -familiesammenhenger.”

Så kommer det kjekke lille forslaget:” Lag noe lettvint, vi møtes ikke for matens skyld.” Hah! Hvordan gjør vi det? …. Hvordan lage en stor gryte som gruppe en og to vil synes er grei? Går ikke. Det må nok bli to stk. Gruppe åtte kunne avfeies, men det fine med å lage maispai, er at da har jeg gjort det, og så slipper jeg å gjøre det på en stund. Men enda finere er det nok å henvise til oppskriften, og la dem lage den sjøl… Ålreit, jeg er ømhjerta og prøver å strekke meg til maispaien likevel, da.
Is eller vaniljesaus er greit på desserten. Men da må det være tre slag: Med melk og sukker til majoriteten, som ikke liker soya og synes diasukker smaker fælt. Og så en med diasukker og melk til dem som har diabetes, men som ikke er helt for¬trolige med soya. Så har vi non-milk-vaniljesaus av havre. Som dessverre kun kommer med sukker. Jah….

De-får-ta-det-de-får-varianten? Redaktøren sliter litt der. Før tok nok folk med seg spesialkosten de skulle ha. Men kjøtt??? Det går liksom ikke an å si at en skal ta med seg kjøtt!!! Bedre å ha kontroll på bærsjebleiene så de kan plasseres diskret i et hjørne. Og lager jeg maispai, så har jeg ivaretatt gruppene to og åtte på en gang, og jeg krysser fingrene for at ingen av medlemmene utvikler melkeintoleranse. Og siden den ene diabetikeren er mora mi på 85… såpass får vi gjøre for en av dem som har vært med på å bygge opp det nylig avviklede velferdssamfunnet, som å gi henne en sukkerfri vaniljesaus. Hva er en vaniljesaus i bytte for flere tiår med bra helsetjeneste og skolevesen? Etter ei stund vil sausen riktignok surne. Ja nå tenkte jeg først og fremst på vaniljesausen.
Alle melkeintolerante som kommer til meg kan enn så lenge spise kjøtt, og de som passer vekta kan spise mindre og ta dia-varianten. Så her kan man gjøre noen forenklinger

Drikke. Takket være promillegrensen, kan jeg droppe lettøl, og bare kjøpe pils og helt alkoholfri Santa Clausthaler. Cola med og uten sukker er ukomplisert å stille med. Vin er fristende å droppe, for noen skal ha rød og noen søt hvit og noen tørr hvit.
Men jeg vil jo så gjerne at alle skal ha det bra, og de fleste foretrekker vin. Droppe øl, kanskje? Men så er det jo så julete med Santa Clausthaler. Broren min skvatt forresten da han så Santa Clausthaler i butikken. Han hadde trodd det var et ord jeg hadde funnet opp til Juletidenden, han…

Kaffe og te. Kake uten sukker har jeg slutta med. Vil diabetikere og vektvoktere for en gangs skyld ta seg ei kake foretrekker de skikkelige saker.

Etterpå kan vi heldigvis spille Gruble, siden vi verken har fremmedspråklige eller dyslektikere i familien.

Noen ganger lurer jeg på myndighetsalderen i Norge

2008-12-11T01:30:00.000-08:00

Jeg sitter og leser Dagbladet på nett... En fyr på 20 år helte Plumbo i trusa på en kamerat. Men han hadde jo ikke til hensikt å SKADE han, må vite...
Fyren var 20 år! Har vært myndig i 2 år. Ikke at det å helle Plumbo i trusa på folk kan stoppes ved myndighetsalder, det skrev jeg vel for å sette ting på spissen, men det sier noe om innsikt og evne til å ta egne beslutninger hos folk jeg trodde kunne passe på seg sjøl og gå ut på veien aleine.
Og det er ikke eneste gangen en leser om ungdom som "ikke visste at" og "ikke skjønte at". Nå vurderer jeg snart å bli ei sånn redd gammal dame som ikke tør å gå forbi ungdommer på gata. De kan jo være som en barnehageklasse, bare med voksne muskler.

sinnamann

2008-09-26T11:49:00.000-07:00

Tillegg i mars 09: Jeg er gjort oppmerksom på at noen har lest dette og knyttet dette til en venn av meg. Da kan det kanskje hende at flere begynner å tro de vet noe om uskyldige bekjente. Nei! Dette er en mer "tilfeldig forbipasserende" Så nå er det sagt.

Noen har kjefta på meg. Ganske ettertrykkelig også.

Det pleier å hjelpe at man vet man er i sin fulle rett og har gjort så godt man kan og å ha støtte fra andre. Alt det er i boks. Og likevel var jeg skjelven i flere timer etterpå, og en ¾ arbeidsdag ble ødelagt. ( Det siste er fordi jeg har en dum sjukdom der nervesystemet ikke virker godt når jeg blir stressa, og er ikke denne fyren sin skyld.)

Jeg har på en pen måte gitt noen en anledning til å rette opp en forglemmelse eller unnlatelse. Til forskjell fra mange andre, har jeg ikke gått rundt og snakket til andre om at vedkommende ikke har gjort plikten sin, men gitt vedkommende en påminning der jeg samtidig omtrent serverte intravenøst en grei unnskyldning han kunne bruke for å redde ansikt. Men han ”dro ut venflonen”, for å bruke et uttrykk bare helsepersonell forstår. Tok ikke imot, altså.

Etter å ha insistert på hvilke stygge ting jeg sikkert egentlig mente med min vennlige påminning, samt en mislykka løgn på kjøpet, insisterte han på å gå uten at jeg fikk lov å svare for meg. Og med det glemte/ utelatte bare halvveis rettet opp.

Hva gjør man med folk som ikke skjønner at man faktisk prøver å redde dem fra å drite seg ut? Det verste er at en nærliggende praktisk løsning på problemet vil ramme denne personen mer enn noen andre, men det skjønner han ikke.

Og så sa han at sånne som meg skaper mistrivsel… Jaha?

Gabriellas sång

2008-07-08T03:06:00.000-07:00

Jeg kjenner jeg blir vemodig. Hva er det som gjør at denne sangen finner så mye respons hos så mange kvinner? Jeg henviser til den mest kjente sangen fra filmen ”Så som i himmelen”.

”Det är nu som livet är mitt, jag har fått en stund här på jorden”. Sangen synges av en kvinne som forlater sin voldelige mann, og den har blitt veldig populær. En venninne av meg som synger, sier at alle damekor har den på repertoaret.

”Jag har aldrig glömt vem jag var, jag har bara låtit det sova…” Den slutter ikke helt med ”Och den himmel jag trodde fanns skal jag hitta nån annan stans”, men jeg lurer på om det var orginalteksten?

Er det fortsatt så mange av oss kvinner som kjenner at vi har havnet inn i et liv vi ikke er ment for? Eller… er det en kvinnegreie dette, eller kjenner menn det på samme måten? De har muligens en annen måte å uttrykke det på?

Er det kanskje en menneskegreie dette at vi kjenner at livet ikke ble som det skulle? Da er det jo bra å ta grep, gjøre noe med livet og få det bedre. Bare vi ikke fanges opp i et perfekthetsideal, slik reklameverdenen maser om. Det er en balanse, dette, ta tak i livet sitt og gjøre noe med det. Og å se oppgaver og mening med livet slik det ble.

”Amor fati” heter et dikt av André Bjerke. Elsk din skjebne, betyr det. ”Intet ønsker jeg forandret, intet vil jeg anderledes”. Det er vel ikke helt bra, det, heller? Det er godt å se hva som har ligget av læring og utvikling i livet med sine snublesteiner, veiskiller og motbakker. Men det er godt å vite at en kunne valgt noe annet, eller at en ved neste veiskille kan dreie litt i en annen retning.

Og så kommer jeg på Robert Frost ”The road not chosen” Eller ”Vegen eg ikke tok” som Halldis Moren Vesaas har oversatt den til. Uansett hvilken vei vi velger, så vil veien vi velger bort inneholde deler av vår skjebne. ”Det var vegar i skogen eg kunne gå, og eg valde den som var trakka av få, og allting valde eg då og der.”
Å beinholde på det valget man har tatt, er det egentlig å elske sin skjebne?

Gabriella valgte å endre kursen på livet sitt. De fleste av oss som har sett filmen, mener nok at hun valgte rett. Noen ganger er ikke svaret like opplagt. Skal jeg ta den skoleplassen? Skal jeg si opp jobben? Bør jeg bo et annet sted? Skulle jeg skrevet den boka?

Noen ganger finnes det bedre retninger på livet. Eller bare andre retninger. Og det er vel nettopp det jeg tenker mest på: Man velger noe nytt og legger noe bak seg. Men det gamle var ikke alltid noe feil, et sidespor. Noen ganger handler det om fullførte prosjekter som kan forlates uten for mye vemod.

Og om man ser sånn på det, tenker jeg meg at man virkelig kan kjenne at man har levd sitt liv.

Vi får prøve å si at det kanskje er sånn

2008-06-25T01:12:00.000-07:00

Jeg har en del praktisk å gjøre med en person som uttrykker seg i veldig omtrentlige vendinger. For en nokså direkte person som jeg, kan det bli frustrerende. Selv når denne personen siterer andre, sier han ting som ”han skulle prøve å se om han fikk gjort det”. ”Jammen, dette må han jo gjøre”, svarer jeg oppbrakt, ”hvis han ikke kan love det sikkert, så må jo vi…” - Så kommer det fram at denne andre personen faktisk har lovet å ta seg av saken. Sukk!

Det hjelper å kjenne folk. Da kan jeg jo oversette disse kanskjene og forbeholdene til sikre utsagn. Men hva gjør jeg den gangen det faktisk ikke er sikkert? For dette handlet om penger og tidsfrister der det ikke var slingringsmonn.

En annen ting er; Hvordan oppfatter sånne folk meg, når jeg ikke legger inn så mange ”vel” og ”trur nok” i praten min. Blir jeg sett på som et aggressivt rivjern?
Litt frustrert nå…

Sjukeblad

2008-06-23T12:16:00.000-07:00

Jeg leste her om dagen at redaktøren i KK ( nei, ikke Klasskampen, men damebladet Kvinner og Klær) skulle slutte fordi hun ikke likte den mer se-og-hør-lignende tilnærmingen bladet nå skulle få. Jeg har lest mange KK-er i mitt liv, - litt færre etter hvert som jeg har gått fram i alder og visdom, men dog… Som ivrig lesende barn ga man meg hva som helst som kunne leses, og jeg leste alt. Så det er liksom noe litt barndomstrygt med ukeblader. – Eller sjukeblader som Maren til sin fars store fornøyelse kalte det da hun var liten.

Men uansett, Slarv-og-rør leser jeg ikke, og skulle KK utvikle se i den retningen var det best å kjøpe et eksemplar fortere enn svint før gæliheta begynte.

Jeg var ekstra heldig, må vite, for jeg fikk med et gratis interiørnummer. ”Hvordan gjøre det trivelig på uteplassen.” Men jeg veit ikke, jeg... Når den stripete filleryen til 600 kroner som henger over rekkverket ”matcher de andre tekstilene og gir sitt bidrag til den gode stemningen”, så er det vel så en lurer på om den som har kjøpt seg ei fillerye til 600kr som en ikke har bruk for til annet enn å henge på rekkeverket for matching, så er det noen som burde ha søkt hjelp for sin smule shopoholisme. Og stemningen en får av å være i selskap med en shopoholiker i full blomst, den er IKKE god.
Så blar jeg meg forbi halvpent og unyttig og et og annet pent og praktisk. Det er bare det at når man er 55, så har man det meste fra før.

Piknik i det fri! Her, folkens, antyder KK at man skal ta med seg på tur fire gedigne puter, hver på størrelse med en liten saccosekk. Pluss to i normalstørrelse. På piknik! Da foreslår jeg heller at man blir i sofaen og heller setter opp et vindu.

Jeg er ikke sikker på om det blir så store tapet om de begynner å drite ut mer eller mindre kjente personer i tillegg, jeg. De er jo så godt i gang med å drite ut seg sjøl.

Sudokuen var så lett at det bare var å fylle ut alle feltene, så kanskje jeg ikke fikk med meg forrige omstrukturering av KK da de prøvde å treffe markedet av ”mennesker med særskilte hjelpebehov”?

Hvis du ser meg nærme meg sjukebladstativet på Kiwi en gang til, så grip tak i begge armer, rist lett og se så om du får blikkontakt. Og så sier du (fast og bestemt): ”Kom her, nå går vi hjem og ser på Dagsrevyen!”

Å flytte inn.

2008-06-22T03:37:00.000-07:00

Jeg håper dette er siste flytteinnlegg, sånn at vi kan gå over til verdenssituasjonen eller NAV eller nettdatingens frustrasjoner eller absolutt hva som helst annet enn flytting.

Nå nettopp ble jeg inspirert av det faktum at begge døtrene mine er på flyttefot også. Eva’n er noen lunne vel hus, og hos Maren får jeg vondt i magen når jeg går inn fordi det minner meg om den slitsomme tida meg å rive opp heimen.

Men nå er jeg inne. Og et hakk lenger enn Eva, jeg er skikkelig innflyttet. Innbodd.

Noen må ha blomster for å kjenne at heimen er en heim, andre må ha hatt venner på besøk. Noen har det sånn med musikk, kanskje. Jeg husker mannen til hun som kjøpte leiligheten min, han hadde med seg en radio, og vi hadde ikke skrevet overtagelsespapirene ferdige før han hadde plassert den på en stol og satt på musikk. Det var greit for meg. Jeg kjente med en gang at rommet ble fylt av Dem, var Deres, og det var bra. Jeg var så ferdig med det stedet, jeg bodde allerede veldig her i Drammen enda stua var full av pappesker og jeg ikke kjente en nabo. Men han kjøperen hadde nok behov for å kjenne at nå var dette Hans hus.

Så man kan si at jeg flyttet ut ved hjelp av musikken til de nye eierne, og jeg satte nok på musikk da jeg flyttet inn også. Så kom ting fram etter hvert. Bokhylla måtte jeg vente litt med, men det jeg selv greide, var å få opp ei lita hylle på kjøkkenet der kokebøkene kom på plass. Jeg satte meg ned og trakk pusten med et dypt, fornøyd sukk. NÅ bodde jeg her. Jeg hadde bøker!

Det er andre ting: Seng. Arnested, (eller induksjonskomfyr, som det heter nå for tiden.) Gardiner å trekke for og stenge verden ute. En del ting er nokså basale.

Det er godt å ha hatt venner på besøk også. Innvielsesfest er nå en ting. Men det der med den gode venninnen som sitter sammen over tekoppen synes jeg er enda viktige for å få nå-bor-jeg-her-følelsen. Å ha vært den som tar imot noen.

Nå har jeg bodd her i mange, mange måneder. Jeg kan finne veien til do i søvne og mørket, jeg har funnet den beste plassen til håndkleet og plastavfallet og har omstrukturert kjellerboden. Jeg har vent meg til at det er stille i huset, og føler meg helt sikker på at det ikke skyldes en skummel bombe som utsletter alt liv, men moderne standard for isolering mellom leiligheter.

Jeg kjenner mange av naboene, har til og med blitt med i styret i borettslaget og kan nesten alle busstidene utenat. Og da jeg hadde glemt rabattkortet mitt og skulel ta bussen, sa sjåføren: ”Det er greit, jeg vet jo at du har det, du har jo brukt det før.”

Nesodden er et sted jeg bodde en gang og der jeg har noen venner. Og ordføreren på det blå laget hilser stadig.

Solskinnshistorier

2008-05-01T08:11:00.000-07:00

En venninne jeg nesten bare kjenner fra nettet tok med seg mannen sin og kom to formiddager og hjalp meg å skru sammen IKEA-møbler, flytte på to digre garderobeskap hvorav det ene dessuten måtte repareres og montere ferdig min doble sovesofa som hadde vært ” ærsj-men-det-får-greie-seg-montert i en del år. Pluss litt annet.
Jeg er ikke flink til å be om hjelp, men denne venninnen senset desperasjonen min. Og kanskje uttrykte jeg den ekstra mye fordi jeg ikke tenkte på henne som nær i en Real Life-sammenheng?
Jeg vet ikke hvordan det skulle gått, jeg, uten ”Bærum Kriseteam”…

Og nå har jeg ikke nevnt hun som brukte en hel fridag på å kjøre meg hjem fra IKEA, eller broren min som jobbet hardt og gratis med flyttelass på henger. Kjøringa gikk greit for caravan-mannen, men han bar med sin dårlige rygg og organiserte og stablet. Og så de andre vennene som kom og hjalp til med lemping og han som beriket Teigen avfallstasjon på Nesodden for meg. Og den sterke broren til min egentlig-ikke-svigersvigerdatter som bar to esker bøker om gangen og sikkert hadde hyggeligere ting å bruke søndagen til.

Siste, nei nest siste takk går til hun som kjøpte leiligheten min til 100 000 mer enn jeg hadde turt å håpe på og som mottok alt jeg ikke fikk med meg med et stort smil og takk. OK hun fikk et kjøkkenbord jeg egentlig hadde tenkt å ta med også, men det var henne vel unt. Håper hun trives.

Har jeg glemt noen nå? Akergruppen!!! Venninnene fra sykepleierskolen stilte kvinnsterkt opp og pakket ned både det ene og både det andre.

Det blir for langt å skrive om ordføreren. NEI! Han var ikke en nettdate! Eller annen date. Dessuten er han på det mitt barnebarn kaller ”det blå laget”. Men takket være han kan jeg mer om håndball for herrer enn jeg noensinne har hatt behov for å vite. Og ikke planlagt kunnskapservervelse kan være nyttig, det. Men nå skulle jeg ikke skrive om ordføreren, så da tenker jeg vi nøyer oss med dette.

Flytting

2008-05-01T08:10:00.000-07:00

Hvis det skulle vise seg at det ikke finnes annet enn retrospektive beskrivelser av det å flytte, så overrasker det i hvert fall ikke tante My.

Det er så travelt, så inni granskauen travelt og voldsomt og mye, og når rygg eller armer eller føtter ikke orker mer og setter seg ned for å hvile, så er hjernen opptatt med å organisere klesskapene eller sette opp en liste over hva som skal kjøpes ved neste IKEA-besøk eller finne ut hvilken bank som det er lurt å være bestevenner med i forhold til den nåværende situasjon. Eller sjela er opptatt av å kjenne etter eller kanskje ikke kjenne etter, men reagere likevel i forhold til alt som blir dratt opp av minner og savn og nye ahaer og folk man blir kjent med og folk man aldri ser mer. Og er det ikke det, så er det ordføreren. (Jeg kommer muligens til det. )

Plutselig ble den bloggen et imperativ. Et fortelle-om-alt-det-spennende-som-skjer-når-man-flytter-imperativ.

Solskinnshistorier er det mange av. Det meste som ikke handler om å være dønn sliten eller finne en håpløs fastlege og et kor som heller ikke satt som et skudd, det handler om solskinn og bra opplevelser.

2007-10-19T13:53:00.000-07:00

Jeg flytter for tida.

Det handler om å selge, skummelt nok, men etter hvert vel overstått. Gjøre sin leilighet helt upersonlig i flere uker for å tjene mest mulig. Så selge. Det gikk bra. Hurra.

Så kaste alt som i 11 år har samlet seg på et loft på ca 65 kvadrat... Loppis, Fretex, avtallsstasjonen. Mimre, minnes, sørge litt, undre seg over hva man har giddet spare på. Noen lykkelige gjensyn. Og litt å ta med seg også. Nesten ferdig med det.

Kjøpe. Skriiiik. Tar tid, og hvor er resten av kreftene. :-(

Til slutt måke alt sammen og flytte det til... enten lager eller den nye leiligheten.

Når jeg er der, kommer det nok mer blogging igjen.

Det er en overgang, sa reven, han ble flådd.

Uføre

2007-06-30T05:24:00.000-07:00

Advarsel: en Inger-Johanne-blogg er ikke så kortfatta som andre blogger.
Jeg går ikke på Jobben. Takk og pris for frilansere og kunstnere, som heller ikke gjør det, og holder oss uførepensjonerte med selskap hva gjelder å påtreffes hjemme midt på dagen, ikke ha egen jobbtelefon osv

Men likevel blir man sett på som litt utenfor det gode selskap, den som ikke går på jobben av helsemessige årsaker. Man regnes ikke som samfunnsproduktiv.

Hvis jeg hadde stått i kassa på Glitter, for eksempel, eller jobbet på en sjokoladefabrikk eller hatt en spalte i et ukeblad der jeg presenterte ukens funn på shoppingrunden, da ville jeg jo vært samfunnsnyttig og produktiv. I stedet bruker jeg mye tid til å ta vare på helsa mi. Hadde den vært dårligere, kunne det fort kostet samfunnet noen tusen, forresten. Et liggedøgn på sykehus, er visst dobbelt så dyrt som å kjøre mora mi fram og tilbake i taxi mellom Ørje og Fredrikstad, samt det poliklinisk behandling koster. Og den immunmodulerende medisinen jeg vennligst har takket nei til, den koster rundt 100 000 i året, den også, vær så god Rikstrygdeverket, bruk det gjerne på å gi noen en blodtrykksmedisin som virker eller noe annet dere finner på. Å, det var da så lite, så.

Hvor var vi? Samfunnsnyttig. I stedet for å selge stæsj eller produsere skadelig mat, hva gjør jeg egentlig? Jeg tar imot telefoner fra folk som er syke. (Likemann, heter det.) Snakker, lar dem snakke, svarer på spørsmål. Deler erfaringer. Trøste og bære. Men det er gratis og belaster ikke helsebudsjettet, så det teller vel ikke? Jeg er stygt redd for at visse av disse telefonene tvert i mot har fått folk til å søke om den grunnstønaden ingen hadde fortalt dem at de hadde rett til. Da spørs det hvem vi regner som samfunnet, hun som fikk grunnstønaden eller NAV som må oppfylle flere av sine forpliktelser enn de selv la opp til.

Så hjelper jeg mora mi med de små finurlige delene av hverdagen som er blitt så altfor kompliserte for en gammel dame i en elektronisk og forandrelig verden. I tillegg har vi den underkjente samfunnsnytten av å spille Yatzy,( med 7 terninger, for ellers er det så langt mellom streeter og hus som går opp.) ”Laid back Yatzy”, det spillet ligger ingen i kø i sovepose på gaten om natta for å skaffe seg, det er ikke for bermen, men kun for dem som har ervervet seg forståelse for fenomenet gjennom lang livserfaring.

Hva gjør jeg? Skriver en blogg som ”ingen” leser. Men jeg gir også ut et julehefte som har omtrent like mange lesere som visse lyrikere som stort sett kjøpes inn til bibliotekene. (Eller er det en myte? ) Uansett er jeg redd Inger Johannes Juletidende ikke er det jeg vil holde opp foran meg når St Peter eller neste konverserende bordkavaler i selskap krever en fremstilling av hva jeg bedriver i samfunnet.

For en må helst tjene penger på det en gjør, om det skal gjelde som samfunnsnyttig. Så for et lite beløp sørger jeg for at noen sykepleierstudenter får muligheten til å lære noe om kognitive problemer og det å leve med MS. Om de møter opp og hører etter. Noen gjør det vel. Dette fungerer også greit som svar når en intetanende person i selskap vil velge et trygt og greit tema i konversasjon med fremmede og spør: ”Hva jobber du med?” Da sier jeg litt om disse forelesningene innledningsvis, sånn at det nesten kan høres ut som jeg er frilanser med eget firma registrert i Brønnøysund og med rett til å trekke fra et rådyrt sett klær eller to i året og kalle det arbeidsantrekk. Og før de skjønner tegningen, for jeg gidder ikke stikke min NAV-status så veldig langt under stolen, har jeg forhåpentligvis fått dem til å forstå at jeg kan både det ene og det andre og interesserer meg for både dette og hint og faktisk kan snakkes med uten at det blir pinlig, enda jeg er ufør.

Før trodde jeg at statusen ”ufør” ikke var noen høydare hva gjaldt markedet for single. Nå har jeg oppdaget at på disse nettstedene der visstnok SÅ mange oppegående mennesker finner likesinnede og blir kjærester og whatnot, der gjelder det bare å legge inn ufør i profilen. I tillegg oppgir man høyde, (jeg er 156 cm ) og om jeg hadde notert flittig, hadde jeg sikkert kunnet føre statistikk over single, uføre menn under 180 cm i Akershus, Østfold, Oslo og Buskerud. For den som selv er ufør har nemlig torpedert sine egne fordommer om uføre for lenge siden. Det med høyden er ekstrabonus, forresten, og det slenger gjerne innom en kjekk kar på 185 i tillegg.
Men derimot begynner jeg å utvikle en privat myte om folk man treffer slike steder. Uføre som føre. Nåsnakkevikkemeromdet.

Men verden blir litt trang som ufør. Man faller ut av visse informasjonskanaler og preges av andre holdninger og vaner. Nå har jeg (om jeg prioriterer og strukturerer meg) tid til å gjøre en del av de tingene jeg ikke er oppdatert nok eller har nettverk nok til å gjøre, mens mine venninner som har nettverket og informasjonen, de har ikke tid.

Ja, jeg har prøvd å bli halvt ufør. Få det beste av begge. Dutruveldetådu! De gangene jeg fikk tilgang til nettverk var det en glipp eller noe jeg selv listet meg inn i, informasjon tilfløt meg i begrenset grad og alltid kun etter egen insistering, hvilket gjorde meg like sliten som i full jobb… Men da jobbet jeg for Trygdeetaten, og de kan jo ikke noe om det å ha en kronisk sykdom, som alle med innside info vet.

Gi etter evne, få etter behov, sier noen. Gi etter evne er et problem. Jeg ville gjerne gitt ut en bok om helsemessige spørsmål knyttet til det å være kronisk syk. Men fordi jeg ikke er ansatt noe sted, er ikke kunnskapene mine kvalitetssikret i noe system, og dermed like verdiløse som et syltetøyglass full av kobberfemøringer. Men jeg får nok etter behov og vel så det. Jeg har mye høyere levestandard nå enn da jeg falt ut av arbeidslivet for elleve år siden! Riktignok får jeg mye mindre penger inn hver måned enn mine medsøstre som jobber som sykepleiere. Så sånn sett er jeg blitt fattigere. Jeg har ikke råd til så mye hudbehandlinger, sydenturer og ipoder som dem. Rettere sagt, ingen i hele tatt. Kunsten ligger i å ikke definere det som mitt behov. Fattigdom er et relativt begrep.

Og det er jo samfunnsproduktiv også.

Bryster og mishandling av kroppen

2007-06-16T04:16:00.000-07:00

i Kamerun strykes brystene flate, det kalles mishandling. I Europa og Nord-Amerika sperres de ut med plast som opereres inn. Det skriver de ikke om i avisen. Nei, det er ikke like ille. For i det siste tilfellet er jentene eldre og har en viss sjanse til å forstå hva det handler om, og så bestemmer de selv. Men i begge tilfeller er det nok et press i kuluren til å gjøre dette. I tillegg narres de Europeiske og Nord-Amerikanske kvinnene til å tro at de bør gå i sko som gjør det fullstendig umulig å løpe eller gå skikkelig, samt at det på sikt blir misdannelser i føttene og også ofte skader andre steder i skjelettet.

En rar verden.

ikke bare jeg har problemer med å forstå kleskoder

2007-06-06T09:30:00.000-07:00

3. juni skrev jeg om da jeg for noen år siden ikke forstod at en sægger gjorde det med vilje og at det var kult. I dag skrev Dagbladet at SAS hadde avvist en reisende med fly fordi han hadde hull i buksene og sånne floker i håret som ikke betyr at de sover ute og ikke greier å ta vare på seg sjøl, enda det betydde det før. Vi kan mene vårt, SAS-personalet og jeg, og det gjør vi også, men jeg har til forskjell fra dem visst i mange år at de vasker håret sitt likevel, ikke lukter de heller. Det er mer å se som en moderne tupering. Og bukser fåes kjøpt med hullene på.
Så da er jeg kanskje litt oppdatert likevel, jeg, da? Nærmest litt kul? Blogg har jeg jo også...

2007-06-03T11:20:00.000-07:00

Jeg har levd en stund, begynner jeg å merke. Nei, ikke gikt i knærne eller grått hår, men jeg merker at ting forandrer seg og noen ting er annerledes eller veldig lenge siden, helt plutselig.

Det er en stund siden jeg trodde en gutt med buksa langt ned på rumpa, men med dyr nok genser kom fra et hjem der det gikk litt på stumpene: ”Har vi penger så har vi penger og når mamma har drukket opp resten, får du ta buksene til storebroren din.” Så lærte jeg at det heter sægging og er veldig kult, og etter enda en stund skjønte jeg at det å holde seg oppdatert på koder utenfor egen eller nærståendes referansegruppe er en så omfattende oppgave at man like gjerne kan gi opp. Stakkarslig og veldig moteriktig likner for en utenforstående til forveksling på hverandre.

Ord betyr også noe helt annet nå enn før. ”Dame” betyr det som i 70-årene ble kalt skreppe og før det igjen kjei. Da jeg var ung, var det tegn på en elegant, meget ærverdig og korrekt fremtoning av hun kjønn, gjerne over 25.

Da jeg var ung, var det ennå slik at man tiltalte fremmede på gata med De om de var over ca 25, og da jeg begynte å jobbe på sykehjem i 70-årene sa vi De til alle pasienter om de ikke ba oss si du. Så begynte vi å si du til de som sa du til oss, men aldri uten at initiativet kom fra dem.

Nå sier man ikke De til noen lenger. Faktisk har tiltaleformen De begynt å lide samme skjebne som ordet ”Dame”. Det betyr i visse sammenhenger nærmest det motsatte.

For noen år siden fikk jeg brev fra borettslaget om at stellet av min hageflekk lot noe tilbake å ønske. Det var det året armene mine ikke hadde så mye styrke, og det å oppholde seg i den uslåtte marka som gjaldt for plenen min var noe jeg bare kunne glemme. Ille for meg, men jeg hadde ingen klageinstans. Men det må ha vært enda mer fryktelig for dem som gikk forbi og De hadde dessuten klageinstans.

Dessverre begikk jeg den bommerten å prøve å forklare litt om årsaken til villnisset, samt at jeg dristet meg til å foreslå at han hadde kontaktet meg om saken i stedet for å sende et likt brev til alle 4 familiene i huset med ”dersom-noen-formuleringer”. Jeg trodde min tone var vennlig, selv om jeg forklarte ett og annet.
Jeg fikk et svar fra min Formann I Borettslaget i (nesten) gjennomført De-form der han frabad seg å bli belært. Siden nevnte formann i alle andre henvendelser til oss i borettslaget i tråd med vanlig kutyme gjennomført bruker du-form, var nok dette et tilfelle av den nye måten å bruke De-formen på: For å uttrykke avstand og uvennlighet. Det som 25 år tidligere var en måte å uttrykke høflighet og respekt på.

Hva sier han, Odd Børretzen i sin Trollsang?” Laptop. Modem. Levis…. Du hører hva de sier. Men hva betyr det?” Men nå er det allerede ti år siden han sa det, og spør du meg, så vet kanskje ikke ungdommen hva modem er lenger heller?

Unge gutter håndhilser på kameratene sine nå. Så noe er kanskje i emning. Kanskje jeg en dag på T-banen vil høre en ung gutt si: ”Unnskyld min Herre. De har vært nærgående mot en Dame” Men jeg vil ikke vite om han truer med juling fordi den andre har klådd på kjæresten hans eller om han lykkeønsker en venn med å ha fått seg en kjæreste fra de øverste sosiale lag. Eller noe annet.

Muligens vil jeg stille og rolig skifte vogn på neste stoppested. ”Du hører hva de sier. Men hva betyr det? ”

2007-05-01T00:26:00.000-07:00

Jeg mener nærmest å ha fastslått at verken Platon, Sartre eller Levinas var pollenallergikere.( Hva Jostein Gaarder angår er jeg langt mer usikker.)

Dette kan jeg slutte meg til ut fra egen erfaring som jeg så generaliserer. Nå står bjerken hvitstammet i lien rundt her jeg bor, (nå ja, lien og lien, men du skjønner hva jeg mener) og det kjenner jeg i øyne og nese og ved en sterk fornemmelse av å befinne meg i et dårlig utluftet møtelokale - og det til og med utendørs.

Ingen kan vel tenke kloke tanker da? Ingen kan vel lese bøker på et språk man så vidt behersker, huske hvor man satte esken med sommertøy eller utføre slike mentalakrobatiske øvelser som selvangivelsen. Eller, jo! Det siste eksemplet viser at om man virkelig må, så kan man. Man gjør det i hvert fall.

Men å få startet opp den seriøse delen av bloggen sin – det kan man ikke.

2007-04-24T16:39:00.000-07:00

Når vi ser bort fra Inger Johannes Juletidende, har jeg ikke blogget før.
(Og- jaddajadda jeg vet hva en blogg er, men jeg har utvidet begrepet litt. )
Det var litt trygt med et julehefte som man hadde en viss kontroll med, hva leserne angikk, og et opplag på 40.

Folk får ha en viss tålmodighet med meg, det kommer sikkert til å skrives mye her når jeg først kommer i siget. Kjøkkenbloggen eksisterer foreløbig kun i Tante My sin fantasi, men der er den, med fiskesuppe og TB3.

Skriver damer (og menn) over og godt over 40 annerledes blogger enn de yngre? Og om så er, er ikke det i grunnen greit, da? Sånn at om en sosiolog eller språkviter kan se at skrivemåten er preget av en stil som er laget for papir, så er det kanskje like greit som at spanske bygninger bærer preg av maurerne.

Dette er nærmest en liten housewarming. Neste gang noen kommer innom, er det sikkert kommet opp gardiner.

2007-04-24T15:42:00.000-07:00

Spis is eller drikk melk, Kamerat Blomst. Ferdig taco-mix er for feiginger!